er jeg den eneste her som tydligvis ikke passer til lange forhold?

[Gjest Gjest]

Jeg er 31 år gammel. det lengste forholdet jeg har vært i er 4 år, og det er fordi vi har barn sammen. Før dette var mine to rekorder på 1,5 år hver....jeg har vært lite singel for å si det slik, har stort sett hatt noe på gang med noen eller hatt kjæreste. Jeg trodde liksom nå at jeg hadde slått meg til ro, men jeg tror rett og slett ikke jeg passer til lange forhold. Det er leit da vi faktisk er en familie. Det er overhodet ikke slik at jeg vil finne en annen, men jeg har liksom ikke mer tålmodighet til irriterende greier, feil og mangler. Kan leve med det en stund, men så går det tydligvis ikke lenger og da forsvinner også sexlivet når "forelskelsen" er borte. Man kan vel trygt si at ekteskapet er dødt og det nytter vel ikke å blåse liv i det. Triste greier. Lurer på hva slags fremtid jeg kommer til å ha egentlig....vil jo gjerne gi sønnen min et stabilt hjem med flere enn bare meg liksom (gjerne en mannsfigur, flere barn skal jeg ikke ha...). Men jeg tror det blir lenge til jeg "etablerer" meg med en ny en hvis ekteskapet ryker. Og nå er vi bare sammen pga sønnen vår. Virker som det ikke kler meg å være i lengre forhold i det hele tatt...og jeg synes det er trist. Jeg er nok litt rastløs som person, må stadig ha forandringer og ting som skjer (selv om jeg er eksteremt lat også..så er ikke så aktiv/ hyper, er mer at det må skje noe RUNDT meg)

Er det bare meg?

[Gjest Gjest]

Er det bare meg?

Nei, litt over halvparten av alle norske kvinner mangler evnen til å knytte seg varig til en annen person.

[Gjest Gjest]

Nei, litt over halvparten av alle norske kvinner mangler evnen til å knytte seg varig til en annen person.

Jeg vet og forstår egentlig det, var mer en talemåte bare lurte på litt råd og om det var like som meg her inne og hva de isåfall tenker om dette.

[Gjest Gjest]

Nei, litt over halvparten av alle norske kvinner mangler evnen til å knytte seg varig til en annen person.

Trekk fra dem som knyttet seg til en person som lever som om han er på hotell hjemme, har rusproblemer og/eller personlighetsforstyrrelser, er voldelig, er utro, ikke gir noe seksuelt, og ellers ikke gjør noen innsats for forholdet og familien.

Da kryper andelen godt nedover.

[Gjest Gjest]

Hvis du ikke kan leve alene og ikke kan holde på et forhold, bør du innse at du ikke kan gi barnet ditt et trygt familieliv og at det er best for ham å bo fast hos sin far når dere bryter opp. Ikke dra ham med på disse serieforholdene dine, han fortjener bedre.

[Lille Løve]

Jeg har det litt på samme måten som deg.

Bortsett fra at jeg trodde jeg egentlig var en sånn "par-type" i utgangspunktet.

Men etter å ha vært i et forholde i ti år synes jeg nå det er så godt å være aleine at jeg lurer på om jeg noen gang skal orke å gå inn i et forhold igjen der man krever og kreves.

Jeg trives i eget selskap og nyter stillheten. Savner jeg liv og røre oppsøker jeg venner og familie...

Sært? Vet ikke. Men for meg kjens det så utrolig befriende å være bare meg selv... Og mine tre små annenhver uke.

Men har ikke mistet troen på at når man treffer den man virkelig! elsker er man villig til å overse og å lære seg å leve med en annens feil og mangler. Men det må være en jeg også føler jeg må strekke meg etter...

Vet ikke om du ble noe klokere nå, men...

[Tili]

...bør du innse at du ikke kan gi barnet ditt et trygt familieliv...

For noe tull! Man kan da gi barnet en trygg oppvekst selv om det ikke skjer innenfor en såkalt tradisjonell kjernefamilie med mor, far og barn. Mange velger denne måten å leve på, men fler og fler velger å skape seg et trygt og lykkelig liv på egen hånd.

Trådstarter, ikke føl at du må fylle en rolle som samfunnet har skapt for deg. Det er ditt liv, du har bare ett, og du velger selv hva du vil fylle det med.

[Gjest Ung kvinne, 34]

Jeg er 31 år gammel. det lengste forholdet jeg har vært i er 4 år, og det er fordi vi har barn sammen. Før dette var mine to rekorder på 1,5 år hver.

Er det bare meg?

Nei! Det er ikke bare deg!

Hva skal jeg si da...jeg er 34 år og mitt lengste forhold er et samboerskap på over 2 år. De "forhold" jeg hadde før det varte i intensive 3 måneder og henholdsvis 6 måneder.

Jeg er enig med deg og kjenner meg igjen i det du skriver (bortsett fra at jeg ikke har barn - ennå). Jeg er rastløs, utålmodig og jeg vil at ting skal skje fort. Hvis jeg merker at mannen er litt treg, ikke har langtidsplaner for seg selv og/eller oss, om han ikke vet når/om han vil ha barn osv. går jeg lei....dersom han også er fantasiløs og lite romatisk uten evne til å overraske og tenke selvstendig og kreativt går jeg også lei...

Hverdagen med en mann - symbolisert med sofa, TV, PC, internett, oppvaskmaskin og felles baderom der tannbørstene står linet opp side om side er drepen for meg. Jeg vet ikke hvorfor men jeg takler det ikke.

Derfor er min plan å bli særboer: da er man seriøse kjærester men man bor hver for seg. Kommer det barn må en vurdere hva en gjør naturligvis.

Hva skal rastløse personer som oss gjøre?

[Gjest Gjest]

Derfor er min plan å bli særboer: da er man seriøse kjærester men man bor hver for seg. Kommer det barn må en vurdere hva en gjør naturligvis.

Hva skal rastløse personer som oss gjøre?

Særboerskap er sært synes jeg.

[Clara1]

Jeg er 31 år gammel. det lengste forholdet jeg har vært i er 4 år, og det er fordi vi har barn sammen. Før dette var mine to rekorder på 1,5 år hver....jeg har vært lite singel for å si det slik, har stort sett hatt noe på gang med noen eller hatt kjæreste. Jeg trodde liksom nå at jeg hadde slått meg til ro, men jeg tror rett og slett ikke jeg passer til lange forhold. Det er leit da vi faktisk er en familie. Det er overhodet ikke slik at jeg vil finne en annen, men jeg har liksom ikke mer tålmodighet til irriterende greier, feil og mangler. Kan leve med det en stund, men så går det tydligvis ikke lenger og da forsvinner også sexlivet når "forelskelsen" er borte. Man kan vel trygt si at ekteskapet er dødt og det nytter vel ikke å blåse liv i det. Triste greier. Lurer på hva slags fremtid jeg kommer til å ha egentlig....vil jo gjerne gi sønnen min et stabilt hjem med flere enn bare meg liksom (gjerne en mannsfigur, flere barn skal jeg ikke ha...). Men jeg tror det blir lenge til jeg "etablerer" meg med en ny en hvis ekteskapet ryker. Og nå er vi bare sammen pga sønnen vår. Virker som det ikke kler meg å være i lengre forhold i det hele tatt...og jeg synes det er trist. Jeg er nok litt rastløs som person, må stadig ha forandringer og ting som skjer (selv om jeg er eksteremt lat også..så er ikke så aktiv/ hyper, er mer at det må skje noe RUNDT meg)

Er det bare meg?

Forstår deg. Ikke lett å føle sånn. Neste gang bør du vurdere et "særbo-forhold" - se egen tråd på det. Lykke til med livet ditt.

[Gjest Gjest]

Jeg har en plan! Og den går ut på følgende; finne en mann som setter opp en agenda fra dag 1 som går ut på følgende;

1.Dato for unnfangelse

2.Fem-års plan når det gjelder alt fra økonomi til ferier

3.Tre års lager av ferdigtrykte postit-lapper med små romantiske intetsigenheter som deles ut med jevne mellomrom.

4.Særbo inntill han kan kjøpe en 500 kvm stor luksusbolig der vi møtes til daglige måltider og konferanser om status på prosjektet med kodenavn "OSS".

5.Ukentlige eller aller helst daglige underholdnings overraskelser med innleide artister (har så lett for å skjede meg)

Tror disse fem enkle punkter kan bidra mye til at sånne som oss kan finne et snev av lykke i denne akk så trivielle verden!

[Gjest Ung kvinne 34]

Jeg har en plan! Og den går ut på følgende; finne en mann som setter opp en agenda fra dag 1 som går ut på følgende;

1.Dato for unnfangelse

2.Fem-års plan når det gjelder alt fra økonomi til ferier

3.Tre års lager av ferdigtrykte postit-lapper med små romantiske intetsigenheter som deles ut med jevne mellomrom.

4.Særbo inntill han kan kjøpe en 500 kvm stor luksusbolig der vi møtes til daglige måltider og konferanser om status på prosjektet med kodenavn "OSS".

5.Ukentlige eller aller helst daglige underholdnings overraskelser med innleide artister (har så lett for å skjede meg)

Tror disse fem enkle punkter kan bidra mye til at sånne som oss kan finne et snev av lykke i denne akk så trivielle verden!

Jeg ser du er ironisk her - men faktisk ja, slike rastløse mennesker som meg ("ung kvinne 34" som svarte lengre opp i tråden her) kan synes dine forslag her er veldig passende!

[Gjest Gjest]

Rastløs? Du higer etter en ramme som er mer romslig enn din egen med hensyn til økonomi, les en som er rikere enn deg og kan sponse deg! Inntil det skjer, og tatt i betraktning av at du er 34 og det er ikke akkurat ung når det kommer til kvinner, vil du inngå særbosamboerskap slik at du kan løpe så fort en bedre anledning byr seg! Ses om 10 år der du signerer på samme type tråd med "ung kvinne 44"!

[Gjest Ung kvinne 34]

Rastløs? Du higer etter en ramme som er mer romslig enn din egen med hensyn til økonomi, les en som er rikere enn deg og kan sponse deg! Inntil det skjer, og tatt i betraktning av at du er 34 og det er ikke akkurat ung når det kommer til kvinner, vil du inngå særbosamboerskap slik at du kan løpe så fort en bedre anledning byr seg! Ses om 10 år der du signerer på samme type tråd med "ung kvinne 44"!

Nå har det seg slik at jeg mener 34 år er å være ganske så ung - og 44 er heller ingen alder å bli hysterisk for. Det sier mer om deg i såfall.

Hva er galt med å ville være sammen med menn som er rikere økonomisk enn en selv? Grunnen til at man ønsker å være sammen ligger jo i personkjemien, ikke i økonomien. men klart, en velholden mann trekker flere damer, slik er det bare.

Det er mange på min alder som er rastløse og som deler inn livet i stykkforhold, dvs. nye forhold ganske ofte - uten å binde seg fast til den tradisjonelle familieformen (som er drepende kjedelig).

Elskerinneforhold til gifte menn, forhold til ledige/single menn, forlovelse, særboer, ONS, flings...whatever: noen av oss vil ha mer spenning i tilværelsen enn Gunda fra Lillestrøm.

[Gjest Gjest]

/Quote Hva er galt med å ville være sammen med menn som er rikere økonomisk enn en selv? Grunnen til at man ønsker å være sammen ligger jo i personkjemien, ikke i økonomien./EndOfQuote

En åpenbar selvmotsigelse som du i din uendelige 34 årige visdom ikke er i stand til å se før du trykker på send knappen!

Du har veldig mye å lære av Gunda fra Lillestrøm når det kommer til stykke!

Jeg er en mann og finner kvinner som deg like kjedelige som en selvangivelse.

Hvor mye har du tjent i år? som om du ikke vet det!