Barn på 3,5 år sørger over katten sin.

[Gjest Gjest]

Katten til min sønn på 3,5 år ble påkjørt for ca 3 uker siden mens jeg var på jobb. Far fortalte gutten at katten var død og hadde en samtale med han om dette. Nå i ettertid har han ofte bare plutselig begynnt å gråte, og sier han savner katten sin så fryktelig. Vi trøster så godt vi kan

Jeg er egentlig ganske overrasket over denne voldsomme reaksjonen, uten at jeg egentlig vet hvorfor jeg er det. Jeg tror på ingen måte dette er en usunn reaksjon altså, eller at det er noe annet som ligger bak. Er det flere her inne som har opplevd så små barn sørge over lengre tid over noe/noen de har mistet? Ville noen valgt å IKKE fortelle at katten var borte for alltid?

[la Flaca]

Jeg har ikke opplevd noe liknende, men jeg kan forestille meg at det kan oppleves tøft for et lite barn å miste kjæledyret sitt. Og det er et sunnhetstegn at han ble så sterkt knyttet til katten, og savner den. Det er en positiv egenskap.

Hvis det var min treåring hadde jeg tatt frem bilder av katten og ihvertfall snakket litt om den innimellom. Om hvordan den var og ting den gjorde. Gode minner. Også at den ikke kommer tilbake mer, og hvordan det føles. Har du selv mistet et dyr som barn kan det være lurt å sette ord på hvordan det føltes for deg.

Og etter hvert ville jeg nok tenkt på å finne en ny liten pusekatt å bli glad i.

[Kayli]

Da Vesla var 3 år døde "gammel-onkelen" her på gården. Han bodde i samme tun som oss og hadde vært en naturlig del av Veslas liv. Selv om han hadde vært syk en stund og bodd på sykehjem en tid, sørget hun virkelig over han. Et år etter døde hennes oldefar, som hun også hadde et nært forhold til.

En lang periode etter dette var Vesla opptatt av død; hva som skjedde etter døden, hvordan det var i en begravelse (hun var ikke med i gravferdene). Hun snakket også mye om de som var borte. Vi prøvde å svare henne så godt vi kunne på spørsmålene. Hun fikk gråte, sørge, snakke og spørre.

Selv om ditt barns reaksjon kan virke voldsom tror jeg det er viktig at han får "gjøre seg ferdig" med dette. Kom han i møte, snakk med han, la han komme med sine spørsmål. Det er ikke sikkert du greier å svare på alt, men da er det lov til å si "det vet jeg ikke". Få han til å huske på de morsomme og fine tingene katten gjorde, hvor glad den var i å kose osv. Den verste sorgen vil gå over etter hvert.

[Clara1]

Det hadde vært mer urovekkende om han ikke hadde sørget. La han få lov til å sørge.

[Gjest Gjest]

Jeg var eldre da jeg mistet min katt, og jeg kunne begynne å storgråte midt på natten et år senere fordi jeg hadde begynt å tenke på katten. Floskler om at katten ikke var borte på ordentlig hadde sannsynligvis bare gjort vondt verre. Er den borte, så er den borte. La han sørge over det.

[gompen]

Sønnen min var 2-3 år da vi fant en død fugl på gaten. Det var hans første møte med døden. Han ble helt knust fordi den var borte for alltid, så vi begravde den i parken. Han var kjempe lei seg og gråt ustoppelig hele veien hjem. Vi snakket mye om døden i etterkant, og det hjalp.

Han er litt bekymret ennå for at noen nær ham skal dø, men er ikke redd for å dø selv. Sier selv at da blir man baby igjen, og det er jo ikke noe skummelt

Barn takler ting bra, så lenge de får all informasjon om det.

[Gjest Gjest]

Sørg, og ta farvel. Foreksempel en slags begravelse av et bilde, litt snakk om katten og hva døden er osv. Det går over, men det tar den tiden det trenger.

[Gjest gjestinnen]

Jeg kan relatere til din sønn din sønn har det. Jeg sørger og gråter fortsatt over vår hund som måtte avlives i fjor februar. Hunden hadde vært i vår familie siden jeg var 10 år, og i dag er jeg 22. For meg var det verdens beste hund og sorgen over å miste henne var voldsom. Hun var en god venninne (hehe, må nesten le av meg selv, men det er den eneste jeg har betrodd hver eneste hemmelighet og som har holdt det for seg selv

Selv om din sønn bare er 3,5 år, så har han på lik linje med andre følelser, og katten var nok et dyr han knyttet seg til, om det så bare var for lek. Og plutselig ble katten borte, og muligvis har han ikke totale begreper for tid, og kan huske katten som det var i går.

Huff, det ble kanskje litt mye rart i dette innlegget, men jeg ble litt trist av å tenke på hunden vår

[heike007]

Katten til min sønn på 3,5 år ble påkjørt for ca 3 uker siden mens jeg var på jobb. Far fortalte gutten at katten var død og hadde en samtale med han om dette. Nå i ettertid har han ofte bare plutselig begynnt å gråte, og sier han savner katten sin så fryktelig. Vi trøster så godt vi kan

Jeg er egentlig ganske overrasket over denne voldsomme reaksjonen, uten at jeg egentlig vet hvorfor jeg er det. Jeg tror på ingen måte dette er en usunn reaksjon altså, eller at det er noe annet som ligger bak. Er det flere her inne som har opplevd så små barn sørge over lengre tid over noe/noen de har mistet? Ville noen valgt å IKKE fortelle at katten var borte for alltid?

Katten til jenta vår døde i fjor og jenta vår var da 5 år. Hun sørget voldsomt og gjør det til dels enda. Hun fikk se katten da den var død (den så bare ut som den sov), fikk være med og begrave den, og har innfunnet seg med at den er borte for alltid. Likevel skjer det rett som det er at jentungen faller i tanker, blir lei seg eller begynner å gråte, og da er det alltid at hun savner katten sin så veldig. Det er vel et par ganger i uken (og av og til går det lengre tid mellom) at vi må sette oss ned og trøste og snakke om veslepus, hvorfor hun døde og alt annet rundt døden. Samtalene blir kortere og kortere, for de er alltid stort sett likelydende, og jeg tror at jenta vår finner trygghet og trøst i at vi alltid sier det samme og at det ikke er noe "nytt" rundt døden til velsepus.

Ville aldri valgt å IKKE fortelle at katten var borte for alltid.

Dette opplevde jeg selv at min far gjorde da jeg var barn, - da sa han at hunden vår hadde rømt. Og du verden som jeg leita etter den gamle hunden... De følelsene som kom fram da jeg skjønte at hunden var død og aldri kom tilbake, var helt forferdelige. Jeg sørget både over hunden og at min far LØY til meg... For ei lita jente var faktisk døden lettere å forstå enn at min far ikke snakket sant til meg... (jeg klarte jo ikke da å forstå at han gjorde det i beste mening).

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg kan relatere til din sønn din sønn har det. Jeg sørger og gråter fortsatt over vår hund som måtte avlives i fjor februar. Hunden hadde vært i vår familie siden jeg var 10 år, og i dag er jeg 22. For meg var det verdens beste hund og sorgen over å miste henne var voldsom. Hun var en god venninne (hehe, må nesten le av meg selv, men det er den eneste jeg har betrodd hver eneste hemmelighet og som har holdt det for seg selv

Selv om din sønn bare er 3,5 år, så har han på lik linje med andre følelser, og katten var nok et dyr han knyttet seg til, om det så bare var for lek. Og plutselig ble katten borte, og muligvis har han ikke totale begreper for tid, og kan huske katten som det var i går.

Huff, det ble kanskje litt mye rart i dette innlegget, men jeg ble litt trist av å tenke på hunden vår

Er du ikke helt god? Det er jo bare en hund. Virker jo nesten som at det skulle være et menneske.

Tenk å tillegne den mennesklige trekk. Det der er ikke sorg det er galskap

[Silvert]

Er du ikke helt god? Det er jo bare en hund. Virker jo nesten som at det skulle være et menneske.

Tenk å tillegne den mennesklige trekk. Det der er ikke sorg det er galskap

For folk som bryr seg om sitt kjæledyr, er det naturlig og sørge.

Noen sørger en uke og noen bruker lengre tid. Att du kan si at hun "ikke er god" og at "det ikke er sorg det er galskap" er utrolig arrogant og ufølsomt. Du har tydeligvis ikke hatt ett nært forhold til ett dyr selv.

[LukaFrost]

Mens jeg leste denne tråden kom jeg på "Doffen har daua"-reklamen for Rema.

Hos foreldrene mine har vi har i alle år hatt katter, hunnkatter og de har selvfølgelig fått endel avkom. Det var selvfølgelig pappa som tok livet av de som ikke fikk leve opp. Da vi var små fikk vi fortalt at kattene var gitt bort til, postmannen, tankbilsjåføren, rørleggeren, elektrikeren osv... Jeg husker det ble gråt og tenners gnissel da søstra mi fikk vite sannheten, men det gikk over. Når en katt har dødd har vi jo alle vært lei oss en liten stund, for vi har jo vært glade i den katten som har dødd.