Å fortsette å leve med psykisk syk mann......

[Gjest Gjest]

Mannen er innlagt på psyk. Han er paranoid og sjalu til det ekstreme, samt deprimert og har hatt psykoseanfall. Tror ille ting om meg. Vi er gift og har to barn. Dette går liksom ikke over. Han er fortvilet, jeg er fortvilet. Men jeg er også sint, dessverre, for han maler og maler på beskyldningene sine og slutter ikke til tross for at han får medisiner. Jeg er snill og har aldri gitt han grunn til å tro at jeg ikke er trofast.

Merker nå at det er lite igjen av kjærligheten, og jeg har liten lyst til å være gift bare fordi det føles som en plikt. Samtidig får jeg svart samvittighet fordi jeg tenker på å forlate han. For hvordan vil det gå med han da? Jeg føler at jeg er nødt til å "redde" han, men jeg tror ikke jeg kan det. Og så er det barna som er glad i pappaen sin, da.....

Jeg får vite lite av behandlerne hans, synes jeg. Jeg vil vite prognosene for sykdommen hans før jeg evnt bestemmer meg for å fortsette samlivet. Vi går til familiekontor, men han har liten tro på det, og jeg må trekke han med meg dit. Jeg føler meg veldig alene, og har egentlig ingen å snakke med om dette. Samtidig er jeg alene med to barn og må "holde maska" overfor dem, gjøre dem trygge og gi dem en fin sommer.

Noen som kan komme med innspill? Da blir jeg litt glad.....

[Catzy]

Jeg har ingen erfaring på dette feltet, så det eneste jeg vil si er at jeg ville krevd mer informasjon fra behandlerne. Med eller uten ham. Krev å få et møte, og still med en liste konkrete spørsmål.

Men det finnes også noe som heter Landsforeningen for Pårørende innen Psykiatri. De kan kanskje hjelpe deg, siden de har medlemmer som har opplevd det samme som deg.

http://www.lpp.no/

Catzy

[Gjest Gjest]

Har heller ingen erfaring med slike ting, men ville bare si at jeg fortsr at dette må være en ekstremt vanskelig situasjon. Skal en leve sammen med et annet menneske vil nok alltid være slik at en må se gjennom fingrene på noen ting, innga en del kompromisser og heller prøve å fokuser mest på de positive sidene ved den man elsker. Imildertid er livet kort og altfor kort til å bli i et ekteskap som forringer egen livskvalitet. Mye kan jobbes med, men begge må ønske å jobbe med det og her høres det ikke ut som om problemen vil løse seg med det første. Vi er alle ansvarlige for egne liv. Du skylder ikke din mann å dele resten av livet med han hvis det er slik at du får det bedre uten ham. Til syvende og sist dreier det seg om hvordan du best mulig kan leve livet ditt -med eller uten ham. Det vet bare du. Lykke til!

[Fisherman]

Jeg har nesten vært der du er, så jeg føler veldig med deg. Min kone ble innlagt med depresjon for to år siden. Vi har ikke barn så jeg hadde heldigvis bare meg selv å ta hensyn til.

Hun var heldig og kom inn på Aker Sykehus og fikk en veldig bra psykolog der. Både fordi kjemien stemte, og fordi han hadde endel nyttige teknikker og metoder å lære bort. Det var konkrete ting som gikk an å gjøre når depresjonen slet som verst ved å fokusere på andre ting, eller bare prøve å akseptere at ting var helsvart og at det ville gå over.

Etter at hun ble skrevet ut har hun med hardt arbeid gradvis blitt bedre, men det har vært tøft til tider og hun måtte virkelig gå i seg selv. Jeg skriver dette for at du skal se at det er håp dersom mannen din er klar for å jobbe hardt med seg selv fremover. Dette er noe du først kan se om noen månder når den akutte fasen er over, akkurat nå er han antagentlig ikke motivert for noe.

Jeg tror du har krav på å være med på møter med lege/psykolog. Jeg var ihvertfall med på både det første møtet etter innleggelsen, og regelmessige møter etterpå. Som ektefelle er du viktig fordi den dagen han blir utskrevet er det du som står han nærmest.

Din mann har krav på en individuell plan for hjelp og oppfølging etter han er skrevet ut. Planen kan være så enkel at NN på ditt lokale Distrikts psykriatiske senter er ansvarlig for ukentlige timer, men det er viktig fordi det å få psykolog på egenhånd er tilnærmet umulig. Utnytt det at din mann er i systemet.

Jeg var på et møte i LPP, men følte meg litt utafor, fordi de fleste der var foreldre. Det blir annerledes når du er kjæreste/partner og sliter med de "forbudte" tankene å kanskje forlate den syke. Det blir feil å diskutere med venner/venniner så det sliter veldig på. Det er mulig du burde finne deg en egen psykolog, men dessverre tror jeg du må gå til en privatpraktiserende om du skal få hjelp nå. Har du ikke råd til det, kan du gå og snakke med fastlegen din. Her på KG er også en mulighet selv om standardsvaret på slike tråder er forlat ham.

Jeg kom gjennom det med å gjøre ting for min egen skyld og på egenhånd. Dessuten ved å tenke grundig gjennom hvilke positive og negative egenskaper hun har, og hvilke valg hun tar og dermed viser hvordan hun verdsetter meg. Håper du har muligheten til å sette bort ungene til besteforeldre en helg og bare fokusere på deg selv og noe du liker.

[Gjest Don Giovanni]

Jeg har ingen erfaring på dette feltet, så det eneste jeg vil si er at jeg ville krevd mer informasjon fra behandlerne. Med eller uten ham. Krev å få et møte, og still med en liste konkrete spørsmål.

Men det finnes også noe som heter Landsforeningen for Pårørende innen Psykiatri. De kan kanskje hjelpe deg, siden de har medlemmer som har opplevd det samme som deg.

http://www.lpp.no/

Catzy

Jeg vil tro man ikke kan kreve å være med på noe som helst. Det er taushetsbelagt pasient-lege forhold vi prater om. Moralsk sett vil jeg allikevel være enig i dette. Krev å bli med på tross av at man kanskje får et nei. Da har TS iallefall gjort det hun kan, og da bør det være lettere å forlate redet dersom man ikke får bli en del av behandlingen.

[Rosalie]

Det er en del forskjell på "kun" depresjon, og depresjoner, paranoia med psykotiske anfall. I tillegg til sjalusi...

Jeg har en venn som har vokst opp med alvorlig psyk mor, og etter å ha sett dette på nært hold hadde ikke jeg blitt hos en slik person dersom jeg hadde hatt barn. Her endte det i hvertfall med utslitt far og utslitt barn med en ødeligt barndom...

[Kayli]

Min søsters samboer er psykisk syk; angst, panikkangst og depresjon. Jeg synes det er helt utrolig at du ikke får informasjon! Min søster har vært med på utallige møter; hun har fått rase, gråte og også forlangt behandling når hun har sett behovet.

Jeg skjønner godt at du er sliten. Jeg vet ikke om det finnes støtteforeninger for pårørende, men dette vet de på helsestasjonen. Det er ikke lett å vokse opp med en syk far, heller, så kanskje barna dine kunne hatt nytte av noe lignende. Mitt råd er altså å henvende deg til helsestasjonen (eller fastlegen din) for å få hjelp til å takle hverdagen.

[Gjest Mayamor]

Jeg har vært der du er nå, bare ikke med helt samme diagnose. I sin tid presset jeg på for at kjæresten min skulle oppsøke hjelp. Den første tiden var jeg inkludert fra samboers side, men etterhvert ble jeg skjøvet bort. Jeg valgte etter 2,5 år å gå ut av forholdet. Du hendelse hvor mange ganger jeg har hatt dårlig samvittighet for at jeg forlot en mann som trengte meg. Men i ettertid innser jeg at det var ikke noe jeg kunne gjøre fra eller til. Jeg måtte tenke på vårt barn og meg selv. Det har heldigvis godt veldig bra med min tidligere samboer og vi har i dag et meget godt samarbeid om barnet vårt. Jeg har de siste årene ikke hatt dårlig samvittighet for at jeg gikk. Sier ikke at det er løsningen for dere, men nevner det likevell. Lykke til.

[Gjest Gjest]

Mannen er innlagt på psyk. Han er paranoid og sjalu til det ekstreme, samt deprimert og har hatt psykoseanfall. Tror ille ting om meg. Vi er gift og har to barn. Dette går liksom ikke over. Han er fortvilet, jeg er fortvilet. Men jeg er også sint, dessverre, for han maler og maler på beskyldningene sine og slutter ikke til tross for at han får medisiner. Jeg er snill og har aldri gitt han grunn til å tro at jeg ikke er trofast.

Merker nå at det er lite igjen av kjærligheten, og jeg har liten lyst til å være gift bare fordi det føles som en plikt. Samtidig får jeg svart samvittighet fordi jeg tenker på å forlate han. For hvordan vil det gå med han da? Jeg føler at jeg er nødt til å "redde" han, men jeg tror ikke jeg kan det. Og så er det barna som er glad i pappaen sin, da.....

Jeg får vite lite av behandlerne hans, synes jeg. Jeg vil vite prognosene for sykdommen hans før jeg evnt bestemmer meg for å fortsette samlivet. Vi går til familiekontor, men han har liten tro på det, og jeg må trekke han med meg dit. Jeg føler meg veldig alene, og har egentlig ingen å snakke med om dette. Samtidig er jeg alene med to barn og må "holde maska" overfor dem, gjøre dem trygge og gi dem en fin sommer.

Noen som kan komme med innspill? Da blir jeg litt glad.....

Når han er innlagt så har han en egen kontaktsykepleier, og det er dannet en ansvarsgruppe på avdelingen, med sykepleier, spykriatiker og fastlege. Be om å f¨være med på møter i denne grupen. Du må også si fra om hvis du føler deg i fare når han har spykoser. Du har også krav på å vite når han blir utskrevet, skriver seg ut selv etc. Je gfår brev i posten når min eksmann skrives ut og når han leges inn. Dette fordi jeg fremdeles er hans nærmeste pårørende.

Du kan også ta kontakt med sosionom på sykehuset og be om hjelp.

EN annen ting er at du må sitte ned, og snakke med noen og finne ut av om du vil fortsette å være gift med en så syk mann. De tvil påvirke livet ditt og dine barn i alle år fremover, mest sansynlig vil han ikke bli bedre men verre. Du har også ungenes sikkerhet og tenke på.

[Gjest Gjest]

Når han er innlagt så har han en egen kontaktsykepleier, og det er dannet en ansvarsgruppe på avdelingen, med sykepleier, spykriatiker og fastlege. Be om å f¨være med på møter i denne grupen. Du må også si fra om hvis du føler deg i fare når han har spykoser. Du har også krav på å vite når han blir utskrevet, skriver seg ut selv etc. Je gfår brev i posten når min eksmann skrives ut og når han leges inn. Dette fordi jeg fremdeles er hans nærmeste pårørende.

Du kan også ta kontakt med sosionom på sykehuset og be om hjelp.

EN annen ting er at du må sitte ned, og snakke med noen og finne ut av om du vil fortsette å være gift med en så syk mann. De tvil påvirke livet ditt og dine barn i alle år fremover, mest sansynlig vil han ikke bli bedre men verre. Du har også ungenes sikkerhet og tenke på.

Det høres ut som om du har litt erfaringe med dette? Hvorfor tror du han blir værre og ikke bedre? Grunnen til at jeg spør er at dette er VELDIG avgjørende for avgjørelsen min. Har han sjangs til å bli seg selv igjen innen en viss tid, kan jeg kanskje gi det en sjangse til. Men dersom han bare blir dårligere (dårlig prognose) er jeg nok ikke villig til å prøve....

Jeg synes ikke jeg har fått info om dette på sykehuset. Men det kan jo hende at det er slike ting de ikke vet? Eller vil de ikke fortelle meg det....? Det er vel det siste der jeg mistenker....

Takk for svar!

[Gjest Gjest]

Det høres ut som om du har litt erfaringe med dette? Hvorfor tror du han blir værre og ikke bedre? Grunnen til at jeg spør er at dette er VELDIG avgjørende for avgjørelsen min. Har han sjangs til å bli seg selv igjen innen en viss tid, kan jeg kanskje gi det en sjangse til. Men dersom han bare blir dårligere (dårlig prognose) er jeg nok ikke villig til å prøve....

Jeg synes ikke jeg har fått info om dette på sykehuset. Men det kan jo hende at det er slike ting de ikke vet? Eller vil de ikke fortelle meg det....? Det er vel det siste der jeg mistenker....

Takk for svar!

Ja har erfaring på området, og de tviktigste er at du jobber aktivt for å bli tatt på alvor av de som behandler din mann. Som pårørende til en spykisk syk person er dagliglivet vanskelig, man lever i konstant (bevist/ubevist) uro om hvordan dagene blir. En god periode, så kommer plutselig en dårlig, og man synker sammen samtidig som man prøver å holde motet oppe.

Jeg limer inn noe om sykdomen ut fra det du har fortalt.

Årsager til psykose

Der er forskel på at have en psykose og på at være psykotisk: At være psykotisk betyder at man på grund af sygdom eller en forgiftning i hjernen har nedsat realitetstestning. Har man en psykose har man oftest en af følgende psykiske sygdomme:

Demens i moderat til svær grad

Delirium

Skizofreni

Paranoid psykose

Akut forbigående psykose

Mani

Depression i moderat til svær grad

Det spørger lægen om

Når det handler om at undersøge, om man er psykotisk, dvs. om man har nedsat evne til at kende forskel på hvad der er virkeligt og hvad der er uvirkeligt, spørger lægen om man har:

Synshallucinationer, dvs. ser ting som ikke er der

Hørehallucinationer, f.eks. hører stemmer eller lyde

Vrangforestillinger om at man bliver forfulgt

Vrangforestillinger om at man er noget særligt, f.eks. en kendt person

Vrangforestillinger om at man fejler en alvorlig sygdom

Vrangforestillinger om at ens økonomi ligger i ruiner

Lægen lægger desuden mærke til, om man opfører sig naturligt, dvs. at man ikke foretager sig mærkelige eller uforståelige ting. Det kan f.eks. være at man kigger efter ting som andre ikke kan se.

Jeg limer inn noe her som forklarer litt om sykdomsforløpet etter det som du har fortalt. Årsager til psykose

Der er forskel på at have en psykose og på at være psykotisk: At være psykotisk betyder at man på grund af sygdom eller en forgiftning i hjernen har nedsat realitetstestning. Har man en psykose har man oftest en af følgende psykiske sygdomme:

Demens i moderat til svær grad

Delirium

Skizofreni

Paranoid psykose

Akut forbigående psykose

Mani

Depression i moderat til svær grad

Det spørger lægen om

Når det handler om at undersøge, om man er psykotisk, dvs. om man har nedsat evne til at kende forskel på hvad der er virkeligt og hvad der er uvirkeligt, spørger lægen om man har:

Synshallucinationer, dvs. ser ting som ikke er der

Hørehallucinationer, f.eks. hører stemmer eller lyde

Vrangforestillinger om at man bliver forfulgt

Vrangforestillinger om at man er noget særligt, f.eks. en kendt person

Vrangforestillinger om at man fejler en alvorlig sygdom

Vrangforestillinger om at ens økonomi ligger i ruiner

Lægen lægger desuden mærke til, om man opfører sig naturligt, dvs. at man ikke foretager sig mærkelige eller uforståelige ting. Det kan f.eks. være at man kigger efter ting som andre ikke kan se.

Forsiden

PSYKOSE - OVERBLIK

Psykose - overblik

Hvis man har en psykose, har man en psykisk sygdom som gør at man har været eller er psykotisk.

At være psykotisk betyder at man har nedsat realitetstestning, dvs. at man har problemer med at skelne mellem hvad der er virkeligt, og hvad der er uvirkeligt.

Begrebet psykose er centralt i lovgivningen om tvang på psykiatriske afdelinger. Psykose er også vigtigt i forbindelse med straffeloven, hvor det har betydning om et menneske, som har begået noget kriminelt, har været utilregnelig i gerningsøjeblikket pga. sindssygdom.

Årsager til psykose

Der er forskel på at have en psykose og på at være psykotisk: At være psykotisk betyder at man på grund af sygdom eller en forgiftning i hjernen har nedsat realitetstestning. Har man en psykose har man oftest en af følgende psykiske sygdomme:

Demens i moderat til svær grad

Delirium

Skizofreni

Paranoid psykose

Akut forbigående psykose

Mani

Depression i moderat til svær grad

Det spørger lægen om

Når det handler om at undersøge, om man er psykotisk, dvs. om man har nedsat evne til at kende forskel på hvad der er virkeligt og hvad der er uvirkeligt, spørger lægen om man har:

Synshallucinationer, dvs. ser ting som ikke er der

Hørehallucinationer, f.eks. hører stemmer eller lyde

Vrangforestillinger om at man bliver forfulgt

Vrangforestillinger om at man er noget særligt, f.eks. en kendt person

Vrangforestillinger om at man fejler en alvorlig sygdom

Vrangforestillinger om at ens økonomi ligger i ruiner

Lægen lægger desuden mærke til, om man opfører sig naturligt, dvs. at man ikke foretager sig mærkelige eller uforståelige ting. Det kan f.eks. være at man kigger efter ting som andre ikke kan se.

Sådan stilles diagnosen

De enkelte psykoser har hver deres diagnosekriterier, se de enkelte psykoser.

Man er psykotisk, hvis man har en nedsat realitetstestning. Det kan f.eks. vise sig ved at man har vrangforestillinger eller hallucinationer. Eller ved at man opfører sig mærkeligt eller uforståeligt, uden at der er en normal forklaring på det.

Sygdomsforløb

Hvis man er psykotisk kan det vare fra få dage til mange år. Faktisk kan man også være glimtvis psykotisk, dvs. psykotisk i få sekunder eller minutter. Det kaldes en mikropsykose.

Ofte hjælper det at få medicin mod psykosen.

Behandling

Hvis man er psykotisk, kan man tage antipsykotisk medicin, neuroleptika. Medicinen bevirker at man igen bliver i stand til at kende forskel på, hvad der er virkeligt og hvad der er uvirkeligt. Det er dog ikke alle, som medicinen virker på. Tyve procent bliver hverken mere eller mindre psykotiske af medicinen. Medicinen virker heller ikke fra den ene dag til den anden. Der går fra ca. 3 uger til 3 måneder, før man ved om den hjælper.

Undersøgelser viser at jo længere tid man har været psykotisk, desto større er risikoen for at man senere får tilbagefald.

Derimod ved man ikke med sikkerhed, om der er mindre risiko for at få tilbagefald på længere sigt, hvis man får behandling mod psykosen.

Med den viden man har i dag, tyder meget imidlertid på at det er en god ide at få medicin mod de fleste psykoser, hvis man ikke får for mange bivirkninger.

Håper dette hjelper litt. Men det er viktig at du også søker hjelp og blir tatt ordentlig vare på her, da vil du også få oppleve at du gir dine barn mer tryghet i hverdagen.

Jeg vil anbefale deg å tenke gjenom hvordan du vil at du og dine barn skal ha det, husk at dere også skal ha det bra og trygge rammer i hverdagen. Prøv å sette de gned og se hvordan livet ditt er om 5 år, og se etterpå hva slags du ønsker deg om 5 år. Å leve med spykisk syke ektefeller er vanskelig og tøft, og den som ikke er syk skal alltid holde balansen hjeme og takle tilbakefall etterhvert som de kommer. Det er aldri helt rom for den totale avslappning eller tilfredshet, man går og venter ubevist på neste tilbaketur.

Men det er kun du som kan ta valget og se hva du er i stand til, både fysisk og spykisk.

Jeg skulle gjerne invitert til å snakke med meg, men er ikke registrert og vil gå ut her med min MSN eller e-post adresse. Men vet hva du går igjen og har deg i tankene.

[Gjest Gjest]

Det ble litt dobbelt kopiering men får ikke gå og endre, endre men du ser hva som er dobbelt kopiert.

[Gjest Gjest]

Det ble litt dobbelt kopiering men får ikke gå og endre, endre men du ser hva som er dobbelt kopiert.

Tusen takk for svaret ditt. Uansett er det godt at noen har lest om min situasjon og tatt seg tid til å svare. jeg føler meg veldig alene om denne utrolig viktige avgjørelsen, og jeg enda ikke bestemt meg, selv om han snart blir utskrevet.

Det er uten tvil det verste jeg har vært med på i hele mitt liv.....

[venus*]

Først av alt, så må jeg si at jeg ikke vil komme med noen råd om hvorvidt du skal bli eller ikke..

Men jeg kan forklare hvorfor du ikke får så mye svar fra behandlerne hans nå. Ut i fra det du skriver, så virker det som om han er innlagt på akutt-avdelingen? Slike avdelinger er akkurat som navnet tilsier, akutte. Der er det lite rom for langvarig behandling og kontakt med familie. Og det å spå om prognose er det altfor tidlig om. Klart, de kunne jo sagt mer om generelle prognoser, så dette kan du spørre om.

Og du kan ytre ønsker om at du gjerne vil ha feks familiesamtaler, slik at dere får drøftet i fellesskap hvordan fremtiden skal utarte seg.