Tror du mannen din hadde blitt hos deg og barna

[Gjest Gjest]

Hei

La oss si at du av en eller annen grunn ble 100% invalid og måtte sitte i rullestol. Du trenger hjelp med absolutt alt som har med husarbeid og oppfølging og stell av barn å gjøre...

Tror du mannen din hadde blitt hos deg hvis dette hendte og absolutt alt falt på ham?

[Daiquiry]

hmm...den var vanskelig...selvfølgelig hadde jeg håpet at han skulle bli, men på den andre siden kan det jo være for mye forlangt at han skal bli....vet faktisk ikke.....

[¤flicka¤]

Han hadde selvfølgelig blitt hos barna. Om han hadde blitt hos meg - er umulig å svare på men jeg tror og håper det.

[Gjest Gjest]

Jeg har kun kjæreste, og fortsatt på det nivået at vi må være attraktive for hverandre, (ikke seksuelt fokusert, men å fremstå som en partner som man kan ha et godt liv med). Nå er det sannsynlig at han ville gått, tror jeg. Jeg tror at tilknytning etterhvert kan bli så sterk at den tåler at den ene ikke kan bidra så mye, også for en mann (men ikke for alle kvinner eller alle menn, noen stikker lenge før det er snakk om varig invaliditet. Alle har ikke samme evnen eller viljen til å elske.)

Barn kompliserer det hele, jeg hadde hatt store problemer med å kaste ut en syk pappa som var elsket av våre barn, for at jeg selv skulle få et lettere liv med mindre husholdningsplikter. Jeg vil jo lære mine barn at man tar vare på familien uansett, slik at de kan lykkes i fremtidige forhold, og føle seg trygge i sin egen familie som barn.

[Gjest Gjest]

oj er i samme situasjon selv, det vil si samboeren min er for tiden pleietrengende, men kanskje ikke på heltid da... men det er fryktelig vanskelig å svare på, det spørs hvor glad du er i denne personen, men uansett, så vil det ikke bli noe vanlig familieliv, og aldri finne på noe sammen, ferie etc, så jeg tror at man må være litt uvanlig for å takle dette, jeg er veldig tålmodig selv, men det er veldig hardt, da tenker jeg på psykisk, du må nesten være umenneskelig for å holde ut, spør du meg

[Gjest Gjest]

ok, det var rullestol det v ar snakk om ja, vel, jeg hadde vel blitt da, selv om man blir hemmet og man må være forberedt på at man vil savne det gamle livet.

[Gjest]

Sambo og jeg har faktisk pratet litt om dette og vi ble nå enig at om vi kun havnet i rullestol e.l så ville vi nok ha blitt hos hverandre. Mer alvorlig enn dette har vi ikke tenkt på og vil nok ikke heller.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg har selv snakket om dette med min samboer, vi har vært sammen i nesten 5 år, og jeg vet at han ville blitt hos meg. Jeg ville også blitt hos han. Hvis en av oss havner i den situasjonen at vi må bruke bleier osv vil vi skaffe hjelp til sånt, enten ved hjelp av det offentlige eller skaffe privat hjelp, koste hva det koste vil. Skal ikke være sånn at han må skifte bleie på meg. Men det er bare hvis hodet fungerer som det skal. Hvis jeg blir såpass skadet og invalid at jeg ikke vet hvem jeg er selv engang, har jeg sagt at min samboer er fri til å gjøre hva han vil. Hvis jeg ikke er i stand til å være sammen med han slik kjærester skal skal ikke han måtte sitte alene, med eller uten barn.

[Gjest Gjest]

Min eks-mann forsvant ut av forholdet og døra da jeg ble syk. Dette var en forbigående sykdom, men krevde at han gjorde mer en periode enn det han hadde gjort før.

Han overlot alt ansvar for barn på meg som var sengeliggende 20 timer i døgnet. Hadde det ikke vært for at jeg hadde familie som trådde til måtte jeg ha overlatt avsvaret for barna til barnevernet.

Min eks-mann så det nemlig ikke som hans jobb å passe hus og barn de 5 månedene jeg var syk. Det var heller ikke hans jobb å ha samvær med ungene.

Men jeg tror min eks-mann tilhører unntakene. Jeg har mer tro på menn enn det

[Gjest Gjest]

Men jeg tror min eks-mann tilhører unntakene. Jeg har mer tro på menn enn det

Samme her.- Var gift med en mann som tydelig uttalte at han hadde "forakt for svake mennesker". Og det gjaldt psykisk såvel som fysisk. Så i det tilfellet, hadde jeg nok ikke fått noen støtte hvis det skjedde noe. Han hadde nok forsvunnet med ny dame før jeg fikk sukk for meg.

Vel, det er historie, og jeg håper at jeg finner en mann som ikke tenker slike tanker overhode. At vi kan diskutere oss fram til en løsning på en klok måte, uansett hva som kommer til å skje.

Syns forøvrig det er mange gode svar her.

[Gjest Gjest]

Vi har snakket om dette, og forventer nok ikke at den friske blir hos den varig invalide (kommer vel an på alder også - skjer det når vi er 60-70-80 vil jeg tro man stort sett blir, mens jeg i ikke forventer at han skulle blitt hos meg nå når vi er 30?). Vi har ikke barn, men han ville da blitt hos dem, de er jo hans også? Dessuten er jeg sikker på at han ville ordnet det slik at man ikke bodde langt fra hverandre for barnas skyld.

Dette ville i hvert fall jeg gjort om vi hadde barn og han ble invalid. Men jeg ville nok ikke "blitt" på alle måter - jeg ville nok sett det som en selvfølge å ha "ansvar" for ham, organisert familieting pga barn og holdt kontakten, men jeg vet han ikke ville krevd eller ønsket at jeg ikke fant noe nytt forhold.

[Gjest Gjest_Bambi_*]

Nei. Det tror jeg ikke.

Min far forsvant ut av ekteskapet når min mor ble 100% invalid av MS. Snodigste er, at hans nye kone er nå rammet av samme sykdom... Ja, sånn er Livets Hevn

[Gjest Gjest]

Jeg tror jeg ville valgt forskjellig avhengig av om sykdommen var dødelig eller om man kunne forvente omtrent normal livslengde, men 100% invaliditet.

[Gjest Frk Åberg]

Det er umulig å si. Han ville nok vært innstilt på det, men om forholdet etter hvert utviklet seg til å bli mer et "pleier-pasient"-forhold enn et romantisk forhold, så ser jeg at det kan bli vanskelig i lengden. Når jeg tenker på det nå, så ville jeg egentlig heller ikke ønske det for ham. Snakker nå om hvis jeg ble fullstendig lammet, og ikke kunne gjøre noe selv. Noe annet hvis jeg havnet i rullestol, men hadde følelse i overkroppen og kunne gjør mye selv.

[Gjest Gjest]

Jeg tror ikke han ville blitt hos meg. Jeg er helt sikker på at jeg ville blitt hos han. Ikke av plikt men av kjærlighet. Jeg hadde tatt imot all hjelp jeg kunne få fra hjemmesykepleien for å forebygge at jeg ble sliten. Jeg ville først og fremst vært hans kone, ikke hans pleier.

[gompen]

Ja, hvorfor skulle han ikke det?

[Gjest Gjest]

Dette er et enkelt spørsmål for meg.

Ja, hun ville blitt. Hun er her nemlig fortsatt, til tross for at jeg er alvorlig syk og funksjonshemmet.

Vi har forresten ikke barn.

[Clara1]

Vet ikke om jeg hadde ønsket at han skulle slitt med meg. Bedre at han hadde tatt seg maximalt av barna. Jeg er ikke typen som ville vært til byrde.

[Gjest Gjest]

Han er her nå som jeg har bekkenløsning og knapt får gjort noe som helst, han har tatt seg av meg tidligere når jeg har vært så dritings at det har kommet ut i begge ender, og jeg regner med at han hadde tatt seg av meg om jeg vle invalig resten av livet og.

Man har jo ofte noe positivt å tilføre et forhold selv om det fysiske er litt på hell...

[Gjest StockDama]

Det har vi diskutert, om vi bli 100% invalid, kan ikke gjøre enn døyt enn å bare ligge der, så lar vi den andre gå....å bli ville ikke funket i lengden.

Om det bare var beina det var snakk om som ikke funka så holder vi sammen, for da kan man jo fortsatt gjøre det meste selv.