Trives ikke!

[Gjest Gjest_Enya_*]

Jeg poster denne på samliv og relasjoner, heller enn karriere og utdanning. Rett og slett fordi det går mer på relasjoner, enn selve jobben.

Vel, til saken:

Jeg var så heldig å få "drømmejobben". Den går veldig greit og alt slikt, men jeg hater det! Føler meg utrolig oversett av de jeg jobber med, og ender opp med å gå hjem skikkelig lei meg hver eneste dag.

Jeg tenker på å si opp, og siden det er en vikarstilling har jeg vel bare en måneds oppsigelse. Problemet er at jeg da sitter igjen uten inntekt, og uten den knall gode referansen jeg ville fått om jeg hadde gjennomført.

Jeg vet at det bare hadde vært å knipe tennene sammen, men det virker så utrolig uoverstigelig hele greia. Jeg gjennomgikk en forferdelig periode på videregående, der jeg slet innmari psykisk, følte meg rett og slett mindreverdig. Tror jeg har dårlig selvbilde, selv om det ikke vises særlig utad alltid. De 6 siste årene har imidlertid vært helt fantastiske. Jeg har blomstret opp, fått masse gode og kule venner, og tatt en spennende utdannelse. Alt lå liksom klart for at dette skulle gå bra...

Det er litt vanskelig å forklare dette...Men det er liksom som om de folkene jeg jobber med ser rett gjennom meg. Når jeg snakker, så avbryter de meg. Det er ingen som ser på meg når jeg snakker, og det er ingen som henvender seg til meg. Det er som om jeg skulle vært usynlig. Jeg prøver gang på gang å sette i gang en samtale, men får typiske svar som "ja", "nei" og "kanskje". Føler nesten som om de har satt meg urettmessig i bås, uten noen vilje til å bli spesielt kjent med meg.

Normalt sett bør man vel bare fullføre. Men jeg er i mot å bruke ett år av livet mitt på å ha det fælt. I tillegg begynner det å gå på selvtiliten løs. Jeg begynner å føle meg mindre og mindre av å bli behandlet som usynlig...

Er det noen som kjenner seg igjen her, eller som har noen råd å komme med?

Uansett greit å få tømt seg litt

[mamut75]

Det er jo gjerne sånn at hvis en jobber sammen med masse profesjonelle mennesker som alle har ambisjoner og har nådd langt i karrieren sin , så er de nødvendigvis konkurransedyktige og sterke mennesker de også og de er ikke redd for å vise det .

Du bør kanskje huske på at det var en grunn til at du ble valgt til den jobben , og det er fordi du er like dyktig som dem .

De overser deg sikkert ikke bevisst , men hvis du ikke er like "frampå" som alle de andre , er det lett å komme litt i skyggen .

Hvis det begynner å gå på helsa løs , bør en kanskje vurdere andre alternativer , men jeg syntes vel først du bør prøve å endre situasjonen i forhold til deg selv der du jobber nå , siden du anser det som å være "drømmejobben" .

Hvis folk avbryter deg , skal du ikke la dem få gjøre det , men være bevisst på å fortsette å snakke selvom noen andre skulle bryte inn .

Hvis de rundt deg er veldig målbevisste , er det jo også mulig at de er litt "korte" i svarene sine fordi de mener at de har kommet fram til poenget , og ikke ser noen grunn til å fortsette å kommunisere mer etter dette .

[Gjest Gjest]

sånn hadde jeg det å, da jeg endeli fikk jobben jeg hadde lyst på. følte meg lite respektert og ble sotten til å gjøre drittjobbene, fordi jeg var jo ny... dette varte i et halvt år, jeg var konstant deppa og veldi frustrert fordi jeg følte at ingen var interesert i å bli kjent med meg. var det personalfet, satt jeg i hjørnet å ble rett å slett utafor. skikkeli ille situasjon.. så jeg ville slutte, å da jeg bestemte meg for det, så plutseli var jeg mer interessant virka d som fordi jeg bynte å gi mer f... noe skjedde i hvertfall. ser no at når vi får nye folk inn på avdelingen at de blr holdt utenfor de å.. jeg prøver å prate med dem osv. men at det ligger en dårli kultur bak fra de andre. dette hjalp kankje ikke deg, men prøv å forsette litt til, kanskje alt forandre eg hvi du bare ikke prøve for mye me å få kontakt med dem.. less is more?

[Gjest Gjest]

Det du beskriver er dessverre ganske vanlig

Er selv ganske ny i jobben min, trives med jobben og alt det der. Men enkelte på avdelingen er bare "idioter". Nå er det heldigvis ikke hele avdelingen som er sånn

Men jeg er, etter noen trøkk i ungdomsårene, blitt ganske sikker på meg selv. Jeg er kommet dit at jeg gir f i om noen ikke prater med meg/liker meg. Jeg vet at jeg er verdt mye. Jeg har folk på jobben som snakker med meg, som ser hvem jeg er uten at jeg må forestille meg. De andre orker jeg ikke forholde meg til.

Som den over meg sier, når man gir f så kanskje noen ser på en som mer interessant. Det skjedde meg også. Jeg fikk en ny lunsjpartner i sommer. Han hadde plutselig skjønt at jeg ikke var så sær som enkelte sier. (Sær fordi jeg ikke deltar i samtaler om partnerens penis og helgas idiotfyll - og vi er godt voksne). Dette har visst irritert "idiotgjengen" skikkelig, men så kanskje er den gjengen i oppløsning. For de har visst herset med avdelingen i flere år.

Nå er det kommet en ny hos oss. Dessverre ser jeg at det samme skjer med henne. De snakket dritt om henne allerede før hun startet i jobben Men til hennes fordel startet hun når gjengen hadde ferie, så hun har kommet godt i gang med de andre på avdelingen

[Gjest Gjest_Enya_*]

Jeg skille kanskje meg ut, i og med at jeg kommer fra nord-norge. De andre er suksessfulle mennesker oppvokst i hovedstaden. Jeg føler meg ikke annerledes av den grunn, men det er mulig de gjør det. Jeg merker det litt på fordommer de har på oss i "der oppe".

Dette trenger ikke å spille noen rolle altså, men jeg trenger liksom å finne en grunn til at jeg blir så usynliggjort. Det får meg til å føle meg så lite verdt. Og jeg er kjent for å være vennegjengens mest ressurssterke og med skikkelig pågangsmot egentlig. Jeg ville nok ikke fått den jobben jeg har om jeg ble sett på som en grå mus heller. Men føler meg strengt tatt slik nå, og det er forferdelig.

Føler jeg har gjort det jeg kan. Oppsøkt folk litt, vist litt interesse, siden ingen gjør det til meg. Jeg må bare si at jeg synes det er en smule unormalt å sitte ved siden av folk som ikke spør om noen ting, eller viser den minste interesse. Til å begynnne med tenkte jeg at det nok gikk seg til, men tross mine anstrengelser, så har det ikke det. Og det får meg bare til å føle meg verre.

Har så lyst til å si opp nå. Når jeg sitter der, og folk snakker over hodet på med for n`te gang, så er det det jeg trøster meg med. At jeg kan bare si opp, og begynne i en jobb hvor jeg faktisk har en fin dag, og hvor tonen kan være lett og hyggelig.

Noen som vet om man får ledighetstrygd når man sier opp selv?

[Scorpina]

....Noen som vet om man får ledighetstrygd når man sier opp selv?

Jada, men etter en "karenstid" på 6, eller 8 uker. Du skal sende meldekort fra dag èn du er ledig, men du får altså ikke dagpenger før det har gått (iallefall) halvannen måned.

[Gjest Gjest]

IKKE BRY DEG, IKKE GI DET EN TANKE EN GANG

Hvorfor skal DU føle deg dårlig pga menneskers dårlige lite empatiske oppførsel?

Hev deg over dem, bli beintøff og trygg på deg selv-vis dem at DU er sterkere enn dem- når de merker det vil de komme til deg- men da vet DU hvem som er dine venner!

Lykke til.

[Catzy]

Du kan jo søke jobber uten å si opp jobben din, da. Skaff deg en egen e-post-adresse (ikke hotmail) og send søknader rundt. Det er sånn vi som er i fast jobb gjør det.

Jeg hadde også en litt kjip ungdomstid, men har blomstret nå som jeg er voksen. Og jeg hadde nok søkt på en ny jobb heller enn å bli oversett, hvis jeg ikke hadde trodd det ble bedre. Problemet ditt er hvis neste sted er like kjipt. Da vil du kanskje få en cv med påfallende mange arbeidsgivere på kort tid, og det er ikke nødvendigvis en bra ting.

[Gjest Gjest_Enya_*]

Jeg er nok såpass feig at jeg ikke kommer til å slutte før jeg finner noe annet. Men jeg kommer søren meg til å lete til jeg finner noe kjapt altså!

Nå får jeg bare ta frem ressursene mine, og vise at slike teite folk ikke knekker meg! Jeg føler egentlig at jeg jevnt over kommer overens med folk jeg. Kanskje ikke bestevenner første dagen nødvendigvis, men stort sett etter en liten stund.

Jeg mener, det er vel ikke helt normalt å bare svare "ja" og "nei" når du blir spurt om noe? Jeg prøver jo å innlede til en samtale, men etter så mange forsøk så orker jeg ikke en gang å prøve. Det er litt stusselig da.

det er vanskelig å begynne på en arbeidsplass helt ny, når alle andre kjenner hverandre dritgodt fra før, og er som en stor vennegjeng. Jeg hadde faktisk hatt empati nok med den nye til å forsøke å bli litt kjent. Dette er som å være tilbake på utfrysingsstadiet på barneskolen...