Er det ikke håp for meg?

[Gjest Håpløs]

Jeg er nå 23 år gammel og har egentlig aldri hatt en skikkelig kjæreste. Har bare blitt over før det har startet nesten. Skal ikke gå inn i detalj på alle "forhold" jeg har hatt, men det siste som faktisk var svært lovende bare forsvant etter liten uke i utlandet for motparten sin del. Når typen skulle dra så var alt så hot og i skyene, men når han kom tilbake så snakket han nesten ikke med meg en gang. Jeg er uansett ferdig med det nå. I helgen så traff jeg på en kjekk en som jeg kjørte hjem fra en fest. Jeg fikk ikke snakket med personen mer enn i bilen og det var på en tur som varte i ca 20 minutter. Virket nesten som det kunne være noe i luften. Bare fnising og slikt fra begge parter. Vi skilte så lag og sa hade. Jeg kom så til å tenke på at "damn, skulle kanskje ha blitt litt bedre kjent med denne personen". Slo opp på facebook og fant karen, har nå sendt en liten melding også får jeg se om det er noe respons. Men det negative er at jeg leste i meldingene på siden at "jippi, drar på folkehøyskole..." så det betyr at det bare er 2 uker til den fuglen flyr avgårde i et år. Hvorfor skal jeg alltid ha så uflaks???

[Gjest s0l]

Det ordner seg alltid for snille jenter

[Gjest Pax]

Det ordner seg alltid for snille jenter

Nei, det gjør det ikke. Dersom man går gjennom livet som snill _hele_ tiden er det lett å bli tilsidesatt. En balansegang er bra. Men det var en avsporing.

[Gjest Chrizzy]

Nei, det gjør det ikke. Dersom man går gjennom livet som snill _hele_ tiden er det lett å bli tilsidesatt. En balansegang er bra. Men det var en avsporing.

Jo, det gjør det. Det er forskjell på å være snill og dumsnill.

[~Alwa~]

Så lenge du stresser med å finne den store kjærligheten tror jeg heller ikke du vil finne han. Forsøk å len deg tilbake, kos deg med godene man har som singel og stol på at den rette dukker opp når han skal. Og plutselig en dag er han der

[Gjest s0l]

Så lenge du stresser med å finne den store kjærligheten tror jeg heller ikke du vil finne han. Forsøk å len deg tilbake, kos deg med godene man har som singel og stol på at den rette dukker opp når han skal. Og plutselig en dag er han der

Enig. Drømmeprinsen dukker alltid opp når en minst venter det.

Å være på desperat leting fører sjelden noe godt med seg..

[Gjest Gjest_Mums_*]

Er 29 og har ikke hatt kjæreste i det hele tatt "Løsere" forhold ja - men ikke etablert... Kommer når det kommer!!

Allikevel er jeg sikker på at det er jeg som kommer til å le sist - hele veien opp kirkegulvet!! Moooaaahhhhhh!!

[Cognizance]

Mehehe jeg slår dere alle, jeg er 33 og har alltid vært singel :-P

Jeg sitter her framfor PC-en, og er ellers snill og grei. Planen er at drømmedama skal ramle ned i fanget mitt.

For det er slik det er, ikke sant, at man finner seg noen når man minst venter det, eller når man har gitt opp?

[Heart]

For det er slik det er, ikke sant, at man finner seg noen når man minst venter det, eller når man har gitt opp?

Det er nok ingen automatikk i det der. Jeg skulle ønske det var så enkelt, men vi har ingen garanti for at vi skal finne noen i det hele tatt, og slett ikke en som er "den rette".

De som sier at man finner noen "når man minst venter det", mener nok at desperasjon og intens leting virker mot sin hensikt, og minsker sjansene man har for å finne noen.

(Og selv om det eventuelt kommer en tid da det er for seint å stifte egen familie, kan man fortsatt finne en partner.)

[Terese:)]

jeg fant min første kjæreste når jeg minst ventet det.. men det er slutt nå da..etter 4 1/2 år.. så nåå er det tilbake der jeg startet... føler det i hvert fall sånn... litt skummelt er det, men det ordner seg vel...?!

det blir jo værre med en gang man tenker over sivil statusen sin ikkesant... venner begynner å gifte seg, kjøpe hus og barn, mens andre ikke er halvferdige med utdannelsen sin... det er viktig å huske på at alle er forskjellige og at det tar lenger tid for noen enn det gjør for andre..

[Altena]

Etter å ha lagt en god del forhold bak meg i løpet av den siste tiden som tenåring har jeg nå vært singel de siste fem årene(er nå sånn midtveis mellom 25 og 26). I enkelte desperate stunder har jeg nok tenkt at jeg aldri noensinne kommer til å treffe "den rette", men jeg tror faktisk at det at han glimter med sitt fravær har noe å gjøre med det faktum at jeg tidligere har gått så aktivt inn for å finne ham. Den tiden jeg var involvert i forhold ble det nærmest sånn at partnerne mine omtrent falt ned fra himmelen da jeg minst ventet det. Etter at jeg ble singel og aktivt søkende på markedet har responsen vært heller laber.

Selvfølgelig er det vanskelig å la være å drømme og håpe. I min familie er det i tillegg et press på meg som gjør at jeg blir helt sprø til tider.....både min mor og eneste søster giftet seg tidlig. Foreldrene mine er skilt, men min mor har vært samboer de siste åtte årene og min søster er lykkelig gift og har to barn. Også min jevnaldrende kusine er samboer og til og med hennes yngre søster er i et seriøst forhold. Poenget er at det virker som om absolutt alt og alle rundt meg er gift eller involvert i et langvarig forhold + er gravid, har nettopp fått barn eller er i full sving med å prøve å få ett.

Jeg vet godt at jeg ennå har mange år foran meg, men samtidig føles det litt surt å bestandig være den som ikke har noen å dele livets sorger og gleder med. Men nå har jeg gått inn for å smøre meg med tålmodighet og se hva som skjer.

"Grunnen til at en alltid finner ting på det siste stedet en leter er at man slutter å lete med en gang man finner det"