2.verdenskrig

[Gjest Blondie65]

Vel, jeg tror ikke det er så mange andre som trekker paralleller mellom traumer og værdepresjon

Værdepresjon = konstruert virkelighet

Krigsbarnebarn med 2. verdenskrig traumer = konstruert virkelighet

Det jeg vil frem til er at det finnes REELLE depresjoner eller traumer som skyldes faktiske hendelser. Og så har du mennesker som leser diagnoseboken med det for øyet å få en unnskyldning for å bli deprimert.

Poenget mitt var at min definisjon er ikke noe anderledes enn din. Men jeg skiller altså mellom virkelige hendelser der man faktisk sliter med virkelige lidelser - f.eks. når man har opplevd en hendelse selv og blitt traumatisert kontra konstruerte virkeligheter der man tillater seg å sture over at det regner for 3. uken på rad.

Etter min mening blir 2. verdenskrigstraumer for barn av min generasjon like konstruert som værdepresjon etter 3 uker med regn.

Og med det mener jeg ikke at man ikke kan være deprimert av en forklarlig eller uforkarlig grunn, men man bør slutte å parkere livet sitt og pådra andre erstatningsansvar 2 generasjoner bakover i tid fordi man mener seg traumatisert av noe man har sett på tv og lest om. Det blir bare ikke det samme som å oppleve det selv og kan derfor etter min mening ikke betraktes som et 2. verdenskrigs traume.

At folk blir redd når de ser for mye holocaust og krig på tv er ikke noe å kimse av. Det er ikke for ingenting at barnepsykologer anbefaler at man ser nyhetene sammen med barna og forklarer vansklige ting. Det blir imidlertid fremdeles ikke det samme som å oppleve en slik krigshandling selv.

Og la nå det være sagt: ser jeg holocaust filmer? Nei. Ikke nå lenger. Jeg har sett det som var en gang og er mettet på det. Jeg så nettopp filmatiseringen av Nürnbergprosessen. Utover det er dette 57 år gammel historie som vi har lært så grundig om på skolen og siden at jeg trenger ikke mer informasjon om det.

Ser jeg andre krigsfilmer? Bare hvis jeg må.

Jeg har allerede fortalt om at jeg sluttet å se 9/11 fordi det ga meg mareritt. Jeg er også en "sart" sjel men jeg prøver å unngå å psyke meg selv ned hvis jeg kan.

[Pastor Knut]

Værdepresjon = konstruert virkelighet

Krigsbarnebarn med 2. verdenskrig traumer = konstruert virkelighet

Det jeg vil frem til er at det finnes REELLE depresjoner eller traumer som skyldes faktiske hendelser. Og så har du mennesker som leser diagnoseboken med det for øyet å få en unnskyldning for å bli deprimert.

Poenget mitt var at min definisjon er ikke noe anderledes enn din. Men jeg skiller altså mellom virkelige hendelser der man faktisk sliter med virkelige lidelser - f.eks. når man har opplevd en hendelse selv og blitt traumatisert kontra konstruerte virkeligheter der man tillater seg å sture over at det regner for 3. uken på rad.

Etter min mening blir 2. verdenskrigstraumer for barn av min generasjon like konstruert som værdepresjon etter 3 uker med regn.

Og med det mener jeg ikke at man ikke kan være deprimert av en forklarlig eller uforkarlig grunn, men man bør slutte å parkere livet sitt og pådra andre erstatningsansvar 2 generasjoner bakover i tid fordi man mener seg traumatisert av noe man har sett på tv og lest om. Det blir bare ikke det samme som å oppleve det selv og kan derfor etter min mening ikke betraktes som et 2. verdenskrigs traume.

At folk blir redd når de ser for mye holocaust og krig på tv er ikke noe å kimse av. Det er ikke for ingenting at barnepsykologer anbefaler at man ser nyhetene sammen med barna og forklarer vansklige ting. Det blir imidlertid fremdeles ikke det samme som å oppleve en slik krigshandling selv.

Og la nå det være sagt: ser jeg holocaust filmer? Nei. Ikke nå lenger. Jeg har sett det som var en gang og er mettet på det. Jeg så nettopp filmatiseringen av Nürnbergprosessen. Utover det er dette 57 år gammel historie som vi har lært så grundig om på skolen og siden at jeg trenger ikke mer informasjon om det.

Ser jeg andre krigsfilmer? Bare hvis jeg må.

Jeg har allerede fortalt om at jeg sluttet å se 9/11 fordi det ga meg mareritt. Jeg er også en "sart" sjel men jeg prøver å unngå å psyke meg selv ned hvis jeg kan.

Din måte å nærme seg traumeproblematikken på er nok noe uortodoks, men takk for at du tok deg tid til å utdype.

Shabbat shalom.

Endret 3. august 2007 av Pastor Knut