Svigerfamilien

[Gjest føler meg uønsket]

Jeg og samboer er begge i midten av 20-årene, og vi har vært sammen i snart 5 år. Eier leilighet sammen og venter venter vårt første barn sammen. Med andre ord vi har det jeg vil kalle et seriøst forhold

Nå har det seg slik at familien hans alltid har vært skeptiske til vårt forhold (vi vet egentlig ikke hvorfor, men de er alltid ufine mot meg). I går syntes jeg de gikk over grensa. Minste jenta deres skal døpes neste helg og i den forbindelse spurte de samboer om han kunne være fadder. Syntes det var greit at de ikke spurte meg... jeg tenkte at de sikkert hadde nok faddere nå. Men de forklarte meg at de ikke turte å ha meg som fadder i tillfelle jeg og samboer skulle gjøre det slutt i nærmeste fremtid Da ville de jo kanskje aldri høre i fra meg mer, med tanke på barnet bursdag og julegaver osv...Må si at det sjokkerte meg litt. Venter de bare på at vi skal gjøre det slutt? Har de så lite tro på meg og samboer?

Er det bare jeg som syntes svigerfamilien er litt frekk?

[Gjest HB]

Enig med deg at det er merkelig oppførsel. Greit nok at de bare velger en av dere, men å komme med en slik begrunnelse er ikke pent gjort.

Hilsen Lille meg

[Gjest _Leela_]

Synes det høres ganske merkelig ut jeg så synes det ikke er rart at du reagerer.

Og hvis det skal bli slutt så hva gjør nå det, mine faddere er ikke gift lenger, men de fulgte meg da opp for det.

[Gjest Gjest]

Veldig frekt utsagn etter 5 år og med felles barn på vei. Det siste burde gjøre at de nå så på deg som en permanent person i livet deres, også om det en gang i fremtiden skulle bli et brudd. Du blir jo moren til deres lille slektning. Hvis de alltid er ufine mot deg, ville jeg latt det få naturlige konsekvenser for omfanget av besøk til hverandre.

[Gjest Gjest]

Har hørt om dette før, og begrunnelsene er nettopp fordi ved et samlivsbrudd så vil du ikke lengre være så nær familien som du er i dag.

De har sikkert ingen baktanke ved et brudd hos dere, men dere er fortsatt unge og selv om det ventes et nytt barn i familien så er det allikevel ikke sikkert at deres forhold vil vare for evig og alltid.

Det mest trygge rundt dette er faktisk å velge faddere som er nær familien, som f.eks søsken, søskenbarn, besteforelder osv.

Dette bør du også selv tenke på når deres dåp står for døren..

[Gjest Gjest]

Jeg vet om mange som ikke benytter "inngifte" slekninger som fadder nettopp pga det blir komplisert ved samlivsbrudd.

Og med dagens skilsmissestatistikk synes jeg faktisk det er merkeliger å ikke teke på dette enn å tenke på det. Vi snakker tross alt om en langt tidshorisont her.

[Gjest HB]

Så jeg er med andre ord "heldig" som ble valgt til fadder for min manns niese? Og det etter knappe 3 års bekjentskap. Min mann er ikke fadder. Jeg får ta det som en tillitserklæring!

Det kommer jo litt an på hvordan foreldrene ser for seg at oppfølgingen fra fadderen skal være. Forventer de at en fadder skal be aftenbønn med barnet minst en gang i uken osv. slik kirken for et par år siden mente man skulle skrive under på som fadder, kan det selvfølgelig bli vanskelig ved et brudd. Ellers er det fullt mulig å følge opp med gaver underveis og i hvert fall møte i konfirmasjon selv om man er ute av det daglige bildet.

Hilsen Lille meg

[Gjest ?]

Du får svare dem tilbake med at hvis det blir slutt mellom deg og kjæresten så har det mer å gjøre med svigerfamiliens holdninger til deg enn manglende følelser for kjæresten. Å leve i en familie hvor man ikke er fullt ut akseptert er slitsomt i lengden og kan være nok til å forårsake et brudd.

Makan til folk som finnes rundt omkring i dette landet, får stadig bakoversveis av alt jeg hører og leser.

[Gjest ts]

Det er utrolig trist å føle seg uønsket av sin egen svigerfamilie. Er selvfølgelig ingen garanti for at jeg og samboer kommer til å være sammen for resten av livet, selv om vi ønsker det nå. Men det er jo heller ingen garanti for av svigerbror og hans samboer kommer til å holde sammen for resten av livet heller. Uansett når vårt barn skal døpes, så ville vi ha spurt dem begge om fadderrollen, ikke bare en av dem i frykt for brudd.

[Gjest Gjest]

Man er da ikke "uønsket i sin egen svigerfamilie" av at de velger kun familie som faddere!!

Min tante valgte par som faddere til første barn. Når andre barn skulle døpes hadde dette parret (som var gift og hadde barn) tatt ut separasjon. Min tante og hennes mann valgte da bevist å bare ha slektninger og ikke inngifte på de to yngste barnene.

Ikke noe galt i deg.

Og de to yngste hadde MYE mer avslappede konfirmasjoner, enn den første der den "for 14 år siden skilte" damen dukket opp. Hun var der kun av plikfølelse og var ukomfertabel og alle andre var også ukomfertable.

Nei, jeg vil også kun velge slekninger og ikke inngifte som faddere. Og det betyr ikke at jeg har det spor i mot noen av våre søsken sine partnere, men bare at vi vil være praktiske/realistiske.

[Grissini]

Har hørt om dette før, og begrunnelsene er nettopp fordi ved et samlivsbrudd så vil du ikke lengre være så nær familien som du er i dag.

De har sikkert ingen baktanke ved et brudd hos dere, men dere er fortsatt unge og selv om det ventes et nytt barn i familien så er det allikevel ikke sikkert at deres forhold vil vare for evig og alltid.

Det mest trygge rundt dette er faktisk å velge faddere som er nær familien, som f.eks søsken, søskenbarn, besteforelder osv.

Dette bør du også selv tenke på når deres dåp står for døren..

En ting er å tenke det, en helt annen ting er å si det rett opp i ansiktet på den det gjelder!!!!

Hun forteller jo også at de har hatt en baktanke ved hele forholdet deres fra første stund? Leste du ikke innlegget?

Til trådstarter: jeg skjønner du ble såret. Håper du kommer deg gjennom dåpen og resten av samlivet deres med hevet hode. Ikke la deg knekke av ufine mennesker

[Solskinnsbolla]

Jeg og samboer er begge i midten av 20-årene, og vi har vært sammen i snart 5 år. Eier leilighet sammen og venter venter vårt første barn sammen. Med andre ord vi har det jeg vil kalle et seriøst forhold

Nå har det seg slik at familien hans alltid har vært skeptiske til vårt forhold (vi vet egentlig ikke hvorfor, men de er alltid ufine mot meg). I går syntes jeg de gikk over grensa. Minste jenta deres skal døpes neste helg og i den forbindelse spurte de samboer om han kunne være fadder. Syntes det var greit at de ikke spurte meg... jeg tenkte at de sikkert hadde nok faddere nå. Men de forklarte meg at de ikke turte å ha meg som fadder i tillfelle jeg og samboer skulle gjøre det slutt i nærmeste fremtid Da ville de jo kanskje aldri høre i fra meg mer, med tanke på barnet bursdag og julegaver osv...Må si at det sjokkerte meg litt. Venter de bare på at vi skal gjøre det slutt? Har de så lite tro på meg og samboer? (Quote)

det kan jo hende at de rundt ser ting som dere ikke ser selv med forholdet!....men det er ALDRI en unnskyldning i så fall til å SI noe- og det der var VIRKELIG slemt sagt!! jeg synes du skal stille noen direkte og oppklarende spørsmål tilbake om hva de mener og insinuerer, og si at du føler deg uønsket...og om det ikke hjelper: "True" med at det er jo synd om de skal få et dårlig forhold til deg, som venter barn med sønnen deres!

men uansett hvordan du vrir og vender på det!- så henger pietismen igjen i Norge, og det kan hende de egentlig vil at dere skal gifte dere!

uansett, lykke til...med den oppklarende samtalen du må ha med dem!- for det MÅ du!

Endret 17. august 2007 av Solskinnsbolla

[venus*]

Frekk? Tja. Sære? definitivt.

Jeg mener, fadder? Selv om det skulle bli slutt mellom deg og samboeren, hva i alle dager gjør det hvis en fadder faller bort? Vil ikke barnet motta tilstrekkelig kristelig-undervisning? Ikke få nok julegaver? HVA kan egentlig skje..

[Trampe]

Jeg synes det var merkelig. Mannens bror har et barn, og mannen min er fadder, men ikke jeg. Det har sin naturlige forklaring, vi hadde vært sammen i tre måneder og nettopp flytta sammen da barnet ble døpt. Tok meg ikke nær av det. Men om de hadde valgt bare han til fadder nå, med den begrunnelsen der, ville jeg blitt skuffet. En ting er å velge bare nærmeste familie, at altså alle inngifte blir bevisst utelatt, men noe annet er å ikke ha tro på forholdet.

Vi har ikke begynt å tenke på dåpen til vår lille ennå, men jeg kunne aldri ha valgt mannens bror og ikke hans samboer. Da lar vi heller være å velge familien. Og hva så, om et par går fra hverandre? Man kan da ivareta fadderbarnet uansett?

[Pastor Knut]

Jeg og samboer er begge i midten av 20-årene, og vi har vært sammen i snart 5 år. Eier leilighet sammen og venter venter vårt første barn sammen. Med andre ord vi har det jeg vil kalle et seriøst forhold

Nå har det seg slik at familien hans alltid har vært skeptiske til vårt forhold (vi vet egentlig ikke hvorfor, men de er alltid ufine mot meg). I går syntes jeg de gikk over grensa. Minste jenta deres skal døpes neste helg og i den forbindelse spurte de samboer om han kunne være fadder. Syntes det var greit at de ikke spurte meg... jeg tenkte at de sikkert hadde nok faddere nå. Men de forklarte meg at de ikke turte å ha meg som fadder i tillfelle jeg og samboer skulle gjøre det slutt i nærmeste fremtid Da ville de jo kanskje aldri høre i fra meg mer, med tanke på barnet bursdag og julegaver osv...Må si at det sjokkerte meg litt. Venter de bare på at vi skal gjøre det slutt? Har de så lite tro på meg og samboer?

Er det bare jeg som syntes svigerfamilien er litt frekk?

Kanskje din samboers familie egentlig ikke har forstått hva det vil si å være fadder - eller de har fått for seg noe annet.

Men jeg lurer egentlig litt på hvorfor du omtaler dem som "svigerfamilie". De ser tydeligvis ikke på deg som svigerdatter.

Bare nysgjerrig.

Endret 18. august 2007 av Pastor Knut