Frustert

[Gjest Jorn]

Har hatt kontakt med ei jente på 24 år via internet i ca. et halvt år nå. Er selv 26….

Er ganske frustret nå. Har snakket flere ganger om at vi skal møtes -vi bor langt fra hverandre.

Hun sier at hun ønsker å møte meg og gleder seg til det. Men når vi nærmest har avtalt at hun skal komme, blir det stille fra hennes kant, gjerne flere dager opptil ei uke eller to. Når etter jeg hvert spør om det er noe som er feil, sier hun at hun dessverre ikke kan komme pga. av hun er opptatt med jobben. Dette har hendt 3 ganger. Muligens litt lite info for å få insikt her. Men jeg er interisert i henne og hun sier hun er interisert i meg og vil møtes. Virker som det er noe hun er usikker på og vil at jeg skal si…. Jeg skjønner ikke hva…. Om det skulle bli seriøst et forhold mellom oss, måtte det innebære at en av oss må flytte. Jeg har sagt at det har jeg evnt. mulighet for siden jeg jobber offshore. Jeg har oppfattet at jeg kan begynne å spørre mer en jeg burde når det nærmer seg at hun skal komme. Tyder på at hun vil at jeg skal si noe når hun blir stille… Men jeg skjønner ikke…. Stemmer det at når kvinner blir stille er det noe de egentli vil prate om og at menn skal si? Om vi møtes og det utvikler seg, blir man jo mer knyttet til hverandre. Mulig hun er redd jeg bare er ute etter sex. Noe jeg ikke er fordi jeg liker henne veldig godt. HELP!

[Gjest Gjest]

Hei

Kan du ikke spørre henne direkte? HVorfor hun backer ut de gangene dere avtaler å møtes.. Du må jo miste interessen når hun hele tiden trekker seg når det først gjelder?!

Er hun like seriøs og legger like mye i det som deg da?

Skjønner du blir frustrert, når man har hatt kontakt så lenge og liker den andre personen godt. Man ønsker jo å ta steget videre og finne ut av det. Kan være hun syns det er litt skremmende når det først gjelder.. :klø:

[Gjest Pax]

Du kan jo dra til henne. Si at du kan bo på hotell, kanskje hun synes det er litt skummelt å møte deg.

[Gjest Jorn]

Hei

Kan du ikke spørre henne direkte? HVorfor hun backer ut de gangene dere avtaler å møtes.. Du må jo miste interessen når hun hele tiden trekker seg når det først gjelder?!

Er hun like seriøs og legger like mye i det som deg da?

Skjønner du blir frustrert, når man har hatt kontakt så lenge og liker den andre personen godt. Man ønsker jo å ta steget videre og finne ut av det. Kan være hun syns det er litt skremmende når det først gjelder.. :klø:

Takk for svar

Liker henne så utrolig godt, og må ta et par pils for å prøve å slappe av. Var meningen at vi skulle møtes denne uka, men nok en gang kunne hun ikke pga. av at hun måtte jobbe...

Etter sist gang vi avtalte vi skulle møtes, var jeg ikke "online" på 4 dager pga. av at jeg måtte bort. Lurer på om det kan ha hatt en årsak, at hun dermed trodde jeg ikke var så interisert i chatte når det alt var avtalt at hun skulle komme. Etter dette gikk det to uker før jeg spurte om fortsatt ville komme. Men da svarte hun at hun måtte jobbe. Hun beklager og sier at hun jobber mye og er opptatt av karriere, og jeg tror henne på det. Men alikvel synes jeg det er rart når hun sier hun vil komme og dernest ombestemmer seg. Vet at hun gikk ut av et forhold mens vi chattet, dette fortalte hun meg senere. Mulig hun er redd for å bli såret eller bare er opptatt av å få oppmerksomhet?

[Gjest Gjest]

Takk for svar

Liker henne så utrolig godt, og må ta et par pils for å prøve å slappe av. Var meningen at vi skulle møtes denne uka, men nok en gang kunne hun ikke pga. av at hun måtte jobbe...

Etter sist gang vi avtalte vi skulle møtes, var jeg ikke "online" på 4 dager pga. av at jeg måtte bort. Lurer på om det kan ha hatt en årsak, at hun dermed trodde jeg ikke var så interisert i chatte når det alt var avtalt at hun skulle komme. Etter dette gikk det to uker før jeg spurte om fortsatt ville komme. Men da svarte hun at hun måtte jobbe. Hun beklager og sier at hun jobber mye og er opptatt av karriere, og jeg tror henne på det. Men alikvel synes jeg det er rart når hun sier hun vil komme og dernest ombestemmer seg. Vet at hun gikk ut av et forhold mens vi chattet, dette fortalte hun meg senere. Mulig hun er redd for å bli såret eller bare er opptatt av å få oppmerksomhet?

Hvis hun gikk ut av et forhold for ikke så lenge siden så kan det være at hun ikke er helt klar for å møte deg, men at hun liker å "ha noen der"om du skjønner? Hvor lenge var hun sammen med x-en?

Kan være hun blir litt skremt og er redd ja.. hmmm... ikke lett å vite. Det beste er om du kan spørre henne direkte.

Har dere kontakt på tlf også eller er det bare på nett?

[Gjest Jorn]

Du kan jo dra til henne. Si at du kan bo på hotell, kanskje hun synes det er litt skummelt å møte deg.

Det er en god ide. Men er redd for å mase og være for innpåsliten. Sist gang jeg foreslo at jeg kunne komme ble hun sur og sa at jeg måtte forstå at når hun ikke hadde tid så hadde hun ikke tid. Men tror du har et poeng der. Jeg kommer til å spørre henne om det er ok at jeg gjør det. Takk for svar

[Gjest Jorn]

Hvis hun gikk ut av et forhold for ikke så lenge siden så kan det være at hun ikke er helt klar for å møte deg, men at hun liker å "ha noen der"om du skjønner? Hvor lenge var hun sammen med x-en?

Kan være hun blir litt skremt og er redd ja.. hmmm... ikke lett å vite. Det beste er om du kan spørre henne direkte.

Har dere kontakt på tlf også eller er det bare på nett?

Hun var sammen med x-en i ca. et halvt år. Men da jeg startet å chatte med henne var hun fortsatt sammen med han, de hadde et avstansforhold. Tror ikke hun fikk nok oppmerksomhet av han. Til mitt forsvar så viste ikke jeg at hun var sammen med noen i starten. Vi snakket om diverse ting, så utviklet de seg. Har bare hatt kontakt over nettet. Og noe med webcamera. Kan være at hun er usikker om hun vil ta dette videre, mulig hun er redd for å bli skuffet/såret. Sa det henne direkte i siste melding jeg sendte til henne at jeg virkelig er liker henne og er ute etter et forhold om ting fungerer. Siden det var så lenge jeg hadde hørt fra henne nå, sa jeg at jeg håpet at hun kunne sende en sms når hun hadde tid til å være online igjen. (Vet ikke om jeg orker å sitte omtrent hver kveld å vente på henne ved PCn. Blir bare deprimert. Vil heller ikke være for innpåsliten...Samtidig vil jeg jo vise ay jeg mener alvor)

[Gjest Pax]

Du kan jo si at du har lyst til å dra til X by uansett (kanskje du har noen venner der?), og at du ikke forventer at hun skal være guide, men at det hadde vært fint med en kopp kaffe en dag.

[Gjest Jorn]

Du kan jo si at du har lyst til å dra til X by uansett (kanskje du har noen venner der?), og at du ikke forventer at hun skal være guide, men at det hadde vært fint med en kopp kaffe en dag.

Ja, det skal jeg gjøre, orker ikke å være usikker lenger...

Har tenkt på det, men trengte en et push

[Gjest Pax]

Bra! Bare pass på så hun ikke setter alle premissene.

[Gjest Jorn]

Bra! Bare pass på så hun ikke setter alle premissene.

Hva mener du? Hva betyr premissene?

Sendte akkurat melding til henne nå...

[nettvenninnen]

Jeg har forsåvidt vært i samme situasjon som henne. For mange,mange år siden. Jeg hadde kontakt med en fyr omtrent daglig i nesten 3 år sammenhengende. Desto mer vi hadde kontakt, desto verre var det for meg å treffe han. Det gjorde heller ikke saken bedre at jeg var på vei ut av et forhold når vi først fikk kontakt.

årsaken til at jeg ikke ville treffe han var slett ikke fordi jeg ikke likte han. Jeg hadde utrolig lyst. Men siden vi igjennom lang tid hadde fått så god kontakt, så våget jeg ikke å ta det lille skrittet som skulle til. Telefonen føltes så trygt. Var redd for at både jeg og han skulle bli skuffet, Da ble det nesten bedre å leve igjennom illusjonen som jeg hadde i telefonen.

Jeg var ubestemt til tusen. Kunne si ja til treff (i gode øyeblikk, hvor jeg virkelig følte at jeg var klar for det), for så i neste øyeblikk ombestemme meg, fordi jeg ble litt skremt. Hadde en million unnskyldninger hver gang jeg ville trekke meg.

Dessuten passet det også dårlig med en seriøs relasjon. Jeg kom etterhvert under høgskoleudannelse, ville ha fokus på karriere osv jeg også. Ved siden av å være redd for at ting skulle bli skuffende var jeg også redd for at alt skulle klaffe. Følte meg ikke parat til en relasjon i det hele tatt. Ting ble bare verre ettersom når årene gikk. Baugen på å treffe han føltes som en stor mur som ble umulig å overkomme.

Hører med til historien at vi hadde et dialogmessig opphold i noen år- Og at vi traff hverandre omsider etter syv år. Fungerte bra, det. Og vi har fremdeles kontakt opptil flere ganger i uken. Men det kommer neppe til å bli oss. Han er redd og slett blitt til min aller besteste bestevenn. Etter så mange år (til tross for at vi aldri traff hverandre), så deler man ganske så store deler av hverdagen sammen. Man vet usedvanlig mye om hverandre. Og det skaper grunnfundamentet til et fantastisk vennskap.

Poenget er i hvertfall at det spørs om dere har latt det gå for lang tid. Er hun som meg,så synes hun ting bare blir verre desto lengre tid det tar. Og hun er antagelig redd for følelsene sine. Personlig klarer jeg ikke å bli totalt forelsket før jeg treffer noen. Så jeg var livende redd for å få sterke følelser. Tviler i hvertfall på at hun bare er ute etter oppmerksomhet.

Har forsøkt å finne ut av hva som skulle til for å møte min omtalte venn. Jeg vet sannelig ikke...tror ikke noe kunne ha rokket meg. Jeg måtte så absolutt bare bli klar for det selv. I dette tilfellet ble jeg glad da han etter noen år tok kontakt igjen- og da var jeg også i mellomtiden blitt mer klar. Da føltes det som å begynne på nytt. Og jeg syntes da at det var fornuftig å møtes så fort som mulig, slik at ikke ting bare ble en "reprise" fra tidligere (hvor det var behagelig å ha han kun via nett og telefon).

Faktisk så forsøkte han seg på det med å bare dukke opp (etter at vi hadde hatt en dialog i tre år) Og det var DA han og jeg mistet kontakten og fikk noen år med opphold. Derfor vet jeg ikke helt om det rådet er å anbefale...For å si det sånn. Er hun klar, så sier hun ja til å treffe deg. Er hun ikke klar kan du gjøre alt verre ved å komme. Jeg fikk så fnatt og panikk da han ringte og sa at han var i nærheten- at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg.

Da følte jeg at han hadde tråkket såpass over grensene mine at jeg ikke klarte å se han i samme lys igjen etterpå. Faktisk var det takket være hans store tålmodighet gjennom mange år (da han tok kontakt etter "bruddet" vårt) som gjorde at jeg følte at jeg skyldte han et treff. Jeg klarte ikke gå igjennom livet uten å ha truffet han

Så vær tålmodig.... det er nesten det eneste rådet jeg har. Men det finnes kanskje grenser for hvor tålmodig man skal være... jeg sier ikke at du skal være nødt til å vente i syv år slik som i dette tilfellet. Du blir da nødt til å leve livet ditt slik du pleier og omtrent glemme henne (hvis hun er urokkelig), frem til du en eller annen gang kanskje får beskjeden om at hun er parat for å se deg. Min omtalte venn har sannsynligvis hatt både to og tre damer i mellomtiden... Skulle han bare ha tenkt på meg igjennom disse årene, så ville han ha blitt mentalt ødelagt til slutt , stakkar

Mens jeg skriver, så har jeg et annet forslag (som jeg VET ville ha virket på meg) Om du er tøff nok, så still et premiss. Si at du respekterer det at hun ikke vil treffe deg. Men da må du desverre avskrive henne. Spør om hun kan avfinne seg med at dere aldri noensinne vil møtes. Det ville i hvertfall ha fått meg til å tenke meg om både to og tre ganger...

[Gjest Pax]

Hva mener du? Hva betyr premissene?

Sendte akkurat melding til henne nå...

At hun ikke bestemmer alt rundt treffet deres, da kan du lett bli overkjørt.

Lykke til med melding.

[Gjest Jorn]

Jeg har forsåvidt vært i samme situasjon som henne. For mange,mange år siden. Jeg hadde kontakt med en fyr omtrent daglig i nesten 3 år sammenhengende. Desto mer vi hadde kontakt, desto verre var det for meg å treffe han. Det gjorde heller ikke saken bedre at jeg var på vei ut av et forhold når vi først fikk kontakt.

årsaken til at jeg ikke ville treffe han var slett ikke fordi jeg ikke likte han. Jeg hadde utrolig lyst. Men siden vi igjennom lang tid hadde fått så god kontakt, så våget jeg ikke å ta det lille skrittet som skulle til. Telefonen føltes så trygt. Var redd for at både jeg og han skulle bli skuffet, Da ble det nesten bedre å leve igjennom illusjonen som jeg hadde i telefonen.

Jeg var ubestemt til tusen. Kunne si ja til treff (i gode øyeblikk, hvor jeg virkelig følte at jeg var klar for det), for så i neste øyeblikk ombestemme meg, fordi jeg ble litt skremt. Hadde en million unnskyldninger hver gang jeg ville trekke meg.

Dessuten passet det også dårlig med en seriøs relasjon. Jeg kom etterhvert under høgskoleudannelse, ville ha fokus på karriere osv jeg også. Ved siden av å være redd for at ting skulle bli skuffende var jeg også redd for at alt skulle klaffe. Følte meg ikke parat til en relasjon i det hele tatt. Ting ble bare verre ettersom når årene gikk. Baugen på å treffe han føltes som en stor mur som ble umulig å overkomme.

Hører med til historien at vi hadde et dialogmessig opphold i noen år- Og at vi traff hverandre omsider etter syv år. Fungerte bra, det. Og vi har fremdeles kontakt opptil flere ganger i uken. Men det kommer neppe til å bli oss. Han er redd og slett blitt til min aller besteste bestevenn. Etter så mange år (til tross for at vi aldri traff hverandre), så deler man ganske så store deler av hverdagen sammen. Man vet usedvanlig mye om hverandre. Og det skaper grunnfundamentet til et fantastisk vennskap.

Poenget er i hvertfall at det spørs om dere har latt det gå for lang tid. Er hun som meg,så synes hun ting bare blir verre desto lengre tid det tar. Og hun er antagelig redd for følelsene sine. Personlig klarer jeg ikke å bli totalt forelsket før jeg treffer noen. Så jeg var livende redd for å få sterke følelser. Tviler i hvertfall på at hun bare er ute etter oppmerksomhet.

Har forsøkt å finne ut av hva som skulle til for å møte min omtalte venn. Jeg vet sannelig ikke...tror ikke noe kunne ha rokket meg. Jeg måtte så absolutt bare bli klar for det selv. I dette tilfellet ble jeg glad da han etter noen år tok kontakt igjen- og da var jeg også i mellomtiden blitt mer klar. Da føltes det som å begynne på nytt. Og jeg syntes da at det var fornuftig å møtes så fort som mulig, slik at ikke ting bare ble en "reprise" fra tidligere (hvor det var behagelig å ha han kun via nett og telefon).

Faktisk så forsøkte han seg på det med å bare dukke opp (etter at vi hadde hatt en dialog i tre år) Og det var DA han og jeg mistet kontakten og fikk noen år med opphold. Derfor vet jeg ikke helt om det rådet er å anbefale...For å si det sånn. Er hun klar, så sier hun ja til å treffe deg. Er hun ikke klar kan du gjøre alt verre ved å komme. Jeg fikk så fnatt og panikk da han ringte og sa at han var i nærheten- at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg.

Da følte jeg at han hadde tråkket såpass over grensene mine at jeg ikke klarte å se han i samme lys igjen etterpå. Faktisk var det takket være hans store tålmodighet gjennom mange år (da han tok kontakt etter "bruddet" vårt) som gjorde at jeg følte at jeg skyldte han et treff. Jeg klarte ikke gå igjennom livet uten å ha truffet han

Så vær tålmodig.... det er nesten det eneste rådet jeg har. Men det finnes kanskje grenser for hvor tålmodig man skal være... jeg sier ikke at du skal være nødt til å vente i syv år slik som i dette tilfellet. Du blir da nødt til å leve livet ditt slik du pleier og omtrent glemme henne (hvis hun er urokkelig), frem til du en eller annen gang kanskje får beskjeden om at hun er parat for å se deg. Min omtalte venn har sannsynligvis hatt både to og tre damer i mellomtiden... Skulle han bare ha tenkt på meg igjennom disse årene, så ville han ha blitt mentalt ødelagt til slutt , stakkar

Mens jeg skriver, så har jeg et annet forslag (som jeg VET ville ha virket på meg) Om du er tøff nok, så still et premiss. Si at du respekterer det at hun ikke vil treffe deg. Men da må du desverre avskrive henne. Spør om hun kan avfinne seg med at dere aldri noensinne vil møtes. Det ville i hvertfall ha fått meg til å tenke meg om både to og tre ganger...

Takk for svar! Har kanskje tenkt for ensidig utifra meg selv og ikke tenkt på det, og utifra hennes situasjon... Men jeg synes det er vanskelig å spørre om det. Hun sier hun er opptatt med jobb, noe jeg ikke helt skjønner... Så om jeg spør henne om det og betviler henne, er jeg redd hun blir fornærmet/sur. I kveld sendte jeg henne melding om hun ville møte meg over en kopp kaffe om jeg kom til byen.

....Litt etter på sendte jeg melding om at jeg gjorde det fordi jeg hadde blitt smigret når hun sa hun ville komme og lei meg når hun ikke kunne komme. Og at jeg kanskje skrev før jeg tenkte... Men at jeg at det var fordi jeg ønsket å møte henne så mye. Og at jeg ville vente. Skal jeg vente nå til hun tar kontakt? Eller skal jeg foreslå at vi må ta en prat for å få klaret i sakene... Kan bli litt voldsomt. Er redd hun tror jeg er paranoid når jeg bare ikke kan tro på det hun sier om at hun er opptatt med jobb.

[Gjest =tentacle=]

Hva betyr premissene?

Det betyr ca det samme som forutsetningene/betingelsene. At alt bare skal skje hvis/når/slik hun vil.

[nettvenninnen]

Takk for svar! Har kanskje tenkt for ensidig utifra meg selv og ikke tenkt på det, og utifra hennes situasjon... Men jeg synes det er vanskelig å spørre om det. Hun sier hun er opptatt med jobb, noe jeg ikke helt skjønner... Så om jeg spør henne om det og betviler henne, er jeg redd hun blir fornærmet/sur. I kveld sendte jeg henne melding om hun ville møte meg over en kopp kaffe om jeg kom til byen.

....Litt etter på sendte jeg melding om at jeg gjorde det fordi jeg hadde blitt smigret når hun sa hun ville komme og lei meg når hun ikke kunne komme. Og at jeg kanskje skrev før jeg tenkte... Men at jeg at det var fordi jeg ønsket å møte henne så mye. Og at jeg ville vente. Skal jeg vente nå til hun tar kontakt? Eller skal jeg foreslå at vi må ta en prat for å få klaret i sakene... Kan bli litt voldsomt. Er redd hun tror jeg er paranoid når jeg bare ikke kan tro på det hun sier om at hun er opptatt med jobb.

Jeg synes at meldingen du skrev var veldig fin, jeg. Og istedet for å ta alt via meldinger, synes jeg at du bør snakke med henne. Ikke gidd å vent på tillatelse engang. Ring henne så fort du har funnet ut av at hun er ledig. Og ikke foreslå en prat, eller spør om tillatelse til en prat. Bare ta praten der og da.

Ser ut for meg at du ikke får henne ut av hodet før du har fått klarhet i en rekke ting. Derfor er det bare tåpelig å utsette alt hele tiden. For mitt vedkommende hendte alt på mine premisser. Ser at noen her har kommentert at det er en dum ting. Dette er jeg enig i, for da vil du aldri få klarhet i noe som helst. Vennen min er usedvanlig dårlig på dette med å kommunisere frem tanker og følelser. Var derfor jeg lett og elegant kunne "slippe unna" i såpass mange år.

Mulig hun vil tro du er paranoid hvis du sier at du ikke helt kan tro på henne. Men hvorfor skal du si dette? Det er hundre måter å si ting på. Det enkle er som regel det beste. Si at du vil treffe henne- og om hun ikke vil,så sier du at du aksepterer du dette (og tar det som et tegn på at hun ikke er interessert).

Eller så kan du ta mellom-varianten der du bare sier at du liker henne så godt at du ønsker å treffe henne- og at du synes det er trist at hun aldri har tid. Når kan det tenkes at hun har tid? (også avtaler dere et tidspunkt). Om hun er tilbakeholdende med tidspunkt, kan du komme med det jeg skrev i avsnittet ovenfor. Noe i den dur...

[Gjest Jorn]

Jeg synes at meldingen du skrev var veldig fin, jeg. Og istedet for å ta alt via meldinger, synes jeg at du bør snakke med henne. Ikke gidd å vent på tillatelse engang. Ring henne så fort du har funnet ut av at hun er ledig. Og ikke foreslå en prat, eller spør om tillatelse til en prat. Bare ta praten der og da.

Ser ut for meg at du ikke får henne ut av hodet før du har fått klarhet i en rekke ting. Derfor er det bare tåpelig å utsette alt hele tiden. For mitt vedkommende hendte alt på mine premisser. Ser at noen her har kommentert at det er en dum ting. Dette er jeg enig i, for da vil du aldri få klarhet i noe som helst. Vennen min er usedvanlig dårlig på dette med å kommunisere frem tanker og følelser. Var derfor jeg lett og elegant kunne "slippe unna" i såpass mange år.

Mulig hun vil tro du er paranoid hvis du sier at du ikke helt kan tro på henne. Men hvorfor skal du si dette? Det er hundre måter å si ting på. Det enkle er som regel det beste. Si at du vil treffe henne- og om hun ikke vil,så sier du at du aksepterer du dette (og tar det som et tegn på at hun ikke er interessert).

Eller så kan du ta mellom-varianten der du bare sier at du liker henne så godt at du ønsker å treffe henne- og at du synes det er trist at hun aldri har tid. Når kan det tenkes at hun har tid? (også avtaler dere et tidspunkt). Om hun er tilbakeholdende med tidspunkt, kan du komme med det jeg skrev i avsnittet ovenfor. Noe i den dur...

Takk for svar! Setter stor pris på det. Må tenke meg litt om hva jeg gjør så det ikke blir enveis kommunikasjon. Hadde vært fint om hun kunne si akkurat hva hun følte og tenkte, men det kan jeg vel ikke regne med før vi har møttes. Kanskje det er dumt av meg å så at jeg liker henne så mye, og at det blir for høytidelig og følsomt. Bedre kanskje å snakke om daglige ting og bruke humor, istede for å utfordre henne på å si hva hun føler? Slik at det ikke blir så alvorlig/høytideligg "tone" når vi skal møtes?

[Gjest Pax]

Jeg synes du skal se an der og da, hvordan stemningen er.

[Gjest Jorn]

Jeg synes du skal se an der og da, hvordan stemningen er.

Egentlig burde jeg ta det opp med henne, men er jo redd for at det skal få negativt utfall. Har blitt fortalt at man ikke skal si og blottlegge alle følelser for jenter, fordi da "ødelegger man spenningen eller noe sånt."? Men det er ikke så lett å vise det på andre måter når man bare har kontakt over nettet....

[Gjest Jorn]

Jeg synes du skal se an der og da, hvordan stemningen er.

Men i hennes situasjon, som jeg nå er usikker hvordan er.....

Hvilke råd skulle man gitt til henne?