Idiotiske krangler

[Kvist]

Har et nært familiemedlem jeg ikke går særlig godt overens med, jeg har bestemt meg for at å droppe kontakt ikke er en løsning. Og i dag toppet ting seg igjen. Nå er jeg så utrolig lei av uvennskap, grining og bråk.

De (et par, konflikten gjelder bare henne) ringte i går, og lurte på om vi ville bli med på kino i dag. Ettersom vi ikke hadde andre planer, takket vi ja til det og ble enige om at sekstiden passet best, så skulle vi ut å ta en øl etterpå. De skulle komme til oss i femtiden fordi vi bor nærmest.

De kom, vi drakk en kopp kaffe og tittet på kinoprogrammet. Endte opp med å velge en film ingen visste noe om, men som var anbefalt i avisen. Tre av oss hadde lyst til å se et par av de andre filmene, men det ville ikke hun så da ble den den alle gikk med på. PÅ kinoen blir hun og jeg sittende ved siden av hverandre. Filmen viste seg å være fryktelig teit og ganske kjedelig. Det er hun den første til å si når rulleteksten begynner. Og nå lyset kommer på sier jeg noe sånt som "Nestegang velger ikke du film vel?, da ser vi Die Hard i stedet for, hehe". Altså mente jeg det som en fleip, fordi Die Hard er etter min mening ikke helt vits i å se på kino, og fordi jeg vet at den type film er det absolutt dårligste hun kan tenke seg, altså ville hun skjønne at jeg var ironisk.

Da farer hun opp, får tårer i øynene og nesten roper ut i kinosalen at hvis hun var så fæl så kunne vi heller ha blitt hjemme. Jeg prøver å roe det ned med å si at det var ment som fleip, ikke kritikk. Vi visste jo alle at ingen av oss visste noe om filmen. Mannen hennes forsøker også å roe henne ned. Vi går ut av kinosalen og møtes utenfor, og da sier hun med en gang at nå måtte jeg skjerpe meg. Slutte å være så nedlatende og hånlig. Slutte å kritisere alt hun står for. Slutte å tro at alt jeg sier er bedre enn alle andres meninger. Og dama er faktisk enig i at filmen var dårlig...

Jeg sier igjen at det var ment som en spøk, ikke ment alvorlig, ikke ment som kritikk og slettes ikke mot henne personlig. Og, for å ikke gjøre ting verre og større enn de er ber jeg om at vi lar saken ligge og sier at jeg ikke er intressert i å snakke mer om det, fordi det var en misforståelse. Hun fortsetter med at jeg tråkker på andre, alt jeg alltid skal være så mye bedre enn henne. Da sier jeg at jeg ikke orker mer sånt og at jeg kommer til å gå. Hun fortsetter og jeg går inn på kinoen for å møte mannen min som har vært på do. De går videre nedover gata.

Så går vi hjemover, men et kvartal lengre nede står hun alene og venter på oss. Roper etter meg og vil prate, hun gråter skikkelig nå. Jeg har i grunnen ikke særlig lyst til å prate mer med henne akkurat da, men gjør det alikevel, det er jo tross alt familie. Hun trekker meg unna mannen min, gråter og snufser. Og sier at nå har vi begge vært dumme, nå kan jeg si unnskyld for at jeg tråkket sånn på henne.

Jeg prøver igjen å si at jeg ikke forsøker å tråkke på henne, at jeg ikke er ute etter å ta henne eller mener at jeg er så mye bedre. Men vi er forskjellige, jeg prøvde meg på en spøk, som mildt sagt slo dårlig an. Og jeg beklager misforståelsen.

Og så begynner regla: Jeg kritiserer alltid, jeg roser henne ikke nok. Jeg kommenterer ikke klærne hennes og sier de er fine. Jeg finner altlid feil ved henne. Jeg kan og vet best selv, og jeg må huske på at jeg bare er 25 år, og at derfor kan jeg ikke forvente at folk som er eldre enn meg skal tro på at jeg vet så mye, for det går ikke an. Ikke er jeg høflig nok heller.

Jeg prøver igjen å si at jeg ikke er ute etter å ta henne, men at vi er forskjellige. Veldig forskjellige. Men at jeg prøver å gjøre ting hun liker, og ikke minst så prøver jeg å være varsom med hva jeg sier, for å unngå sånne situasjoner som det her.

Nå sitter hun på fortauet og hulker og snyter seg. Jeg hører aldri på henne, og så begynner hun å dra fram eksempler på situasjoner. Helt tilbake til jeg var 18 år... Et av eksemplene var fra en familietreff på hennes hytte for noen uker siden. Det var grilling og det var en diger bolle salat. Jeg har aldri likt dressing, men ser det er dressing på salaten så derfor forsyner jeg meg litt forsiktig av den. Men passer på å ikke ta så lite at noen kan legge merke til det. Hun har altså kjent meg hele mitt liv, vet at jeg aldri har likt dressing, men jeg antar at enten har hun glemt det, eller så har hun tenkt at jeg bør klare litt dressing siden alle andre vil ha det. Uansett så spiser jeg salaten, i så biter, sammen med det andre. Jeg spiser heller noe jeg absolutt ikke kan fordra, enn å kommentere det og risikere at det blir tatt som kritikk. Og så spør hun! Kvist, hva syns du om denne dressingen? Jeg tror jeg sier noe sånt som at den var syrlig, og at det går greit eller noe...

På fortauet nå så har det blitt til at jeg var uhøflig, ute etter å kritisere og ekkel med henne. jeg kunne jo ha sagt at den var god.

Hun har, så lenge jeg kan huske, etter min oppfatting forsøkt å få sine meninger til å bli mine. Hun kritiserer fargene jeg kler meg i, pengebruken min, stemmeleiet mitt, at jeg ler for mye, mens jeg røyket pleide hun å gjemme askebegrene når hun var hos oss. Og hun har flere ganger prøvd å kjøpe ting til meg eller til huset mitt, eller å gi meg en liten pengesum, og sagt, litt sånn tilfeldig i det hun gir det bort at nå kommer jeg vel til å høre på henne... Og da har jeg ikke villet ta i mot, jeg vil ikke ha gaver som egentlig er ment som "bestikkelser" for å få meg til å enten like henne eller gjøre som hun sier. Da er jeg heller blakk. Mine meninger er ganske ofte vel gjennomtenkte, jeg innrømmer gjerne at de ikke alltid er de klokeste, men de er i hvertfall mine egne og jeg tør stå for dem. Og jeg kommer alltid til å ville ta mine valg, basert på mine meninger. Ikke det at jeg ikke er villig til å høre på andres erfaring, men når det gjelder hverdagens små valg, er min erfaringer og meninger vel så gode som en som er dobbelt så gammel som meg.

Dette prøvde jeg altså å formidler der i veikanten, at det ikke er henne jeg kritiserer. Jeg bare mener noe annet. Jeg sier også at jeg syns det virker som om hun velger å tolke alt i verste mening, at hun velger å tro alt alle er ute etter henne. Hun sier det er fordi hun ikke få noe bekreftelser på at hun er OK, at vi ikke sier ofte nok at vil er glade i henne og at hennes ting/meninger/klær er fine og bra.

Jeg sier at det er da ikke min, eller noen andres oppgave å gi henne den bekreftelsen på at hun er OK, når hun prøver så godt hun kan å få det til at vi (familien generelt og meg spesiellt) mener det motsatte. Det må jo være hennes ansvar å tro på sine egen meninger og synspunkter, på samme måte som det er mitt ansvar å tro på og stå for mine, uavhenging av hva andre måtte mene. Ikke det at det ikke er hyggelig med andres bekreftelser, men ansvaret for min selvtillit er da hos meg? Og jeg vil da heller at folk sier i mot meningene mine enn at de juger for å jatte med meg.

Du vet ikke nok om meg til å si sånt roper hun da, og går motsatt vei av hva jeg skulle gå for å komme hjem.

Da går jeg hjemover, møter mannen min som står et kvartal unna og titter i butikkvinduer... Uff, hva skal man gjøre med slikt? Sliten i hodet og fortvila nå. Synes helt ærlig at denne episoden var aller mest hennes greie. Men på samme tid så er det jo også i min interesse å oppretteholde et forhold som er noe mer vennlig enn åpen konflikt... og akkurat nå virker det veldig vanskelig.

Noen gode råd?

[Kamikatze]

Hehehe nei...

[Gjest beekeeper]

Altså, for å være helt ærlig så synes jeg at du virker som et veldig fornuftig menneske som er saklig. Og det virker, utifra det du skriver her, at hun ikke vil høre på sunn fornuft. Så hva skal man gjøre da? Jeg vet ikke. Men jeg selv tror ikke jeg hadde orket å ha så mye kontakt med en så forvirrende og slitsom person.

[Gjest Gjest]

Så det er ei oppmerksomhetssjuk dame som tydeligvis er litt for vant med å få ting som hun vil ha det, og hun er furt på deg fordi du ikke gjør/er som hun vil du skal?

Tror jeg hadde skygget banen jeg, hvertfall for en stund. Må hvertfall ikke finne på å gi etter og skulle si unnskyld for noe som ikke er å unnnskylde.

[Drua]

Tror jeg ihvertfall hadde prøvd å begrenset kontakten med dette smågale mennesket, for jeg hadde blitt veldig sliten av alt dramaet.

[Gjest Vampyra]

Dette hørtes ganske kjent ut, på et vis.... Og det eneste jeg endte opp med var å kutte ut hele personen. Hun dro meg og alle hun omgikk så langt ned i søla at vi har brukt mange måneder/år på å få nervene på plass igjen.

Psykisk syke er ikke lette å omgås...

[Gjest Gjest_Betty_*]

Nå var det veldig mye skrevet her... men når det gjelder den kino-greia så var min første tanke at her har hun vært fryktelig klar over at hun har overtalt alle de andre til å se en film hun hadde tro på, og så viser det seg å være en drittfilm. Det er nok ille nok for henne å vite det, om hun ikke skal få en syrlig kommentar også.

For jeg syns den kanskje var litt syrlig ja.. Og at hun var den første til å si at filmen var dårlig, var vel kanskje hennes måte å si "ok, denne gangen bommet jeg, vi skulle nok sett den filmen dere ville ja". Kommentaren du sendte henne var i mine øyner helt unødvendig. Du kunne sagt f.eks. "det kunne du jo ikke vite, den fikk jo god kritikk, så pytt pytt det var jo bare en film"... Det hadde nok fått henne til å føle seg mye bedre, etter situasjonen som kanskje var litt lei for henne allerede.

Nå er ikke jeg en slik person som ikke eier humoristisk sans, og jeg skjønner at dette var sagt (og kanskje) ment som en fleip. Men noen ganger og i noen situasjoner kan slik fleiper såre veldig.

I denne situasjonen var nok hun, som sagt, litt lei seg allerede, og kommentaren fra deg ble nok oppfattet som en "triumferende" kommentar.

Jeg kjenner en som er veldig flink til å sende slike kommentarer, venter på enhver anledning til å triumfere over noe. Alt jeg sier pleier en eller annen gang å bli brukt mot meg. Og det ofte som en

mye større sak enn det var i utgangspunktet, og uten at jeg hadde særlig sterke meninger om det i utgangspunktet.

Når jeg leser videre i innlegget ditt så er jeg ikke sikker på om det er du eller henne som er denne personen jeg snakker om, og hvem som er "meg". Det virker som kanskje begge er litt på "hugget" etter hverandre. Og det er nok også tilfellet i min "historie". Trolig fordi vi er veldig ulike, og begge er kanskje litt urokkelige for andre synspunkt, "smaker", holdninger osv. Det kan nok også være tilfellet for dere, siden du sier dere er veldig ulike også.

Jeg for min del er veldig klar over dette, og så snart jeg merket at det ble slitsom, unngikk jeg å komme i situasjoner hvor det blir sånn. Jeg holder igjen kommentarer som jeg vet kan virke "triumferende" eller sårende. Vedkommende derimot har ikke gjort det samme. Derfor er fristelsen til å sende kommentarer tilbake stor. Men jeg orker bare ikke... Det er klart det blir anspent og slitsomt å hele tiden ta imot, mens man samtidig må veie sine egne ord. Men det er det eneste som nytter i lengden tror jeg.

Å prøve å heller rose litt og gi bra kritikk kan aldri skade heller, så dette må bli mine råd til deg...

PS! Reaksjonen hennes med gråting osv. var noe voldsom synes jeg. Kanskje det har toppet seg for henne denne gangen. Men hvis ikke, og dette er hennes normale reaksjon, virker hun kanskje litt hysterisk.

[Gjest Chrizzy]

Jeg må også tilstå å si at jeg syntes den første kommentaren var unødvendig, selv om det sikkert ikke var stygt ment. Tror du hun virkelig mener det hun sier, eller er det bare for å være vanskelig eller få oppmerksomhet?

Kanskje, selv om du er dypt uenig, du kan gi henne en eller annen form for anerkjennelse for hennes følelser. Hun har jo lov å ha de, selv om du ikke er enig. Kan det være at hun virkelig føler det slik?

Samtidig ville jeg nok tatt avstand fra noen som lager scener på åpen gate, det tror jeg fort blir for mye for de aller fleste.

Lykke til, det ordner seg! Beklagligvis så er det som oftest oss selv vi må forandre om det er noe vi ikke liker, eller ta avstand.

Endret 2. august 2007 av Chrizzy

[Annie]

Jeg hadde unngått dette mennesket så mye jeg hadde kunnet. Hadde fortalt mannen hennes om hvorfor, og så fikk det være opp til han om han ville fortelle henne grunnen til at dere ikke er så mye sammen lengre. Han burde vite hvordan han skal legge det frem evt.

[Ce'Nedra]

Dette mennesket har det virkelig ikke godt med seg selv, og jeg tror ikke hun mener å være dramatisk heller jeg da.. Hun har nok en helt elendig selvtillit, jeg ble helt trist av å lese dette.

Synes ikke det er riktig å kutte kontakten med henne.. Jeg synes du bør støtte opp om henne. Si ting som at "denne kledde du" osv. Det betyr jo ikke at du ville kjøpt det samme. Tror egentlig ikke det skal så mye til for at hun blir glad, hun virker helt sulteforet på komplimenter og ros. Det ligger nok mer bak her...

Men for din egen del bør du nok begrense kontakten noe, det er ikke din jobb å få henne sterk. Bare forsøk å overøse henne litt med fine ord de få gangene dere ses, så slipper du i alle fall flere sånne kriser. Så lenge hun er i din familie, tror jeg det er det du vinner mest på..

[Gjest mira-mar]

Må man akseptere alt bare fordi man er i familie? Noen ganger stemmer ikke kjemien uansett hvor mye man er i familie.

Jeg har en person i familien som ikke liker å bli motsagt og som ikke liker at andre har andre meninger enn han selv. Han gidder ikke gå på besøk til folk som har rare meninger, og har en person sagt i mot han så holder han det mot dem helt i graven. Har erfart to ganger at ved forespørsel om han vil være med å bære kisten så sier han nei og finner på en eller annen unnskyldning.

Jeg har prøvd å si at det ikke er farlig om folk ikke er enige med han i alt, han blir ikke noe mindre til person av betydning av den grunn. Men det var jo så klart kritikk av han så da snakket han ikke til meg på en stund. Men det er en del av livet at alle ikke er enige i alt.

Det er f.eks. ikke din jobb å bygge opp din venns selvtillit, det er hennes men samtidig så kan du tenke deg om et par ganger før du buser ut med enkelte setninger uten at det går utover din integritet. Det er ikke alt som trenger å bli sagt. Å rose noen for alt fra klær til valg av lysestaker ville for meg blitt kunstig i lengden.

[Gjest Gjest]

Nå var det veldig mye skrevet her... men når det gjelder den kino-greia så var min første tanke at her har hun vært fryktelig klar over at hun har overtalt alle de andre til å se en film hun hadde tro på, og så viser det seg å være en drittfilm. Det er nok ille nok for henne å vite det, om hun ikke skal få en syrlig kommentar også.

For jeg syns den kanskje var litt syrlig ja..

.

.

.

Nå er ikke jeg en slik person som ikke eier humoristisk sans, og jeg skjønner at dette var sagt (og kanskje) ment som en fleip. Men noen ganger og i noen situasjoner kan slik fleiper såre veldig.

I denne situasjonen var nok hun, som sagt, litt lei seg allerede, og kommentaren fra deg ble nok oppfattet som en "triumferende" kommentar.

Hvor nærtagende skal man være da?!? Jeg kan ikke for mitt bare liv forstå hvordan den kommentaren TS kom med skulle kunne oppfattes som noe annet enn en meget uskyldig spøk.

Jeg må også tilstå å si at jeg syntes den første kommentaren var unødvendig, selv om det sikkert ikke var stygt ment.

Blir trivelige vennskap når man aldri kan åpne kjeften uten å være redd for at den andre skal ta seg nær av det du sier. Man må da ha en viss grad av humor og selvironi.

Mitt råd til TS vil være å unngå kontakt med vedkommende i så lang utstrekning det lar seg gjøre, og når de møtes - si minst mulig. Blir for slitsomt å hele tiden skulle veie sine ord av redsel for storoppstandelse.

[Gjest *Snart medlem*]

Dette mennesket virker jo rimelig irrasjonelt, og jeg er redd for at hvis du velger å fortsette å ha kontakt med henne uten konflikter må du rett og slett begynne å veie alt du gjør og sier på gullvekt for ikke å tråkke henne på tærne.

Med andre ord: du må ikke spøke med ting som hun kan ta ille opp, og du må være helt enig med henne, og unnskylde deg selv når hun mener at du er arrogant og bedrevitende.

Og for å være helt ærlig - jeg hadde ikke orket å forholde meg til noen mennesker på denne måten.

Jeg kan se for meg at hun har etablert et veldig irrasjonelt og barnslig forhold til deg fra ung alder og som hun ikke klarer å frigjøre seg helt fra når hun er sammen med deg. Kanskje hun også har dårlig selvtillit, og har fått en ide om at du rakker ned på henne fordi du har bein i nesen og står på ditt.

Det går jo selvsagt an å forsøke en samtale med henne på tomannshånd (men du har kanskje allerede gjort det?), men hvis hun er så irrasjonell som hun virker, vil det vel gjerne bare skape en ny konflikt.

Endret 3. august 2007 av *Snart medlem*

[Gjest Gjest]

Jeg er enig i at kommentaren etter filmen kanskje var litt syrlig, samtidig er det HELT irrasjonelt å reagere sånn som hun gjorde. Hvis du er så fæl som hun gir uttrykk for under en krangel, ville hun vel sannsynligvis ikke tatt kontakt med deg for å finne på ting, så jeg antar at det ikke er mye hold i det hun sa. Nå skal jeg innrømme at jeg selv kan reagere vel sterkt på kommentarer som er sagt i beste mening, det hender jo man feiltolker eller kommentarene har litt dobbeltbunn, men jeg har uansett selv ansvar for min egen reaksjon.

Personen det er snakk om virker veldig usikker, synes jeg, og minner meg om en jeg kjente, men er glad jeg har kuttet kontakten med. Hun var slik på grunn av usikkerhet (som igjen skyldtes mange faktorer), og selv om kanskje akkurat hun og jeg kom ekstra ille ut noen ganger, er det mange andre som også ha fått "smake" reaksjonene og beskyldningene... Det er slitsomt med voksne mennesker som hele tiden trenger kraftige bekreftelser og er sikre på at du dolker dem i ryggen straks du sier et litt skeivt ord eller ikke er tilgengelig på telefon...

Når det gjelder å støtte og bekrefte; tja... Gi gjerne komplimenter, særlig for positive handlinger (det kan på sikt endre atferden hennes også), men noen ganger vil usikre mennesker ha et "umettelig" behov for komplimenter; det blir aldri nok, og selv om man tidligere på dagen har overøst vedkommende med ros og godord, vil likevel en feilslått vits på kvelden bli tolket som at man ønsker å såre. Det er faktisk vanskelig å gi en usikker person trygghet bare gjennom ros og "støtte", da selvtilliten er noe hun må jobbe med selv.

Jeg vet ikke hvordan du bør forholde deg til henne, men jeg ville nok prøvd å ha mindre kontakt, og kanskje vært mindre "meg selv" sammen med henne - dvs kutt ned på humor som kan feiltolkes, dropp å snakke mye om deg selv og egne meninger, jatt med som *snart medlem* sier. Ikke at det er særlig givende, men du vil kanskje unngå endel konflikter.

[(-:Domino:-)]

Dere er helt klart veldig forskjellige, og når du er klar over at hun er nærtagende og tydelig har dårlig selvtillit, så burde du spart deg den kommentaren.

Hun er usikker på seg selv og opplever at du angriper henne, om det er tilfelle eller ikke er vanskelig for oss utenforstående å vite, men du trenger jo ikke å nærmest legge lista for en krangel når du vet hvordan hun er...

Krangler for åpen scene er det ingen som syns er hyggelige og denne gråtescenen tyder jo helt klart på at hun ikke har det helt bra med seg selv, og at hun sliter med noe.

Man MÅ jo ikke omgås fordi man er familie, men om du velger å fortsette å treffe dette paret, så tror jeg det lureste er å forholde deg mer nøytral, ettersom dere ikke går sammen i det hele tatt.

[Gjest Chrizzy]

Blir trivelige vennskap når man aldri kan åpne kjeften uten å være redd for at den andre skal ta seg nær av det du sier. Man må da ha en viss grad av humor og selvironi.

Klart man må, men jeg tror at den eneste man kan forandre er seg selv. Man kan klart la være og møte mennesker det lett oppstår slike situasjoner med, er det et familiemedlem så kan det jo være vanskelig, i alle fall må man ha noe med hverandre å gjøre til en viss grad. TS driver egentlig med "bevisføring" i innlegget, noe som tyder på at det finnes en viss for for usikkerhet der også.

Det er vel under enhver tvil at dette mennesket som TS sliter med er i ubalanse og kan være vanskelig å omgåes. Hva kan TS gjøre da? Hun har bare kontroll over seg selv, hun kan tilpasse seg og passe på at hun ikke like lett havner i slike situasjoner. Jeg synes også at hun allerede i begynnelsen av innlegget skriver helt tydelig at det var hun andre sin feil at det ikke ble den filmen som de tre andre ville se, jeg tror nok hun kanskje var litt negativ i utgangspunktet, derfor mener jeg at det var unødvendig med den kommentaren. Særlig siden det virker som om dette "forholdet" er vanskelig fra før. En sak har også alltid to sider.

TS, jeg mener ikke å si at du er slem eller gjør noe galt. Jeg tror du er både reflektert og sunn, jeg prøver bare å se litt rundt det hele.

[Kvist]

Takk for innspill og synspunkter. Veldig ålreit å se andres syn på ting, for jeg skjønner jo at det, i forholdet til henne, er ting jeg kunne gjøre mye mye bedre. Men saken er vel at forholdet mellom oss alltid har vært litt dårlig. Hun har også i lang tid slitt psykisk og derfor har vi rundt henne prøvd å tilpasse oss.

Men det er slitsomt å veie sine ord hele tiden, det er slitsomt å måtte tenke ut alle mulige reaksjoner på ting man gjør og sier. Og jeg er da ikke noe supermenneske jeg heller, jeg tar meg nær av ting og reagerer med sinne, oppgitthet eller blir såra jeg også. Også har jeg inntrykk av at når jeg har "gått på tærne" rundt henne en stund, så blir på en måte tolmoldigheten min brukt opp. Jeg sitter med inntrykket av at samme hvor mye jeg prøver, samme hvor mange positive ting jeg sier til henne, så er det lissom aldri bra NOK.

Jeg ser jo i etterkant at kommentaren min kanskje var i syrligste laget. Men jeg syns også at reaksjonen hennes var altfor voldsom til at det kan skyldes den kommentaren alene. Jeg vet ikke om hun reagerer sånn fordi hun faktisk mener og tror at jeg er sånn ute etter henne, eller om det er rop om oppmerksomhet, støtte, ros og kanskje også hjelp.

Jeg håper jo at det er et rop om noe, for tanken på at et annet menneske syns jeg er så jævlig og ekkel er jo ikke særlig fristende. Og jeg vet ikke om jeg er sterk nok som menneske til å klare å snu en sånn oppfatning, jeg tror vel egentlig ikke at jeg er det.

Men som Chrizzy skriver, at jeg bør gi henne anerkjennelse for at hun føler som hun gjør. Hvordan gjør jeg det da?

Hun sier jo at hun har dårlig selvtillit, og at hun er trist og deprimert. Hun har ikke utdypt det noe særlig, og jeg har heller ikke spurt. Jeg har tenkt at noe såpass privat bør det være opp til henne om hun vil snakke om. På en måte er jeg jo glad i henne, og vil veldig gjerne at hun skal få litt orden på tanker og følelser. Både for at hun skal få det bedre, og for at jeg ønsker meg et hyggelig og normalt forhold til familien min.

Men hvordan snakker man om sånt, uten at hun tolker meg som en besserwisser eller en som tråkker på henne. Og hvordan tar man opp slikt uten at hun oppfatter det som om jeg "beskylder" henne for å være psykisk syk? For jeg tror jo egentlig at hun er psykisk syk, og jeg håper at hun kan få hjelpe til å mestre/bli kvitt den sykdommen og få et bedre liv. For det kan da ikke være særlig ålreit å våkne om morgenen og tro at verden er i mot deg...

[Kvist]

Og hvis noen har noe supergode måter å forme komplimenter på som gjør at hun ikke hører alt vrangt så tar jeg gjerne i mot

Blir litt sånn at hvis jeg sier "Fin jakke, er den ny? Den kledde deg"

Så tror jeg at hun hører noe sånt som "Ny jakke? Den dekket bra over den svære rompa di, også var den ikke så stygg som resten av det du har på"

Skikkelig vanskelig å formulere seg for at det ikke skal kunne vris på...

[Rosalie]

Jeg skjønner ærlig talt ikke at du gidder. Hadde det vært meg, hadde kontakten begrenset seg til familiesammenkomster. Jeg gidder ikke å være gratis støttekontakt for folk, eller leke venn.

[Tabris]

Utfra det du skriver så virker det som om hun reagerte så kraftig fordi dette - fra hennes side - var dråpen som fikk begeret til å flyte over. Jeg har selv gjort det samme - overreagert av en bagatell fordi det var summen av alt som gjorde at jeg sprakk.

Jeg sier ikke at det dermed er din feil, men det virker som om det hun sier er slik hun oppfatter situasjonen. Kan virke som om en del av det er tuftet på misforståelser som det kan være bra for begge å få nøstet opp i.

Endret 4. august 2007 av Tabris