Kvinnen er den som oftest bryter ut av forholdet

[Gjest Mirina]

Man hører stadig at det som oftest er kvinner som tar initiativ til samlivsbrudd. Og at hvis mannen bryter forholdet er det fordi han har truffet noen andre. Stemmer dette med din erfaring? Og hvorfor er det slik?

[Gjest Gjest]

Menn er late og feige. De lar det gå sin gang, uten å tørre å bryte eller prøve å ordne opp. Så de bare lar det skurre og gå helt til de møter noen som kan "redde dem".

[Gjest lissi32]

Mange kvinner er sterke og selvstendige, og pr i dag er også mange kvinner økonomisk uavhenige. Vi forventer mer deltagelse hjemme, og hvis det ender med at man må gjøre alt selv, og i tillegg for babyen du er sammen med, bli kvinner lei.

Jeg tror at vi kvinner har høye forventninger til menn, og når de ikke tilfredstiller disse velge vi like godt å være alene...

kanskje jeg tar feil...?

[Gjest Mirina]

Mange kvinner er sterke og selvstendige, og pr i dag er også mange kvinner økonomisk uavhenige.

Jeg tror at vi kvinner har høye forventninger til menn, og når de ikke tilfredstiller disse velge vi like godt å være alene...

Jo, men menn er jo også økonomisk uavhengige. Og har ikke menn forventninger til sine partnere? Er det rett og slett slik at menn ikke orker alt styret som ofte følger et samlivsbrudd, slik at det er like greit å bare være der de er?

[Gjest Mirina]

Eller er det slik at menn rett og slett trives best med en partner?

[Gjest lissi32]

Ja tror kanskje menn ikke orker bryte ut. Da lever de heller livet ved siden av. Jeg kjenner så mange menn som bare syter og klager, og jeg fatter ikke at de ikke gidder. Ikke får de sex og alt er bare dritt.. hvorfor i all verden gidder de?

[Gjest vimselot]

Min egen statistikk, dvs tre samboerforhold og x antall kjærester. Jeg har alltid vært den som har gått, bortsett fra de kjæresteforholdene som har vært nesten som spe-geiter...

Da har det bare glidd over.

Ja, jeg trur menn generelt vil mer uten å yte noe særlig, men jeg har jo for det meste bare møtte gutta "bad boys".

Klart jeg har sørget, som fy...men jeg makta ikke mer. Men jeg er vel mer et unntak enn en statistikk, selv om alle er et unntak og ingen er noen statistikk...

Er venner likevel, med de fleste av mine ekser, så det er jo bra. Men vi omgås ikke daglig, for å si det sånn.

[Gjest Gjest]

Statistikk fra en bok jeg leser;

I 75 % av tilfellene er det kvinnene som avslutter forholdet.

Kan noen forklare meg hvorfor menn GIDDER å være i forhold når det ikke er bra nok???

Hvorfor må menn så ofte bli værende og værende, og heller har et liv på si ja?

Og hvorfor må menn så ofte være i et forhold om de kan, i stedet for å være alene?

[Gjest Lady M]

Ikke rart menn blir, de fleste har det jo så komfortabelt med en kone som bidrar økonomisk, i tillegg til at hun har hovedansvaret for barna og husholdningen.

De henter ungene fra skolen og barnhagen siden de alltid "trenger" bilen og kona venter med middagen og tør knapt forlange mer av ham den dagen siden han var så flink...

[Gjest Mysticgirl]

Menn klarer ikke å være alene!

De er også veldig snare med å bli sammen med en ny , for de er avhengig av å være sammen med noen. De klarer seg dårlig alene.

Og ja det er kvinnene som går. Jeg har gått i alle mine forhold..

Vi går når vi ikke blir hørt. Menn velger å bli for å slippe å være alene.

Menn er det psykisk svake kjønn

[Gjest prestekrage]

Menn er late og feige. De lar det gå sin gang, uten å tørre å bryte eller prøve å ordne opp. Så de bare lar det skurre og gå helt til de møter noen som kan "redde dem".

På jobben er vi flere single jenter- som alle har denne oppfatningen.

Menn er mere villige til å la det "skure og gå". Så lenge de har tak overhode og dagene går- så kan de leve med det!

Hvem vet? Kanskje ligger det i historien? I maaaange år er kvinnen blitt nedprioritert, skulle "ofre seg og sitt" for mannen og familien. På de fleste andre punkter her i livet har jo kvinnen de siste 100 årene fått masse rettigheter og ikke minst MULIGHETER til selvrealisering.

Kanskje det at vi også i forhold er opptatt av å få selvrealisert oss, men når forholdet/partneren holder oss tilbake så har vi nå MULIGHETEN til å gå ut av forholdet og klare oss alene??

(snakker i allefall med egenerfaring om akkurat dette)

[Gjest vimselot]

Ikke rart menn blir, de fleste har det jo så komfortabelt med en kone som bidrar økonomisk, i tillegg til at hun har hovedansvaret for barna og husholdningen.

Ja, ikke sant... Vet jeg er veldig "dumsnill" som ofte raskt tar over både laging av mat, innkjøp, og husarbeid... jeg gjør det for å glede og overraske, og avlaste om jeg vet han har mye å gjøre.

Hvis en mann er så "dum" at han aldri gir noe tilbake (ikke i kroner og ikke med roser), og tror jeg synes det er såå morsomt å stå på kjøkkenet i lengre tid, dag etter dag, uten å yte noe tilbake i form av det samme, ja, da får han bare tro det.

Har aldri kranglet om fordeling av husabeid, har bare gått...

Han jeg var sammen med i ti år, var en mester på kjøkkenet, men han hadde sine sider, bl.a. vold og til slutt ba jeg han flytte, men savner han ennå...selv om jeg vet at det ikke kan fungere mellom oss mer. Men vi er venner, og han har vært på besøk, etter at jeg ble singel igjen, uten at vi hadde sex.

[Gjest Gjest]

Statistikk fra en bok jeg leser;

I 75 % av tilfellene er det kvinnene som avslutter forholdet.

Kan noen forklare meg hvorfor menn GIDDER å være i forhold når det ikke er bra nok???

Hvorfor må menn så ofte bli værende og værende, og heller har et liv på si ja?

Og hvorfor må menn så ofte være i et forhold om de kan, i stedet for å være alene?

Gode spørsmål! Jeg lurer på det samme!

Kanskje noen menn her kan svare på hvorfor de ikke kan være alene mellom forholdene og hvorfor de ikke bryter ut av dårlige forhold?

Det er merkelig at menn er så feige at de avløser den ene dama med den andre og at de ikke kan ha pauser med ettertenksomhet i mellom øktene.

[Gjest Gjest]

Tror det er mye i forklaringene deres. Menn kan nok ofte ha problemer med å være alene og å ta ansvar. tror også at mange ekteskap bør avbrytes. Men, det er en annen forklaring som bør med. Kan man ikke se det slik at menn har større utholdenhet i forhold og tolke det som positivt. Hvis man ser på de ekteskapene som har vart hele livet så har de gjerne vært på kanten av brudd en eller flere ganger. Da har disse forholdene, som totalt sett har vært gode, vært i en tilstand hvor mange andre ville gått. Alikevel ble det bedre og etter hvert ofte veldig bra.

Hvis man først skilles har man statistisk sett mye større sjanse for å bli skilt neste gang også enn de som gifter seg for første gang. Svært manger finner ikke noe som på sikt er bedre. Gjør man ikke det burde man egentlig tatt valget mellom å være permanent singel eller blitt i det opprinnelige forholdet. For mange vil det å bli være det beste alternativet fordi man på tross av problemer får utrolig mye av å være i et forhold. Helsemessig og lykkemessig er det statistisk sett den faktoren som gir størst utslag over tid. Mer enn livsstil. Faktisk gir også relativt dårlige forhold også helse og lykkegevinst. Kun de skikkelig dårlige slår negativt ut.

Hvis man ikke bare velger å bli værende, men også justerer sine krav til et forhold vil de fleste faktisk bli lykkeligere. Et gjennomgangstema i (kvinnelige og mannlige) samlivsterapeuters uttalelser er at folk i dag har ekstremt urealistiske krav til partneren. At menn da har lavere krav enn kvinner fremstår da ikke problematisk, men positivt. Kvinnene burde derfor i mange tilfeller ta etter menn og justere kravene sine fordi det de leter etter enten ikke finnes eller er så vanskelig å finne at det kunn er de færreste forunt. At mine kamerater ser etter fra 3-5 essensielle egenskaper i tillegg til utseende og kjemi fremstår langt mer fornuftig enn venninene mine som ser etter noen som fyller kriteriene på deres 3-5 A4 sider med essensielle egenskaper.

På andre livsområder viser lykkeforskning at så lenge mann er over et visst minnimum av levestandard, blir man ikke lykkeligere av å oppnå høyere inntekt eller ytterligere velferdsgoder. Man blir litt lykkeligere av å ha mer enn andre relativt sett, men ikke av godene i seg selv. Man blir kunn litt lykkeligere en kort stund etter at inntekten øker, men man faller fort tilbake til normalen. Over minstemålet er det primært snakk om du er et menneske med et lykkelig sinn eller ikke. Den samme mekanismen gjelder i forhold til tilfredshet i forhold til mindre valg som hvilken rett man spiser på resturant. Faktsik er det slik at jo flere retter det er å velge mellom jo mindre tilfredse oppgir folk at de var med måltidet. Det er god grunn til å tenke seg at det samme gjelder i forhold og at de som går ofte er mennesker som har dårligere annlegg for tilfredshet og derfor på sikt er mindre tilfredse både i og utenfor forhold. Det beste de kan gjøre er å justere forventingene til et realistisk minstemål som defintivt ikke ligger der mange kvinner i dag legger det.

Generelt blir menns adferd nå om dagen tolket som mer negative og mindre fornuftige enn kvinners adferd. Kvinner sees på som mer sosialt intelligente og bedre egnet for å være i forhold osv. Det er en god el i den tankegangen, men det er også en grov undervurdering av menns livsstrategier og sosiale handlingsmønstre. Et eksempel er at kvinners evne til å snakke om følelser og å få dem ut vurderes svært positivt. Hvis man derimot ser nøyere på psykologisk litteratur vil man se at selv om det ofte vil være en god strategi, så vil det like ofte være formålstjenelig å heller bare slutte å gruble, ta en rask beslutning og handle med en gang. Menns evne til å ta lett på ting og ikke gå for dypt inn i problemer er svært ofte en psykologisk sunn mekanisme. Jeg har faktisk måttet trene meg i å bli flinkere til akkurat det for å komme meg ut av en depresjon. Dagens terapiformer vil i like stor grad trene deg til akkurat dette som å være samtaler hvor man "graver" i følelsene sine. Fokus på barndom er for eksempel i ferd med å nedjusteres til et minimum fordi det sjelden er formålstjenelig å bruke mye tid på å snakke om det.

Et annet eksempel er at menn sees på som mindre sosialt intelligente fordi de er dårligere til å oppretholde et sosialt nettverk. Det folk glemmer er at menn er mye flinkere enn kvinner til å bygge profesjonelle nettverk. Det krever andre sosiale egenskaper som menn har flere av.

Tilsvarende vurderes menn som mindre sosialt intelligente fordi de ofte ikke skjønner kvinners indirekte strategier for inflytelse. For det første så virker direkte strategier ekstremt godt i svært mange sammenhenger, for det andre så er det en kontekstuell ting hvor menn er flinkere på indirekte strategier i en del sammenhenger en kvinner er. Det er snakket mye om kvinnelist som eksempel på at kvinner er sosialt listigere enn menn, men menn vurderes av psykologer som langt bedre maktspillere i organisasjoner. Dette er SOSIAL intelligens like mye som klassisk kvinnelist er det, og det er som oftest indirekte.

Kvinner vurderes også som så mye bedre egnet til å være i forhold fordi de så gjerne ønsker å snakke om problemene. Det er det mye i. Samtidig så er det slik at menn er flinke til å si ærlig hva de mener, mens kvinner heller bruker hint som menn ikke forstår. I parterapi brukes vel så mye tid på å lære kvinnen å si hva hun faktisk ønsker og å svare ærlig og direkte som å få mannen til å sette ord på følelser. At kvinner er så fantastisk mye bedre til å kommunisere er en sannhet med modifikasjoner. En første regel i kommunikasjon må jo være at man må se ann publimet og formidle slik at publikumet forstår det man prøver å medele. Kvinners uendleige bruk av vage hint er i så måte et eksempel på ekstremt dårlig kommunikasjon og er noe parterapeuter prøver å avlære dem. Det er i praksis en sosialt uintelligent strategi.

Hvis situasjonene hadde vært omvendt og det var flest menn som gikk i ekteskap hadde man garantert fortolket det annerledes. Da hadde man snakket om at menn ikke hadde utholdenhet nok, hadde like urealistiske forventninger til forhold som de har urealistisk selvbilde osv. At kvinner ble værende ville blitt sett på som utslag av at kvinner er så mye mer modne og egnet for forhold.

[Gjest Gjest]

Jeg kan jo i samme slengen korrigere den feilaktige forestillingen i tråden her om at menn har det mere komfortabelt i forhold fordi kvinnen tar større ansvar. Det er ikke tilfellet. Hvis man summerer arbeid i jobbsammenheng med arbeid i hjemmet så blir det nesten nøyaktig likt for begge kjønn. De har bare forskjellig balanse mellom ute og hjemmearbeid. Gå til statistisk sentralbyrås hjemmesider og sjekk selv. Dette er det gjort dyptpløynde studier av i alle vestlige land gjennom hele etterkrigstiden. At dere har denne feilaktige oppfatningen er et ekstremt eksempel på at man vrir forståelsen av virkeligheten i menns disfavør. Mann skaper ved denne forestillingen skyldfølelse for menn og et maktmiddel for kvinner som er ufortjent. Når man kan ha en så grovt feialktig oppfatning som dette så er kanskje en del av de andre forestillingene mann har om kjønn heller ikke riktige, men kanskje dårlig gjennomtenkte kollektive myter. Eller hva?

[Gjest Gjest]

Menn er fornøyd så lenge de har en base hjemme der de kan få dekket sine behov for mat på bordet når de er sultne og sex...

Det sies jo også at " menn går ifra kona når de har funnet en annen, kvinner går ut av forholdet når de har funnet seg selv"

Kanskje det er noe i det?

[Gjest GO]

Eller er det slik at menn rett og slett trives best med en partner?

det er vel individuelt. Jeg er mann og trives mye bedre alene en hva jeg gjør med partner.

Og jeg kjenner kvinner som trives bedre med en partner en alene

så dette er individuelt uansett om du er mann eller kvinne.

[Gjest Gjest]

Menn klarer ikke å være alene!

De er også veldig snare med å bli sammen med en ny , for de er avhengig av å være sammen med noen. De klarer seg dårlig alene.

Og ja det er kvinnene som går. Jeg har gått i alle mine forhold..

Vi går når vi ikke blir hørt. Menn velger å bli for å slippe å være alene.

Menn er det psykisk svake kjønn

Tull. Jeg er mann eller ung mann er 24 år og greier fint og være alene jeg liker meg mye bedre som singel en i forhold.

Jeg har alltid bodd alene siden jeg flyttet hjemmefra når jeg var 18. Og jeg greier meg fint alene.

men kanskje jeg er et untak fra regelen.

Og jeg har ikke noe probelemer med og dumpe en kvinne om jeg ikke liker meg i et forhold. Da bryter jeg rett av og så er jeg ferdig med henne.

det der med det psykisk svake kjønn er så idiotisk at jeg ikke en gang vil gi det noe svar.

men som sakt kanskje er jeg den eneste mann i verdne som fint kan bryte ut av et forhold. Bo alene og være singel og like meg bedre som singel.

[Gjest Gjest]

Tror det er mye i forklaringene deres. Menn kan nok ofte ha problemer med å være alene og å ta ansvar. tror også at mange ekteskap bør avbrytes. Men, det er en annen forklaring som bør med. Kan man ikke se det slik at menn har større utholdenhet i forhold og tolke det som positivt. Hvis man ser på de ekteskapene som har vart hele livet så har de gjerne vært på kanten av brudd en eller flere ganger. Da har disse forholdene, som totalt sett har vært gode, vært i en tilstand hvor mange andre ville gått. Alikevel ble det bedre og etter hvert ofte veldig bra.

Hvis man først skilles har man statistisk sett mye større sjanse for å bli skilt neste gang også enn de som gifter seg for første gang. Svært manger finner ikke noe som på sikt er bedre. Gjør man ikke det burde man egentlig tatt valget mellom å være permanent singel eller blitt i det opprinnelige forholdet. For mange vil det å bli være det beste alternativet fordi man på tross av problemer får utrolig mye av å være i et forhold. Helsemessig og lykkemessig er det statistisk sett den faktoren som gir størst utslag over tid. Mer enn livsstil. Faktisk gir også relativt dårlige forhold også helse og lykkegevinst. Kun de skikkelig dårlige slår negativt ut.

Hvis man ikke bare velger å bli værende, men også justerer sine krav til et forhold vil de fleste faktisk bli lykkeligere. Et gjennomgangstema i (kvinnelige og mannlige) samlivsterapeuters uttalelser er at folk i dag har ekstremt urealistiske krav til partneren. At menn da har lavere krav enn kvinner fremstår da ikke problematisk, men positivt. Kvinnene burde derfor i mange tilfeller ta etter menn og justere kravene sine fordi det de leter etter enten ikke finnes eller er så vanskelig å finne at det kunn er de færreste forunt. At mine kamerater ser etter fra 3-5 essensielle egenskaper i tillegg til utseende og kjemi fremstår langt mer fornuftig enn venninene mine som ser etter noen som fyller kriteriene på deres 3-5 A4 sider med essensielle egenskaper.

På andre livsområder viser lykkeforskning at så lenge mann er over et visst minnimum av levestandard, blir man ikke lykkeligere av å oppnå høyere inntekt eller ytterligere velferdsgoder. Man blir litt lykkeligere av å ha mer enn andre relativt sett, men ikke av godene i seg selv. Man blir kunn litt lykkeligere en kort stund etter at inntekten øker, men man faller fort tilbake til normalen. Over minstemålet er det primært snakk om du er et menneske med et lykkelig sinn eller ikke. Den samme mekanismen gjelder i forhold til tilfredshet i forhold til mindre valg som hvilken rett man spiser på resturant. Faktsik er det slik at jo flere retter det er å velge mellom jo mindre tilfredse oppgir folk at de var med måltidet. Det er god grunn til å tenke seg at det samme gjelder i forhold og at de som går ofte er mennesker som har dårligere annlegg for tilfredshet og derfor på sikt er mindre tilfredse både i og utenfor forhold. Det beste de kan gjøre er å justere forventingene til et realistisk minstemål som defintivt ikke ligger der mange kvinner i dag legger det.

Generelt blir menns adferd nå om dagen tolket som mer negative og mindre fornuftige enn kvinners adferd. Kvinner sees på som mer sosialt intelligente og bedre egnet for å være i forhold osv. Det er en god el i den tankegangen, men det er også en grov undervurdering av menns livsstrategier og sosiale handlingsmønstre. Et eksempel er at kvinners evne til å snakke om følelser og å få dem ut vurderes svært positivt. Hvis man derimot ser nøyere på psykologisk litteratur vil man se at selv om det ofte vil være en god strategi, så vil det like ofte være formålstjenelig å heller bare slutte å gruble, ta en rask beslutning og handle med en gang. Menns evne til å ta lett på ting og ikke gå for dypt inn i problemer er svært ofte en psykologisk sunn mekanisme. Jeg har faktisk måttet trene meg i å bli flinkere til akkurat det for å komme meg ut av en depresjon. Dagens terapiformer vil i like stor grad trene deg til akkurat dette som å være samtaler hvor man "graver" i følelsene sine. Fokus på barndom er for eksempel i ferd med å nedjusteres til et minimum fordi det sjelden er formålstjenelig å bruke mye tid på å snakke om det.

Et annet eksempel er at menn sees på som mindre sosialt intelligente fordi de er dårligere til å oppretholde et sosialt nettverk. Det folk glemmer er at menn er mye flinkere enn kvinner til å bygge profesjonelle nettverk. Det krever andre sosiale egenskaper som menn har flere av.

Tilsvarende vurderes menn som mindre sosialt intelligente fordi de ofte ikke skjønner kvinners indirekte strategier for inflytelse. For det første så virker direkte strategier ekstremt godt i svært mange sammenhenger, for det andre så er det en kontekstuell ting hvor menn er flinkere på indirekte strategier i en del sammenhenger en kvinner er. Det er snakket mye om kvinnelist som eksempel på at kvinner er sosialt listigere enn menn, men menn vurderes av psykologer som langt bedre maktspillere i organisasjoner. Dette er SOSIAL intelligens like mye som klassisk kvinnelist er det, og det er som oftest indirekte.

Kvinner vurderes også som så mye bedre egnet til å være i forhold fordi de så gjerne ønsker å snakke om problemene. Det er det mye i. Samtidig så er det slik at menn er flinke til å si ærlig hva de mener, mens kvinner heller bruker hint som menn ikke forstår. I parterapi brukes vel så mye tid på å lære kvinnen å si hva hun faktisk ønsker og å svare ærlig og direkte som å få mannen til å sette ord på følelser. At kvinner er så fantastisk mye bedre til å kommunisere er en sannhet med modifikasjoner. En første regel i kommunikasjon må jo være at man må se ann publimet og formidle slik at publikumet forstår det man prøver å medele. Kvinners uendleige bruk av vage hint er i så måte et eksempel på ekstremt dårlig kommunikasjon og er noe parterapeuter prøver å avlære dem. Det er i praksis en sosialt uintelligent strategi.

Hvis situasjonene hadde vært omvendt og det var flest menn som gikk i ekteskap hadde man garantert fortolket det annerledes. Da hadde man snakket om at menn ikke hadde utholdenhet nok, hadde like urealistiske forventninger til forhold som de har urealistisk selvbilde osv. At kvinner ble værende ville blitt sett på som utslag av at kvinner er så mye mer modne og egnet for forhold.

Dette var et særdeles klokt og bra innspill. Det høres ut som om du jobber med psykologi.

[Gjest Gjest]

Menn er fornøyd så lenge de har en base hjemme der de kan få dekket sine behov for mat på bordet når de er sultne og sex...

Det sies jo også at " menn går ifra kona når de har funnet en annen, kvinner går ut av forholdet når de har funnet seg selv"

Kanskje det er noe i det?

Og det mener du passer til en fnisesmiley fordi...?