Hva gjør man i en sånn situasjon?

[Gjest Gjest]

Er samboer med en mann jeg nå ikke vet om jeg i det hele tatt tør å kalle han kjæresten min. Vi har vært sammen i 9 år, bodd sammen i 8. Har hatt våre ups and downs i disse 9 årene. I begynnelsen hadde vi det veldig fint sammen, men de siste 3-4 årene har det vært mere dårlig enn bra. Har jo også hatt gode dager sammen de siste 4 årene, men det er sånne korte gode dager.

De siste 3 årene har jeg vært så deprimert pga handlinga hans. Han noenganger oppfører seg ganske rar overfor meg..som en annen person. Og hver gang jeg konfronterer han med noe, snur han bare på det, sånn at det er da MEG det er feil med, og deretter ror han seg i land. Han har forandret seg. Han var ikke sånn de første årene vi var sammen. For hvert år som går, føler jeg at han tar mer og mer avstand fra meg. Hva er vitsen da at vi holder sammen? Jeg har spurt han om ikke vi bare skal gå hver vår vei når vi har det sånn som vi har det nå. Jeg fikk til svar.."Jeg skjønner da ikke hva du klager på. Jeg har det bare bra jeg."

Han tar meg for gitt, han viser ikke på noen måte at han elsker meg, han er heller sammen med bestekompisen sin enn meg når han ikke jobber mye, det er mere spennende å finne på noe med bestekompisen sin og andre kjente enn med meg. Vi elsker ikke lenger like ofte som før. Ble sjeldnere for hvert år. De siste 3 årene, kanskje elsker vi en gang i måneden, eller en gang hver 2. måned.

Her er det noe som ikke stemmer helt. Hvorfor trenger han meg her da?

Er det andre par i samboerforhold her inne som har det sånn?

Huff dette ble langt, men jeg håper noen her inne kan gi meg noen synspunkter.

[Terese:)]

Er samboer med en mann jeg nå ikke vet om jeg i det hele tatt tør å kalle han kjæresten min. Vi har vært sammen i 9 år, bodd sammen i 8. Har hatt våre ups and downs i disse 9 årene. I begynnelsen hadde vi det veldig fint sammen, men de siste 3-4 årene har det vært mere dårlig enn bra. Har jo også hatt gode dager sammen de siste 4 årene, men det er sånne korte gode dager.

De siste 3 årene har jeg vært så deprimert pga handlinga hans. Han noenganger oppfører seg ganske rar overfor meg..som en annen person. Og hver gang jeg konfronterer han med noe, snur han bare på det, sånn at det er da MEG det er feil med, og deretter ror han seg i land. Han har forandret seg. Han var ikke sånn de første årene vi var sammen. For hvert år som går, føler jeg at han tar mer og mer avstand fra meg. Hva er vitsen da at vi holder sammen? Jeg har spurt han om ikke vi bare skal gå hver vår vei når vi har det sånn som vi har det nå. Jeg fikk til svar.."Jeg skjønner da ikke hva du klager på. Jeg har det bare bra jeg."

Han tar meg for gitt, han viser ikke på noen måte at han elsker meg, han er heller sammen med bestekompisen sin enn meg når han ikke jobber mye, det er mere spennende å finne på noe med bestekompisen sin og andre kjente enn med meg. Vi elsker ikke lenger like ofte som før. Ble sjeldnere for hvert år. De siste 3 årene, kanskje elsker vi en gang i måneden, eller en gang hver 2. måned.

Her er det noe som ikke stemmer helt. Hvorfor trenger han meg her da?

Er det andre par i samboerforhold her inne som har det sånn?

Huff dette ble langt, men jeg håper noen her inne kan gi meg noen synspunkter.

det virker som han tar deg for gitt.. jeg synes du skal ta noen uventede avgjørelser hvis du skjønner hva jeg mener... overrask han ved å gjøre noe han ikke venter.. for å se reaksjonen hans..

for det er tydlig at du ikke har det bra, en du er vel fortsatt gla i han? hvis du fortsatt vil satse på forholdet må du prøve å få opmerksomheten hans på et vis. det hjelper jo tydligvis ikke å snakke med han, for det har du jo gjort.... prøv å oppfør deg mot han som han gjør mot deg.. du kjenner han jo, og vet kanskje hva som får han til å reagere?

[Gjest Gjest_Thea_*]

Jeg har det sånn som deg. Bare at vi ikke har vært sammen så lenge, vi bor ikke sammen, men han er hos meg hele tiden, hver dag, hver natt, hver uke osv...

Men han gjør ikke noe sammen med meg lenger, virker ikke som han er interessert i det heller, mer opptatt av å spille på nett enn å snakke med meg osv...

Fordelen min er jo at han har en egen bolig, så jeg har spurt han pent om han ikke kan være hjemme noen dager. Det har han vært nå... Han tror han kan komme hit igjen til uka, og fortsette som før.......

Bare det at jeg synes dette har vært deilig, jeg slipper å irritere meg over han som ikke gidder å engasjere seg i meg og vårt forhold. Slipper å føle at jeg blir tatt for gitt. Jeg gjør det jeg vil nå og koser meg i eget selskap. Er en stund siden sist.

Jeg kommer til å snakke med han når han kommer til uken om hvordan disse dagene har vært og at det må en endring til om han og jeg skal fortsatt ha ett forhold. Jeg ønsker ikke bli tatt for gitt, og det vil sikkert ikke han heller bli.

Det er jo en toveis sak, selv om jeg føler at jeg har sagt fra flere ganger om at jeg ikke er fornøyd med hvordan vi har det. At dette ikke er ett forhold... Ett forhold skal jo gi noe, ha flere positive dager enn negative.

Så heretter så kan han bo i sin leilighet, og være sammen med meg når han vil være sammen med meg ordentlig!

Kanskje han ser at han må anstrenge seg litt for at vi fortsatt skal ha ett forhold...

Jeg har sett hvordan ett samliv med han vil være! Og slik vil ikke jeg tilbringe resten av mitt liv! Jeg vil ha ett forhold hvor jeg føler at jeg er verd noe, at jeg har noen som bryr seg og engasjerer seg. Ett forhold som gir noe. Ikke bare en som synes det er behagelig å være her! Og som ikke reagerer fordi jeg alikevel alltid er her! Slutt på det nå.

Ett samliv skal vel by på mer enn som så???

Ikke la han ture i vei, gjør noe som gjør at han forstår at du ikke aksepterer å ha det slik. Ikke bare være tilgjengelig hele tiden. Du fortjener jo mer enn dette :-)

[Kaffeavtalen]

KAn det ligge økonomiske motiver bak at han vil fortsette samlivet??

[Gjest meg da..]

Jeg har det sånn som deg. Bare at vi ikke har vært sammen så lenge, vi bor ikke sammen, men han er hos meg hele tiden, hver dag, hver natt, hver uke osv...

Men han gjør ikke noe sammen med meg lenger, virker ikke som han er interessert i det heller, mer opptatt av å spille på nett enn å snakke med meg osv...

Fordelen min er jo at han har en egen bolig, så jeg har spurt han pent om han ikke kan være hjemme noen dager. Det har han vært nå... Han tror han kan komme hit igjen til uka, og fortsette som før.......

Bare det at jeg synes dette har vært deilig, jeg slipper å irritere meg over han som ikke gidder å engasjere seg i meg og vårt forhold. Slipper å føle at jeg blir tatt for gitt. Jeg gjør det jeg vil nå og koser meg i eget selskap. Er en stund siden sist.

Jeg kommer til å snakke med han når han kommer til uken om hvordan disse dagene har vært og at det må en endring til om han og jeg skal fortsatt ha ett forhold. Jeg ønsker ikke bli tatt for gitt, og det vil sikkert ikke han heller bli.

Det er jo en toveis sak, selv om jeg føler at jeg har sagt fra flere ganger om at jeg ikke er fornøyd med hvordan vi har det. At dette ikke er ett forhold... Ett forhold skal jo gi noe, ha flere positive dager enn negative.

Så heretter så kan han bo i sin leilighet, og være sammen med meg når han vil være sammen med meg ordentlig!

Kanskje han ser at han må anstrenge seg litt for at vi fortsatt skal ha ett forhold...

Jeg har sett hvordan ett samliv med han vil være! Og slik vil ikke jeg tilbringe resten av mitt liv! Jeg vil ha ett forhold hvor jeg føler at jeg er verd noe, at jeg har noen som bryr seg og engasjerer seg. Ett forhold som gir noe. Ikke bare en som synes det er behagelig å være her! Og som ikke reagerer fordi jeg alikevel alltid er her! Slutt på det nå.

Ett samliv skal vel by på mer enn som så???

Ikke la han ture i vei, gjør noe som gjør at han forstår at du ikke aksepterer å ha det slik. Ikke bare være tilgjengelig hele tiden. Du fortjener jo mer enn dette :-)

Herregud det er som å lese om meg og typen!!

Skulle tro det varmeg som skrev det der

[Gjest lissi32]

Ja vi er nok mange som har det sånn, kanskje menn generelt bare er sånn? Prater lite, og finner pcen mer interessant enn oss?

[Gjest Mysticgirl]

Ja vi er nok mange som har det sånn, kanskje menn generelt bare er sånn? Prater lite, og finner pcen mer interessant enn oss?

Ja min mann er også litt sånn. Han spiller veldig mye på nett når han er hos meg...Mens jeg vil ha kos og sex

[*Mina*]

Jeg vet ikke hvorfor han må ha deg der, men jeg lurer på hvorfor du blir der? Har han fått så mye kontroll på ditt liv, at du ikke kan ta en avgjørelse selv? Må du vente til han avslutter forholdet, før det eventuelt kan bli slutt?

Jeg hadde ikke orket å leve med en slik mann, og hadde tatt en skikkelig prat med han om det. Ble det ikek forandringer, ville ejg selv avsluttet forholdet. Jeg hadde ikke ventet på at han skulle gjøre det.

Det kan godt være dette livet passer han, der han kan kontrollere deg og samtidig gjøre som han selv vil.

[Gjest lissi32]

fler som er underernært..

[*spök*]

fler som er underernært..

Hvordan i alle dager klarer dere å godta å bli behandlet sånn? Må jo gå på selvrespekten løs.. :klø:

[Gjest lissi32]

Fordi man kan bli deprimert når som helst, og man bør ha en samboer som står ved din side i gode og vonde dager. Man kan ikke bare forlate den man elsker fordi man ikke får sex? Eller hva?

Vel, jeg elsker samboern min, og har ventet hele mitt liv på han, så får jeg takle å få lite sex i perioder, frustrert er jeg dog, men kanskje like frustrert over manglende bekreftelse..?

[Gjest Gjest]

Fordi man kan bli deprimert når som helst, og man bør ha en samboer som står ved din side i gode og vonde dager. Man kan ikke bare forlate den man elsker fordi man ikke får sex? Eller hva?

Vel, jeg elsker samboern min, og har ventet hele mitt liv på han, så får jeg takle å få lite sex i perioder, frustrert er jeg dog, men kanskje like frustrert over manglende bekreftelse..?

Jeg hadde blitt deprimert av å ha en slik samboer..

Klart sexlivet har opp og nedturer, men situasjonene som er beskrevet under minner meg mer om ren neglisjering. Er sikker på at de fleste her kunne fått (og ikke minst fortjener) såå mye bedre!

De siste 3 årene har jeg vært så deprimert pga handlinga hans. Han noenganger oppfører seg ganske rar overfor meg..som en annen person. Og hver gang jeg konfronterer han med noe, snur han bare på det, sånn at det er da MEG det er feil med, og deretter ror han seg i land. Han har forandret seg. Han var ikke sånn de første årene vi var sammen. For hvert år som går, føler jeg at han tar mer og mer avstand fra meg.

...

Han tar meg for gitt, han viser ikke på noen måte at han elsker meg, han er heller sammen med bestekompisen sin enn meg når han ikke jobber mye, det er mere spennende å finne på noe med bestekompisen sin og andre kjente enn med meg.

Men han gjør ikke noe sammen med meg lenger, virker ikke som han er interessert i det heller, mer opptatt av å spille på nett enn å snakke med meg osv...

Ja vi er nok mange som har det sånn, kanskje menn generelt bare er sånn? Prater lite, og finner pcen mer interessant enn oss?

Kan love deg, ikke alle menn er sånn! :juhu:

Jeg hadde ikke orket å leve med en slik mann, og hadde tatt en skikkelig prat med han om det. Ble det ikek forandringer, ville ejg selv avsluttet forholdet. Jeg hadde ikke ventet på at han skulle gjøre det.

[Gjest lissi32]

Klart man blir deprimert av å ha en slik samboer, men man vet jo at det er forbigående, og heldigvis ikke hver dag som er like tung.

Så at han depper to dager for å ha fire gode dager, det er nok til at jeg holder ut til han får ordnet opp i livet sitt.

Høres ikke ut på meg som dere vet hvordan det er å virkelig elske noen. Da klarer man ikke gå, bare fordi en person har det vondt.

Man vet det er forbigående, og sexlysten og pcen er forbigående. Når han sitter mye på pcen gjør jeg det samme selv, istedet for å irritere meg over det. Men jeg prøver å få han til å legge seg sammen med meg, istedet for at han skal sitte oppe hele natta, noe som er lett å gjøre når man er deprimert. Jeg har selv vært gjennom masse også en depresjon, noe som gjør at jeg tåler litt før jeg gir opp. I natt la han seg sammen med meg og bare holdt rundt meg, det var deilig det å, kanskje til og med bedre å ligge godt inntil hverandre enn å ha sex. Det gir nærhet og intimitet det også.

Nå skal vi til syden i morgen, og da våkner det meste hos han