Moren til kjæresten min er ondskapsfull

[Gjest Stine_E]

Er det noen der ute som sliter med samme problem?

Jeg ble sammen med T rundt juletider og vi har hatt det kjempefint sammen, alt hadde vært fantastisk, om det ikke var for den grusomme moren hans... Hun ser ut til å ha lagt meg for hat fordi jeg har slitt med psykiske lidelser og kusina hans tok selvmord i fjor sommer derfor mener hun at han ikke "har godt av" mer problemer. Dette har resultert i at hun er blitt SKIKKELIG mistenksom, ringt hjem til foreldrene mine når jeg har hatt det vanskelig og fortalt videre ALT T har sagt til henne. T har sluttet å fortelle henne noe, fordi han vet at vi ikke kan stole på henne. Problemet er at på grunn av den fæle oppførselen hennes har foreldrene mine fått henne temmelig i vrangstrupa og er derfor ganske skeptiske til et forhold mellom meg og T.

Jeg og T har vært periodevis skikkelig frustert pga. dette, og slo bla. opp på bakgrunn av dette. Jeg har veldig lyst å satse på et seriøst forhold med ham, men når foreldrene våre hele tiden puster oss i nakken er det ganske vanskelig.

Det hører med til historien at jeg alltid har vært høflig og vennlig mot moren hans når jeg har vært på besøk, kjøpt blomster og gjort mitt beste for å skape et godt inntrykk av meg selv. Hun har sagt til T at jeg er ei flott og oppegående jente, men at han ikke trenger mer "problemer". Det gjør meg bare frustrert... og overfor meg later hun som om alt er julebrus og kanelboller.

I forrige uke var jeg ute og kjøpte bursdagsgave til henne, fortet meg med å poste den slik den skulle komme frem til bursdagen hennes. Ettersom hun har diskutert en del litteratur med meg vet jeg sånn ca. hva hun liker og har brukt nesten 400 kr på å finne en gave som falt i smak. Og jeg VET, på bakgrunn av tidligere uttalelser, at de bøkene falt i smak. Istedet har hun klaget til T om hvor dårlig valgene mine var, at det var teit å kjøpe bøker blablabla... men ærlig talt... dama eier ikke smykker (hun liker det ikke), hun går ikke med vesker og pynteting er ikke akkurat det smarteste å sende i posten.

Og dette er bare dråpen som får begeret til å renne over; i begynnelsen av forholdet vårt grillet hun kjæresten til de grader, gjorde alt han sa om til egne ord, ringte foreldrene mine og laget et skikkelig drama. Påstod at jeg hadde truet med å ta selvmord etc (og alt var dratt skikkelig ut av proporsjoner). Dette var i det hele tatt før jeg hadde møtt dama... så jeg tenkte, ok, greit, hun har gjort en feil, men jeg skal prøve å møte henne med åpent sinn om ikke annet enn for kjærestens skyld. Så jeg dro hjem til ham, snakka med foreldrene hans (kjæresten min er ikke verdens mest snakkesalige), samtalen gikk kjempefint og jeg hadde inntrykk av at alt var flott. Noen dager senere ringer moren og klager over at jeg ikke så henne nok inn i øynene, at jeg virket avvisende etc... Nå hører det til historien at hun er VELDIG åpen, fortalte meg om selvmordsforsøkene sine, faren som forsømte henne etc. før jeg i det hele tatt hadde møtt henne mer enn et par ganger. Og det er greit nok det... men hun kan ikke forlange at alle skal være like åpne?

Hun ble også rasende da kjæresten dro til meg på morsdagen fordi jeg var syk og alene på skolen. Hun beskyldte meg for å manipulere ham og gudene vet hva. Det var kanskje da problemene virkelig startet, og jeg har prøvd å snakke med henne. Jeg har sendt lange e-poster, snakket med henne i telefonen, hjemme hos henne, og hun klemmer meg og sier at "hun er så glad i meg", "at jeg er en flott jente", og jeg tror (dum som jeg er) at alt er bra. Noen dager senere sier hun det stikk motsatte til kjæresten.

Det er kanskje dumt av meg, men jeg blir skikkelig såret. Jeg har forsøkt å være hyggelig og høflig mot henne til tross for at hun har behandlet meg totalt uten respekt. Kjæresten min er som gutter flest, redd for å ta til motmæle, men jeg har omtrent tvunget ham til å fortelle henne hvor skapet står et par ganger. Men det ser ut til å være forgjeves. Jeg forsøker å fortelle henne hva jeg driver med, hva jeg har slitt med, etc. i den grad det føles naturlig for meg. Men alt hun ser, er at jeg er syk, og at jeg tidvis sliter veldig psykisk. Jeg skulle så gjerne ønske at hun så at jeg er mer enn problemene mine, det er tross alt en grunn til at kjæresten min sier han vil velge MEG fremfor HENNE (det er tross alt godt å vite) og at han elsker meg.

Men likevel... jeg vil jo så gjerne komme overens med moren hans, hun er virkelig grei hvis en setter seg ned og prater med henne. Det som kanskje er verst, er at jeg aldri vet hvor jeg har henne, hun sender ut så motstridende signaler og er ambivalent x 10000. Jeg forsøker å holde ut og ta det med en klype salt, men det går faktisk innpå meg. Alt jeg gjør, som er ment å være positivt ser ut til å bare blåse forbi, men det lille som er negativt, det skal selvfølgelig blåses ut av proposjoner.

Foreldrene mine er egentlig ikke hovedproblemet. Hvis jeg forteller dem at de skal akspetere henne, gjør de nok det. Men de ser hvordan hun behandler meg, hvor såret jeg blir og selvfølgelig at det ikke er bra for meg. Og, jeg kan ærlig talt ikke klandre dem, livet var mye lettere før hun kom "inn i familien". Det enkleste ville være å gi opp alt, men DET unner jeg henne ikke. Jeg elsker kjæresten min, og han elsker meg, og så lenge han er på min side kan jeg tåle det meste, jeg blir bare så frustrert til tider. Hadde jeg vært bitchy tilbake kunne jeg forstått det, men jeg forsøker å gjøre alt for at forholdet oss i mellom skal bli bedre, la henne bli kjent med meg og forholdet til meg og kjæresten, men det virker som om hun rett og slett ikke vil sette pris på det.

Jeg har flere ganger takket henne for fine samtaler, forsøkt å vise at jeg setter pris på henne (på de få områdene jeg faktisk gjør det), men til ingen nytte. Jeg kan heller ikke ta henne på noe... hun sier aldri noe direkte sårende til meg, kun via kjæresten. De gangene jeg har konfrontert henne med det jeg har hørt, kommer hun med korte standardsvar og tvinner problemene inn på andre områder. Jeg føler at jeg har prøvd det meste og at jeg tar på meg alt for mye ansvar her. Litt modenhet må det vel kunne kreves av en nesten 50 år gammel dame?

Greit at hun vil beskytte godgutten sin (han er forresten den eneste sønnen i huset) og alt det der, men at jeg har slitt psykisk periodevis, og er ambisiøs gjør meg nødvendigvis ikke til en dårlig kjæreste. Noe jeg håpet hun skulle se gjennom samtalene vi har hatt, de fleste voksne jeg har kommet i kontakt med har gitt tilbakemeldinger om at jeg er reflektert, moden og ansvarsfull for alderen. Men det er tydeligvis ikke nok for henne. Kanskje jeg bare skal gi blaffen?

Stine Emilie

[Gjest Pax]

Hun er misunnelig på deg, og er redd for at du skal ta hennes plass som kvinnen i hans liv (tror jeg). Det beste du kan gjøre er å gi blaffen, ja.

[Gjest Gjest]

slut å kryp for morra hans tenk på deg selv sett deg i respekt. det er jo tydelig at hun har bestemmt seg for å ikke like deg så ikke la henne tråkke på deg på toppen av allt!!!

Det er også på tide at typen din stiller opp for deg og forlanger at hun behandler dere som voksne mennesker og ikke hever seg selv over dere..

sett foten ned og drit i hva hun syntes det er tråss all dere som skal leve sammen...

foreldre skal støtte barna sine og ønske dem allt det beste her i livet...

[NancyPants]

Noen mennesker er dessverre bare så opptatt av sin egen sprøhet at det ikke er plass til andre i livene deres. Hun her vil gjerne monopolisere plassen som den "søte men sprøe" og har ikke sett at du ikke konkurerer med henne om den.

Er det noen spesiell grunn at T videreformidler all dritten mora hans sier om deg? Er han sensasjonslysten eller bare ekstremt taktløs?

Bare la alt hun sier falle dødt. Det blir kjedelig for ho i lengden. Så vil ho enten oppføre seg så sprøtt at "alle" ser hvor jævlig ho er med deg, eller så lar ho deg være i fred. Either way, you win!

[Gjest Gjest]

Jeg kan til en viss grad forstå moren hans. Psykiske problemer inn i familien betyr slit og belastning og de har allerede et selvmordscase fra før. Slikt tar veldig på å få vite. Alle vil ha perfekte familier og slikt kan ødelegge det perfekte bildet.

[Gjest Gjest_Mannen_Tore_*]

Hva med å ta med et balltre neste gang du besøker henne, og fortell henne hvor skapet skal stå???? Hun har tydeligvis for lite problemer i livet sitt.

[Gjest Don Giovanni]

Er det noen der ute som sliter med samme problem?

. Kanskje jeg bare skal gi blaffen?

Stine Emilie

Ja, det skal du. Du skal jo ikke ha et forhold til henne, kun til sønnen. Hun må selv få bestemme hvorvidt hun ønsker å være endel av din og hans familie (les oppføre seg) eller la være. Det er uansett ikke ditt ansvar. Har selv hatt noe lignende til svigers så jeg vet hvor mye slikt kan ødelegge et forhold. Ikke la det ødelegge ! Gi henne klar beskjed om at du og sønnen hennes har et forhold med eller uten hennes velsignelse og det er opp til henne å avgjøre hvordan hun vil forholde seg til det. Fortsetter hun som hun stevner betyr det minimal kontakt med dere. Det er et greit og forståelig ultimatum som virker.

[Kosemose]

.

Endret 6. april 2008 av Kosemose

[Gjest lillebøll]

Drit i henne. Ikke henne du skal være i lag med. Jeg hadde kuttet henne ut til hun viste å oppføre seg.

[Eyore]

Heldigvis er det kun sønnen hennes og du som skal være sammen.

Prøv å gi blaffen i svigermor, av og til må en bare det.

Fokuser på at han vil ha deg og det er det som betyr noe.

Det er først og fremst dere som skal ha det godt sammen.

[Gjest heksehyl]

Du er sønnens valg og det skal hun ikke legge seg borti. På den annen side må du lære deg å gi litt blaffen i henne og ikke være så opptatt av å få henne til å like henne. Gi henne motstand, ikke gjør alt for å tilfredsstille henne for da forer du bare et troll som vil bli bare mer og mer krevende. Jo mer du prøver å tekkes henne jo verre blir hun. Skal du og kjæresten få det godt så må du sette noen grenser for hva du er villig til å akseptere.

Lykke til.

[Gjest Gjest]

Du bør anbefale henne å søke hjelp i psykriatrien, eller rett ut be henne dra til helvete der hun hører hjemme.

Si du ikke ønsker å ha noe med henne å gjøre, fordi du anser henne for å være gal.

[Gjest Stine Emilie]

Takk for svar.

Men for å gjøre en ting klart ; jeg higher ikke etter hennes aksept. Jeg skulle bare ønske det gikk an å ha et normalt forhold til den kvinnen. Har innsett at det er umulig

STINEE

[Gjest Gjest]

Du er ikke alene om å ha en svigermor som hater svigerdatteren sin. Jeg sliter med samme problemet, men her er årsaken litt anderledes. Hun har aldri likt meg og det er fordi at jeg kom inn og tok sønnen hennes fra henne. Helt sykt ja, men enkelte mennesker er virkelig så syke. Hun ble enda verre da hun fikk vite at vi ikke kan få barn sammen. Nå driter jeg rett og slett i den kjerringa, grusomme ord, men har dessverre ikke noe annet å sette på noe slikt.

Min mor kom med et godt tips til meg og det måtte jeg huske på å si til denne ondskapsfulle svigermoren min: Dumme folk og hester bryr jeg meg ikke om. Det skal du også bare bruke og bare heve deg over all dritten hennes.

Men husk å prat med din egen familie om hvordan det egentlig er, for slike folk kan få en gråstein med på sitt parti, men slik jeg forstår det så har du et bra forhold til din egen familie og det er bare supert.

HUSK: HEV DEG OVER ALL DRITTEN HENNES. HUN ER IKKE VERD MER ENN DET RUSKET SOM LIGGER PÅ GULVET SOM DU KAN TRÅKKE PÅ............

Ønsker deg lykke til videre og håper at forholdet til deg og din kjæreste står standhaftig i stormkastene.

[Gjest *smak*]

Jeg kan til en viss grad forstå moren hans. Psykiske problemer inn i familien betyr slit og belastning og de har allerede et selvmordscase fra før. Slikt tar veldig på å få vite. Alle vil ha perfekte familier og slikt kan ødelegge det perfekte bildet.

Herrlighet, hvor blir det av nestekjærligheten? Selv om du har en psykisk lidelse er du jo et menneske. Den som vil merke mest til den psykiske lidelsen er jo den som har den ikke omgivelsene.

[Elle Melle]

Jeg kan faktisk forstå ønsket om at "drømmesvigerbarnet" ikke skal ha helseplager, verken fysiske eller psykiske.

Mødre som vil det aller beste for barna sine synes slikt er skummelt. Når hun selv har slitt, vet hun jo faktisk hvor ille og belastende slikt kan være for den det gjelder og for partneren til denne.

Når det er sagt, så er det noe denne moren bare ikke har skjønt. Sønnen er voksen, tar sine egne valg, og hun legger seg for mye borti ting hun ikke har neo med. Dere er voksne, og det er begrenset hvor stor plass i livet deres hun kan få lov til å ha. Slikt er en tilpassingsprosess som mødre sikkert må trene på for å bli vant til.

Du skal ikke se bort i fra at hun egentlig ikke er/mener å være falsk mot deg. Hun kan nok være både glad i deg og samtidig redd for at ting skal bli tøft for sønnen, for deg, for eventuelle barn og for henne selv. Det er ikke alle mennesker som er gode på å sortere og rydde i slike følelser.

Er hun ondskapsfull eller bare utrygg og bekymret tror du?

[Lizzee]

Hun ser ut til å ha lagt meg for hat fordi jeg har slitt med psykiske lidelser og kusina hans tok selvmord i fjor sommer derfor mener hun at han ikke "har godt av" mer problemer

Nå hører det til historien at hun er VELDIG åpen, fortalte meg om selvmordsforsøkene sine, faren som forsømte henne etc.

Noen av det som sjokkerer meg mest er at en voksen damen som selv har opplevd vanskeligheter som har gjort at hun har hatt (flere) selvmordsorsøk og som har en niese som har begått selvmord... At denne damen skal ha så store problemer med å takle at du har slitt med psykiske problemer, og at hun legger deg for hat, er for meg helt utrolig. At hun kan ringe til dine foreldre og si at du har truet med selvmord - når dette ikke er tilfelle og når hun selv vet hva selvmord innebærer. Hva slags menneske er det som gjør slike ting? Ihvertfall ikke et menneske som er vel bevart....

Hvis dette virkelig er sant må du bare kutte ut all kontakt med denne personen.

Hvis du må ha kontakt med henne så får du ha henne på en armlengdes avstand. Ikke fortell henne noe privat eller personlig om deg og ditt. Ikke gå inn i dype samtaler med henne. Kan hende hun da vil bli sur for det. Men det er vel bedre enn at hun tar det som er sant, det som er privat, det som er ditt, vrenger og vrir på det og lager historier om deg som er usanne og behandler deg slik hun gjør nå?

Tror du skal fokusere på at du er sammen med kjæresten din jeg og ikke moren hans!!!

[Gjest StineEmilie]

Takk for støttende svar. Har lest det dere skriver nøye og kommet frem til at det beste for meg er å kutte kontakten med henne.

@Lizzie: Det er forferdelig å si det, men alt jeg har skrevet er ting jeg har hørt via henne eller sønnen hennes. Ironisk at en som har slitt selv er så fordømmende mot andre, ikke sant?

Fatter ikke hva hun oppnår ved å fortelle løgner om meg til foreldrene mine heller. Det er sårende, men først og fremst oppmerksomhetsslukende og travelt. Jeg har bedt kjæresten min om å ikke snakke om meg foran henne. Hvis hun ikke hører mer kan hun iallfall ikke kaste flere greiner i flammehavet. Håper jeg.

Noen av det som sjokkerer meg mest er at en voksen damen som selv har opplevd vanskeligheter som har gjort at hun har hatt (flere) selvmordsorsøk og som har en niese som har begått selvmord... At denne damen skal ha så store problemer med å takle at du har slitt med psykiske problemer, og at hun legger deg for hat, er for meg helt utrolig. At hun kan ringe til dine foreldre og si at du har truet med selvmord - når dette ikke er tilfelle og når hun selv vet hva selvmord innebærer. Hva slags menneske er det som gjør slike ting? Ihvertfall ikke et menneske som er vel bevart....

Hvis dette virkelig er sant må du bare kutte ut all kontakt med denne personen.

Hvis du må ha kontakt med henne så får du ha henne på en armlengdes avstand. Ikke fortell henne noe privat eller personlig om deg og ditt. Ikke gå inn i dype samtaler med henne. Kan hende hun da vil bli sur for det. Men det er vel bedre enn at hun tar det som er sant, det som er privat, det som er ditt, vrenger og vrir på det og lager historier om deg som er usanne og behandler deg slik hun gjør nå?

Tror du skal fokusere på at du er sammen med kjæresten din jeg og ikke moren hans!!!

[Gjest Jenna88]

Ekle mødre kan være en tricky sak. Been there, done that.

Endret 2. oktober 2007 av Jenna88