Foreldre og voksne barn

[Gjest =tentacle=]

Hva forventer du av foreldre til voksne barn?

* Praktisk hjelp? (F.eks oppussing eller barnepass)

* Økonomisk hjelp? (I vanskelige perioder eller som gave til stramt budsjett)

* Råd?

* Psykisk støtte?

* Å alltid være velkommen hjemme hos dem, eller at de stort sett sier ja til invitasjoner hvis ikke noe kommer i veien?

* At de behandler voksne barn og deres familier likt, og ikke oppfører seg forskjellig ut fra hvem de har mer kjemi og felles interesser med?

I hvilken grad gjelder det i så fall motsatt vei?

Jeg er heldig og har foreldre som har stilt opp på ulike måter for barna også etter at vi har blitt voksne, ut fra våre forskjellige behov. Der er praksis veldig forskjellig, men hva mener dere er riktig? Kommer man til et punkt hvor barna ikke venter mer av foreldrene enn foreldrene venter tilbake, eller et punkt hvor partene er helt fristilte i forhold til hverandre forventningsmessig?

Når jeg leser disse sidene, ser det ut til at noen forventer at foreldrene har en foreldreplikt livet ut, f.eks i fordeling av oppmerksomhet og gaver mellom voksne barn. Andre sier at deres barn må levere fra seg husnøkkelen når de flytter hjemmefra, og klare seg selv.

Hva mener dere? Blir man likestilte voksne parter, og når er det i så fall naturlig?

Når alderdommen forskyver balansen igjen og foreldre trenger hjelp, skylder man dem da for hjelp man selv har fått?

[Gjest Gjest]

Jeg forventer egentlig ikke annet enn at de behandler oss barna ("barna") rettferdig, selv om vi kanskje ikke har samme utgangspunkt eller kjemi.

I tillegg synes jeg jo det er fint om de viser at vi alltids er velkomne dit på middag, kaffe, for å prate osv, evt overnatting om det er praktisk mulig og man bor langt unna. Når jeg skal på besøk kan jeg godt ta med eller lage mat, så det er ikke for å bli servert, men at man er velkommen.

Også er det vel viktig at de viser interesse for livene våre...

Økonomisk hjelp har vi fått, enten uten å be om det eller når det har trengtes større summer, som forskudd på arv. Jeg er glad for dette, men det er ikke noe jeg forventer eller synes er noe foreldre "må" gjøre. Man velger jo å leve forskjellig; jeg mener at foreldre ikke er forpliktet til å tjene eller sette av penger til barna sine, så lenge de gjør sitt beste for at oppveksten er økonomisk trygg nok. Kanskje vanskelig å vite hvor grensene går i vårt overflodssamfunn...

Praktisk hjelp - tja, bare om det er frivillig. Jeg ville ikke forventet at de skulle stilt opp, men i praksis regner jeg med litt hjelp til blant annet kjøring av materialer og noen praktiske råd.

Barnepass - kommer an på og basert på frivillighet og litt behov, men i vår familie tror jeg det hadde vært lett å få ordnet

Råd, psykisk støtte osv - hehe. Det tror jeg blir veldig individuelt og avhengig av kjemi. Jeg har et godt forhold til foreldrene mine, men det er sjelden naturlig å gå til dem for slikt.

[Eliza Doalot]

Forventer og forventer... Jeg forventer egentlig ingenting, men jeg finner det naturlig at foreldre hjelper barna sine selv om de er voksne. Helt på lik linje med at jeg synes det er naturlig at voksne barn hjelper foreldrene sine hvis de trenger det. Dog, må begge deler være på frivillig basis.

Når det gjelder dette med besøk, så synes jeg det virker veldig trist dersom familie ikke ønsker å komme på eller motta besøk av hverandre. Samtidig må man ha respekt for at andre ikke bestandig har åpent hus, og ha litt fintfølelse i forhold til signaler som blir sendt ut.

Hva gjelder dette med likebehandling av søsken er jeg litt ambivalent. Selvfølgelig skal det ikke forskjellsbehandles på bakgrunn av likhet og felles interesser, men jeg mener "barn" bør akseptere at søskenene kan være på forskjellige plan i livet og sånn sett trenge forskjellig type og mengde hjelp. Det tror jeg som regel jevnes ut over tid.

[Holly Hobbie]

Jeg forventer aa alltid bli tatt imot med aapne armer hjemme, noe annet hadde vaert rart. Men jeg forventer ikke oekonomisk stoette, selv om jeg har faatt det da jeg var student. Naa tjener vi (jeg og mannen) mer enn mine foreldre, saa det hadde vaert veldig merkelig aa be dem om penger til noe eller akseptere penger fra dem. Men de varter oss jo opp naar vi er paa ferie hos dem, selv om vi ogsaa handler inn mat og lager middag naa og da.

Men naar det gjelder annen stoette, saa tror jeg man er forelder livet ut - det er ikke en rolle man bare gaar vekk ifra den dagen poden fyller 18. Man vil vel hjelpe sine barn etter beste evne hele livet, men maalet er vel at de blir selvstendige og klarer seg selv etterhvert, og da kan vel hjelpen gaa begge veier?

[Gjest =tentacle=]

Jeg forventer egentlig ikke annet enn at de behandler oss barna ("barna") rettferdig, selv om vi kanskje ikke har samme utgangspunkt eller kjemi.

Det betyr jo at de fortsatt skal oppføre seg som foreldre, selv om ingen av barna er barn lenger? Hvorfor skal de ikke ha lov til å rett og slett like ett av barna bedre enn de andre, når det er voksne det er snakk om?

Eller sagt på en annen måte, hadde mine foreldre gått fra hverandre ville det vært unaturlig for meg å tilbringe like mye tid med begge, og også for dem, da vi har helt ulike forhold med hver sine "besøkstider". Hva er annerledes med dette i forhold til om jeg hadde vært forelder og de to mine barn?

Endret 6. august 2007 av =tentacle=

[Gjest Gjest]

Hva forventer du av foreldre til voksne barn?

*Hva mener dere? Blir man likestilte voksne parter, og når er det i så fall naturlig?

Når alderdommen forskyver balansen igjen og foreldre trenger hjelp, skylder man dem da for hjelp man selv har fått?

Jeg er 35 og vil ikke at min forelder skal være likestilt jeg vil at den skal være forelder. Jeg ønsker ikke at vi skal være likestilt.

Når foreldrene blir gamle så synes jeg de voksne barna i de aller fleste tilfeller skylder foreldrene å hjelpe, forutsatt at foreldrene var der og "hjalp" da det voksne barnet vokste opp.

[Gjest =tentacle=]

Jeg er 35 og vil ikke at min forelder skal være likestilt jeg vil at den skal være forelder. Jeg ønsker ikke at vi skal være likestilt.

Når foreldrene blir gamle så synes jeg de voksne barna i de aller fleste tilfeller skylder foreldrene å hjelpe, forutsatt at foreldrene var der og "hjalp" da det voksne barnet vokste opp.

Hvordan ville du stilt deg om dine foreldre ønsket det motsatte? Mener du da at de svikter sin foreldrerolle, eller at de tar et legitimt valg om hva slags forhold de vil ha til barna når de er voksne?

[Gjest Gjest]

Det betyr jo at de fortsatt skal oppføre seg som foreldre, selv om ingen av barna er barn lenger? Hvorfor skal de ikke ha lov til å rett og slett like ett av barna bedre enn de andre, når det er voksne det er snakk om?

Eller sagt på en annen måte, hadde mine foreldre gått fra hverandre ville det vært unaturlig for meg å tilbringe like mye tid med begge, og også for dem, da vi har helt ulike forhold med hver sine "besøkstider". Hva er annerledes med dette i forhold til om jeg hadde vært forelder og de to mine barn?

Nei, altså, mine foreldre bruker ikke samme mengde tid på oss, eller snakker om de samme tingene eller like ofte, eller gir samme sum penger i alle situasjoner (utenom julegaver o.l) til oss søsken - ikke noe problem at vi har ulik kontakt og ulike behov. Men rettferdighet på et mer generelt plan, som å respektere alle like mye, respektere valgene man har tatt selv om man er forskjellig, og helst anstrenge seg for å forstå eller vise interesse også for den/de som har tatt andre valg enn de selv ville gjort - med mindre noen velger (å være) helt ekstremt usympatisk... Det mener jeg faktisk er viktig om man er forelder, ja.

Kanskje viktigere enn andre veien?

[Gjest =tentacle=]

Nei, altså, mine foreldre bruker ikke samme mengde tid på oss, eller snakker om de samme tingene eller like ofte, eller gir samme sum penger i alle situasjoner (utenom julegaver o.l) til oss søsken - ikke noe problem at vi har ulik kontakt og ulike behov. Men rettferdighet på et mer generelt plan, som å respektere alle like mye, respektere valgene man har tatt selv om man er forskjellig, og helst anstrenge seg for å forstå eller vise interesse også for den/de som har tatt andre valg enn de selv ville gjort - med mindre noen velger (å være) helt ekstremt usympatisk... Det mener jeg faktisk er viktig om man er forelder, ja.

Kanskje viktigere enn andre veien?

Det er dette punktet jeg lurer på. Klart man må behandle alle sine relasjoner godt, men hva gjør at foreldre er sosialt forpliktet mer enn andre, også barna deres?

[Gjest Frk Åberg]

Jeg forventer ikke mye av mine foreldre. Hvis de fortsatt hadde vært sammen og bodd i barndomshjemmet mitt, ville jeg nok forventet å kunne komme hjem når jeg ville. En skilsmisse endret nok mye der, i tillegg til at vi de siste årene har bodd langt unna hverandre.

Jeg har alltid klart meg selv, og forventet lite hjelp fra omgivelsene. Men hvis det hadde vært snakk om en venninne, så ville jeg nok tenkt at hun burde kunne forvente hjelp fra foreldrene sine. Hvis man er i en skikkelig økonomisk knipe, så bør man kunne spørre foreldre. Jeg syns ikke man burde regne med at foreldrene skal stå på pinne i hverdagen, men det er naturlig å kunne forvente at de ønsker å hjelpe til når man skal flytte eller hvis det er noe spesielt. Hvis man har barn, bør man kunne ha en forventning om at de vil ønske å sitte barnevakt en gang i blant.

Så lenge begge parter er unge og spreke, syns jeg det bør være en liten skjevhet. Barn bør kunne hjelpe sine foreldre hvis de trenger det, men jeg syns foreldrene bør være litt mer service-innstilte. Når foreldre blir gamle og evt. syke, syns jeg man kan betale tilbake litt av det foreldrene forhåpentligvis har gitt opp gjennom.

Det er forståelig at foreldre ønsker mindre ansvar etter som barna vokser opp. Det er sunt å la barna klare seg selv når de flytter ut. Men er det ikke naturlig å ønske å stille opp for dem likevel (tilpasset barnas alder)?

[Gjest =tentacle=]

Så lenge begge parter er unge og spreke, syns jeg det bør være en liten skjevhet. Barn bør kunne hjelpe sine foreldre hvis de trenger det, men jeg syns foreldrene bør være litt mer service-innstilte.

Serviceinnstilling var et bra ord. Det er nettopp dette jeg ikke egentlig er enig i, når det er noe voksne mener de har litt rett til å forvente av andre voksne. Er det noen som helst grunn til at foreldre skal fortsette å være serviceinnstilte etter utflytting/over en viss alder/når barna får egen inntekt, annet enn at det er utrolig praktisk og fint for meg som nyter godt av det, og at jeg selvsagt er imot at dette godet forsvinner?

Er det ikke egentlig like naturlig å tenke at foreldre ved et visst punkt skal kunne lene seg tilbake, si "godt jobbet" til hverandre, og kunne prioritere tid og ressurser etter eget forgodtbefinnende, gjenvinne privatlivet i eget hjem osv?

[Flugelhorn]

Hva forventer du av foreldre til voksne barn?

* Praktisk hjelp? (F.eks oppussing eller barnepass) Forventer ingenting, men er takknemlig for den hjelpen de gir oss

* Økonomisk hjelp? (I vanskelige perioder eller som gave til stramt budsjett) Her forventer jeg heller ikke noe, jeg er voksen og bør da klare meg selv, men skulle de ville gi meg noe hadde jeg vært takknemlig

* Råd? Jeg forventer at de skal kunne gi meg råd hvis jeg ber om det

* Psykisk støtte? Ja, jeg forventer at de skal støtte meg hvis det trengs

* Å alltid være velkommen hjemme hos dem, eller at de stort sett sier ja til invitasjoner hvis ikke noe kommer i veien? Ja, sålenge jeg ikke trør ned dørene deres hver dag så forventer jeg å alltid være velkommen

* At de behandler voksne barn og deres familier likt, og ikke oppfører seg forskjellig ut fra hvem de har mer kjemi og felles interesser med? Kjemi kan man ikke styre, noe forskjell på kontakt vil det alltid være, men bevisst forskjellsbehandling er jeg imot

Motsatt vei mener jeg at foreldrene ikke skal ta det som en selvfølge at barna skal slippe det de har i hendene og komme løpende.

Min svigerfamilie har en slik innstilling at deres behov skal komme foran alt annet, det er ikke sjeldent min samboer har måttet løpe ut dørene i full fart for å hjelpe dem.

Og de er spreke og oppegående som bare fy, men min samboer er oppdratt til å tro at han står i takknemlighetsgjeld til de siden de har født og oppdratt ham

Dette skaper MYE problemer og irritasjoner i forholdet vårt fordi han setter vår familie til side for å hjelpe til hos foreldrene.

Endret 8. august 2007 av Flugelhorn

[Clara1]

I min familie er det slik at det er vi barna - tre stk - som tar oss av og ordner opp for foreldrene. Slik har det vært siden vi flyttet hjemmefra. Mine foreldre er der for oss, men har latt oss greie oss på egen hånd. Jeg setter pris på at jeg har fått lov til å bli selvstendig. Tror det er den beste arven man kan gi sine barn.