Utrolig vondt

[Gjest lissi32]

Samboern min er deprimert og finner ikke retning i livet. Han er sykemeldt og har stagnert. Dette gjør at han stenger seg inne i sin egen verden, og jeg føler meg oversett og neglisjert.

Han virker totalt likegyldig, sier han ikke er det. Men oppfører seg sånn. Noen her som har erfaring med dette? Hvordan får jeg han ut av sin egen lille verden der alt er svart?

Han kommuniserer nesten ikke med meg, sitter bare på pcen og sturer.

Jeg er lei og frustrert, men vi elsker hverandre.

Hvordan komme ut av denne elendig knipa før det tar knekken på forholdet?

svar ønskes:O)

[Solskinn]

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?sho...mp;hl=depresjon

Kanskje det står noe her som kan hjelpe?

[*Mocca*]

Håper han får noen hjelp enten fra lege eller psykolog? Utenom sykemelding?

Kan hjelpe å dra han med på småting som du vet at han har likt hvertfal, viktig at det ikke blir for mye av gangen, han skal føle at det er overkommelig, slikt at han ikke føler seg mislykket fordi han ikke klarer det han klarte før osv....Ellers tålmodighet, les mye om det... Finne ut hva du kan gjøre for hans del, ta vare på deg selv også, det er tøft å ha en parter med psykiske problemer, mannen min har hatt det en kort periode og jeg har hatt det i flere år nå...

Men tålmodighet, omsorg er viktige elementer, både for deg selv og for han...

Snakke sammen om hva du trenger og hva han trenger, hva dere forventer fra den andre osv,.

[Gjest Gjest]

du må snakke med ham, få ham til å fortelle hvorfor han er deprimert, det må jo han en årsak, du kan jo foreslå noe han synes vil er gøy å gjøre, som han gjorde før, se en god film på kino, dra en til utlandet... og disk opp en lørdag eller fredagskveld med god mat til ham, over en flaske rødvin, og si at dere trenger å snakke litt...... at du vil gjøre alt for å hjelpe ham, og gi komplimenter, det vil jo fungere alltid!

[Gjest lissi32]

Jeg har gjort dette i et år nå, overøst han med omsorg og oppmerksomhet. Vi har vært på flere ferier. Da har han blomstra opp og glemt alle problemer.

Han har bedt om henvisning til psykolog etter mye mas fra meg, men fikk jammen avslag. Det var visst ikke prekert nok. Å få en mann til psykolog er jammen vanskelig nok om man ikke skal bli avvist også.

Dere sier vi må snakke om hva hverandre trenger, han er ikke i stand til å kommunisere så mye, eller sørge for at mine behov blir dekket. Tror kanskje han har nok med seg selv.

Jeg vet årsaken, det er at han har stagnert i arbeidslivet, kommer ingen vei liksom. Ingen utdannelse.

I mellomtiden blir jeg småsprø her, vil han skal ta tak i livet sitt å komme seg videre.

[Gjest lissi32]

Det gjør jo ikke ting enklere at mange sier at en depresjon ikke kan håndteres alene og at man må kontakte lege og psykolog. Men hva gjør man når man blir avvist? De vet vel ikke om min samboer har selvmordstanker eller ikke? Syns det er helt utrolig at det skal være sånn at du får et papir i posten, du får ikke hjelp. Er tross alt mennesker det er snakk om.

Ellers så bestilte jeg hotellrom, faktisk bare 5 minutter kjøring hjemmefra, fra lørdag til søndag. hehe..

sendte melding til samboern min og spurte om han ble med på hotell, bading, bobling, champis, paytv og en kveld uten pc. Dette syns han var en god ide og hadde lyst til.

Ikke noe tiltak, bare like borti gata, men kos blir det:O)

Har bestemt meg for å innta en mer støttende og oppmuntrende rolle. At jeg kjæfter og kritiserer gjør hvertfall ikke kommunikasjonen bedre.

[Gjest Blondie65]

Utdannelse kan man gjøre noe med. Det kan man faktisk gjøre noe med mens man går i jobb.

Få han til å fortelle deg hva han kunne tenke seg av utdannelse. Av og til kan løsninger ligge så vanvittig mye nærmere enn det man tror. Noen ganger må man tørre å drømme litt større enn hverdagen og hvis man tør å sette ned på et papir "dersom ingen hindringer var i veien ville jeg blitt ..." så kan det neste skrittet være å sjekke "hvordan blir man ..." i voksen alder.

Jeg har tatt etterutdanning mens jeg gikk i full jobb. Ingen dans på roser, og jeg hadde ikke bruk for hobbier de årene for å si det sånn. Men var det verdt det? Å ja ... Det har gjort under for selvtilliten min. OG jeg har fått jobb pga utdannelsen. Jeg har lyst å fortsette studier til jeg får en grad, men så langt er jeg foreløpig ikke kommet.

Da jeg startet hadde jeg ikke en gang gymnas, jeg har studert meg frem til realkompetanse.

Forøvrig synes jeg du er flink til å muntre han opp. Lykke til videre!

[Gjest lissi32]

Han er kommet inn på BI. Men han har anket avslag på attføring. Han har vel egentlig råd å studere, men tror ikke han vil nok. Har vel ikke troa på seg selv. Så han begynner ikke på skolen til høsten:O(

Det er ganske håpløst akkurat nå!

Sterkt gjort av deg å fullføre utdannelsen din, jeg er selv under utdanning og det er tøft. Mye av energien min går på han her hjemme. Klarer ikke konsentrere meg så mye...

[Isobel]

Så flott at han er deg da! Han er skikkelig heldig. Det er ikke lett å ta vare på kjærligheten i en sånn situasjon.

Det var jo synd at han ikke tok i mot skoleplassen. Jeg synes ofte at det å bare sitte hjemme bedrer lite en depresjon. Det vil jeg tro bare fører han lenger ned??? Det kan jo hjelpe godt på å få litt andre impulser, interesser. Du sier jo at han er i bedre humør når han er på ferier og sånn.

[Gjest lissi32]

Ja det er så rart å se hvordan han slapper av når vi reiser bort. I perioder kan vi ha det så utrolig bra. Han koser og klemmer på meg hele tiden. Vi leker og herjer. Så kommer de svarte dagene som er så tunge, så det går litt i perioder. Men jeg ser jo at det hjelper å komme ut av huset, og bort fra pcen.

Vi snakker litt om å ta en sydentur igjen 21 august, er så billig da. Vi var på Tenerife i februar, og i Bulgaria i juni. Da koser vi oss så mye, og lite mørke tanker. Det er dette som gjør at jeg holder ut, det at jeg vet hvordan vi kan ha det, den dagen han blir frisk igjen:O)

Elsker han så mye, han betyr alt for meg, og er min eneste store kjærlighet. Er min og hans første samboerskap, så vi føler dette er IT liksom... bare den jævla depresjonen hans som står i veien! Noen ganger blir jeg så sint, fordi jeg mener han bør se det postitive. At han fant meg i fjor, at vi har kjøpt oss en diger enebolig. Jeg har funnet drømmemannen min, fått drømmehuset, jeg har det sååå bra, vil at han også skal ha det bra! :O)

[gompen]

du må snakke med ham, få ham til å fortelle hvorfor han er deprimert, det må jo han en årsak, du kan jo foreslå noe han synes vil er gøy å gjøre, som han gjorde før, se en god film på kino, dra en til utlandet... og disk opp en lørdag eller fredagskveld med god mat til ham, over en flaske rødvin, og si at dere trenger å snakke litt...... at du vil gjøre alt for å hjelpe ham, og gi komplimenter, det vil jo fungere alltid!

Det trenger ikke å være en årsak til at han er deprimert. Jeg har selv depresjoner, og det pleier ikke finnes en spesiell grunn som gjør at jeg blir det (bortsett fra kjemisk ubalanse i hjernen). Vanligvis har depresjoner ingenting med ytre faktorer å gjøre, det bare slår ned som et lyn, og så sitter man der, fanget i en ond sirkel av negative tanker, tappet for energi og ingen tiltakslyst. Du vet tydeligvis ikke hva du snakker om.

Det kan hjelpe å få ham med ut av huset, ikke at depresjonen går over for det,men da får han noe annet å fokusere på en stund.

Det er vanskelig å forstå hva depresjon går ut på, jeg anbefaler deg å finne ut mest mulig om temaet. Spør en psykiater eller fastlege, les om det. Jo mer informasjon, jo lettere er det å forstå hva han går igjennom.

Men ikke slit deg ut ved å prøve å gjøre alt for ham, eller prøve å få ham "blidere". Det virker mot sin hensikt, for da blir du nok bare frustrert.

Det er ikke så lett å snakke om det, når man er midt oppi en depresjon. Det er vanskelig å forklare for en person som ikke har opplevd det selv. Kommunikasjonen blir blokkert pga de altoppslukende negative tankene.

Jeg forstår så inderlig godt at dette er vanskelig for deg. Har han prøvd å få behandling for sykdommen?

[Gjest lissi32]

Jeg har nevnt over at han har fått avslag på hjelp, da kommer man ikke så langt.

Jeg kan alt om det å være deprimert, jeg har blitt voldtatt to ganger samt måtte hoppe fra 3 etasje i en brann, hvor jeg mistet alt, men overlevde etter å hoppet 8 meter fra en blokk. Etter disse tre episodene var jeg sykemeldt et år etter hvert tilfelle, pluss at jeg ble voldtatt da jeg var 18 og har slitt med depresjoner i ti år pga det.

Men jeg har fått mye terapi for dette, og sliter ikke med psyken pr i dag, har det veldig bra. Vil at min kjære skal ha det bra også. Jeg vet jo hva han går igjennom, derfor jeg blir med hans side, skulle bare ønske det gikk over snart, sliter så på meg også.

[Gjest Blondie65]

Du sier at han har fått avslag på hjelp.

Men det er vel ingen som kan hindre han i å gå til en privatpraktiserende psykolog? Han trenger henvisning fra lege og fordelen med de privatpraktiserende er at de ikke har så lang venteliste?

Jeg tror jeg ville prøvd det først. Hvis jeg svarer på siden av virkeligheten nå så bær over med meg. Du trenger ikke utlevere detaljer om hvorfor og hva hvis dette ikke er en mulighet heller.

Det er fullt mulig å studere økonomi (hvis det var det hans skulle) eller andre BI-fag gratis på Universitetet. Det er jo kanskje en mulighet til våren?

Når dere reiser til syden igjen, prøv å få han til å snakke om hva han kunne tenke seg og være løsningsorientert slik at dere har flere baller å gripe fatt i.

Står det noe i NAV avslaget på attføring som kan vendes til noe positivt? F.eks. at han kan få attføring til noe annet?

Kanskje han skal søke jobb et sted der de satser på folk - f.eks. at de har eget videreutvikling/utviklingsprogram innenfor firmaet han søker jobb i.

[Gjest lissi32]

Takk for mange gode tips og råd. Jeg er også løsningsorientert og prøver komme med forslag akkurat som du gjør nå, men du vet, den som er deprimert blir tiltaksløs og får problemer med å ta et valg. Alt bare surrer rundt uten at han klarer å plassere noen ting.

Å gå en annen skole eller ta noe annet er jeg begynt å foreslå nå, kanskje nettstudie for å se om man er motivert og kan få det til.

Han hadde glemt noen papirer som skulle ligge med søknaden om attføring, mener han kan ha god sjans å få dette pga skader etter en bilulykke. Men anketiden tar et par mnd til. Og han blir småsprø av å gå hjemme å bare vente.

Psykolog kan man selvsagt gå til på eget initiativ, men så var det de pengene igjen. Han vil ikke bruke så mye penger på det, jeg hadde gjerne betalt det på flekken, omså for han, helsa er verdt alt. Men vi har flyttet nå, og derfor er det sendt ny henvisning til vår kommune nå. Da får vi se om de tar han inn, ellers må vi finne et annet alternativ.

Jeg har også anbefalt han å finne seg ny jobb, men tror ikke han ønsker gå tilbake eller drive med det han har gjort før, han vil videre. Dette er litt vanskelig men jeg skjønner at hans depresjon kommer av at han står stille å ikke kommer noen vei, derfor vet jeg at ting vil ordne seg så fort han finner en retning:O) I mellomtiden føler jeg meg totalt hjelpesløs.

[Gjest Blondie65]

Prøv å løse et problem av gangen. Da blir det selvtillit av det fordi man greide det og så er det lettere å gå løs på neste.

Ikke hør på han når det gjelder bruk av penger til psykolog. Selv om han skulle få godkjent offentlig så er det vanligvis veldig lang ventetid. Han trenger hjelp nå.

Her må du kanskje ta på "kravstore Lissi": Du kan ikke klare å hanskes med dette alene så akkurat nå prioriteres psykolog økonomisk slik at han kan få hjelp. Still krav om dette. Ikke noe ultimatum eller noe slikt, bare at du ønsker at han har noen profesjonelle å snakke med og at det er ikke noe som heter "ikke har råd". Du har jo all din egen livserfaring å vise til her og at enkelte ganger må man priorietere dyre løsninger for å få det bedre.

Nettstudier er ingen dum ide. Men det krever mer disiplin fordi han ikke har noen som henger over han. Men den disiplinen kan komme av motivasjon. Velg noe enkelt men som samtidig er nyttig for eventuelle senere studier først og som er innenfor hans interesseområde.

Istedenfor at han skal stirre i veggen - få han til å starte med noe trening. Det positive med trening er at det i seg selv er depresjonsdempende så det er dobbelt positivt ved å også være tidsfordriv.

Hvis du klarer å få gjort noe med disse tre tingene først tror jeg det går an å komme videre.

[Gjest lissi32]

Tusen takk Blondie, ja jeg tror også det er viktig å begynne med et problem og ikke skulle løse alle samtidig. Nå har hvertfall jeg skjerpet meg og maser ikke så mye på alt han er mislykket i, feks i henhold til å dekke mine behov, jeg skjønner at han ikke har overskudd til det nå. Mine behov får vente.

Ja jeg skal finne en psykolog, betale for den, så sende han dit.

Fra 1 september får vi trene gratis på helsestudie hvor vi bor fordi jeg jobber innen ernæring, og har et samarbeid med Spenst. Dette vil helt klart hjelpe på både form og humør, og ikke minst energinivå. Jeg tror på bedre tider framover. 1 Okt får han svar på anken, og etter det må han ta et valg over hva han vil med livet sitt. Fram til da må jeg bare holde ut. Men jeg ser om jeg er i godt humør og ikke maser så fælt så har han det også bedre, og vi kan ha det hyggelig sammen. Jeg prøver så godt jeg kan å bite i meg ting. Hele dagen går omtrent å sitte på pcen, husarbeid: hva er det?

Blir både lei og frustrert, ber jeg han hjelpe meg med noe så gjør han det, men aldri av seg selv. Han spør heller aldri hva vi skal ha til middag osv.. lite interessert i det meste.. :O(

[Gjest lissi32]

Tusen takk Blondie, ja jeg tror også det er viktig å begynne med et problem og ikke skulle løse alle samtidig. Nå har hvertfall jeg skjerpet meg og maser ikke så mye på alt han er mislykket i, feks i henhold til å dekke mine behov, jeg skjønner at han ikke har overskudd til det nå. Mine behov får vente.

Ja jeg skal finne en psykolog, betale for den, så sende han dit.

Fra 1 september får vi trene gratis på helsestudie hvor vi bor fordi jeg jobber innen ernæring, og har et samarbeid med Spenst. Dette vil helt klart hjelpe på både form og humør, og ikke minst energinivå. Jeg tror på bedre tider framover. 1 Okt får han svar på anken, og etter det må han ta et valg over hva han vil med livet sitt. Fram til da må jeg bare holde ut. Men jeg ser om jeg er i godt humør og ikke maser så fælt så har han det også bedre, og vi kan ha det hyggelig sammen. Jeg prøver så godt jeg kan å bite i meg ting. Hele dagen går omtrent å sitte på pcen, husarbeid: hva er det?

Blir både lei og frustrert, ber jeg han hjelpe meg med noe så gjør han det, men aldri av seg selv. Han spør heller aldri hva vi skal ha til middag osv.. lite interessert i det meste.. :O(

[Gjest Blondie65]

Tusen takk Blondie, ja jeg tror også det er viktig å begynne med et problem og ikke skulle løse alle samtidig. Nå har hvertfall jeg skjerpet meg og maser ikke så mye på alt han er mislykket i, feks i henhold til å dekke mine behov, jeg skjønner at han ikke har overskudd til det nå. Mine behov får vente.

Ja jeg skal finne en psykolog, betale for den, så sende han dit.

Fra 1 september får vi trene gratis på helsestudie hvor vi bor fordi jeg jobber innen ernæring, og har et samarbeid med Spenst. Dette vil helt klart hjelpe på både form og humør, og ikke minst energinivå. Jeg tror på bedre tider framover. 1 Okt får han svar på anken, og etter det må han ta et valg over hva han vil med livet sitt. Fram til da må jeg bare holde ut. Men jeg ser om jeg er i godt humør og ikke maser så fælt så har han det også bedre, og vi kan ha det hyggelig sammen. Jeg prøver så godt jeg kan å bite i meg ting. Hele dagen går omtrent å sitte på pcen, husarbeid: hva er det?

Blir både lei og frustrert, ber jeg han hjelpe meg med noe så gjør han det, men aldri av seg selv. Han spør heller aldri hva vi skal ha til middag osv.. lite interessert i det meste.. :O(

Så frem til 1. september må du dra han med ut på tur. Svømmetrening - etc. Det verste for dere begge er venting i ukesvis. Prøv å finne noe dere kan gjøre nå.

Kjøp hver sin skritteller på Clas Ohlson - eller lignende - og lag en intern konkurranse om hvem som greier å bevege seg mest. Med skritteller har dere jo noe å måle det med.

[Gjest Gjest]

Jeg er lei og frustrert, men vi elsker hverandre.

Hvordan komme ut av denne elendig knipa før det tar knekken på forholdet?

Tror du hans depresjon vil ta knekken på forholdet? Vet han dette? Frykter han dette? I så fall kan det gjøre saken verre. Når man er deprimert klarer man ikke å skjerpe seg, selv om man gjerne vil. Kanskje han strekker seg så langt han kan for å tilfredstille deg fordi han er redd for å miste deg? Kanskje han blir enda mer sliten av dette? Særlig hvis han føler at han bruker mye energi for å prøve å gjøre deg glad og kanskje likevel ikke føler at han mestrer?

Jeg vil råde deg til å bli kjent med han slik han er nå. Vise han at du er glad i han akkurat som han er. La han forstå at du ikke forlater han selv om depresjonen blir en del av livet deres i lang tid fremover. Lær å leve med depresjonen begge to. Ta gjerne turer og finn på hyggelige ting. Men la han føle at han mestrer det han gjør. Mestring er viktig. Finne en balanse, at han orker uten å bli utslitt. For en som er deprimert kan til og med en tur til matbutikken være tappende. Dette er viktig å forstå. Enig med en over her som foreslår at du leser litt om depresjon. Da tror jeg du vil forstå hans situasjon bedre.

Kan være greit å prate med en psykolog og legen hans kan evt vurdere antidepressiva. Noen har god effekt av dette. Andre blir dårligere og får ubehagelige bivirkninger.

Håper det går bedre etterhvert! Ta vare på hverandre og kærligheten!

[Gjest lissi32]

Jeg kan mye om depresjoner og har levd med dette selv i ti år.

Men da slet jeg ikke ut noen andre, hadde bare meg selv å tenke på.

Ja jeg har truet med å flytte mange ganger, i ren frustrasjon over at han ikke åpner seg eller prøver å gjøre ting bedre for oss begge.

Ja jeg skjønner at dette kan gjøre ting verre, men hva gjør man om man rett og slett ikke klarer mer?

Jeg har kastet bort et år på skolen pga dette, er selv på attføring, og strøk på eksamen fordi dette har gått så inn på meg at jeg ikke har klart å konsentrere meg. Nå har jeg fått permisjon til jul for å ta igjen det tapte så det ordner seg.

Noen ganger kan man ta tak i ting selv, gjøre det som skal til. Rett mat, trening, aktivisere seg, lese selvinnsiktbøker, og prøve å søke på skoler eller jobber om det er det som er problemet. At han bare sitter i sin egen verden med pcen gjør meg smågal. Jeg gjør alt husarbeidet hjemme. Men jeg vet vi kan få det bra, det har vi i perioder. Nå sitter vi å koser oss på verandaen, med hver vår pc, et glass hvitvin og rød stratos. Viktig at jeg lar han styre dagen sin litt selv uten å mase for mye:O)