Jeg er i tvil, Jeg er redd.

[Gjest Gjest_trlu_*]

Jeg er ei jente på 27 år Har vært sammen med min mann siden jeg var 15 år. Giftet oss i 2001, har to barn.

Først vil jeg bare si det at jeg har en kjempe snill, hjelpsom mann.

Det er derfor dette gjør ting spesielt vanskelig. Jeg er glad i mann min, men følesene er borte. Det er som jeg bor sammen med en god venn og ikke noe mere enn det. Har hatt disse følesene før, men noe av gnisten har kommet tilbake etter en stund. Men denne gangen virker det helt tomt.

Spørsmålene jeg stiller meg selv er mange, og tung om dagen. Svarene er ikke de jeg ønsker.

Kjempe redd for hans reaksjon når jeg tar dette opp for alvor med han. ( Han veit at jeg ikke har hatt det bra den siste tiden)

Han sier han har det bra.

Hvorfor kan ikke jeg også bare slå meg til ro med det jeg har. Vil det være gønner på andre siden? Men skal jeg aldri mere kjenne den god følesen i magen eller kjenne pulsen gå når en har sex? Er jeg egoistisk.

Jeg er så redd for økonomi, for å bli ensom. Har aldri bodd eller vært aleine.

Men det frister å være aleine bli kjent med meg selv på nytt.

Vi noen har noen råd takker jeg for det.

[Gjest Gjest]

I og med at dere ble sammen såpass tidlig så kanskje dere har vokst ifra hverandre? Hvis du er sikker på at du ikke kommer til å få noe mer ut av dette forholdet blir det jo litt ille å holde ut i 50 år til bare for å holde ut.

Hvis man føler at ting har stagnert, er det ikke egoistisk å ta ansvar for å komme seg videre istedenfor å føle seg maktesløs.

Det med økonomi og å være alene er noe som blir bedre etter hvert, du er jo ung og har mange muligheter! Det viktigste er at du velger utifra hjertet og ikke frykt.

Lykke til

[Gjest StockDama]

enig med gjest nr 2

[Gjest Gjest_frk.fryd_*]

Heisann, jeg befinner meg i så å si samme situasjon, bortsett fra at jeg ikke har barn.

Det er ikke riktig at du skal vere sammen med en mann du tydeligvis ikke lenger har sterke følelser for.

Det kan da ikke vere sunt for dine barn at du ikke er lykkelig.

Du kan jo prøve å spørre han forsiktig " om han synest det er rett at et ekteskap skal fortsette hvis den ene slutter å elske den andre"

Jeg håper du har mot til å gå fra din mann hvis det er det du vil.

Det er ikke så enkelt, jeg har prøvd å snakke med min mann flere ganger, men han spiller alltid på samvittigheten min og da blir jeg værende.

Jeg er fortsatt sammen med min mann 1,5 år etter jeg bestemte meg for at jeg ville forlate han.

[Kamikatze]

Du får kanskje kjenne hvordan det er å være forelsket i en annen. Men hvor lenge varer det før den samme tomheten kommer mellom dere også? Hvordan føler du det da, når familien din ekskluderer deg, fordi DE omsider fikk bearbeidet tapet, og fant seg ei ny?

Ta deg en ferie fra familien, bare du, en uke eller to. Slik at du får litt tid til deg. Men ikke legg opp til noen romanse, da. Bare for å pleie deg selv, og kjenne på hvordan det føles uten dem. Du må vel ha krav på såpass alenetid etter sytten år i lag. Du behøver ikke dra i dag. Du kan spare til for eksempel hotellopphold med spa etc, og ha litt glede hver gang du legger tilside en hundrings eller femhundrings til formålet : )

[Gjest Gjest]

Jeg er ei jente på 27 år Har vært sammen med min mann siden jeg var 15 år. Giftet oss i 2001, har to barn.

Først vil jeg bare si det at jeg har en kjempe snill, hjelpsom mann.

Det er derfor dette gjør ting spesielt vanskelig. Jeg er glad i mann min, men følesene er borte. Det er som jeg bor sammen med en god venn og ikke noe mere enn det. Har hatt disse følesene før, men noe av gnisten har kommet tilbake etter en stund. Men denne gangen virker det helt tomt.

Spørsmålene jeg stiller meg selv er mange, og tung om dagen. Svarene er ikke de jeg ønsker.

Kjempe redd for hans reaksjon når jeg tar dette opp for alvor med han. ( Han veit at jeg ikke har hatt det bra den siste tiden)

Han sier han har det bra.

Hvorfor kan ikke jeg også bare slå meg til ro med det jeg har. Vil det være gønner på andre siden? Men skal jeg aldri mere kjenne den god følesen i magen eller kjenne pulsen gå når en har sex? Er jeg egoistisk.

Jeg er så redd for økonomi, for å bli ensom. Har aldri bodd eller vært aleine.

Men det frister å være aleine bli kjent med meg selv på nytt.

Vi noen har noen råd takker jeg for det.

Føler med deg. Jeg har også vært sammen med han jeg bor sammen med siden jeg var femten. Nå er jeg 36.. og vi har to barn.

Jeg føler det på samme måten som deg- jeg tviler, men føler at følelsene mangler, er jo glad i ham, men....

føler vi er bare venner.

Vet han blir knust, og det er nettopp derfor jeg er her enda tror jeg, vet nesten ikke noe lenger. Hater å se ham såret, har prøvd å ta det opp for 4 mnd siden, men han tryglet, ba og skrek, og jeg klarte ikke å fullføre.

Så der er vi i dag, det er vanskelig.

[Gjest Gjest]

I samme situasjonen jeg og..vi har også vært sammens siden lenge før vi fylte 20.

Jeg er glad i ham selvføgelig, men som familie ikke sant.

Ikke som MIN mann..alle de følelsene er totalt borte.

Jeg ser på ham som en bror eller noe

Og det verste er..at jeg tror at pga samvittigheten, hensynet til min familie/hans, barn etc. så kan jeg ende opp med å være her for resten av tiden.

Og dette enda jeg merker at jeg er blitt deprimert av dette, sakte men sikkert de siste årene.

Jeg vet, at om jeg blir da er det kanskje bra for alle andre - men det kommer på mange måter til å ta knekken på meg.

Allikevel fortsetter jeg

[Frey]

Jeg er så gammeldags at jeg mener dere bør snakke sammen og gjøre det dere kan for å berge forholdet. Oppsøk samlivsterapeut og/eller sexolog og prøv å finne tilbake til de følelsene dere hadde før. Med barn innblandet bør man gjøre det man kan for å redde forholdet så lenge det ikke er fysisk eller psykisk mishandling med i bildet.

[Gjest Gjest]

Jeg er enig med Frey!

Prøv å finn tilbake gnisten. Dere har et ansvar selv også. Fokuser på alt som er bra i forholdet. Jeg synes dere to skal ta kjærlighetsferie sammen istedet for at du drar alene. Prøv å få barnevakt. Vær positivt innstilt til han.

"Alle" langvarige forhold har noen dårlige perioder. Hvis dere er der for hverandre i slike perioder tror jeg forholdet kan bli sterkere og bedre etterpå.

Husk at trygghet, stabilitet og forutsigbarhet også er viktig i et forhold. Særlig hvis det er barn involvert. For meg er det like viktig, eller kanskje enda viktigere, enn sex og romantikk. Jeg synes dere er heldige som har så trofaste og snille menn. Det er ingen selvfølge!

[Gjest Gjest_trlu_*]

Jeg er enig med Frey!

Prøv å finn tilbake gnisten. Dere har et ansvar selv også. Fokuser på alt som er bra i forholdet. Jeg synes dere to skal ta kjærlighetsferie sammen istedet for at du drar alene. Prøv å få barnevakt. Vær positivt innstilt til han.

"Alle" langvarige forhold har noen dårlige perioder. Hvis dere er der for hverandre i slike perioder tror jeg forholdet kan bli sterkere og bedre etterpå.

Husk at trygghet, stabilitet og forutsigbarhet også er viktig i et forhold. Særlig hvis det er barn involvert. For meg er det like viktig, eller kanskje enda viktigere, enn sex og romantikk. Jeg synes dere er heldige som har så trofaste og snille menn. Det er ingen selvfølge!

Helt enig i det du skriver. Kommer ikke til å gå ut av ekteskapet før vi har gjort det vi kan for å redde det. Hadde jeg ikke vært villig å jobbe for det så hadde jeg gått for 2 år siden. Jeg er ikke en som ser dette som en lettvind løsning.

Vi har i alle år vært flinke til å ta turer aleine, uten barna. Og jeg har ikke behov for aleine tid på den måten at jeg kunne tenkt meg å reist på ferie aleine.

Trygghet er selvfølgelig det viktigste elementet i et forhold. Men skal man holde sammen pga dette. Når det er kun det som er igjen av forholdet?

Men jeg har for alldel ikke mistet trua på at det kan reddes, men hvis ikke ting ordner seg må jeg inndrømme at jeg tror ikke jeg orker å bli værenede bare fordi jeg har en snill mann.

[Gjest Gjest]

Jeg blir litt opppgitt over alle dere som føler dere må fortelle at alle forhold har dårlige perioder etc.

Når man har vært sammens siden man var 16 og til man feks er 36, tror dere ikke at man vet det?

Man VET når man har en dårlig periode og kun det, og når man faktisk er tom for følelser!

Når man ikke har de RETTE følelsene for mannen sin mer.

Kanskje man til og med føler seg "ferdig".

Jeg vet ikke om alle som foreslår en ferie eller annet, har selv vært i et forhold i veldig mange år fra man er UNG.

[Gjest Gjest]

Håper andre 15-16 åringer som mener at den de er sammen med er den de skal leve livet med, leser dette.

[skanky]

Kom deg ut før det er for sent, sier nå jeg..

Du vet vel selv når du har jobbet nok med det, og følelsene fremdeles ikke er til stede. Sikkert utrolig vanskelig å skille seg fra noen man har delt hele sitt voksne liv med, men nettopp derfor bør man virkelig bruke alle krefter på å gjennomføre det - man skal ikke bli i et ekteskap pga vane, frykt for forandring eller medlidenhet med ektemannen.

Og hvis du ikke har guts til å gjøre det nå, så skal jeg banne på at du gjør det når du er 40 og angrer som faen på at du ble så lenge.

[Gjest Gjest_trlu_*]

Håper andre 15-16 åringer som mener at den de er sammen med er den de skal leve livet med, leser dette.

Bare for å ha sakt det. Jeg angrer ikke på at jeg valgte og flytte sammen, gifte meg og få barn med mannen min.

Selv om jeg "gikk glippav" ungdomstiden, er jeg faktisk glad for at jeg valgte som jeg gjore den gangen.

Jeg har hatt 10 flott år med min mann, det er de 2 siste som har vært preket av oftere og oftere tunge perioder.

Og dessuten har jeg fått to flott unger.

Har ikke et vondt ord og si om min mann, men vi har blitt så forskjellige og følesene har sluknet. Og da mener jeg ikke bare den første forelskelsen, for den vet jeg ikke varer evig.

[Gjest en annen gjest]

Jeg er i samme situasjon selv, og det er ikke lett....Mannen min vet om mine manglende følelser, og gjør alt for å beholde meg! Får så dårlig samvittighet

Hvis han ymter frempå om at bare vi to skal reise bort på kjæreste-tur, kjenner jeg at det knyter seg inni meg, har overhodet ikke lyst....

Nei, det er ingen lett situasjon

[Gjest Gjest]

Jeg er i samme situasjon selv, og det er ikke lett....Mannen min vet om mine manglende følelser, og gjør alt for å beholde meg! Får så dårlig samvittighet

Hvis han ymter frempå om at bare vi to skal reise bort på kjæreste-tur, kjenner jeg at det knyter seg inni meg, har overhodet ikke lyst....

Nei, det er ingen lett situasjon

Signerer

[Marianne]

Tråden er ryddet.

Marianne Admin

[Gjest Gjest]

Tråden er ryddet.

Marianne Admin

Hvorfor har du ryddet tråden?

[mysan]

Er eller må kjærlighet være en veldig fysisk følelse?

kanskje du bør ta det opp med ham så dere kan finne ut i fellesskap hva dere eventuelt kan prøve å gjøre, før du bare gir opp?

Endret 7. august 2007 av mysan

[Gjest Gjest]

Er eller må kjærlighet være en veldig fysisk følelse?

kanskje du bør ta det opp med ham så dere kan finne ut i fellesskap hva dere eventuelt kan prøve å gjøre, før du bare gir opp?

Og dette illustrerer det man alltid for av reaksjon.

Kan det tenkes for mange her inne at det kan bli en SLUTT på forhold?

At det ikke er verdt det å lide seg gjennom resten av livet på bekostning av seg selv - fordi man skal heller tenke på alle andre?