Frivillig barnløshet

[Gjest FB]

Har registrert at vi er en god del frivillig barnløse her inne. Det jeg lurer på er, hvor tidlig i et nytt forhold bringer dere det på bane? Det blir jo litt bortkastet hvis man skal starte et seriøst forhold med noen som ikke kan tenke seg å leve uten barn? Vil dere likevel innlede et forhold hvis dere vet at han ønsker barn? Barn eller ikke barn er jo ikke noe man kan inngå kompromiss på, det er enten eller. Men jeg har i hvert fall inntrykk av at den parten som ønsker barn gjerne går ut fra at den andre kommer til å skifte mening.

Selv har jeg pleid å bringe det på bane så tidlig som mulig, at det aldri blir aktuelt. Både for å finne ut hva den andre ønsker, og for å sjekke om han tar standpunktet mitt alvorlig. Ikke alle som gjør det. Og jeg tenker meg at det er enda vanskeligere i de tilfellene der det er mannen som ikke ønsker barn. Menn kan jo lures på det punktet, mens hvis kvinnen ikke vil ha barn så blir det ikke barn.

[Cata]

Jeg bringer det også på bane så tidlig som mulig, dvs. når det går opp for meg at "bevare meg vel, dette er i ferd med å bli et forhold". Da har han anledning til å trekke seg før ting blir for alvorlig. Hvis han hadde ønsket barn meget sterkt, ville jeg trukket meg så tidlig som mulig.

[Gjest FB]

Det vanskeligste er egentlig de som sier de elsker barn, men som ikke nødvendigvis trenger å ha egne. Da blir i hvert fall jeg tvilende til om de virkelig vil ønske å leve uten egne etter hvert som årene går. Er det forresten noen av dere andre frivillig barnløse som har blitt forelsket i en som har barn fra før? Og hvordan har dere isåfall taklet det? Droppet ham, eller bare unngått å treffe barna hans? Det siste blir vel vanskelig i lengden hvis forholdet blir alvorlig. Selv har jeg vært så heldig å være immun mot fedre, i hvert fall så langt. Får helt hetta når jeg ser fedre som lar seg avbilde i bar overkropp med ungen på brystet. Eller som går tur med barnevogn og har ivrige samtaler om bleieskift. Sånne myk mann-fedre er takk og lov ikke noe som tiltaler meg, og det skal vel både de og jeg være glad for

[Gjest antigartner]

Jeg er frivillig barnløs og har også tatt det opp tidlig i de forholdene jeg har vært i. Jeg tror det har vært det beste, for meg i alle fall.

Jeg var singel i flere perioder mens jeg var i slutten av 20-årene, og datet flere menn (ikke samtidig, da..) på den tiden. Jeg fortalte om mitt standpunkt til de som det så ut som det kunne bli litt mer seriøst med. Noen ble skikkelig provoserte og nesten litt skremt, mens andre var mer nøytrale til det med å få barn. De som ikke godtok at jeg ikke ville ha barn var det ingen vits i å gå videre med. De forholdene ville vært dødfødte uansett, og da var det best både for meg og de mennene å bare gå videre i hver vår retning.

Han jeg bor sammen med nå, og som jeg har tenkt å leve resten av livet sammen med, har heldigvis ikke noe sterkt ønske om å få barn.

Jeg datet ingen som selv hadde barn, muligens tilfeldig, muligens ikke... Tror det skremte meg litt innerst inne.

[Cata]

Er det forresten noen av dere andre frivillig barnløse som har blitt forelsket i en som har barn fra før? Og hvordan har dere isåfall taklet det?

Jeg har vært sammen med en som hadde barn, men de var ganske store så det gikk for det meste greit. Tross alt var jeg klar over at jeg valgte "pakkeløsning". Jeg valgte å betrakte dem som "nye bekjente/venner". Samtidig var det viktig å prøve å få frem at jeg faktisk vanket i deres hjem (vi var aldri samboere) samt gi dem tid til å venne seg til at pappa hadde funnet "ny dame".

[Gjest StockDama]

Jeg tok det opp når det var på tur til å bli et forhold, og heldigvis så vil han a barn like lite som jeg vil.

Men han har sagt at om jeg noen gang skulle ombestemme meg, så kommer han ikke til å stikke av av den grunn...hyggelig å høre selv om jeg ikke vil ha, så om jeg om formodning skulle ombestemme meg så har jeg han fortsatt.

[(-:Domino:-)]

Det bør nevnes når forholdet holder på å utvikle seg til noe mer seriøst.

Og jeg syns ikke man bør inngå noe forhold med en som ønsker barn, når man selv vet at man ikke vil ha barn.

Det finnes nok av forhold hvor den ene må bøye seg for den andres ønske, hvis man ikke velger å bryte istedenfor, og da må det jo være mye bedre for begge parter å spille med åpne kort fra starten av, så sparer man seg slike problemer.

[Gjest Eir]

Hvilket syn man har på slikt vil etter min erfaring komme fram etter nokså kort tid, dersom man har ok kommunikasjon. Selv er jeg feks generelt sett lite begeistret for barn, og det skinner nok fort igjennom når noen snakker med meg. Og dette at det liksom forventes at man skal ha barn når man når en viss alder er jo også ett tema jeg tar opp i blant.