Dårlig forelder ...?

[Far til 2]

Jeg vet noen av mine motdebatanter mener jeg har for høye tanker om meg selv, så nå får de mer å "ta meg for".

Etter ferien var det "full rulle" på jobben, noe som tappet meg raskt for krefter, selv om jeg nettopp har hatt ferie.

Når jeg kommer hjem har ungene kranglet (og forttsetter etter at jeg har kommet hjem). Kansje fordi mange av vennene fortsatt er på ferie og de har hatt en kjedelig dag. Ikke vil de spise (pga varmen ?), men isteden helle i seg liter med brus.

Så kommer pappan hjem. Sliten, - og irritabel.

Når roen senker seg over huset igjen sitter jeg igjen med min dårlige samvittighet.

Var jeg for streng ? Bør jeg be om unskyldning når de nesten har sovnet ? Jeg vet jeg ber om unskyldning imorgen, men i mellomtiden sliter jeg med min dårlige samvittighet.

Er det flere som har det slik eller er det bare meg ???

Akkurat nå har jeg lyst å gi dem alt de peker på imorgen , og vil så gjerne ha omgjort det temperamentet jeg viste for noen timer siden. Ungene sier fra tid til annen at jeg "aldri blir sint", men idag har jeg bevist både for dem og meg selv at det er feil.

Hva gjør jeg i en sånn situasjon ?

[Tiit]

Dersom du vet at du har gått for langt, og sagt mer enn du kan stå for, eller på en måte som du ikke lenger står inne for, vil jeg varmt anbefale en unnskyldning, selv om det er kvelden. "La ikke solen gå ned over din vrede.." Vi må vise barna samme respekten som vi forventer at de skal vise mot andre, og så tror jeg vi voksne (absolutt inkludert meg selv) ofte kan glemme hvor sterke virkemiddel vi bruker når vi blir sinte, og bruker all vår autoritet mot barna. maktbalansen er skjev i utgangspunktet. Jeg syns iallefall at det er godt å be om tilgivelse når jeg trenger å få det. Lykke til!

[Far til 2]

Dersom du vet at du har gått for langt, og sagt mer enn du kan stå for, eller på en måte som du ikke lenger står inne for, vil jeg varmt anbefale en unnskyldning, selv om det er kvelden. "La ikke solen gå ned over din vrede.." Vi må vise barna samme respekten som vi forventer at de skal vise mot andre, og så tror jeg vi voksne (absolutt inkludert meg selv) ofte kan glemme hvor sterke virkemiddel vi bruker når vi blir sinte, og bruker all vår autoritet mot barna. maktbalansen er skjev i utgangspunktet. Jeg syns iallefall at det er godt å be om tilgivelse når jeg trenger å få det. Lykke til!

Jeg var inne rett etter at jeg hadde skrevet innlegget og ba om unskyldning. Det yngste barnet sov, så det får jeg ta imorgen . Barna ber som oftest om unskyldning etter at de "har gått over streken", så det var godt at jeg fikk gjort det også (selv om jeg fortsatt ikke har tillgit meg selv helt).

Jeg er kansje en type som "sjeldent" blir sint, men når jeg først blir det kan jeg brøle skikkelig . Da blir det ALTID stille.

Imorgen blir det nok at far i huset kjøper et eller annet som ungene gjerne vil ha, så får jeg håpe at det var en engangs forseelse fra min side, ihvertfall ut dette året.

[Minni-Mus]

Skjønner godt at du nok føler dårlig samvittighet og vil gi ungene noe fint de ønsker seg, men jeg føler det blir feil jeg da.... Kjempebra at du bad om unskyldning. Det rette mener jeg er å snakke om det. Ble du sint, brølte du opsv. flott at du ber om unskyldning og forklarer situasjonen etterpå.

Men hva lærer barna?? Når far blir sint kjøper han oss fine ting etterpå?? hm... blir ikke det litt feil da?

Samvittigheten din burde vært lettet og bra nå eter du har pratet med barna og sagt unskyld, ikke i morgen når du har gitt dem en ting...

[Gjest Gjest]

Spar pengene. Det blir feil å signalisere at dersom man gjør et feiltrinn må det bøtes på med ting, og at en unnskyldning i form av ord ikke er god nok. I tillegg gir du temparamentsutbruddet mer oppmerksomhet enn det trenger å få.

[gompen]

Du ble sint, hva så? Alle blir det, fordi det er en av de (mindre aksepterte) følelsene vi mennesker har. Be om unnskyldning, om sinnet gikk utover noen. Ferdig med den saken.

[Tusenfryd]

Uff, du er dessverre ikke den eneste, nei. Jeg har bedt om unnskyldning flere ganger jeg. Og det er det eneste rette, det forlanger vi av våre barn og den beste oppdragelsen vi kan gi er å vise ikke bare snakke.

Synes heller ikke du skal kjøpe noe fint, dvs gjør gjerne det men ikke for å kjøpe deg god samvittighet. Forledre er også mennesker og barna dine får en unnskyldning respekt og en god klem - det gjør dem godt.

[Gjest Mayamor]

Hvis alle som kjefter på barna sine er dårlige foreldre, er det ikke mange barn som har gode...

Men på lik linje som barna må be om unnskyldning om de går over streken, må vi foreldre også gjøre det. At en ber om unskyldning viser barna at selv vi kan/og gjør feil; at det er menneskelig å gjøre feil. Bare at det er ingen big deal og be om unnskyldning (og mene det) etterpå og dermed vise at en burde reagert annerledes. Å kjøpe noe som "plaster på såret" sender helt gale signaler i min bok.

[Samba]

Alle blir sinte fra tid til annen, noen ganger berettiget, andre ganger ikke. Det er godt du fikk sagt unnskyld i og med du tydeligvis mener du ikke burde blitt sint.

Som Mayamor sier: å kjøpe noe til dem som plaster på såret, blir bare dumt. Jeg husker den dag i dag den gangen mamma kjøpte spillet Fantasi som plaster på såret for noe dumt hun hadde gjort. Sikkert vært sint/sur for noe, husker ikke hva, men det jeg enda husker var at jeg aldri likte det spillet, eller ville spille det. Det minte meg nemlig bare om den gangen mamma skulle "kjøpe seg fri". Tenk at jeg husker det enda.... :klø: Jeg er over 30 nå, og var sikkert ikke mer enn 10 da det skjedde.

[Far til 2]

Alle blir sinte fra tid til annen, noen ganger berettiget, andre ganger ikke. Det er godt du fikk sagt unnskyld i og med du tydeligvis mener du ikke burde blitt sint.

Som Mayamor sier: å kjøpe noe til dem som plaster på såret, blir bare dumt. Jeg husker den dag i dag den gangen mamma kjøpte spillet Fantasi som plaster på såret for noe dumt hun hadde gjort. Sikkert vært sint/sur for noe, husker ikke hva, men det jeg enda husker var at jeg aldri likte det spillet, eller ville spille det. Det minte meg nemlig bare om den gangen mamma skulle "kjøpe seg fri". Tenk at jeg husker det enda.... :klø: Jeg er over 30 nå, og var sikkert ikke mer enn 10 da det skjedde.

Det er liten tvil om at de fleste mener jeg ikke bør kjøpe noe til ungene. Og argumentet til Samba synes jeg var godt. Jeg vil jo ikke at ungene skal forbinde en spesiell ting med "Pappa som sint".

Jeg tror det er riktig at jeg sjeldent blir sint. Men årsaken er at ungene stort sett er veldig greie, og de gangene de må snakkes til kan jeg gjøre det "på normal måte" og likevel få dem til å tenke gjennom det de driver med. Men igår brølte jeg, og ungene virket skremt. Det siste er vel det jeg har dårligst samvittighet for.

Jeg har bestemt meg for ikke å kjøpe noe, men isteden gjøre alt jeg kan for ikke å brøle slik en annen gang. Det er jo ikke den slags oppførsel jeg ønsker å lære barna. I så tilfelle blir jeg vel utsatt for det samme etterhvert som de blir eldre.

Samvittigheten gnager idag også, og det fortjener jeg. De neste ukene vil jeg isteden benytte til mer tid med barna og fortelle dem hvor glad jeg er i dem. Gjøre hyggelige ting sammen med dem og forhåpentligvis vil de se noen positive sider ved meg på tross av gårdsdagens utblåsning .

[Far til 2]

Nå vat jeg jo ikke til stede, så jeg vet ikke nøyaktig hvor høyt du brølte og hvor mange skjellsord du brukte... Men mine generelle tanker om sinneutbrudd hos foreldre er at barn tåler det- en gang imellom. Det som er ille, og som virker nedbrytende både for barn og voksne, er hvis dette gjentar seg altfor ofte, eller enda verre: blir en vane.

Det som var problemet var at ungene hadde ringt meg gjentatte ganger på jobben og sladret/informert om den andre. Da jeg kom hjem var de midt i en krangel, som fortsatte sikkert 1/2 time til. Under middager var det rolig, og deretter begynte de å leke, - VELDIG høylydt. Dette gikk etterhvert over til krangling, og selv om jeg ba dem hold opp fortsatte de igjen etter noen minutter.

Til slutt ble det for mye for meg og jeg sa: NÅ ER DET NOK !!! (med VELDIG høyt stemmevolum). Ordene jeg brukte var med andre ord ikke så "voldsomme".

Jeg så med en gang at de ble REDDE, og det var ikke det som var meningen. En av ungene tok nesten til tårene. Etter dette satt de helt rolig og så på TV. Til og med TV volumet var skrudd ned .

De gangene jeg har blitt hoppende forbanna, har det vært en god grunn til det. Og det har, ærlig talt, hatt overraskende god effekt For hvilket signal er det jeg sender til barna?

Jo, dette: Vi gikk over streken. Mamma er også bare et menneske. Mamma tåler ikke alt. Vi gikk for langt denne gangen.

Det er noe jeg synes det er helt greit at barna ser og skjønner. Så lenge det ikke blir for ofte!

"Problemet" er kansje at det skjer veldig sjeldent. Det er ihvertfall slik jeg oppfatter problemet akkurat nå. Hadde det skjedd oftere tror jeg kansje ikke det hadde blitt en så sterk reaksjon fra barna.

Som oftest klarer jeg å telle til 10. Og nesten bestandig blir det roligere iløpet av kort tid. Nå er jeg nesten redd for at ungene ikke skal tørre å leke igjen.

Igår så det imidlertid ut til at alt var greit igjen. De lekte som vanlig på "normalt" støynivå . Den som fortsatt husket reaksjonen best var tydligvis meg selv.

En lite digresjon:

En fetter av meg blir "aldri" sint. Dvs, han kan bli SINT 1 gang hvert 10 år. Men NÅR ! han blir sint lytter ALLE til hva han har å si .

Jeg tror at desto oftere en blir sint vil omgivelsene ta mindre hensyn til det. Sånn er det kansje også med barn.

[Gjest care]

Er det ikke slik at de fleste venter med å si i fra når det er for sent? Og da sprekker man. Jeg vet det er vanskelig, men man bør kanskje tenke over at man kan gi beskjed i forkant om hvordan man vil ha det før man brøler ut hvordan man ikke vil ha det.

Endret 15. august 2007 av care

[Gjest]

Til slutt ble det for mye for meg og jeg sa: NÅ ER DET NOK !!! (med VELDIG høyt stemmevolum). Ordene jeg brukte var med andre ord ikke så "voldsomme".

Stakkars mine unger engang for jeg syntes ikke det var ille. Jeg har fått den der flere ganger og alldri fått noen unnskyldning for det. Gjør man noe galt må man da forvente å få kjeft.

Mulig jeg bare har vokst opp md feil foreldre da, og det samme har vel alle de andre vennene mine og for vi fikk aldri noen unnskyldning når vi fikk kjeft fordi vi bråkte.

[Far til 2]

:gråte:

Stakkars mine unger engang for jeg syntes ikke det var ille. Jeg har fått den der flere ganger og alldri fått noen unnskyldning for det. Gjør man noe galt må man da forvente å få kjeft.

Mulig jeg bare har vokst opp md feil foreldre da, og det samme har vel alle de andre vennene mine og for vi fikk aldri noen unnskyldning når vi fikk kjeft fordi vi bråkte.

"Problemet" er kansje ikke det at ungene ikke tålte det, men at jeg fikk så dårlig samvittighet fordi jeg sprakk. Dermed er det blitt et "foreldre problem", og ikke et problem for barna (slik jeg antydet).

Det synes som om barna har glemt alt sammen nå. Nå må jeg bare jobbe litt med temperamentet mitt fremover slik at det ikke blir en vane. Jeg så jo hvordan leppene vibrerte og hvordan tårene presset på hos ungene. Det var også derfor jeg fikk så dårlig samvittighet i ettertid.

Terapien var vel størst for meg når jeg skrev om det, og fikk tilbakemelding fra dere .

[Kaffeavtalen]

Jeg synes du gjorde alt riktig i denne situasjonen. Du sprakk, noe som skjer innimellom og er mennesklig. Unger tåler det, selv om reaksjonen kanskje er litt vel drøy innimellom (Snakker av erfaring)

Etterpå bad du om unnskyldning, noe som er kjempebra. Da har ungene forstått at dette mente du ikke. I tillegg viser du i praksis at det å be om unnskyldning slett ikke er noen "big deal"

Jeg er også enig i at dette ikke trenger å gjøres på annen måte. Og jeg er av dem som nok sprekker alt for ofte. Emn med tre unger i hus som krangler ca 14 timer i døgnet så blir man sliten. Og da er strikken kort gitt. Men så langt har ingen av dem tatt skade av at jeg eksploderer.

[Gjest Gjest]

Det er fullt lovlig å eksplodere med å si at nok er nok. Det er lov å være sint også. Sånn til hverdags er det best å være pedagogisk, men du har da ingenting å skjemmes over her. Ungene er store, og har ikke vondt av å se at en forelder er sint. Du har ikke tippet over i utskjelling eller vold, og at de opplevde det som sterkt er ikke galt. Med mindre de er utrygge på deg ellers, selvsagt.

[Far til 2]

...

...

Du har ikke tippet over i utskjelling eller vold, og at de opplevde det som sterkt er ikke galt. Med mindre de er utrygge på deg ellers, selvsagt.

Det er kansje en del av problemet. De er litt fòr trygge (dvs at de "aldri" ser faren sint). Og når faren blir sint, blir de liveredde.

Utskjelling eller vold: ALDRI

Jeg vil sammenlikne det litt med å drikke alkohol.

Med ungene tilstede drikker jeg aldri alkohol. Det kan gi dem et feil inntrykk av alkohol generelt, ettersom de mister forståelsen for at alkohol kan brukes med måte (på lik linje med at det er lov å bli sint bare en kontrolerer sinnet).

Uten ungene kan jeg imidlertid ta både 2 og 3 FOR MYE Det er mulig jeg bør ta et glass øl, vin eller annet mens ungene er tilstede. De har imidlertid sett at det er nok i barskapet, så de har vel en mistanke til at pappan også tar seg en knert innimellom når de ikke er der.

Jeg er enig i at ungene ikke hadde vondt av å se meg sint. Jeg hadde imidlertid vondt av å se ungene redde.

[sEnsAtion]

Snakk sammen!

Veldig mange opplever den evige jojokarusellen med kjefting over en hel dag, og et ”lite unnskyld” i morgen.

Alt er i orden? Neppe! Det samme skjer igjen.

Du kommer til å oppleve et helt nytt liv når du setter deg ned sammen med familien og dere snakker sammen om alt som er. Ha et familiemøte fast en gang i uka. Ta det gjerne på en fredag når de fleste er i god lune.

Dersom dere ikke har gjort det før vil det kanskje føles som litt rart i begynnelsen, men la det gå seg til. Alle vil bli mer åpne om sine følelser etter hvert og dere kan snakke om ting som ellers ligger under overflaten og gløder i påvente av å eksplodere. Barna vil føle seg mye mer trygge når de vet at de VIL bli hørt uansett --hver fredag.

I et slikt møte kunne du fortalt om jobben din og sagt at du er sliten på grunn av den, og derfor ble du irritert. Du kunne fortalt hva du mener at barna bør gjøre, som å spise sunt fremfor å helle i seg brus, osv. Så er det barnas tur til å fortelle deg hva de synes om situasjonen.

Alle burde prøve dette.