Er vi for påvirket av media?

[mysan]

Jeg leser tråder om skuffende frierier, tråder om overdådige bryllup hvor alt må være perfekt ned til minste detalj, og tråder hvor folk påpeker at følelsene de har hatt for mannen sin er borte og at de derfor må ut og vekk.

Er det mulig at vi har fått litt for mye "American Love Story" inn i hodene våre? Litt urealistiske forventninger til hva kjærligheten skal innebære?

[¤flicka¤]

Er det mulig at vi har fått litt for mye "American Love Story" inn i hodene våre? Litt urealistiske forventninger til hva kjærligheten skal innebære?

Ja, det tror jeg. Det virker som mange har et litt urealistisk syn på hva et forhold er og hvordan hverdagen skal være. Det er veldig lite konstruktivt å sitte på ræva og kreve at den andre parten skal gjøre all jobben. Jeg synes også det er trist med forhold der partene helt tydelig ser hverandre som motstandere, hvor det er om å gjøre å ha mest rett og "vinne" over den andre.

[ToveM]

Det tror jeg du kan ha helt rett i, tror en del har et ganske urealistisk syn på hvordan hverdagen utarter seg

[Gjest Gjest]

Det tror ikke jeg nødvendigvis alle har.

Viss man da sikter til par som har vært sammens i over 10-15 år, og så oppdager at man ikke lengre er annet enn venner..da handler det ikke om at man ikke kan se hverdagen i hvitøyet.

Om man da oftere enn før, går - så tror jeg i motsetning til mange andre at det ikke trenger å være så dumt.

Flere burde tenkt det før og, enn å utsette seg selv, den andre eller barn, for ulykkelige forhold.

I dag kan man heldigvis ta hensyn til seg selv, vi er på toppen av behovspyramiden i motsetning til før.

Man lever en gang, og da skal man gjør det beste ut av det.

Men så er ikke jeg så sikker på at det er naturlig for mennesker i dag å være sammens hele liver heller.

Man kommer til, og BØR, forandre seg gjennom hele livet etterhvert som erfaringene kommer.

Og da kan det være umulig å fortsette med den samme partneren.

[Gjest Huldali]

På mange måter blir vi nok påvirket av media så vi får en oppfattning av et forhold må være superbra hele tiden, men på en annen side syns jeg også media ofte forteller oss at et forhold er noe vi må arbeide med, at det ikke er noen dans på røde roser på egen hånd!

Tror det kommer litt an på hvilke typer medier man legger vekt på.

Alle drømmer vel om det perfekte forholdet, men jeg syns ikke det er sjeldent at jeg leser artikkeler som "hvordan løser dere krangelen", "hvordan kan dere snakke bedre sammen". Slike artikkler er jo skrevet på grunn av at det er et problem som må løses, så da går de heller ikke ut i fra at alle har et perfekt forhold, men kanskje heller at alle kan få det?

Kanskje det er det som gjør at vi drømmer om det perfekte, fordi det virker som om vi faktisk kan få det hvis vi bare gjør slik og slik?

Ikke til å stikke under en stol at jeg selv ønske meg inn i det perfekte forhold, fordi om jeg vet at det er lite ralistisk at alt kan være bra hele tiden

Endret 7. august 2007 av Huldali

[Jalp]

Jeg leser tråder om skuffende frierier, tråder om overdådige bryllup hvor alt må være perfekt ned til minste detalj, og tråder hvor folk påpeker at følelsene de har hatt for mannen sin er borte og at de derfor må ut og vekk.

Er det mulig at vi har fått litt for mye "American Love Story" inn i hodene våre? Litt urealistiske forventninger til hva kjærligheten skal innebære?

Åpenbart!

Realismen er forlengst druknet i medienes forsøk på å få oss til å føle oss mislykkede. For dette er ikke tilfeldig. Det er nemlig penger å tjene på at så mange som mulig føler at de ikke er bra nok slik de er. Dette er milliardindustri med fokus på alt av sminke til plastiske operasjoner og slankekurer som koster skjorta. Og alt det man tilbyr skal selvfølgelig gjøre oss lykkelige.

Etter at den første forelskelsen har lagt seg og man skal begynne å jobbe med forholdet slik at det kan fungere som en praktisk forordning, får mange panikk og rømmer hjem til mor fordi ikke alt kommer flytende på ei fjøl lenger.

Vi framstår i stadig større grad som utrolig bortskjemte. Jeg kan vise til tråden fra hun som var så skuffet fordi hun ble fridd til i "feil" setting. Det er da jeg skjønner at livets realisme for vedkommende kommer til å bli et sjokk. Eller de som skriver her inne og er oppgitte fordi kjæresten ikke svarer snart nok på sms eller telefon. Hva kan det bety? Gisp!

Jeg ser en tilværelse av falskhet og fasade, med en bortskjemthet som er direkte skremmende.

[Gjest Gjest]

Personlig synes jeg kroppsforbildene vi har fått fra media er langt mer skremmende.

[mysan]

Personlig synes jeg kroppsforbildene vi har fått fra media er langt mer skremmende.

De er antakelig en del av hele pakka.

Ellers nevner en gjest lenger oppe her forhold som har vart i femten år, og hvor man kanskje bare har vokst fra hverandre.

Selvfølgelig kan dette skje, det er ikke nødvendigvis akkurat den tråden og den personen jeg sikter til, selv om den satte i gang tankene mine.

Jeg tenker vel mer på de som gifter seg fort, eller gifter seg FOR å redde forholdet, eller de som har vært gift kun en kort stund og gir opp ved første krangel omtrent, Det er for mange av dem. Gi-opp-ved-minste-motstand-faktoren virker å være litt for høy.

[Gjest Gjest]

Jeg tror nok vi lulles inn i en del fantasier fra småbarnsalderen av. Husker jeg var medlem av sånne barnebokklubber da jeg var liten og de hjelper ikke akkurat på det å forstå livets realiteter. Og foreldre skjermer jo gjerne barna sine, i beste mening, fra det å få se at hverdagene ikke alltid er like enkle samme hvor glade man er i hverandre.

Som voksne så vet vi jo innerst inne hva som er realistisk å forvente men på merkelig vis blir vi jo gjerne ganske naive i det øyeblikket vi forelsker oss. Samtidig er jo dette med selvrealisering noe man innprentes med fra alle hold i våre dager, mens det kanskje egentlig er den eldre generasjonens motreaksjon på mangelen på valg de hadde. Så istedenfor driver vi da i andre retningen hvor vi hele tiden søker etter et eller annet ideal vi ikke helt vet hva er. Er som om man ikke kan ha kjipe dager selv om man i utgansgspunktet er et lykkelig menneske som egentlig er der man ønsker å være.

Hvorfor henger vi oss opp i så mange bagateller når vi egentlig burde være glade over å ha mennesker vi er glade i og som er glade i oss rundt oss?

[Gjest Kristin_]

Jeg har lest veldig mye her inne som tyder på at enkelte har fått sine forventninger om hvordan kjærlighet "skal være" 50% fra ungkaren og 50% fra amerikanske romantiske filmer. Nå tenker jeg først og fremst på de to første tingene mysan nevnte, nemlig frierier og bryllup.

For enkelte er det selvsagt nærmest en "hobby" å grisle med bryllupsdetaljer og planlegging. De om det. I mine øyne blir det litt som dem som synes det er kjempemoro med oppussing, jeg aner ikke hva de ser i det, men jeg respekterer at de faktisk synes det er kjekt, og ønsker å legge tid og penger ned i det.

Uten at jeg skal henge meg opp i enkelttråder som har planlagt hele bryllupet før frieriet i det hele tatt er kommet, og rants fra atypiske bridezillaer (jeg tror fast og bestemt at det er de med mest outrerte meninger som skriker høyest og at de ikke er representative), så er det da et trist faktum som ligger i bakgrunen: De færreste har flerfoldige hundre tusen å bruke på bryllup slik at de ser ut som bryllupene i amerikanske filmer, men det virker tilsynelatende som om enkelte nekter å innse dette, og tror at dette er standarden for alle bryllup, overalt.

I disse oppgangstider der lån er billige og lønninger høye og forbruket går over alle grenser er selvsagt også bryllup en arena for dem som ønsker å drive med det Thorstein Veblen så fint kalte "iøyenfallende forbruk" som var en måte for rikinger, og de som oppfattet seg som det, til å vise frem sin rikdom ved å bruke enorme summer på fullstendig ubrukelige ting. Jeg skal ikke snakke så høyt, jeg har en Mac. Men denne innstillingen om at luksus er en menneskerett, har nok også smittet over på brudene i disse tider, skyt meg hvis jeg tar feil. Det er ikke så farlig å ta opp et lån for å få et ekstra lekkert lokale når renten er lav uansett.

Når det gjelder frieriene; Selvsagt må det være lov å drømme, hvis ikke kunne hverdagen fort blitt grå og trist. Men dersom man går og fantaserer om Frieriet, der solen går ned over et asurblått hav, og fyrverkeriet kommer akkurat idet han går ned på kne, så er vel det strengt tatt greit, det finnes verre ting. Det er derimot litt problematisk det øyeblikket man blir skuffet fordi det faktisk ikke BLIR sånn.

Foreldrene mine hadde ikke et kjempebryllup, de hadde ikke en gang spesialdesignede bordkort. De møttes ikke på et datingshow, og hadde kake med (gisp) bare en etasje. De har da virkelig holdt sammen i nesten et kvart århundre likevel.

[Tabris]

Det mener jeg så definitivt vi er. Media og omgivelsene styrer mer enn vi kanskje er klar over, og det gjør at mange har de samme forventningene, lignende drømmer, lignende bryllup - og de samme intoleransene.

[Gjest imli]

Ja, jeg tror det. Jeg hadde i alle fall ingen forventninger om et rosenrødt, romantisk frieri. Holdt lenge med frokost på senga med en eske med ringer på brettet : )

[Caracal]

Jeg tror også at man fort blir påvirket og farget av det man ser rundt seg. Mange har helt klart urealistiske forventinger og krav til både hva ”samlivet” skal være samt detaljstyring av bryllupet. Men hva kostnader på bryllupet angår så blir det alltid dyrere en man tror. Har akkurat giftet meg og betalt og planlagt alt selv.

Man er tross alt ansvarlig for sin egen lykke. Jeg tror det er mange som tror at det er kun opptil partner å sørge for at man selv er lykkelig. Der tar man feil. Likeledes at man bare skal kunne være seg selv å ikke yte noe eller stå på for å få ting til å skje. For å kunne utføre en romantisk handling (en med litt mening i) trengs det ofte litt planlegging. Det er det også mange som ikke tenker på.

Med for høye krav er det jo seg selv man ender opp med å såre. I tillegg at partner også skjønner at det som ble gjort ikke var godt nok…

Negativ spiral..

Caracal

[Gjest Gjest]

Med for høye krav er det jo seg selv man ender opp med å såre. I tillegg at partner også skjønner at det som ble gjort ikke var godt nok…

Godt poeng. Ikke at man skal kutte ut alt av forventninger og "krav" heller, men man bør jobbe med å være realistisk.

Angående trådens tema tror jeg nok det er lett å bli påvirket av media - og kanskje innlegg man leser her og andre steder? Det er viktig å tenke på at når noen beskriver forholdet sitt som BARE rosenrødt og perfekt, skyldes det antagelig en kombinasjon av at vedkommende lar være å skrive eller fortelle om mer negative ting, og at han eller hun faktisk ikke forventer urimelige ting av samlivet. I tillegg til at man selvsagt har vært heldig med partner, da - men den som er perfekt for andre, kunne kanskje irritert MEG grønn

En annen ting er at det faktisk ikke er så rart at vi har andre, men ikke helt fornuftige, forventninger til romantikk og forhold i dag enn tidligere. Den livslange "kjærligheten" i gamle dager skyldtes i veldig mange tilfelle at man faktisk var avhengig av hverandre for å klare seg, og jeg tror ikke det alltid har vært mye tid til romantikk eller slike ting vi synes forhold må inneholde i dag. Det er alltids noen som kan fortelle om forelskede gamle besteforeldre, jeg vet også om noen, men skal jeg være ærlig kjenner jeg flere som har tilbrakt femti år med å hakke på hverandre... Likevel har det oppstått idealer om at livslange forhold er idealet, og i fortellingene om dette lar man være å beskrive utfordringene.

[Gjest Gjest_Sanna_*]

Jeg tror absolutt det er noe i det. Media lager et bilde av virkeligheten som ikke på noen måte stemmer overens med det reelle liv. Ikke nok med at vi alle skal se ut som oversminkede strikkepinner i jeans str. 32, men så får vi hele tiden beskjed om denne "tidsklemma" vi visstnok befinner oss i, og som er grunnen til at alt går galt her i verden.

"Tidsklemma" folk opplever, er i mange tilfeller utelukkende medieskapt. Overalt får man oppskriften på hvordan bli et vellykket menneske skal være. Vi skal ha fantastiske utdannelser, videre til fabelaktige jobber hvor vi tjener mer penger enn Røkke, vi skal være verdens beste foreldre, vi skal pleie daglig kontakt med våre 70 nærmeste venner og vi skal ha minst 4 livsviktige hobbier som opptar mye av vår tid, for egentid er sååå viktig....osv.osv...

Hvor skal i en slik idealverden hente tid til partner og barn. Det er tydeligvis en godt bevart hemmelighet at man må bruke TID sammen for å kunne ha et godt forhold. Man rekker faktisk ikke over alt her i verden, så da må man prioritere det som er viktig. Uheldigvis er ofte partneren veldig langt ned på den prioriteringslista.

Dersom man da har falt for fristelsen til å tro at et forhold vil fungere, blomstre og nå de store romantiske høyder helt uten innsats fra de involverte parter, MÅ det nesten gå galt. Jeg forundres stadig over de som bruker år på å planlegge og glede seg til eget bryllup, men som ikke har brukt 5 minutter på planlegge hvordan ekteskapet skal fungere.

Disse ideene har de jo hentet et sted, og JA, media legger opp til at slik skal det være.

[mysan]

Man er tross alt ansvarlig for sin egen lykke. Jeg tror det er mange som tror at det er kun opptil partner å sørge for at man selv er lykkelig. Der tar man feil. Likeledes at man bare skal kunne være seg selv å ikke yte noe eller stå på for å få ting til å skje.

Caracal

Her tror jeg du treffer spikeren på hodet for mange, Caracal.

Ikke nok med at vi alle skal se ut som oversminkede strikkepinner i jeans str. 32, (Ikke kalle folk for strikkepinner, med mindre man selv synes det er greit å bli kalt feit {digresjon})

Hvor skal i en slik idealverden hente tid til partner og barn. Det er tydeligvis en godt bevart hemmelighet at man må bruke TID sammen for å kunne ha et godt forhold. Man rekker faktisk ikke over alt her i verden, så da må man prioritere det som er viktig. Uheldigvis er ofte partneren veldig langt ned på den prioriteringslista.

Dersom man da har falt for fristelsen til å tro at et forhold vil fungere, blomstre og nå de store romantiske høyder helt uten innsats fra de involverte parter, MÅ det nesten gå galt. Jeg forundres stadig over de som bruker år på å planlegge og glede seg til eget bryllup, men som ikke har brukt 5 minutter på planlegge hvordan ekteskapet skal fungere.

Disse ideene har de jo hentet et sted, og JA, media legger opp til at slik skal det være.

Veldig lurt sagt, Sanna.

Jeg har en venn som fortalte meg om akkurat dette.

Det var ikke så mye egenrealisering de drev med i hans ekteskap, men de hadde to døtre som skulle være med på alt mellom himmel og jord, og dagliglivet for foreldrene ble at de møtte hverandre i døra i ny og ne, på vei til og fra jentenes aktiviteter... da jentene ble voksne, skilte foreldrene seg.

Jeg tror mange av de "lettvinte" skillsmissene i dag skyldes egoisme, og manglende forståelse for at man selv faktisk må bidra. Jeg tror også at dersom man begynner å kjede seg, så er ikke samlivet verdt å jobbe for lenger...

Jeg påstår fremdeles ikke at det er sånn for alle som splitter, men at det er for enkelt for mange, er helt klart.

Jeg tror også mange rett og slett gifter seg med feil person. Her kan også media ha sin innvirkning. Partneren skal jo helst "være i tiden", ha god og trendy jobb, tjene godt og se bra ut... og så blir det kanskje DE tingene som blir det man har felles. På det personlige, litt dypere plan er man kanskje veldig forskjellige. Nå tenker jeg bare, men det var tanker som falt ned hos meg akkurat her og nå.

Vi har jo hatt diverse tråder her inne hvor kvinnene helst ikke vil ha menn som tjener dårligere enn dem, eller har yrker de selv ikke har den helt store respekten for.

[Caracal]

Jeg synes vel ikke at Norske damer akkurat sminker seg så veldig mye. Selvfølgelig er det et ideal som mange strever med å følge. Men man bør jo først og fremst skape sitt eget ideal ut ifra hva man selv tror på. Jeg tror at de fleste kvinner OG menn her til lands fint kan rydde litt opp i seg selv og fint gjøre seg litt mer attraktiv for partneren. Har selv hvert i flere forhold her som man aldri gjorde noe spesielt ut av seg selv noen gang. Kjedelig. Men det var normen så slik ble det. Nå er jeg gift med en kvinne fra et annet land der det ligger litt mer i det å være kvinne og se bra ut en det som er vanlig her. Det har gjort mange ting med meg. Og det har aldri hvert noe spørsmål eller krav fra hennes side. Men den hun er gjør at jeg vil bli bedre og vil mer. Dermed er det ikke noe pes for meg å ta skrittet opp. Å bruke tid på hverandre og være åpne/lese hva partneren ønsker er en fin ting. Og man må virkelig jobbe for å kunne skape noe fint for fellesskapet. Men når de vakre øyeblikkene først oppstår er alt jobben glemt..

Det med bryllup og planlegging og evt planer med ekteskapet er jeg enig. Prøvde for en tid siden å start en tråd på bryllupsforumet der jeg spurte om dypere mening osv. Da fikk jeg svar på tiltale at slikt snakket man ikke om. Så ut ifra det tolket jeg det som noen lenger opp her sier at det planlegges i detalj for den dagen uten videre planlegging for hvordan livet faktisk skal bli når man begynner å leve.

Etter min mening burde samliv og relasjoner vært et større tema på skolen. Hvor mye mer vet men ikke i dag etter mange års personlig erfaring som enkelt kunne hvert lært i skole år.

Hvorfor lærer man ikke mer om hvordan menn og kvinner tenker forskjellig fra tidligere år.

Tror mye kunne hvert bedre for veldig mange hvis man hadde hatt større basis kunskap fra starten…

Caracal

[Gjest Gjest]

Jeg synes vel ikke at Norske damer akkurat sminker seg så veldig mye. Selvfølgelig er det et ideal som mange strever med å følge. Men man bør jo først og fremst skape sitt eget ideal ut ifra hva man selv tror på. Jeg tror at de fleste kvinner OG menn her til lands fint kan rydde litt opp i seg selv og fint gjøre seg litt mer attraktiv for partneren.

Dette er sikkert fint for dem som verdsetter det å være "oppyntet" i et forhold.

Men det er litt ensidig å fokusere på den typen ting. For mange har forholdet og livet deres et helt annet innhold enn dette. Min venninne f.eks bor i en tømmerhytte langt til skogs og driver med hundekjøring osv. Mannen hennes setter nok mye mer pris på at hun er så sporty og "ujålete" at hun ikke har noe problem med å dele denne livsstilen med han.

Jeg og min mann har stort fokus på trening og friluftsaktiviteter i vårt liv. Det er også uforenelig med sminke ol. Og dette er likvel det som virkelig binder oss sammen.

Jeg tviler altså ikke på at mange har glede av å pynte seg for hverandre el, men jeg tror det er mange andre ting i livet som er minst like vesentlig for å pleie forholdet. For mange av oss

[Gjest Gjest_Sanna_*]

Først...beklager strikkepinnekommentaren, var ikke så hardt ment, er en sånn strikkepinne sjøl...

Jeg pleier å si at det er ikke for enkelt å skille seg, det er for enkelt å GIFTE seg. Terskelen for å inngå ekteskap er sjokkerende lav hos enkelte, og det inngås i mange tilfeller kun for den store romantiske gesten. Er ikke så sikker på at alle har tenkt over at etter et stort romantisk bryllup kommer det også et hverdagslig samliv. Har man da sett for mange romantiske komedier, sliter man vel litt. De fleste av dem ender jo vanligvis med bryllupet, som om det er målet i seg selv.

At mange velger feil person, synes jeg heller ikke er så rart. Idealiserte bilder av hva som er en bra partner, florerer overalt, og statusjaget blir nok også merkbart på denne arenaen. Endel folk som jeg omgir meg med, er tydeligvis allergiske mot å kjede seg. De skal underholdes til enhver tid, og en partner som ikke klarer å holde alt nytt, spennende og himmelstormende til enhver tid, blir forholdsvis kjapt byttet ut. Ideen om å selv gjøre noe for å oppnå litt hverdagslykke, er åpenbart ikke-eksisterende.

Jeg ser noen reagerer på det med å pynte seg for hverandre, og ikke synes det er viktig. Hva om vi omformulerer det til å være attraktive for hverandre? Det favner videre, og har ikke nødvendigvis med utseende å gjøre, men å gjøre en innsats for å være den partneren begjærer, både i kropp og sinn. Da er det opp til hvert enkelt par å avgjøre hva de anser for å være attraktivt hos partneren. Men det ER viktig å aldri slutte å anstrenge seg for å gjøre seg selv og sin partner lykkelige i hverdagen.

[Caracal]

Neida selvfølgelig, folk skal jo passe sammen. Det jeg likevel legger litt merke til er at mange klager på manglende romantikk og engasjement i forholdet. Det tror jeg ofte er et resultat av at begge slapper for mye av og bare er seg selv. Greit nok hvis begge er enige og fornøyde slik det er. Men hvis en av partene er misfornøyd har det allerede utviklet seg en skjevkjøring. Hvis den er pga manglene engasjement må man jo prøve å analysere om det er fordi den andre parten ikke føler nok eller om man ikke gidder eller hva som er grunne til dette. Jeg legger ikke alt dette opp til utsende ting, men det er en del av helheten, respekt for den andre, det å prøve å være så bra og god som man kan være.

Caracal