Hva skal jeg gjøre?

[Gjest Sindre R.]

Har et lite "problem". Er en mann i begynnelsen av 30 årene, og har vært singel ganske mange år. Har hatt mine flørter opp gjennom årene, men hver gang jeg møter noen jeg virkelig liker, dabber det helt plutselig av! En dag kan det være helt kaos inni meg med voldsom forelskelse og vondt i magen, for dagen etter å føle meg nesten likegyldig. Dette merker selvfølgelig den andre parten også, og det ender med at "forholdet" renner ut i ingenting.

Har nå møtt en jente jeg liker kjempegodt. Vi har utrolig bra kjemi, jeg syns hun er utrolig pen, hun er snill, omtenksom, i det hele tatt veldig mye bra, og jeg vet at hun er veldig forelsket i meg. Jeg gleder meg virkelig til å se henne når vi møtes. Jeg sov over hos henne for for første gang for noen dager siden, og det var kjempebra! Etter en fest dagen før vi var på sammen, var formen ikke helt bra dagen etter. Vi tok det med ro, så en film, kosa og klina, men det føltes plutselig helt feil! Og når jeg dro, satt jeg med en ekkel følelse av at hun følte det samme og at dette kom til å gå som de andre gangene.

Pratet med henne dagen etter, og det viste seg at også hun hadde følt det litt sånn, men jeg har ihvertfall fått tilbake "godfølelsen" nå.

Jeg er virkelig interessert i denne jenta, og vil ikke miste henne, men er også veldig nervøs for at neste gang jeg ser henne, skal det samme skje igjen.

Noen som har vært med på noe lignende, eller har noen råd til en desperat kar?

[Champagnepiken]

Jeg har vært der! Og opplevd at det kan bli litt mye litt fort. Jeg tror ikke man har godt av å være sammen for lenge om gangen i starten... litt avstand er sunt.

Så ta det i litt mindre porsjoner til du er litt sikrere på at dette er en god ting?

[Gjest Sindre R,]

Jeg har vært der! Og opplevd at det kan bli litt mye litt fort. Jeg tror ikke man har godt av å være sammen for lenge om gangen i starten... litt avstand er sunt.

Så ta det i litt mindre porsjoner til du er litt sikrere på at dette er en god ting?

Godt at noen andre har vært der også!

Høres egentlig smart ut å ikke være sammen i for lange perioder i begynnelsen. Blir jo mye input som også skal bearbeides litt! :-)

Takk for godt råd. Føles bedre nå!

[Gjest Pax]

Jeg tror (kan godt være at jeg tar feil) at du har forpliktelsesangst. Kanskje du synes det er skummelt å være i et forhold, eller kanskje du har blitt såret før, og vil være den første som går. Hver gang jenta blir interessert i deg, får du panikk, og følelsene dine kjølner. Men om følelsene til jenta er kjølige, da kommer godfølelsen, som du kaller det, fram.

Jeg synes du skal tenke over hvorfor det er slik og hva du kan gjøre med det.

[Gjest Gjest]

Jeg tror (kan godt være at jeg tar feil) at du har forpliktelsesangst. Kanskje du synes det er skummelt å være i et forhold, eller kanskje du har blitt såret før, og vil være den første som går. Hver gang jenta blir interessert i deg, får du panikk, og følelsene dine kjølner. Men om følelsene til jenta er kjølige, da kommer godfølelsen, som du kaller det, fram.

Jeg synes du skal tenke over hvorfor det er slik og hva du kan gjøre med det.

Dette svaret stemmer (dessverre?) perfekt på meg hvertfall...kjente meg igjen i TS situasjon.

Bra analyse, Pax.

[Gjest Pax]

Dette svaret stemmer (dessverre?) perfekt på meg hvertfall...kjente meg igjen i TS situasjon.

Bra analyse, Pax.

[W. Wallace]

Basic psykologi - man vil ha det man ikke har, når man får det er man ikke så interessert lengre. Hvor mange ganger har du ønsket deg noe og når du fikk det syntes du ikke det var noe tess? Men før du fikk det klarte du ikke tenke på annet? Samme greia.

Jeg har det på samme måte, sånn bortsett fra at jeg ikke er interessert i et tradisjonelt kjæresteforhold. Løser det enkelt med å ikke treffes så ofte. Hun nye jeg traff igår, er alltid mye mer spennende enn hun jeg har kjent lengre. Jeg setter min lit til at når jeg treffer ei som er VIRKELIG spesiell, så vil situasjonen forandre seg. Det har kun skjedd en gang, så det kan ta sin tid.

[Gjest Don Giovanni]

Har et lite "problem". Er en mann i begynnelsen av 30 årene, og har vært singel ganske mange år. Har hatt mine flørter opp gjennom årene, men hver gang jeg møter noen jeg virkelig liker, dabber det helt plutselig av! En dag kan det være helt kaos inni meg med voldsom forelskelse og vondt i magen, for dagen etter å føle meg nesten likegyldig. Dette merker selvfølgelig den andre parten også, og det ender med at "forholdet" renner ut i ingenting.

Har nå møtt en jente jeg liker kjempegodt. Vi har utrolig bra kjemi, jeg syns hun er utrolig pen, hun er snill, omtenksom, i det hele tatt veldig mye bra, og jeg vet at hun er veldig forelsket i meg. Jeg gleder meg virkelig til å se henne når vi møtes. Jeg sov over hos henne for for første gang for noen dager siden, og det var kjempebra! Etter en fest dagen før vi var på sammen, var formen ikke helt bra dagen etter. Vi tok det med ro, så en film, kosa og klina, men det føltes plutselig helt feil! Og når jeg dro, satt jeg med en ekkel følelse av at hun følte det samme og at dette kom til å gå som de andre gangene.

Pratet med henne dagen etter, og det viste seg at også hun hadde følt det litt sånn, men jeg har ihvertfall fått tilbake "godfølelsen" nå.

Jeg er virkelig interessert i denne jenta, og vil ikke miste henne, men er også veldig nervøs for at neste gang jeg ser henne, skal det samme skje igjen.

Noen som har vært med på noe lignende, eller har noen råd til en desperat kar?

Story of my life! Send en pm om du finner svaret

Pax: God analyse, men problemet står uløst

[Gjest Pax]

Pax: God analyse, men problemet står uløst

Ja, men det skader ikke å bli klar over hva problemet skyldes, om det jeg skrev var tilfelle. Mitt råd et psykolog.

Endret 2. september 2007 av Pax

[Gjest Gjest_Julie_*]

Kan problemet rett og slett være at for at slike skal bli fornøyd må den andre personen utgjøre et "wow" og imponere for at vi skal ha nok interesse for dem? I tillegg kan en forklaring være at partene ikke har et spennende nok liv uten denne mannen/kvinnen.

En løsning kan være å fylle livet sitt med så mye annet at det å treffe den halvinteressante personen blir spennende nok - frem til man faktisk møter en person som gjør så inntrykk at en gleder seg til å treffe den - men man må huske på stikkordet "balanse": det er ikke bra å treffe en kjæreste altfor ofte, da går man lei. Snakker og skravler et kjærestepar om for mye og sees for ofte, så går man lei. Hvor interessant er det?

[Gjest Don Giovanni]

Kan problemet rett og slett være at for at slike skal bli fornøyd må den andre personen utgjøre et "wow" og imponere for at vi skal ha nok interesse for dem? I tillegg kan en forklaring være at partene ikke har et spennende nok liv uten denne mannen/kvinnen.

En løsning kan være å fylle livet sitt med så mye annet at det å treffe den halvinteressante personen blir spennende nok - frem til man faktisk møter en person som gjør så inntrykk at en gleder seg til å treffe den - men man må huske på stikkordet "balanse": det er ikke bra å treffe en kjæreste altfor ofte, da går man lei. Snakker og skravler et kjærestepar om for mye og sees for ofte, så går man lei. Hvor interessant er det?

Det er ikke interessant i det hele tatt. Men litt på siden av hva jeg oppfatter TS har som problem. Hvis problemet er noenlunde likt mitt så fortoner deg seg slik at når man er sammen så er min intimitetsgrense nådd flere timer før hennes. Spesielt etter sex føler jeg et ganske sterkt behov for å ligge annet sted enn tett inntil henne. Ikke for annen grunn enn at det har blitt nok intimitet for meg på en stund. Og når vi er sammen over flere timer er det viktig for meg å være alene, helst i et annet rom. I det sekundet hun reiser hjem angrer jeg på at jeg ikke tok på henne non stop 24/7 og savner henne fra første minutt. Og sånn har det vært i alle mine forhold. Sorry, ikke meningen å kapre tråden men jeg oppfatter endel fellestrekk med TS problemstilling. Ellers takk for bra svar Julie , men livet mitt inneholder mer enn nok spenning i tillegg til kvinner så jeg føler ikke helt det er der skoen trykker heller.

[Gjest Gjest_Julie_*]

Livet mitt inneholder mer enn nok spenning i tillegg til kvinner så jeg føler ikke helt det er der skoen trykker heller.

Det kan også være at de to som er sammen ikke er på samme nivå når det gjelder behov for intimitet. Det hender ofte at folk ikke er helt på nett.

Min forrige samboer freaket helt ut da jeg hadde behov for å være litt for meg selv i et annet rom i samme hus...jeg får litt klaustrofobi når jeg tenker på ham. Han og jeg var ikke på nett i forhold til hvor mye, når og grad av intimitet. For begge ville ha det! Men ikke på samme måte.

Så hva kan man gjøre da?

[Gjest Don Giovanni]

Det kan også være at de to som er sammen ikke er på samme nivå når det gjelder behov for intimitet. Det hender ofte at folk ikke er helt på nett.

Min forrige samboer freaket helt ut da jeg hadde behov for å være litt for meg selv i et annet rom i samme hus...jeg får litt klaustrofobi når jeg tenker på ham. Han og jeg var ikke på nett i forhold til hvor mye, når og grad av intimitet. For begge ville ha det! Men ikke på samme måte.

Så hva kan man gjøre da?

Er redd svaret er som vi begge har opplevd; forholdet avsluttes. Jeg er usikker på om noe sånnt kan kommuniseres frem til en minste felles multiplum-løsning. Den ene vil alltid føle et savn, den andre alltid en klaustrofobi. Kanskje det er nettopp dette det handler om når noen prater om "den rette"?

[Gjest Gjest]

Er redd svaret er som vi begge har opplevd; forholdet avsluttes. Jeg er usikker på om noe sånnt kan kommuniseres frem til en minste felles multiplum-løsning. Den ene vil alltid føle et savn, den andre alltid en klaustrofobi. Kanskje det er nettopp dette det handler om når noen prater om "den rette"?

Jeg tror det ligger mye der ja! Har selv opplevd å vere på vei inn et forhold i full fart med heftig lidenskap og sterk kjemi. Men plutselig ble temaet intimitet så stort at begge omtrent bråsnudde ut av det som kunne blitt et supert forhold.. Her var det han som ikke taklet mye intimitet om gangen mens jeg helst ville ha mye(!). Jeg er en ekte "koser" og var vandt til det fra mitt forrige forhold der vi begge var like kosete. Med èn gang jeg skjønte at et forhold til han nye ville innebere svært lite kos, så stoppet hele forelskelsen opp og vi fikk skikkelig kommunikasjonsproblemer. For meg ble det en vekker på at det for min del er et område som må vere i balanse i foholdet på lik linje med sex og kommunikasjon.