Hvordan gir jeg fan?

[Gjest lissi32]

Samboern min er som sagt deppa for å ha stagnert i livet. Jeg er frustrert og deppa for at han virker totalt likegyldig til alt.

Hvordan kan jeg klare å leve mitt eget liv oppi dette å gi litt fan?

La han sitte alene å sture på pcen sin uten at jeg bryr meg?

SKal jeg slutte å skjemme han bort kanskje? Gi fan i å gjøre alt for han? Vaske klærne hans og gi han mat på bordet hver dag? Være flinkere til å gå ut å neglisjere han litt som han neglisjerer meg?

Gi meg råd, før jeg klikker og flytter ut.... PS, jeg elsker han.

[Gjest lissi32]

Føler meg litt som en kontrollfreak, fordi han har gjort meg så usikker på ting... pga depresjonen hans, og måten han er på. Jeg har ikke grunn til dette, men nå har skaden skjedd, og jeg må liksom vite alt som skjer. Prøver å ikke spørre han ut, og tar lite kontakt med han når han er ute.

Men hvordan kan jeg gi slipp å leve mitt eget liv?

[emi]

*rydde*

Endret 17. september 2007 av emi

[Gjest lissi32]

Jeg har snakket og snakket og snakket og snakket... i et halvt år.. uten å nå noe særlig inn. Han sier han suger på kommunikasjon, men den unnskyldningen holder ikke for meg.

Når vi krangler er det jeg som snakker. Kun når jeg flytter ut får jeg respons på at han ikke vil jeg skal flytte, ellers er det heller dårlig.

Jeg når ikke inn. Sier hvordan jeg har det, hvordan jeg føler det, men det hjelper ikke.

Sexlivet er jo også håpløst siden han er deppa. Prøver å snakke med han om det også, uten at han orker prøve å gjøre det bedre. Ender bare med at han føler seg udugelig, og det er ikke det jeg ønsker å oppnå. Jeg føler meg jo ekkel og udugelig siden han en sjelden gang bare tømmer seg.

Forferdelig vond sirkel vi er i som jeg ikke klarer å snu alene..

Har foreslått terapi for oss sammen, dette er han heller ikke interessert i.

De gode dagene vi har sammen, er sååå gode. Hvorfor ikke ha det sånn hele tiden?

[emi]

*rydde*

Endret 17. september 2007 av emi

[Gjest StockDama]

Når vi krangler er det jeg som snakker. Kun når jeg flytter ut får jeg respons på at han ikke vil jeg skal flytte, ellers er det heller dårlig.

Jeg når ikke inn. Sier hvordan jeg har det, hvordan jeg føler det, men det hjelper ikke.

Hva om du flytter ut? Hvertfall en stund, så du kan leve ditt eget liv intill han er klar til å ta å sparke seg i ræva til å starte sitt eget igjen?

[Gjest lissi32]

Ja jeg er egentlig enig. Jeg har sagt jeg oppfatter han arrogant og likegyldig, men han nekter jo selvsagt for det.

Jeg har også sagt jeg ikke orker leve sånn lenger. Nå er det opp til han faktisk. Nå skal jeg begynne å leve mitt eget liv, så skal han få skjønne hvor jævli godt han har hatt det. Jeg tror faktisk ikke det vil gå opp for han hvor godt han egentlig hadde det, før etter han har mistet meg. Jeg begynner å lure på om dette er måten jeg ønsker å leve mitt liv på framover.

Nå skal jeg hvertfall ut i kveld, har gitt han beskjed. Han foretrekker jo uansett å sitte på pcen sin, så da går jeg ut med jentene og har det gøy.

Step 1: mot til å gi slipp, leve mitt eget liv...

[Gjest lissi32]

Hva om du flytter ut? Hvertfall en stund, så du kan leve ditt eget liv intill han er klar til å ta å sparke seg i ræva til å starte sitt eget igjen?

Problemet er at vi har et stort og dyrt hus sammen, som vi også pusser opp. Flytter jeg ut tror jeg at det blir for godt, ellers kan jeg kanskje bo i kjelleren, og leve mitt eget liv en stund? Er egen inngang der.

[fkdama]

Ikke lett dette nei. Hos oss er det jeg som har slitt med deperesjoner, og mannen min har heldigvis støtta meg. På tross av at han har vært møkka lei mange ganger.

Skal prøve gi deg noen råd, men har jo ikke vært i din situasjon.

*prøv å huske på hvordan han var før deperesjonen. Dette vil gå over, du vil få mannen du ble glad i tilbake, men det kan ta tid.

* still krav. Når en er deperimert blir en likegyldig. Selv om en ikke har lyst å gjøre noe, så skal man finne på ting hver dag som skal gjennomføres, eller hvertfall prøve å gjennomføre. Her kan du prøve å komme med forslag, feks støvsuging, handle, kløyve ved osv. Mestring er viktig, ikke velge ting der en fort kan feile for da blir det en belastning og ikke en hjelp. Forslagene mine er kanskje helt på vidda iforhold til hans/deres situasjon, men du forstår sikkert hva jeg mener.

* Hvis du skal ut, så går du ut. Det må han forstå og akseptere. Han kan få tilbud om å være med, kanskje dere kan avtale å gå på besøk, men ikke være lenger en en time eller to. Så blir det kanskje overkommelig.

* Min psykolog har lagt veldig stor vekt på å legge inn aktiviteter som gir glede, eller som gav meg glede før. Hobbyer, trening, hva som helst. Ting du gjør alene, som du kan finne på når en kjenner tungsinnet krype innpå.

Vil og si at det er stor forskjell på om han ønsker å bli bedre, eller bare lar seg ramme av tungsinn uten å gjøre noe for å komme ut av det. dvs gå til lege å få medisin, eller å bli henvist til psykolog. Eller andre tiltak nevnt tidligere.

Ikke minst, du må ta vare på deg selv. Ingen er tjent med at du sliter deg ut. Alle har ansvar seg selv, også han.

* Hva gjør han for å vinne over situasjonen? Hvis han gjør det han kan gjøre for å komme ut av deperesjonen (psykolog, medisin, osv)

[Gjest lissi32]

Takk for svar. Jo nå skal du høre. Han er sykemeldt på 6 mnd, går hjemme å klør seg i rompa hele dagen, orker ingenting. Han har stagnert i arbeidslivet så istedet for å ta tak i ting dyrker han elendigheta.

Han har fått henvisning til psykolog, fått avslag.

Tabeletter nekter han å ta, greit nok for meg.

Han kom inn på BI men nekter bruke penger på dette, selv om han har råd.

Søker ikke jobber, bare sitter å venter på anken til attføringa. Tar mndsvis.

Han har vært sånn her i 3 år nå, jeg har kjent han godt over 1, selvsagt viste han meg ikke dette i begynnelsen. Jeg vet hvordan vi har det når vi har det godt, men nå er jeg rett og slett møkklei. Han tar ikke initiativ til noe. Det eneste han har overskudd til er å lete etter nye investeringsobjekter.

Jeg vil vel aldri klare å skjønne hvor viktig penger og status er for menn.. jeg har opplevd så mye at jeg har fått perspektiv på livet.

Jeg føler at jeg står på vent, vent til den dagen han kan bry seg om meg, vise det, gå videre med livet vårt, få barn osv..

Vi har plass og penger, står kun på at han må ha så og så mye penger eller den dritgode jobben før vi kan leve videre...

Nå venter jeg bare, og kjenner jeg er LEI!!