Om å ha heterofile menn som venner

[Gjest Yvette]

Jeg ønsker i vårt forhold at vi begge kan ha venner av det andre kjønnet, og finne på ting (turer, kino o.l) med disse, uten at den som sitter igjen hjemme trenger å være redd for at noe "uhumsk" skal skje.

Samboeren min har et annet syn på dette, og ser ikke poenget med at vi må ha venner av det motsatte kjønn- han mener at det er å leke med ilden. (Han er en sånn person som har noen få gode venner, de fleste menn.)

VennePAR er visst ok.

Jeg kan skjønne det når det gjelder personer man kanskje har vært forelsket i tidligere, da er det en annen sak.

Men hva om det er en person man har blitt kjent med, og bare har veldig god kjemi med som venn, og ikke noe mer?

Jeg har mistet kontakten med to gutter jeg syntes var kjempemorsomme å prate med/være sammen med, og synes det er dumt.

Hvordan har dere andre det i deres forhold ang. dette spørsmålet?

[Champagnepiken]

Nå er jeg singel, men har jo vært i langt forhold før. Og jeg har alltid hatt minst like mange mannlige venner som kvinnelige. Jeg ville hatt problemer med en partner som skulle nekte meg kompisene mine! På samme måte aksepterer jeg at min kjæreste/samboer/ektemann kan ha kvinnelige venner.

Men jeg tror det er viktig å bli kjent med disse vennene, også for partneren. Da virker de kanskje mindre skumle?

[Gjest beekeeper]

Synes ikke dette er å leke med ilden, er jo vanlig å ha venner av begge kjønn vel.

Det jeg tror er viktig er at den andre parten blir inkludert. At han blir kjent med vennene, og at man gjør ting sammen iblant.

Men det går selvfølgelig en grense. Personlig er jeg mye mer skeptisk nå enn jeg var før, pga en jente det ble VEL mye kontakt og hendelser med. Nå er hun ute av livet vårt, men likevel så er jeg mer på vakt mot alle andre jentevennene hans..

[Gjest Bellatrix]

så lenge han ikke er eller nylig har vært forelsket i noen av venninnene så kan han ha venninner. det skal heller ikke være sånn at han til stadighet finner på ting med venninnene fremfor å finne på ting med meg.

[Gjest Bellatrix]

Men det går selvfølgelig en grense. Personlig er jeg mye mer skeptisk nå enn jeg var før, pga en jente det ble VEL mye kontakt og hendelser med. Nå er hun ute av livet vårt, men likevel så er jeg mer på vakt mot alle andre jentevennene hans..

nettopp. alt med måte.

[Gjest Yvette]

Takk for svar!

Jeg er litt sinna på meg selv for at jeg har latt meg miste kontakten med de to...

Dette er vel det eneste området i vårt forhold der vi merker aldersforskjellen (han er en del eldre enn meg)- jeg tror det er mer vanlig for folk på min alder å ha mange venner av begge kjønn. (Nå høres han jo eldgammel ut- det er han ikke, altså.)

beekeeper: Det er vel noe sånt han er redd for...

Vi har god kommunikasjon, og jeg tror faktisk det hadde vært helt ok for oss begge å innrømme det for partneren hvis en av oss fikk litt varmere følelser enn normalt for en venn eller venninne. (Sånn hadde vi det ikke før- kommunikasjonen har blitt jobbet med og er drastisk bedret)

[Gjest Yvette]

det skal heller ikke være sånn at han til stadighet finner på ting med venninnene fremfor å finne på ting med meg.

Dette kunne også blitt litt problematisk- vi har to små barn, og ingen familie i nærheten. Litt vanskelig å gå ut sammen begge to da.

[Gjest Bellatrix]

Dette kunne også blitt litt problematisk- vi har to små barn, og ingen familie i nærheten. Litt vanskelig å gå ut sammen begge to da.

men du trenger ikke ut og fly med en kompis hele tiden likevel?

[Gjest Yvette]

Nei, det var ikke det jeg mente.

Men det blir fort sånn nå også at jeg er mer ute med venninner enn jeg er med samboer.

[Gjest Yvette]

Ok, der er omstendigheter som gjør at jeg skjønner ham litt. (Jeg har vært forelsket i en annen i løpet av vårt forhold og samboer vet om det- men han var ikke en venn. Og jeg sa det aldri til ham det gjaldt heller. Nå prøver jeg å holde vedkommende litt på avstand av respekt for samboer, selv om jeg liker vedkommende godt fremdeles, bare ikke på den "farlige" måten.)

Samtidig kan jeg ikke helt akseptere at det skal være så strengt i et forhold.

Joda, tanken på at samboer skal få seg venninner som han skal ut med er fremmed og litt rar- men det er fordi han er en person som ikke bruker så mye tid på venner i utgangspunktet (motsatt av meg), og da hadde jeg tenkt at om han fant seg en venninne så måtte hun være veldig spesiell for ham på en eller annen måte.

Det skal ikke være lett.

[Gjest Bellatrix]

Ok, der er omstendigheter som gjør at jeg skjønner ham litt. (Jeg har vært forelsket i en annen i løpet av vårt forhold og samboer vet om det- men han var ikke en venn. Og jeg sa det aldri til ham det gjaldt heller. Nå prøver jeg å holde vedkommende litt på avstand av respekt for samboer, selv om jeg liker vedkommende godt fremdeles, bare ikke på den "farlige" måten.)

da skjønner jeg godt at han er skeptisk, men han kan ikke nekte deg å ha venner. men du kan vel ha venner uten at det blir så intenst at samboeren din føler seg utrygg?

[Gjest Yvette]

Helt klart.

Men hvor gode venner er man hvis man aldri finner på ting sammen? :klø:

[Frk. Stella]

Jeg kan godt komme med min mening, basert på mine tanker om tillit og utroskap. Jeg er nemlig enig med samboeren din.

Jeg er av den oppfatning at utroskap kan skje alle, uavhengig av hvor glade man er i hverandre og hvor godt man har det i forholdet. Vi er bare mennesker - en litt avansert form for dyr, spør du meg - og plutselig kan de dyriske lystene ta overhånd. Selv om jeg selvfølgelig er overbevist om at jeg aldri kunne vært utro og selv om jeg stoler på min samboer, så har jeg opplevd for mye, sett for mye som tyder på det motsatte (jeg har aldri blitt bedratt eller vært utro selv - men jeg har vært den andre kvinnen (dog noe jeg ikke er spesiellt stolt over i dag), og jeg har fått flere tilbud fra både gifte og samboende menn, som fremdeles er i det samme forholdet i dag for å si det sånn. Samme situasjonen har mange av mine venninner/bekjente opplevd).

Jeg tror og mener innerst inne (jeg har nemlig litt vanskelig for å godta akkurat denne biten selv) at sex kan være bare sex, kjærlighet er noe helt annet. Jeg tror at om man plutselig er på feil sted, til feil tid så kan ting plutselig skje. Og jeg gidder ikke ta sjansen, rett og slett.

Jeg hadde ikke likt at samboer hadde venninner han pratet med på telefon eller var sammen med på samme måte som kameratene sine. Jeg hadde heller ikke likt at samboer drar på lengre ferie/guttetur (utover langhelg) uten meg - en uke i syden med gutta? Aldri i livet.

Jeg har også "behov" for maskulin innflytelse - i mangel av bedre ord. Jeg trives sammen med menn, jeg trives med den typiske måten menn snakker sammen på og er sammen på. Men jeg får dekket det behovet gjennom kjempegod kontakt med mannlige kolleger (men bare i arbeidstiden), gjennom sosial omgang med våre felles parvenner/hans kamerater/mine venninners partnere og ikke minst gjennom familie (brødre og drøssevis med onkler). Det holder for meg, og det er også et aktivt valg jeg har tatt uavhengig av min samboer og tidligere partneres mening om saken.

Heldigvis er jeg sammen med en som deler mitt syn, noe annet hadde ikke fungert over langen rett og slett.

Sånn! Da har jeg plassert meg blant psychoene med alvorlige tillitsproblemer her på KG!

[~white lady~]

beekeeper: Det er vel noe sånt han er redd for...

Vi har god kommunikasjon, og jeg tror faktisk det hadde vært helt ok for oss begge å innrømme det for partneren hvis en av oss fikk litt varmere følelser enn normalt for en venn eller venninne. (Sånn hadde vi det ikke før- kommunikasjonen har blitt jobbet med og er drastisk bedret)

Vel, jeg er ei sånn venninne...altså, jeg var delvis grunnen til at samboer slo opp med den daværende dama han hadde. Vi var bare gode venner lenge, men hadde (har!) utrolig god kjemi og ble etterhvert bestevenner. I ettertid har jeg hørt fra folk som kjente dama hans (jeg møtte henne faktisk aldri, samboer var mer sammen med meg som var venninna hans enn han var sammen med dama) at hun var veldig skeptisk og til tider sjalu på meg, lenge.

[Nabodama]

Jeg vil tro at hvis en har utrolig god kjemi med noen, er vel muligheten for varmere følelser mer til stede enn ellers. Kanskje er en bare venner, men det kan faktisk føre til lyst på mer/forelskelse over litt tid hvis kjemien er der.

For min del er det ikke naturlig å ha nære mannlige venner som jeg skal gjøre ting alene sammen med.

Jeg liker også å være sammen med menn på en vennskapelig måte, men som en annen sier, det behovet dekkes fint om en er flere sammen, eller f.eks på jobb.

Forresten dekker mannen min også det behovet:)

[Frk. Stella]

Forresten dekker mannen min også det behovet:)

Selvfølgelig. Han hadde jeg helt glemt av i farta!

[Gjest Gjest]

Helt klart.

Men hvor gode venner er man hvis man aldri finner på ting sammen? :klø:

Hvem har sagt man ikke skal finne på ting sammen?

Men man trenger vel ikke finne på ting på tomannshånd med mannlige kamerater. For meg er det en vesentlig forskjell der.

Jeg omgås menn på jobb, i grupper av venner osv, men ikke på tomannshånd.

[Anna Karenina]

Jeg vil tro at hvis en har utrolig god kjemi med noen, er vel muligheten for varmere følelser mer til stede enn ellers. Kanskje er en bare venner, men det kan faktisk føre til lyst på mer/forelskelse over litt tid hvis kjemien er der.

Det er jeg helt uenig i. De mannlige vennene mine, som jeg har utrolig god kjemi med, er nettopp de det er helt uaktuelt at det skal skje noe mer med. Jeg har aldri vært gode venner med menn jeg har vært/kunne vært tiltrukket av, det blir altfor komplisert - selv når man er singel.

Jeg har mange mannlige venner, og synes det er helt greit at samboeren min har venninner. Vennskapene mine har aldri vært kjønnsdelt, og det hadde vært utrolig rart (og helt uaktuelt) å plutselig nedprioritere halvparten av vennene mine pga at samboeren min mente de hadde feil kjønn.

[Gjest Yvette]

Jeg har samme syn på saken som siste taler...

[Gjest Blondie65]

Jeg har mistet kontakten med to gutter jeg syntes var kjempemorsomme å prate med/være sammen med, og synes det er dumt.

Hvordan har dere andre det i deres forhold ang. dette spørsmålet?

Jeg ville slitt kraftig med å finne meg i det. Jeg er singel og har mange venner av begge kjønn. Noen av disse vennene er par, ander er single, og noen av disse er jeg skikkelig på "nett" med. Jeg kan ikke fordra sjalusi og vet også veldig godt hvor grensen går for flørt og vennskap.

Samtidig er det slik at hvis man er i et nytt forhold så vil det vel ta tid før man stoler på partneren. Jeg ville forstått det om partneren ikke likte at jeg stadig fløy på kino med en mannlig singel venn i et nytt forhold. Måten å løse dette på er å la partneren bli kjent med mine venner og like dem like godt som jeg gjør. Hvis ikke min partner trives sammen med mine beste venner er det uansett noe galt ...!