trenger å lufte ut litt ang forholdet.nesten slutt idag

[Gjest gjest akkurat nå]

jeg må nesten lufte ut litt.. som han sier, vi trenger en tredjeperson med i diskusjonen, men da det ikke lar seg gjøre så må jeg lufte litt her. jeg vil gjerne ha kommentarer tilbake, men ikke frekke, kun om du har noe vesentlig. takk

vel vi har hatt et langt forhold, vi så fremtiden sammen. vi bor sammen, men er hverken forlovet eller gift vi er begge midt i tyve årene.

de siste månedene har det skranta litt, krangel en dag, venner igjen, så går det en uke og samma krangelen igjen. men idag smalt det.

i går spurte jeg han om vi skulle være sammen på kvelden, han kunne ikke for han skulle ut. greit nok... så spurte jeg om han kunne idag (lørdag) og han sa: ja, men skal du noe så bare gå ut. det slo meg med måten han formulerte på, at han så på det som et mas å være sammen meg, siden han sa jeg bare kunne gå om jeg hadde planer. så idag, når jeg har handla mat og kjøpt film til oss og alt, kommer han og sier at han glemte at han hadde en avtale med venna. hva kunne jeg gjøre..? jeg ble kjempe skuffa og viste dette. da starta det! han mener at jeg har ødlagt forholdet vårt. jeg kan innrømme, ja jeg er veldig veldig sjalu. ja det er et problem jeg sliter med!!! jeg vil helst vite hvor han er, hvem han er med, men aller mest vil jeg ha han hjemme. jeg stoler ikke helt på han. han liker ikke dette. ja jeg blir litt sur når han skal ut hver eneste fredag. han sier at han bruker masse tid med meg ellers i uka. men han drar på jobb om morran og kommer hjem en time før jeg drar på jobb... også har vi et par timer foran tvn (hvor enten han ser på en serie eller jeg) før vi legger oss. han mener jeg skal være glad for denne tiden.

jeg derimot mener han hele tiden setter venna sine foran meg. skal de ut, skal han ut. han er ute hvertfall en hel kveld / natt i uka! han mener at siden jeg blir sur hver gang han skal ut, ødlegger dette. jeg derimot avlyser mine planer dersom han kan være sammen meg. dum som jeg er! men jeg elsker å være sammen han! jeg gjør heller det enn noe annet. jeg vil være sammen han. men problemet er at det hele tiden er jeg som foreslår det, hele tiden er min ide å være sammen, finne på noe hele tiden jeg som spør. han spør aldri! og dersom han spør, får hanja!! spør jeg,får jeg nesten alltid nei.. sier han ja, føles det som han kun jgør det for å glede meg.

en annen ting som irriterer meg er følelsene i forholdet. i gamle dager var det mer følelser. han kunne komme bort til meg, kysse meg, holde rundt meg, si hvor glad han var i meg.. nå er det ikke slik lenger. han sender aldri meldinger med meg lenger heller. men det skal sies at han på hver melding avslutter han med "elsker deg". men er vi borte fra hverandre er det jeg som ringer og ringer og sender meldinger og sender nattameldinger osv.. ikke han. han unnskylder seg med at han gidder ikke sende meldinger.

vi hadde skikkelig oppvask idag. han ville gjøre det slutt. han sa at uansett hvor vondt det gjorde, så var det det beste for han. han hadde det ikke bra med seg selv, og ville ikke kaste bort flere år med meg. han så ingen fremtid med meg, han hadde ikke de sterke følelsene lenger. og det var min feil! fordi jeg krevde for mye!! selv synes jeg ikke det. må jo kunne kreve at han viser intr for å være sammen meg, vise engasjement. spørre meg. komme bort til meg. at jeg krever å være sammen han en kveld i ny og ne er da vel ikke mye å forlange i et forhold?

det gikk så langt at han så meg inn i øynene og sa det var slutt og ville gå. jeg tenkte mitt at, okey jeg skal være sterk. men det gikk ikke. tårene trillet og jeg sa at jeg skulle forandre meg slik han ville. jeg klarte ikke tanken på å miste han. klarte ikke tanken på å fortelle alle at det var slutt etter så lang tid. klarte ikke tanken på å måtte flytte ut og det styret, og klarte ikke tanken på å ikke være i nærheten av han. så det ble snørr og tårer, jeg gikk bort itl han, holdt rundt han men han holdt ikke tilbake. jeg spurte han hva jeg kunne gjøre og han sa at jeg fikk en måned på meg til å vise han at jeg kunne forandre meg og få tilbake de sterke følelsene sine for meg. så klemte han meg og sa at han elsket meg.

vi endte i senga, han sa at jeg hatet å ha tilfeldig sex og at han derfor ville ha det nå, bare for å se om jeg gjorde det for han. jeg gjorde det. etterpå sa han : det er å bruke en person! han kysset meg, sa at han elsket meg også gikk han.

nå sitter jeg igjen med hundre tanker. det er mange problemer, fler enn de som er beskrevet her. og jeg tenker, kanskje det er best å gå fra hverandre, dette er ikke noe å bygge på. det varer en mnd også er det pån igjen... men en annen side av meg klarer ikke / orker ikke tanken på å miste han og en stemme sier at jeg kan bli sånn som han vil, bare jeg ofrer litt. jeg føler meg som bikkje, som kryper etter han, han fikk som han ville... han fikk sex sin og han har meg rundt fingern. men på en annen måte, jeg fikk også somjeg ville, jeg ville jo ikke at han skulle gå og gjøre det slutt..

huff, mange tanker her nå.. og ting er ikke så lett å forklare på papiret her, mye mer. men noen tanker rundt dette måtte hvertfall ut..

[Gjest Gjest]

Jeg har opplevd akkurat det samme som deg. Dvs var i et seriøst forhold tildig i tjueårene som etterhvert fikk litt av de samme symptomene som du beskriver.

Er ikke av den sjalu typen og hadde ingenting mot at han fant på ting med venner men da han etterhvert begynte å jobbe og ikke studere så ble han etterhvert mer og mer ute med andre enn meg. Jeg prøvde å ta opp problemet med fikk samme type svar som du fikk, at vi jo tilbragte tid sammen siden vi bodde sammen osv. At vi befant oss i samme leilighet uten egentlig å finne på noe sammen var et argument han ikke hørte.

Det gikk jo ikke så bra med oss og vi hadde en langvarig brudd som dessverre dro ut fordi jeg håpet på at ting skulle ordne seg mens for hans del handlet det vel mest om separasjonsangst etter mange år i forhold.

Du vil sikkert ikke høre dette men for å være helt ærlig så handlet det nok litt om at han ikke hadde fått løpt fra seg og følte seg kvalt av forholdet. For at du skal forhindre at det samme skjer med deg må du i hvert fall kontrollere sjalusien din og ta tilbake ditt eget liv. Ingenting er mer usjarmerende enn at man kun lever for kjæresten sin (fikk jeg påpekt av min eks) og f.eks prioriterer han først hele tiden.

Når jeg ser tilbake på ting nå så ser jeg at er det helt rett at det skulle bli slutt mellom oss. Vi klarte ikke redde ting og etter at han hadde hatt masse elskerinner og småflørter fikk han litt perspektiv på ting. Men da var det for sent....og jeg angrer absolutt ikke på at det ikke ble oss to

Så tipset mitt er vel å gjøre et ærlig forsøk på å gi han mer rom mens du ennå har tid samt prøve å finne på ting den tiden dere har sammen. Men om han ikke er innstilt på det så hjelper det ikke samme hvor mye du vil....

[Gjest gjest akkurat nå]

ja jeg tror jeg har innsett at jeg må gi gutten litt mer spillerom og prøve selv å vise litt mer interesse. prøve å leve litt mitt eget liv, og egentlig la han komme til meg om han ønsker. ikke vise den store interessen, ikke bry meg om at han stikker ut, ikke spørre han om noe. la han savne det, la han komme til meg... jeg vil nok prøve alt, for han ermin nummer 1 og jeg vil ikke la han gå. det er så mye historie med oss som gjør det verdt å kjempe litt for.

men det blir tungt, det blir et surt eple å bite i å late som jeg ikke bryr meg og prøve å gi litt blanke... det kommer til å knage hardt

[Gjest Gjest]

Handler ikke nødvendigvis om å spille likegyldig heller. Men ikke mas om hvem han skal treffe, hva de skal gjøre, når han kommer hjem osv.

Kanskje dere kunne invitert venner av begge på å finne på noe en dag? (Piknik, spillkveld osv.) Prøv å være impulsiv slik at dere kommer ut av vanen med å tilbringe kveldene foran tv'en.

Håper han skjønner om at dere skal snu ting på en måned så må han også bidra....

[Gjest Gjest]

Hm. Mange tanker som slår meg. Først av alt er dere jo ganske unge, hvor lenge har dere vært sammen? Nei, glem det, det er egentlig uvesentlig. For meg høres det ut som at enten har dere to ulike forventninger/forhåpninger om hva et forhold er, eller så er han rett og slett ikke forelsket i deg lenger. Det siste kan nok være utrolig vondt å høre, men slikt skjer - og det er ingens feil. Men vil bare påpeke at utrolig få forhold har det like hett etter en stund som i begynnelsen.

Jeg synes det er forståelig at når man er i et forhold så bør man prioritere først sin partner. Men det betyr ikke at man alltid skal bli prioritert. Jeg synes det er storforlangende at du skal kreve at han prioriterer deg hver gang foran sine venner. Men et ønske om at du vil han skal tilbringe mer tid (ikke all sin tid) sammen med deg, synes jeg ikke er storforlangende. Jeg synes det er trist at du så lett dropper avtaler for å heller være med kjæresten din. Å ha venner bør være viktig for deg også! Og vennene dine synes sikkert ikke det er noe morsomt å alltid bli droppa foran kjæresten din. Jeg håper du har gjort det slik, bare fordi dere ellers har svært liten tid sammens.

Er du virkelig så utrolig sjalu at du vet du må jobbe med det? Er du ellers veldig kontrollerende? Eller er du sjalu egentlig bare fordi du ønsker å få mer av ham. At blir du sjalu på den oppmerksomhet, tid og energi han gir til andre eller andre ting ikke fordi han gir den, men fordi du ønsker han gav mer av den til deg?

Om dere har så store uenigheter om hvordan dere vil ha forholdet deres, så bør du spørre deg:

Vil du leve videre sammen med en som alltid vil velge å feste sammen med vennene foran å være sammen med deg?

Vil du være sammen med en som aldri gir deg små kjærlighetsbeskjeder?

Det er viktig å finne ut hva du vil. For noen mennesker er det helt greit å være i et forhold hvor man aldri sier "Jeg elsker deg". For andre vil det være helt utenkelig. Du bør finne noen som passer deg, eller passer deg nok. Er samboeren din en slik som passer deg godt nok? Er svaret nei, så passer ikke du godt nok til han heller.

[Gjest Kaya83]

Jeg kan bare si med en gang: Jeg tar hans parti!

Du sier selv du er sjalu og vil vite hvor han er hele tiden.. Jeg regner med at du vet hvor han er ca 99,9% av tiden.. Dere er i midten av 20årene, uten ekteskap og barn involvert.. Dere er tydelig veldig glad i hverandre, men jeg skjønner han virkelig godt.. Hvis jeg hadde hatt en kjæreste som forventet så mye av meg som du gjør av han, så hadde jeg også stukket av, og jeg hadde gjort det lenge før han.. Jeg vil tro at grunnen til at han ikke sender meldinger eller ringer deg når han er borte er fordi han nyter den lille friheten han har, prøver hvertfall å nyte den.. Og så vet han at du forventer at han skal sende melding og så blir det bare til at han ikke orker fordi han kjenner kvelningsfornemmelser.. I tillegg lager du bråk over at han går ut med kompiser en kveld i uka.. Herregud, du har 6 andre dager til rådighet, holder ikke det? Kanskje du også skal begynne å komme deg litt ut, så du ikke mister helt sosiale antenner og får sosialangst..

Hvis du vil at dette skal fungere så må du faktisk skjerpe deg og lære deg å takle sjalusien og kontrollbehovet.. Hvis ikke håper jeg han stikker for hans egen del..

[Gjest Gjest_Mimmi_*]

Det var en eller annen tråd her om "hva skulle du önske du visste for 10år sen". Det er akkurat det här jag skulle önske at jeg visste. Det er vanskelig å beskrive med ett ord.

Jag skulle önskat att jag visste att kärlek kommer och går, att man aldrig någonsin ska måsta nedvärdera sig själv och att sånna förhållanden i slutändan aldrig är värt det hur än mycket man tror det där och då.

Jag är av en annan mening än de flesta svar du fått här.

Du erkänner att du är sjalu, är det för att han gett dig nån orsak till det, för att han gjort något specifikt eller bara får dig at känna dig osäker, eller har du alltid varit sån?

Han kommer hem från jobb, de sees en par timer för hun ska på jobb- kan man virkelig ikke forvente sig mer av ett forhold?

Er det bare opp til henne å ta initiativ til mer kvalitetstid sammen?

Hvem hade ikke blitt skuffa hvis man så for sig en helkveld med kjäresten, ordnet for dette, og fikk beskjed at han kunne ikke alikevel fordi han skulle ut me vennene sine?

Det at han sen har sex med henne og drar etterpå, sier at hun har en måned på sig å forandre sig, det gör mig direkte kvalm.

It takes two to tango, och en som er seriöst intresserad i å holde et forhold i live, ja, den personen engagerar sig också. Det verkar som han tar det han vill ha när han vill ha det och uppstår det problem i det att han inte er tillstede så er det ts som ska löse dem, forandre sig for å läre sig takle dem.

Det er ju ikke rart hun blir sjalu når typen hennes oppförer sig sånn!

Han vet at han kan göre akkurat hva han vill- og du er fortsatt der.

Mitt råd til dig er jo egentlig at komme dig videre fortest mulig, men jeg antar att dette ikke vil skje. Det du da kan göre er å just forandre dig for en periode. Forandre dig for at han skal få opp öynene. Göre ting han ikke forventer. Va den som har avtaler hele tiden, va den som ikke har tid til han. La han ringe, la han lure, la han spörre om du har tid til å finne på noe. Helt enkelt va opptatt- lat som det ikke påvirker dig hva han gör.

Dette er veldig vanskelig å gjennomföre når man er så fest vid noen, men skal man göre det så må man göre det til 110%. Ikke bli veik ved förste tilfelle han spörr om dere kan finne på noe.Gjöre det så gjennomfört og over lengre tid at han virkelig skjönner at du mener det og at det ikke bare er et spill- selv om det er det.

For ti år siden hade jeg gjort det for å beholde en type, idag er det uaktuellt for jeg vet at det trenger absolut ikke, og SKAL ikke måtte väre på den måten.

Spörsmålet du bör stille dig er jo- er det verdt det.

Tenk dig en fremtid med honom, tenk dig barn og familie- då måste man ha en stabil grund att stå på till att börja med. Livet bjuder på endel överraskningar av det negativa slaget och då behöver man trygghet med sina närmaste. Har man inte det så är det inte värt att lägga energi på. Detsamma gäller med vänner- hadde du behold en vennine som behandlet dig sånn?

[Gjest Gjest]

vi endte i senga, han sa at jeg hatet å ha tilfeldig sex og at han derfor ville ha det nå, bare for å se om jeg gjorde det for han. jeg gjorde det. etterpå sa han : det er å bruke en person! han kysset meg, sa at han elsket meg også gikk han.

Hva er dette for en kvalm ting å gjøre mot kjæresten sin?

Hvis du vil fortsette, bør du kanskje flytte ut midlertidig i "prøvemåneden". Kjenne om du kan greie å ikke vite hvor han er og hva han gjør hele tiden, og om han søker til deg når du ikke er i huset hver gang han kommer hjem.

Svelg stoltheten overfor familie og venner, bare si at dere har det vanskelig akkurat nå. Dere er ikke de første som har opplevd det.

[Gjest Gjest]

Hmm.......jeg har ikke tid til et langt svar, men jeg forstår deg veldig godt. Jeg har aldri skjønt hvorfor enkelte ALLTID må være ute uten partneren. Jeg mener det må en balansegang inn. Jeg mener det er en selvfølge å holde hverandre oppdatert på sine planer, og å sette av minst 1 kveld av helgen sammen som en hovedregel.

Det virker som om mange har innstillingen at skal man ut på byen kan ikke partneren være med, og det der skjønner ikke jeg. Det er deilig å ha tid alene av og til, men å ha behov for å gå ut uten partneren som en hovedregel blir merkelig. Man er begge ung, man er sammen, hvorfor kan man ikke feste og ha det gøy sammen? Hvorfor må det være hver for seg?

Jeg tror du hadde følt deg mere trygg og vært mindre sjalu hadde han prioritert deg mer, så å legge all skyld på deg er egoistisk og trangsynt. Dere kan begge gjøre noe med dette, men er han ikke innstilt på å gjøre noe er det dødfødt.

[Gjest Gjest]

Jeg blir trist av å lese det du skriver.

Jeg er akkurat som deg på den måten at jeg stort sett prioriterer kjæresten først og vil være sammen med han hele tiden - og det har ikke forandret seg med årene.

Men heldigvis er han også slik tilbake.

Ikke at vi aldri gjør andre ting, men vi har alltid noen planer om kvalitetstid sammen å se frem til.

Det skulle jeg ønske at du også fikk oppleve.

For jeg tror du hadde kunnet slappe mye mer av og ikke vært sjalu med en kjæreste som prioriterte deg ihvertfall litt mer.

Jeg skulle ønske du gikk fra han.

Ja det kommer til å gjøre jævlig vondt - men det kommer til å gå over, kanskje fortere enn du aner.

Endelig slipper du å bli skuffet hele tiden.

Og tenk å få sjansen til å bli nyforelsket igjen! :love:

[Gjest Don Giovanni]

ja jeg tror jeg har innsett at jeg må gi gutten litt mer spillerom og prøve selv å vise litt mer interesse. prøve å leve litt mitt eget liv, og egentlig la han komme til meg om han ønsker. ikke vise den store interessen, ikke bry meg om at han stikker ut, ikke spørre han om noe. la han savne det, la han komme til meg... jeg vil nok prøve alt, for han ermin nummer 1 og jeg vil ikke la han gå. det er så mye historie med oss som gjør det verdt å kjempe litt for.

men det blir tungt, det blir et surt eple å bite i å late som jeg ikke bryr meg og prøve å gi litt blanke... det kommer til å knage hardt

At du selv vet at du er "veldig veldig sjalu" er vel noe du kan ta tak i å prøve å gjøre noe med? Det må være grusomt å leve med en person som er sykelig sjalu.

Selv har jeg tilgode å møte en eneste kvinne i mitt liv som ikke krever mer kontakt, oppmerksomhet og omsorg enn jeg faktisk er villig til, og har lyst til å gi. Dette er noe vi menn antagelig har til felles, og dere kvinner likeså, som motpol. Det betyr ikke at jeg ikke ønsker en slik kvinne. Det er jo dette som er det paradoksale.

Å overkomme dette er lett i begynnelsen fordi man er forelsket, alt er nytt osv. Etterhvert blir det fort mas, og da forsterkes jo bare denne forskjellen. Men det er helt klart at man skal ønske å være sammen med kjæresten sin, mer enn en kveld i uka også. Og mhp venner; er ikke hans venner blitt dine venner etterhvert da? Hva er problemet med at du er med når han er ute? Det er jo mye artigere å gå ut sammen med venner enn alene vel?

[Høstjenta]

Sånne situasjoner er vanskelige og kjipe. Jeg har vært i et forhold hvor dette nesten skjedde med oss. Tingen var da at han følte at jeg forventet at vi skulle ha middag sammen hver dag og hele tiden være sammen når vi bodde sammen. Jeg gjorde ikke det, det var ting som kom naturlig for meg. Vi klarte da og gi hverandre litt rom og hadde det moro med hver våre venner uten restriksjoner. Og dette gikk bra og vi er forsatt sammen i dag og planlegger en fremtid.

Mitt råd, om dere skulle prøve igjen, er at dere begge må få mye rom rundt dere til å gjøre det dere vil med egne venner/kollegaer eller annet. Finn på ting du vil med dine venner, kom deg ut og ikke sitt inne og vent på ham. Da vil kanskje han og savne den tiden dere har sammen når han kommer så langt og kanskje du finner ut masse gøy å gjøre som han ikke er med på.

Lykke til

[Gjest Gjest_Sofia_*]

Skjønner at du har det veldig tøft nå.

Tror den beste medisinen nå er å prøve å gi litt blanke. Gå ut med venninner, planlegg kveldene på din måte og la han komme litt i andre rekke. Ikke send ham meldinger, la han sende først!!! Elsker han deg og ikke vil miste deg vil han helt klart reagere og ta initiativ. Hvis ikke bør du gå videre. Du kommer til å ha det veldig mye vondt hvis dere skal fortsette slik dere har det nå for framtiden. Det virker som dere har helt forskjellig syn på hvordan er forhold skal være, uten å si noe om hva som er rett eller galt. Man må være enig om hvordan man skal ha det.

[Gjest trådstartern]

da var jeg her igjen..

det har gått en uke.... i grunnen overfladisk har vi det bra. når jeg spør han nå sier han at ting er mye bedre for han og han har endret mening om fremtid og slikt. han sier nå at han elsker meg og blabla...

ja han har oppfylt noen av kravene jeg hadde, men på langt nær 100 % ....

han sier enda at det er min feil at han ikke elsker meg like sterkt som før...

MEN, nå tror jeg at det er jeg som ikke har det helt bra....siden vi hadde denne krangelen har han vært hjemme en eneste gang!!! en eneste gang på en uke og 3 dager!!! resten av dagene har han flydd ut til langt på natt sammen venna!! jeg vet at han er sammen venna, så mistenker ikke noe annet.. han ba om mer fritid og være mer med venna.. men....... jeg sitter hjemme hver eneste dag!!! ja jeg går ut med mine venner og slikt, men jeg er ofte hjemme tidligere enn han og blir ofte til at jeg sitter å venter og venter på han, og må legge meg alene hver dag....

[:-) anna]

Hvorfor sitter du hjemme?

Jeg synes du skal komme deg ut og faktisk leve litt. Kanskje han skal komme hjem en kveld eller fem og oppdage at du ikke sitter hjemme og venter. Skaff deg et liv, ha avtaler, og gjør avtaler uten å tenke på ham.

Han kjenner seg nok sikkert litt "kvalt". Det er slett ikke sikkert at han har grunn til det. Men det vil uansett være en bra ting å finne på noe du vil med dine venner. Trene, gå ut på byen, jentemiddag, fester o.s.v

[Gjest Gjest]

Jeg tror "strengt" tatt at du ser hardere på rammene du har skissert for din kjæreste enn han gjør! (

ja han har oppfylt noen av kravene jeg hadde, men på langt nær 100 % ....

)

Han må nok få en forståelse av at dette begynner å bli motiv nok for deg til å ta skrittet ut av forholdet!

Si det til han som det er! Kanskje han kommer frem til at dine forventninger er urealistiske eller at han tar det til seg dersom det betyr noe for han!

[Varsia]

Hmm, min personlige mening er at du burde "dumpe" han. Eventuelt bør dere ha en pause, der dere ikke bor sammen, og lever fritt. Slik at du kan få ditt liv på fote igjen, og kanskje innse at du ikke trenger han.

Dere har forskjellige behov, og da blir det veldig vanskelig å få det til å stemme, med mindre BEGGE inngår kompromisser. Jeg hadde _aldri_ tålt å bare få en kveld sammen i uka (i perioder ja, men ikke ha det som normalen i forholdet). Og jeg hadde fått elendig selvtillit av å være den som maser.

For din egen skyld bør du rett og slett få en pause, slik at du ikke blir for avhengig. Nå gjør du alt for han, men hva gjør han tilbake? I tillegg skylder han på deg for at han ikke elsker deg like mye?

Mange anbefaler deg å komme deg ut mer, være opptatt hver dag, og det er nok lurt. Dessverre er det lettere sagt enn gjort for noen av oss, selv er jeg av typen som ikke liker å være sosial 5 dager i uka, det holder med to... Og da er ikke det no gøy å tvinge seg ut bare for å vise typen at man har et liv... Nei, huff...

Syns veldig synd i deg, og håper du får deg litt stål i nesa nå Ikke dilt etter han, ikke la han føle at han har all makta. Still krav du også. Og vurder muligheten for at du kanskje bør finne en annen fyr, en som foretrekker flerekvelder i uka hjemme med deg, fremfor enkveld, som han må tvinges til.

Ja, de mannfolka finnes. Det ser ikke ut til at noen av mennene i min familie lider fordi de tilbringer mye tid sammen med kona. Men så har de jo lyst da.

[caso]

Selv har jeg tilgode å møte en eneste kvinne i mitt liv som ikke krever mer kontakt, oppmerksomhet og omsorg enn jeg faktisk er villig til, og har lyst til å gi. Dette er noe vi menn antagelig har til felles, og dere kvinner likeså, som motpol.

Som om jeg skulle sagt det selv.

Var forøvrig tidligere i et forhold der hun var meget sjalu, og da ble behovet for å gjøre egne ting alene og ofte desto større.

I nåværende forhold er de behovene minimale fordi jeg vet jeg kan hvis jeg ønsker...

[Gjest g_25]

Det er klart og tydelig at han begynner å føle seg litt innesperret og 'kvalt' som noen så fint kalte det.

Får litt inntrykk av at du er en tanke for avhengig av han.

[Rainbow Brite]

da var jeg her igjen..

det har gått en uke.... i grunnen overfladisk har vi det bra. når jeg spør han nå sier han at ting er mye bedre for han og han har endret mening om fremtid og slikt. han sier nå at han elsker meg og blabla...

ja han har oppfylt noen av kravene jeg hadde, men på langt nær 100 % ....

han sier enda at det er min feil at han ikke elsker meg like sterkt som før...

MEN, nå tror jeg at det er jeg som ikke har det helt bra....siden vi hadde denne krangelen har han vært hjemme en eneste gang!!! en eneste gang på en uke og 3 dager!!! resten av dagene har han flydd ut til langt på natt sammen venna!! jeg vet at han er sammen venna, så mistenker ikke noe annet.. han ba om mer fritid og være mer med venna.. men....... jeg sitter hjemme hver eneste dag!!! ja jeg går ut med mine venner og slikt, men jeg er ofte hjemme tidligere enn han og blir ofte til at jeg sitter å venter og venter på han, og må legge meg alene hver dag....

Jeg har selv vært i et destruktivt forhold, hvor jeg gjorde langt mer enn jeg burde for å gjøre ham fornøyd. Enden på visa ble at jeg gikk.

Det jeg ville si, er at jeg fant for noen år siden, et brev jeg skrev til ham, hvor jeg lovte ham gull og grønne skoger og nærmest solgte sjelen min, for at han skulle beholde meg (og det var han som var idioten - dop, utroskap, løgner osv...).

Det brevet gjør meg kvalm langt inn i margen. Jeg kan ikke fatte at jeg ville meg selv så vondt!

Når alt kommer til alt, er det uvesentlig om du er glad i ham. Det viktige er at du er glad i deg selv.

Med ønsker om alt godt, og store