Komplekser for personligheten

[Gjest babycall]

Jeg blir helt flau av personligheten min, utseendet mitt er pent, men det indre er helt tomt. føler meg som et pent tomt skall, og at alle ser tvers igjennom at jeg har ræva personlighet. jeg liker sminke, klær og kun det nesten, føler at folk har litt nedlatende holdninger til meg bare fordi jeg ikke er så "dyp" eller noe slikt..

noen som har lignende opplevelser eller erfaringer?

[Gjest Gjest]

Fortell litt mer om "nesten" !

[Terese:)]

jeg synes du bare skal være deg selv jeg... fungerer ikke å prøve å være noen andre uansett... og folk synes sikkert ikke du "bare er et tomt skall"

du har vel venner? de er vel ikke venner med deg fordi du er pen?..du er sikkert morsom å være sammen med o.l

men du er vel ikke bare opptatt av sminke og klær? hva mer??... du skriver jo at du nesten bare er opptatt av det....

[Gjest Frk Åberg]

Men hva er å være dyp? Det at du sier du føler deg overfladisk, får meg nesten til å tenke at du umulig kan være det. De som er virkelig overfladiske, vet ikke at det er det. Tror jeg.

Og er det egentlig noe mindre dypt å være opptatt av klær og sminke enn fluefisking?

[Gjest Gjest]

Jeg har det på samme måte som deg, TS. Det har ikke alltid vært slik, men utviklet seg slik med årene. Jeg har betydelig dårligere selvtillitt nå enn jeg hadde før med tanke på personligheten. Før hadde jeg mange venner, var alltid sosial osv., helt til "alle" flyttet vekk pga. studier, og jeg begynte å føle meg ensom. Dette tærte på selvtilliten min.

Følte meg tom innvendig, og tenkte: "Hva kan jeg gjøre selv, for å gjøre ting bedre?" Jeg begynte å trene, slanke meg, kjøpe finere klær osv. for å forbedre utseende mitt. Det var noe jeg kunne gjøre noe med selv. Å få nye venner var vanskelig derimot, da må man tross alt ha en bekreftelse fra motparten. Jeg kom inn i en ond sirkel, der alt baserte seg på utseende mitt. "Jeg har kanskje ikke så mange venner, og jeg har kanskje ikke verdens mest spennende personlighet, men pen, det er jeg!". Innstillingen er helt feil, og jeg føler meg skikkelig overfladisk. Det er ikke meningen, men det har på en måte blitt en "redning".

Har dessverre ingen råd til deg, men du skal vite at du ikke er alene.

[Gjest prestekrage]

Kjære TS; Sorry at jeg brøt meg inn i tråden din- ble bare litt sint!

Men ett tips; Jeg har ei venninne som følte det samme som du beskriver. Hun følte at hun ikke hadde noe å bidra med i en samtale/diskusjon. Å lese aviser ble "for kjedelig" "for mye".

Jeg tipset henne om å abbonere på ulike nyhetsbrev på mail. På den måten får hun kortfattede nyheter og artikler.

Etter hvert ble hun såpass interessert at hun begynte å følge med på nettsider for diverse temaer.

Etter å ha utsatt å "ta opp igjen" vgs (hun er ca 30 år) nettopp fordi hun følte seg "dum"- har hun nå fått såpass selvtillitt at hun det siste året har tatt generell studiekompetanse og vurderer videre høyere studier.

Endret 16. august 2007 av Scorpina

[Gjest Gjest]

Jeg blir helt flau av personligheten min, utseendet mitt er pent, men det indre er helt tomt. føler meg som et pent tomt skall, og at alle ser tvers igjennom at jeg har ræva personlighet. jeg liker sminke, klær og kun det nesten, føler at folk har litt nedlatende holdninger til meg bare fordi jeg ikke er så "dyp" eller noe slikt..

noen som har lignende opplevelser eller erfaringer?

Har ikke erfaring med det samme, men vet at der det er tomt, kan det fylles på mye.

[Gjest Gjest_meg_*]

Kjære ts! Jeg vet AKKURAT hva du mener. Føler nesten at det er jeg som skrev tråden.

vet ikke om det funker for deg, men litt fo rmeg.. Jeg føler meg noen ganger dum/upersonlig. Jeg leser ikke avisen, ikke kan jeg politikk, og føler jeg ha rlite å bidra med i samtaler noen ganger.

men så fant jeg ut at jeg bare må engasjere meg mer i det jeg interesserer meg for. Jeg har meldt meg inn i dyrebeskyttelsen, har to katter som holder meg busy. De har også blitt min hobby.. Finner alltid noe å pusse opp hjemme, leser en god bok. Har også meldt meg opp på et studie via NKI..

å være sammen de single sprø venninnene mine, kan få meg skikkelig nedfor, hvis jeg har en dårlig dag. Føler meg udugelig. At jeg har lite å bidra med. Og de har full energi, er på byen, finner gutter osv. Jeg har samboer. Elsker det! Men til og med for han, føler jeg meg som en dårlig kjæreste...

Tror vi bare trenger å fokusere mer på de tingene i livet som gir oss mening. Gjør det du liker!

[mamut75]

Kjære TS; Sorry at jeg brøt meg inn i tråden din- ble bare litt sint!

Men ett tips; Jeg har ei venninne som følte det samme som du beskriver. Hun følte at hun ikke hadde noe å bidra med i en samtale/diskusjon. Å lese aviser ble "for kjedelig" "for mye".

Jeg tipset henne om å abbonere på ulike nyhetsbrev på mail. På den måten får hun kortfattede nyheter og artikler.

Etter hvert ble hun såpass interessert at hun begynte å følge med på nettsider for diverse temaer.

Etter å ha utsatt å "ta opp igjen" vgs (hun er ca 30 år) nettopp fordi hun følte seg "dum"- har hun nå fått såpass selvtillitt at hun det siste året har tatt generell studiekompetanse og vurderer videre høyere studier.

Hvis du har tenkt å bli sint hver gang noen stiller spørsmål du ikke liker , må du nødvendigvis være mye sint .

Jeg mener at man ikke kan diktere hva andre får lov til å spørre om og hva de ikke får lov til å spørre om og hadde en formening om at dette var gjengs oppfatning generelt nå .

Siden det har kommet andre innlegg som kan tyde på at problemstillingen er reell , vil jeg ikke gå nærmere inn på hva mitt innlegg , for en observant leser , kan ha bidratt til .

Endret 16. august 2007 av Scorpina

[Scorpina]

Tråden ryddet.

Scorpina

-mod-

[Gjest Gjest_Mara_*]

Men hva er å være dyp? Det at du sier du føler deg overfladisk, får meg nesten til å tenke at du umulig kan være det. De som er virkelig overfladiske, vet ikke at det er det. Tror jeg.

Og er det egentlig noe mindre dypt å være opptatt av klær og sminke enn fluefisking?

Det var det første som slo meg når jeg leste at du var tom på innsiden.

En person med en tom personlighet forstår det neppe selv, og det at du sier det selv vitner mer om at du har en evne til å selvressonere, men at du har veldig lav selvtillit.

Jeg ble mobbet da jeg var yngre og fikk ødelagt selvtilliten min.

Derimot har jeg alltid vært pen, og har fokusert mye på det for å fokusere bort fra personligfheten min som jeg har ment var tom.

Det er den ikke, men når man er usikker og kanskje derfor ikke får muligheten til å bli kjent med seg selv og det man liker er det lett å føle seg tom.

Gjør som noen over her skrev, det har nemlig funket for meg også.

Lev deg inn i hobbyer du har og lær mer av det du liker.

Når du møter andre mennesker, ikke fokuser på hva de synes om deg, men heller på de.

En lur teknikk kan være å stille andre spørsmål så de kan svare( hva de driver med, hva de liker osv)

Da får du input i dine egne samtaler.

På sikt vil du nok få bedre selvtillit og kjenne deg selv bedre.

I mange år hadde jeg det slik du beskriver, og jeg følte ikke at jeg var en person, og jeg visste ikke hvem jeg er.

Som du sier brukte jeg å beskrive meg for en veninne som personlighetsløs.

Det er jeg ikke og det er ikke du heller.

Dessuten er jeg smart( og det tror jeg du er også, av det jeg leser mellom linjene)

og da trenger man ikke fokusere så mye på utseende.

Tror man trekker til seg en viss type mennesker med de signalene du sender ut ved å fokusere på et "perfekt" ytre, og kanskje du gjør det slik at de du kunne hatt glede av å bli kjent med ikke tar kontakt?

Nå kan det hende jeg tok mye utgangspunkt i meg selv, men som sagt forstår jeg godt hva du mener.

Lykke til!

Vær bevisst og jobb med problemet, eller kanskje kontakte en psykolog kunne hjelpt?

[Gjest Blondie65]

Og er det egentlig noe mindre dypt å være opptatt av klær og sminke enn fluefisking?

<applaus>

[Gjest Gjest]

Jeg blir helt flau av personligheten min, utseendet mitt er pent, men det indre er helt tomt. føler meg som et pent tomt skall, og at alle ser tvers igjennom at jeg har ræva personlighet. jeg liker sminke, klær og kun det nesten, føler at folk har litt nedlatende holdninger til meg bare fordi jeg ikke er så "dyp" eller noe slikt..

noen som har lignende opplevelser eller erfaringer?

Jeg forstår ikke ditt problem. Hvordan vet du hva andre tror?

Er det du selv som innerst inne har dårlig samvittighet fordi du ikke leser flere bøker og engasjerer deg i frivillig arbeid eller hva? Isåfall kan du vel gjøre noe med det?

Hvis du er tenåring er det normalt å tenke slik.

[(-:Domino:-)]

Jeg blir helt flau av personligheten min, utseendet mitt er pent, men det indre er helt tomt. føler meg som et pent tomt skall, og at alle ser tvers igjennom at jeg har ræva personlighet. jeg liker sminke, klær og kun det nesten, føler at folk har litt nedlatende holdninger til meg bare fordi jeg ikke er så "dyp" eller noe slikt..

noen som har lignende opplevelser eller erfaringer?

Kjære deg, du har dårlig selvtillit og det er en nådeløs dommer.

Ikke vær så hard mot deg selv, er du sikker på at dette er noe andre mener og ikke bare noe du går og tenker om deg selv ?

Stol på at du er bra nok og at interessene dine er bra nok.

Hvorfor har du ræva personlighet ?

Fordi du er opptatt av sminke og klær ?

Det må da være lov, akkurat det sier jo ingenting om hvor dyp du er, eller ikke.

Prøv å lær å bli glad i deg selv, så vil du se at du er bra nok slik du er.

[Gjest Gjest]

Jeg tviler egentlig på at du er så tom som du føler deg. Selv om du tilsynelatende er mest interesert i noen overfladiske ting så betyr ikke det at du ikke er interesert i mennesker eller interesant som menneske. Man trenger ikke leve ut en haug av hobbyer og kunne masse om noe eller være veldig opptatt av eksistensielle spørsmål for å ha dybde.

Når det er sagt så kan det godt tenkes at du kunne ha utbytte av å interessere deg mer for litt flere ting. Det å begynne å lese litt mere nyheter eller litteratur er en mulighet hvis det er noe du tror du etter hvert kan bli interesert i. Jeg tror det viktigste er at du finner noe som fenger deg. Kanskje du kan begynne å klatre, reis til et spennende sted på ferie eller reis på en veldig annerledes ferie hvor du opplever noe spesielt som utfordrer deg. Siden du er opptatt av hvordan du tar deg ut så kan du jo begynne med yoga. Da får du både trening og gjort noe som er personlig utviklende, åpner opp nye måter og se ting på og virker spennende på mange mennesker. Kanskje du har lyst til å lære deg å tegne og sy siden du er opptatt av estetikk og klær. Eller hva med kunst og foto?

[Gjest Gjest]

Kanskje dine foreldre har litt skyld i dette.

Det er ingenting galt i å være opptatt av skjønnhet, klær og sminke, spesielt ikke når man er tenåring.

Det utelukker ikke at man ikke kan være interessert i andre temaer også :-)

Hva med dine foreldre, hva er deres rolle i dette? Har de gitt deg en trygg plattform for å utvikle selvstillit? Har de ikke fortalt deg bra ting om deg selv?