Tillit.

[Gjest Gjest_Maria_*]

Jeg har et problem.

Jeg greier ikke å stole på kjæresten min.

Hvis det går noen dager uten at jeg hører fra han, hvis det tar noen timer før han svarer på meldinger jeg sender, hvis han ikke tar telfonen når jeg ringer, hvis han er på byen/fest/ferietur uten meg eller hos venner - Uansett hva han gjør innbiller jeg meg at han er utro! (Og nei, han har ikke gitt meg noen grunn til å anta slikt. Jeg hadde det på samme måte med eksene mine.)

Jeg skjuler det selvsagt så gort jeg kan, ingen vil jo ha en hysterisk, oversjalu skrulle, men den manglende tilliten lyser helt klart igjenom siden jeg blir nærmest desperat etter å høre fra han (sender tusen meldinger og ringer i ett kjør) hvis det går mer enn en halv dag uten kontakt. Føler meg patetisk, svak og uselvstendig som kryper etter han på denne måten, men frykten for å bli bedratt knuser det lille som er igjen av fighting spirit mot depresjonen. Jeg er så sliten og jeg er livredd han skal bli lei meg og gå ifra meg pga dette. Det nytter jo ikke å ta opp frykt for utroskap med han uten å indirekte hinte til at jeg tror han er utro, så å snakke med han om dette tror jeg blir vanskelig.

Føler jeg trenger konstant bekreftelse, og når det går litt for lenge mellom hver gang mister jeg troen på meg selv, på han og på forholdet.

Vi har det veldig bra sammen, når vi er sammen. Når vi er fra hverandre kommer usikkerheten min og jeg starter krangler støtt og stadig.

Hva kan jeg gjøre for å forbedre situasjonen? Føler jeg kommer til å kjøre forholdet i grøfta snart.

[AlmaCity]

Det eneste du kan gjøre er å snakke med han om det!

[Gjest Gjest]

Det eneste du kan gjøre er å snakke med han om det!

Men hva skal jeg si? Har forsøkt før, men da ble han sint fordi han trodde jeg anklaget han for utroskap (noe jeg kanskje delvis gjorde, fordi det var under et angst"anfall" og jeg var livredd)

[Gjest lissi32]

Jeg skjønner hvordan du har det og jeg har det slik selv, enda vi bor sammen og har gjort det siste året. Det er vondt, og jeg har ingen grunn til å tenke slike tanker. Han er til å stole på, jeg er så priviligert at han ikke har kontakt med andre jenter, ikke chatter han eller benytter seg av profiler som blink eller facebook.

Jeg har INGEN grunn, sikkert ikke du heller, MEN

det er vår egen selvtillit her som ligger til grunn, og det er tåpelig at vi skal ødelegge et godt forhold fordi vi har liten tro på oss selv.

Ingen liker å bli mistenkt for ting man ikke har gjort, jeg selv hadde blitt rasende over å bli mistrodd. Du må bare skjerpe deg angående dette eller vil du til slutt risikere å miste han.

Jeg pleier å tenke sånn når det er som verst: Når den dagen han er utro så merker jeg det.. Jeg har god intuisjon, og pr idag har jeg ingen grunn til bekymring. Han lar tlf ligge å slenge overalt selv om han er ute. Den dagen han gjemmer telefonen for meg, da skal jeg begynne å lure, ikke før! Inntil da skal han slippe mistenkeliggjøringen fra meg, han har jo valgt å kjøpe hus sammen med meg.

Kos dere sammen, og prøv å ikke forsure forholdet med irrasjonelle tanker. Det er nettopp det de er, om du ikke har bevis! Irrasjonelt-frykt. Legg dem bort:O)

Har han ikke gjort noe for å fortjene tillitsbrudd, må du være snill med han:O)

[mariposa]

Mitt råd vil også være å snakke med ham hvordan du føler det.

Uten å komme med anklager eller bryte ut i gråt.

Men du må ikke forvente den store forståelsen for problemet ditt.

Det er tydelig at han ikke har problemer knyttet til dette.

Det er du som har problemet, og jeg er redd du må løse det alene.

Tenk litt over hvorfor det er blitt slik, og hva du selv kan gjøre for å komme forbi disse negative tankene.

[AlmaCity]

Det kommer jo selvsagt an på hvordan du tar det opp med han da. Det er ikke så lurt å snakke om alvorlige ting under et angst-anfall.

Synes du skal i all ro og mak sette deg ned og forklare hvordan du føler det, prøv å sette litt ord på hvorfor du kanskje føler som du gjør, og at det ikke er noe særlig å være slik. Si at du vil at dere skal komme frem til en felles løsning som kan funke for begge, slik som at han for eks er flinkere til å ringe deg når han er ute og slikt.

Hvis han ikke tar deg på alvor er han ikke verdt å samle på!

I tillegg må du huske på at det ikke er noen garanti for at utroskap ikke skjer i noe forhold. Men det er minst sjans for det om begge har det fint sammen, og ikke friker ut til stadighet. Da kommer han til å bli lei, føle seg mistenkeliggjort, og til sist gå fra deg uansett.

Dette er strengt tatt ditt problem, og ikke hans. Han gjør såvidt jeg vet, ikke noe galt mot deg! Derfor synes jeg du skal ta en tur til legen, og få en henvisning til psykolog. Det tar riktignok litt tid før du kommer inn, men jeg tror du bør finne kjernen til denne angsten. Og så bli mer trygg på deg selv!

[Gjest Gjest_Maria_*]

Takk så mye for svar.

Problemet ligger helt klart hos meg, det er jeg klar over. Har blitt mobbet hjemme og på skolen hele livet, selvtilliten er på bunnen og jeg sliter meg angst og depresjon.

Jeg gikk til psykolog, men sluttet etter noen måneder fordi jeg følte vi ikke kobla helt. Det ble mest gjentagelse og stamping på stedet hvil.

Jeg pleier å tenke sånn når det er som verst: Når den dagen han er utro så merker jeg det..

Det er slik jeg ønsker å tenke. Problemet er at jeg har så mye angst at jeg ikke alltid klarer å skille mellom redsel og intuisjon. I tilegg er kjæresten min en god skuespiller, løyner og menneskekjenner, og kan sno hvem som helst rundt lillefingeren (ikke at han noengang har brukt dette mot meg, men jeg har sett hvordan han lurer andre mennesker trill rundt. Mot meg har han bare vært snill og god), så jeg tviler på at jeg kommer til å merke noe som helst hvis han noengang er utro.

Jeg antar at det jeg egentlig vil vite er hvordan man bedrer selvtilliten. For det er jo helt klart jeg som er problemet, ikke han. Han er gull verdt, og jeg vil ikke miste han for alt i verden. :rødme: (Men spør meg igjen i kveld, om jeg er glad i han, etter å ha gått en hel dag uten å få svar på meldinger. Da er nok visen en annen, desverre. Følelsene mine går opp og ned som en berg-og-dal-bane. Noe som i seg selv er utmattende nok.)

[Gjest lissi32]

Hmmmmmm får en litt dårlig feeling her. Er du sikker på at han behandler deg slik han burde? Kanskje du har grunn til dine mistanker? Du sier han er en løgner og lurer andre?

Har du prøvd å teste han litt? Snu på flisa litt? Gå ut å ha det gøy du også om han gjør det? Vær utilgjengelig? Ikke svar med en gang, eller i det hele tatt? Ikke lev å ånd for han, gjør som han gjør mot deg, da får du nok svaret ditt om han bryr seg så mye om deg som han burde.

Syns det høres rart ut at du ikke hører fra han på dagevis. Da hadde jeg også blitt paranoid. Stakkars deg, det er ikke lett. Trøsteklem.

[Gjest Gjest]

Jeg svartmaler alltid. Jeg får han nok til å høres værre ut enn han er altså. Han stiller alltid opp for meg og andre og er generelt en veldig forståelsesfull og snill fyr. Men ja, han kan "kunsten" å lyve glatt. Vil ikke si det gjør han til noen drittsekk, men det er nok til å få mitt paranoide hode til å bli litt ekstra på vakt (men at jeg følte det på samme måte ovenfor eksen, som var verdens dårligste løgner og snilleste roligste fyr, er kanskje verdt å merke seg.)

Han er litt dårlig til å ta kontakt, pluss at han jobber mye så jeg hører som regel bare fra han på kveldstid etter at han har kommet hjem fra jobb. Det har vært et par anledninger mens han har vært på ferie osv at jeg ikke har hørt fra han på noen dager, det var de værste dagene mine på lenge. Men det skjer ikke ofte. Jeg skulle gjerne sendt meldinger med han hele dagen. Jeg hører vanligvis fra han hver dag, men som sagt, skulle gjerne sett at han ringte/skrev oftere (dette er et avstandsforhold, vi ser hverandre kun i helgene. Jeg savner han ekstremt, og føler det er veldig viktig å ha kontakt hver dag.)

Jeg har forsøkt å teste han. Men har ikke holdt ut i mer enn en dag eller to dag før enten jeg har gitt opp av ren frustrasjon og kontaktet han, eller han har kontaktet meg. Kanskje jeg burde kutte all kontakt i f.eks en uke, for å se hvordan han reagerer? Eller vil han forstå at jeg tester han?

[Gjest Gjest]

Uff, jeg kjenner jeg har lyst til å ringe han og skrike nå. Sendte dagens fjerde melding til han, men har enda ikke hørt noe fra han i dag. Han var ferdig på jobben for litt siden (med mindre han jobber overtid), så han burde virkelig ha tid til å svare!! Blir så urolig og trist!!! Det dukker opp masse "tenk om..."-tanker nå, og jeg sitter med gråten i halsen. Vurderer å ringe, men da føler han vel bare at jeg maser enda mer??

[Gjest Mysticgirl]

Uff, jeg kjenner jeg har lyst til å ringe han og skrike nå. Sendte dagens fjerde melding til han, men har enda ikke hørt noe fra han i dag. Han var ferdig på jobben for litt siden (med mindre han jobber overtid), så han burde virkelig ha tid til å svare!! Blir så urolig og trist!!! Det dukker opp masse "tenk om..."-tanker nå, og jeg sitter med gråten i halsen. Vurderer å ringe, men da føler han vel bare at jeg maser enda mer??

Dette er veldig viktig at du gjør..nemlig å ikke kontakte han. Han får ikke tid til å savne deg for du sender han mld hele tiden . Han VET jo at du kontakter han, så han trenger jo ikke det. Han haR DEG I SIN HULE HÅND!

Jeg ville ha prøvd ,selv om det er veldig hardt å ikke kontakte han!

Jeg hadde ventet, for da skjønner han hvor mye han savner og er glad i deg. Han får ikke tid til å tenke på det nå, for du kontakter han stadig og han VET det.

Jeg ville ha forsøkt det iallefall.

Lykke til

[Gjest Gjest_Maria_*]

Du har nok rett. Jeg angrer faktisk på at jeg har sendt han meldinger i det hele tatt i dag. Føler meg alltid ynkelig, teit, mindreverdig, sårbar, krypende og i det hele tatt patetisk når jeg sender masse uten å høre fra han. Jeg slites litt mellom stoltheten og redselen. Èn del av meg vil bare desperat høre fra han, vite at han er glad i meg og at han ikke driver med noe tull, men en annen del mener det er hans tur til å bidra nå.

Sitter og gråter fordi jeg ikke har hørt fra han på "en hel dag". Det er rart han ikke har stukket av allerede, så ustabil og hysterisk jeg er. Føler meg dum, rett og slett!

[Gjest Mysticgirl]

Du har nok rett. Jeg angrer faktisk på at jeg har sendt han meldinger i det hele tatt i dag. Føler meg alltid ynkelig, teit, mindreverdig, sårbar, krypende og i det hele tatt patetisk når jeg sender masse uten å høre fra han. Jeg slites litt mellom stoltheten og redselen. Èn del av meg vil bare desperat høre fra han, vite at han er glad i meg og at han ikke driver med noe tull, men en annen del mener det er hans tur til å bidra nå.

Sitter og gråter fordi jeg ikke har hørt fra han på "en hel dag". Det er rart han ikke har stukket av allerede, så ustabil og hysterisk jeg er. Føler meg dum, rett og slett!

Hos meg så er det omvendt..det er han som kontaker meg flere ganger om dagen om vi ikke er sammen. Så jeg kan kjenne meg litt igjen i han her. Jeg vet jo at han tar kontakt. Jeg VET jo at han sender mld, derfor er jeg TRYGG på han. Derfor trenger jeg ikke å kontakte han for han gjør det jo uansett!

Hadde han derimot IKKE gjort det, så hadde jeg blitt usikker og litt forvirret, men det er jo feil at en person hele tiden skal kontakte den ene.

Han ER jo glad i deg, men får ikke tid til å kjenne på det..Håper det går bra med dere og at du klarer å la vær å kontakte han så ofte.

[Gjest Gjest]

Tusen takk for råd og svar. Det er merkelig hvor godt det gjør med litt medfølelse/oppmerksomhet/forståelse/tips/erfaringer. Uansett hva det er, så føles det bedre når man deler det med noen.

Jeg skal kutte ned på sms-sendingen min. Har merket at han sender mye søtere/hyggeligere smser de dagene jeg er litt mer tilbakeholden, så det er tydelig at det stemmer at han trenger litt rom og tid til å savne meg.

Men føler meg utrolig ensom.... Føles som hele livet mitt kommer til å rase sammen hvis han forlater meg. At jeg aldri vil bli lykkelig igjen. Uansett hvem jeg er sammen med og hvor jeg er føler jeg meg ensom og ulykkelig - med mindre jeg er med han. Ufattelig patetisk å føle seg så avhengig av noen. Det er et stort sår i stoltheten å oppdage at jeg er så lite selvstendig.

[Gjest Gjest_Maria_*]

Jeg har ikke hørt fra han i hele dag (jeg har ikke sendt han noen meldinger heller. Så jeg har vært flink! Men har selvsagt gått rundt og tenkt på han, og bare, han i hele dag.) Grubler veldig over hvorfor jeg ikke hører noe. Er det ingenting jeg kan si eller gjøre for å få han til å ta kontakt oftere? Vet ikke hvor lenge jeg holder ut å leke mindgames og være "hard to get" Tror bare jeg går og legger meg. Orker ikke å sitte her og gruble.

[Gjest Utlogget]

Jeg kjenner meg igjen i alt det du skriver. Høres faktisk ut som om du nå er sammen med eksen min. Akkurat det du skriver kunne jeg ha skrevet for noen år siden. Det var et avstandsforhold, han jobbet mye, ofte overtid, og det var nesten bare jeg som kontaktet han. Jeg sendte han helt klart maange flere sms'er enn han sendte meg. Han hadde meg rundt lillefingeren. Helt i begynnelsen ringte han mye, men det sluttet han nesten helt med. Det ble veldig sjelden han ringte meg, i så fall måtte jeg "mase" meg til det. Og han hadde også alltid dårlige unnskyldninger for å ikke kunne møtes, mens jeg ville møtes hele tiden. Jeg fant hele tiden på unnskyldninger for han. Trodde at han var verdens beste fyr. Jeg var jo så forelsket.

Etter noen måneder ga jeg opp. Jeg gjorde det slutt, selv om jeg var dødsforelska (da jeg gjorde det slutt ble han faktisk ikke trist engang, han syns det var greit), og når jeg etterhvert fant meg en annen (og ikke ville ha noe mer med han å gjøre) så begynte han å sende sms hele tiden, maile, ringe osv, og var helt desperat etter å møte meg.. Sa at han elsket meg, noe han aldri gjorde mens vi var sammen. Selv om det er noen år siden det ble slutt så holder han på fortsatt, jeg får mailer og sms'er innimellom selv om jeg ikke svarer. Vi har ikke møttes siden det ble slutt.

Senere har jeg funnet ut at han hele tiden hadde en annen, og alt var bare løgner. Jeg sier ikke at din er sånn som "min" var, men det er lurt å prøve å se faresignalene, selv om man er veldig blindet av forelskelse, sånn som jeg var.

[Gjest Gjest_Maria_*]

Jeg tror nok ikke kjæresten min er helt som eksen din var. Vi møtes så ofte vi har anledning til det, vennene og familien hans vet om meg (en selvfølge egentlig, men vi har nettopp blitt sammen og har hatt avstandsforhold hele veien) og han har egentlig ikke gjort noenting for å "fortjene" mine beskyldninger og mistillit.

Men det er helt klart mye usikkert rundt avstandsforhold. Og det er vel mye av grunnen til at jeg ikke greier å stole på han fult og fast. For han KAN jo ha en annen, og det vil jeg sansynligvis aldri få greie på, og den tanken gnager hjernen min helt istykker.

[Gjest Gjest_Maria_*]

Tror jeg klikker snart! Har tatt noen beroligende, men greier jo ikke å slutte og gruble! Har bare lyst til å ringe han og skjelle han skikkelig ut. Jeg har ikke hørt fra han i dag heller. Begyner å bli skikkelig skeptisk nå. Hvor lenge er det "akseptabelt" å gå uten å sende dama melding hvis man ikke hører fra henne??? Hvor lenge ville dere gått før dere reagerte?

[(-:Domino:-)]

Har du vært utsatt for utroskap i tidligere forhold ?

Har du det så kan jo slik frykt for gjentakelse dessverre gå utover nestemann.

Har du ikke det, så er vel dette et resultat av dårlig selvtillit hos deg, du er kanskje usikker på om du er bra nok for han, og trenger mer bekreftelse.

Det er jo fryktelig å bli beskyldt for utroskap når man er uskyldig og dette er jo noe du må jobbe med selv, prøve å øke selvtilliten din og innse at det er en grunn for at han valgte deg og at du er bra nok slik du er.

Jeg tror også at dette vil føre til at han ikke orker mer, mange slike meldinger og beskyldninger er ikke noe de fleste vil orke å leve med i lengden, så jeg tror dere trenger en skikkelig prat, både om hvor ofte dere skal ha kontakt når dere ikke er sammen, og om hvordan dere skal forholde dere til sjalusien din.

Snakk også litt om bekreftelse og at det er viktig for deg å vite at du som person er bra nok, men ikke gå og mas på han om dette hele tiden, han går garantert lei til slutt om du er sur og negativ, mistror han og lager bråk når det ikke er grunn til det.

Hvis han ikke har gjort noe som gjør at du er mistenksom og det ikke er noe annet som tyder på at han har noe å skjule, så må du vise han tillitt, han er jo uskyldig inntil det motsatte er bevist.

Det du risikerer ved å oppføre deg slik som du gjør nå, er å støte han bort fra deg, det tjener mot sin hensikt, han går lei og orker ikke mer av ubegrunnede beskyldninger, krangling og mas.

Lykke til, jeg håper du finner ut av at du er bra nok som du er og at det er en grunn til at han valgte akkurat deg!

[Gjest Gjest]

Men bør jeg fortsette å la være å ta kontakt, og teste han? Vi hadde ingen kontakt i går, og så langt har vi ikke hatt det i dag heller. Jeg er midt sagt urolig og utålmodig, men samtidig vet jeg at hvis JEG tar kontakt først enda en gang kommer jeg til å angre etterpå. Vil at han skal ta kontakt først denne gangen. Vil at han skal savne meg!