Å BO I TO HJEM SÆRBO

[Clara1]

Å bo særbo er en ny boform som kommer for fullt. Det vil si at man beholder to hjem. Det er mange ulike former for særboskap. Noen bor sammen den meste av tiden, men veksler på å bo i de to hjemmene. Andre bor hver for seg de fleste dagene, men er sammen rundt helgene. Pga barn man har fra tidligere forhold, gamle foreldre som trenger stell eller jobb som er et annet sted så er det stadig fler som velger å bo slik. Og noen velger denne boformen fordi man da får tid for seg selv - kanskje beholder man mer av spenningen i forholdet.

Jeg har selv bodd særbo i halvannet år. Vi bor tretti mil fra hverandre, i Norge og Sverige. Det funker fint, fordi vi har relativt frie jobber. Kan være mye hos hverandre. Klart jeg savner min kjære, men det er godt å savne også. Men viktig å stole på hverandre. Og jeg stoler fullt og helt på min kjære. Barna våre har det bra med denne boformen, istedenfor å bli revet opp med roten. Hva er deres erfaringer?

[Gjest vimselot]

Var i et forhold som bare varte ca. 6 mnd. og jeg nektet å flytte til han, selv om han ville det. Jeg var mest hos han på den tia, men følte en trygghet hvis forholdet skulle ryke, ved å beholde min egen leilighet.

For han ville det være en fordel om jeg flyttet inn, en å dele boutgifer med osv, og han ville ikke være uten bolig den dagen forholdet tok slutt (visste jo ikke da at det skulle ta slutt, men jeg var skeptisk til å bli for avhengig av han og det ville jeg jo blitt om jeg flyttet inn i hans bolig)

Vi delte utgifter til mat. Jeg handlet kanskje mer enn han dvs dyrere mat, men vet ikke om maten ble så mye dyrere, den ble i alle fall sunnere.

Blir jeg sammen med en mann nå, vil jeg beholde leiligheten min, i alle fall i noen år, til jeg er helt 95% trygg på at forholdet ser ut til å ville vare.

Vet ikke om min erfaring med særbo er egnet til å sammenligne med, siden forholdet kun varte i ca. halvt år. Men jeg vet hva jeg vil velge, i alle fall, hvis jeg faller for en mann og det er gjensidig.

(Og håper ikke jeg er så naiv at jeg flytter inn i forelskelsens rus...men tviler på det)

[Gjest Gjest]

I mitt forrige forhold var vi særboere i 3 år. Det ble slitsom, alltid bo i kofferter. 2 hus som skulle holdes i orden og vedlikeholdes og ikke minst betales.

Etterhvert flyttet vi sammen, jeg solgte huset mitt og flyttet til hans. Han holdt ut i 6 mnd før han sa vi (2 barn og meg) måtte flytte. Så sto jeg der. Ingen rettigheter. Måtte kjøpe meg nytt hus, ungene måtte skifte skole. Forholdet ble ødelagt.

Jeg ser i dag mange positive forhold med å være særbo, ikke minst at ungene slipper å flytte, tilpasse seg ny voksen og kanskje noen ekstra unger. Men utfra mine erfaringer er det slitsomt og krever at begge to er villig til å bidra. Hadde uansett ikke solgt boligen min en gang til, og i hverfall ikke flyttet inn i en annens hus. Da måtte det være et hus som begge eide, og ingen kan hive den andre ut...

[Gjest Gjest]

Jeg ser mange fordeler ved å være særbo, særlig i litt voksen alder når man allerede har etablert seg for seg selv med bolig, evt barn og kanskje er vant til (og trives med) å være herre i eget hus. Jeg kunne nesten tenkt meg å være det selv, selv om jeg er yngre og vel heller vil etablere meg sammen med noen og kanskje få barn Men det må være fint å styre sitt eget, og slippe endel hverdagskonflikter. Jeg vet ikke om jeg hadde klart det om avstanden ble veldig stor kombinert med sjeldne besøk hos hverandre, men om man ser hverandre nokså ofte høres det fint ut. Man beholder kanskje den fine kjærestefølelsen lengre...

[Gjest Gjest]

Det er lettere å ha noen "på si" når man har et eget krypinn.

[Gjest vimselot]

Det er lettere å ha noen "på si" når man har et eget krypinn.

Javel.

:kaffe:

[Gjest A tl sc Allala]

Unshuld meg deres opmerksomhet.

Men hva det betur særbo?

Ah Mener du tråstarter at du skall spørre ham for gott å bo med særboeren din? ellers han er særboweren din? hva for noenting?

unshuld alt så det så dere.

takk oh behold.

[Gjest Sandra ohm]

Jeg synes ikke noe om særbo, ikke noe for meg, det blir for "sært". Er man kjærester, vil ta det til neste nivå så må man vel da også være litt sikker på at forholdet ryker.

Synes dere som har barn med menn/kvinner i hytt og pine kansje heller burde tenkt litt mer da, altså man tenker igjennom ting FØR man får barna, slik at man slipper mine/dine/våre barn og slipper å bo i en kunstig boform med to hjem. Det kan du umulig være noe bra forbilde for ungene heller? Hvilket signal gir det?

Og til dere som beholder leiligheten for sikkerhetsskyld når dere flytter sammen med noen. Da flytter dere inn altfor tidlig, evt så er dere ikke akkurat sikre på forholdet, men det virker som det er den feilen mange gjør. Flytter inn får barn og så flytter ut. Eller også flytter man altfor fort ut, dvs orker ikke takle noen problemer, men bare flykter unna.

Folk virker slappe, ansvarsløse og rimelige egoistiske synes jeg når det er sånn fler og fler ender opp å leve.

[Gjest vimselot]

Og til dere som beholder leiligheten for sikkerhetsskyld når dere flytter sammen med noen. Da flytter dere inn altfor tidlig, evt så er dere ikke akkurat sikre på forholdet, men det virker som det er den feilen mange gjør. Flytter inn får barn og så flytter ut. Eller også flytter man altfor fort ut, dvs orker ikke takle noen problemer, men bare flykter unna.

Folk virker slappe, ansvarsløse og rimelige egoistiske synes jeg når det er sånn fler og fler ender opp å leve.

Det var da svært hvor mye du visste om hva som er best for andre...

Mitt lengste samboerforhold varte i ti år, jeg har ikke drevet og flyttet inn og ut noen steder, og tror de fleste voksne vil ha en buffer, i alle fall ikke flytte inn i en manns bolig, for så å stå "på gata" den dagen han evt. finner ut at det er slutt...eller du selv finner det ut, fordi han viste seg å være f.eks. utro eller voldelig, eller begge deler.

Det tar en tid som samboere, før man lærer hverandre å kjenne; mens som særbo, bor man litt hos hver og det blir omtrent det samme, men man tar seg bedre tid og har mer alenetid.

Og hvordan skal f.eks. jeg kunne kjøpe meg inn i en bolig som er verdt flere millioner? Flytter jeg evt sammen med noen, beholder jeg leiligheten min, og leier den kanskje ut etterhvert.

Men særbo langt fra hverandre, der man kun ses en sjelden gang, det vet jeg ikke om jeg ville innlatt meg på, men skal aldri si aldri...

[Gjest Gjest]

Det er lettere å ha noen "på si" når man har et eget krypinn.

Min erfaring er at utroskap foregår på jobben. Så skulle jeg nekte min nye mann å jobbe?

[Gjest Gjest]

Jeg er særbo nå, bor 55 mil unna hverandre. Dessverre får vi ikke vært så mye som vi vil akkurat nå, men til høsten blir det en annen ordning. Men det krever også tilpassing av jobb.

Grunnen til at vi fortsatt er særbo er fordi vi bor i hvert vårt land, jeg har barn jeg ikke vil flytte på og min mann har en meget god jobb der han bor.

Men om 1-2 år så kommer vi til å bo sammen hele tiden, og det både gleder og gruer jeg meg til. Det blir deilig å ha noen voksne her hele tiden, samtidig som det er det som kommer til å irritere meg. Vi har faktisk tenkt tanken på å ha et annet krypinn et sted vi kan trekke oss tilbake til om vi skulle trenge det.

Vi er sikre på forholdet, men er såpass selvstendige begge to at vi har merket at 24/7 ikke går med oss.

[FrizzleSizzle]

Jeg er sikker på forholdet og veldig glad i kjæresten min, men jeg vil ikke flytte sammen med ham. Det samme føler han. Vi trenger rett og slett alenetid. Egne ting. Ikke krangle om penger og husarbeid og hvor skapet skal stå. Særbo fungerer perfekt for meg.

[Clara1]

I mitt forrige forhold var vi særboere i 3 år. Det ble slitsom, alltid bo i kofferter. 2 hus som skulle holdes i orden og vedlikeholdes og ikke minst betales.

Etterhvert flyttet vi sammen, jeg solgte huset mitt og flyttet til hans. Han holdt ut i 6 mnd før han sa vi (2 barn og meg) måtte flytte. Så sto jeg der. Ingen rettigheter. Måtte kjøpe meg nytt hus, ungene måtte skifte skole. Forholdet ble ødelagt.

Jeg ser i dag mange positive forhold med å være særbo, ikke minst at ungene slipper å flytte, tilpasse seg ny voksen og kanskje noen ekstra unger. Men utfra mine erfaringer er det slitsomt og krever at begge to er villig til å bidra. Hadde uansett ikke solgt boligen min en gang til, og i hverfall ikke flyttet inn i en annens hus. Da måtte det være et hus som begge eide, og ingen kan hive den andre ut...

Det som er bra er jo at man ikke blir en "ny" familie over natta. Man får testet ut over tid hvordan man funker sammen og om forholdet virkelig er noe å satse på. Jerg synes det er fint at jeg også kan være alene med mine unger noen dager, og noen ganger er jeg helt alene. Andre ganger er vi hos kjæresten min og er sammen med sønnen hans. Vi velger å ikke eksponere ungene for mye for hverandre. Det tar tid å vokse sammen og kjenne at man spinner trådene i den nye familieveven sammen. Synes det har mange fordeler.

[Clara1]

Det er lettere å ha noen "på si" når man har et eget krypinn.

Å ha noen på si kan man vel ha uansett hvordan man bor. Men hvis man føler det slik så er det vel like godt å forbli singel. Jeg tror at når man har noen på si i et særboforhold - så er det seg selv man til syvende og sist lurer. Selv om ikke kjæresten vet om det, så vet man det selv. Dermed smuldrer nærhet og tillit og et bra fundament for et livslangt forhold opp. Men jeg tror nok at denne kommentaren var ment mest som en spøk. :love:

[Clara1]

Unshuld meg deres opmerksomhet.

Men hva det betur særbo?

Ah Mener du tråstarter at du skall spørre ham for gott å bo med særboeren din? ellers han er særboweren din? hva for noenting?

unshuld alt så det så dere.

takk oh behold.

SKÅL DA DU!

[Clara1]

:love:

Jeg synes ikke noe om særbo, ikke noe for meg, det blir for "sært". Er man kjærester, vil ta det til neste nivå så må man vel da også være litt sikker på at forholdet ryker.

Synes dere som har barn med menn/kvinner i hytt og pine kansje heller burde tenkt litt mer da, altså man tenker igjennom ting FØR man får barna, slik at man slipper mine/dine/våre barn og slipper å bo i en kunstig boform med to hjem. Det kan du umulig være noe bra forbilde for ungene heller? Hvilket signal gir det?

Og til dere som beholder leiligheten for sikkerhetsskyld når dere flytter sammen med noen. Da flytter dere inn altfor tidlig, evt så er dere ikke akkurat sikre på forholdet, men det virker som det er den feilen mange gjør. Flytter inn får barn og så flytter ut. Eller også flytter man altfor fort ut, dvs orker ikke takle noen problemer, men bare flykter unna.

Folk virker slappe, ansvarsløse og rimelige egoistiske synes jeg når det er sånn fler og fler ender opp å leve.

Når man blir godt voksen så forstår man at livet ikke kan "tenkes ut på forhånd". Ting blir ikke alltid slik som man tror. Det er vel ingen som gifter seg og får barn - fordi de planlegger å skille seg. Livet byr på mange utfordringer som man ikke vet om når man er ung. Det kommer nok du til å oppleve også. Det å bo særbo er ikke fordi man ikke tør å satse, men fordi man setter barna først. Og fordi man ikke behøver å bo sammen hele tiden for å kjenne at man har et liv sammen. Men slike innstillinger er noe som kommer med årene.

[Clara1]

Min erfaring er at utroskap foregår på jobben. Så skulle jeg nekte min nye mann å jobbe?

Utro kan alle være hvis man vil. Ikke noe vits i å gå rundt og uroe seg for det. Hvis min kjære er utro så er det hans ansvar - og da er han ikke verdt meg. Verst for han.

[Clara1]

Jeg er særbo nå, bor 55 mil unna hverandre. Dessverre får vi ikke vært så mye som vi vil akkurat nå, men til høsten blir det en annen ordning. Men det krever også tilpassing av jobb.

Grunnen til at vi fortsatt er særbo er fordi vi bor i hvert vårt land, jeg har barn jeg ikke vil flytte på og min mann har en meget god jobb der han bor.

Men om 1-2 år så kommer vi til å bo sammen hele tiden, og det både gleder og gruer jeg meg til. Det blir deilig å ha noen voksne her hele tiden, samtidig som det er det som kommer til å irritere meg. Vi har faktisk tenkt tanken på å ha et annet krypinn et sted vi kan trekke oss tilbake til om vi skulle trenge det.

Vi er sikre på forholdet, men er såpass selvstendige begge to at vi har merket at 24/7 ikke går med oss.

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Vi også bor i to land, og vil at barna skal få vokse opp i sin kultur/familie/språk/venner etc. Da er det bedre at vi voksne får reise litt imellom. Vi kommer til å ha to hjem - slik er det. Så får vi se når ungene har flyttet hjemmefra. Men det er ikke viktig å bo sammen hele tiden. Tryggheten i forholdet ligger ikke i det.

[Clara1]

Jeg er sikker på forholdet og veldig glad i kjæresten min, men jeg vil ikke flytte sammen med ham. Det samme føler han. Vi trenger rett og slett alenetid. Egne ting. Ikke krangle om penger og husarbeid og hvor skapet skal stå. Særbo fungerer perfekt for meg.

Dere er tydeligvis voksne, trygge, selvstendige og realistiske mennesker. Det kreves styrke til å ta et slikt klokt standpunkt. De fleste vil gjøre som alle andre. Lykke til. Tror dere får et fantastisk samliv!

[Gjest Gjest]

Svært gode erfaringer! Full frihet under ansvar og mer romslighet til enkeltindividet. Denne boformen passer til individualister, liberalister og andre frihetssøkende mennesker.

Man slipper det elendige med hverdagen som knekekr enhver form for spenning og seksuelle følelser, som for eksempel: brødsmuler, møkkete leiligheter, rot, andres skittentøy (inkludert undertøy...), partnerens brukte tannbørster, håndklær på gulvet, kjøleskap med feil innhold (!), sove fredelig og alene uten snorking go annen elendighet - alle slike trivielle hendelser som gjør enkelte sprø slipper man som særboer. Man kan bo litt hos hverandre og når det passer. Og man kan trekke seg litt tilbake til egen leilighet når det er behov for det.

Man reiser sammen, gjør ting sammen og kan få barn sammen - men man bevarer sin individuelle kjerne.

Perfekt løsning for alle oss som elkser friheten og individet - men som også verdsetter parforhold og familieliv - når det passer.