2.verdenskrig

[Gjest vimselot]

Tror dere 2. verdensrkig har satt spor, i form av angst og traumer, som er videreførte til barna og barnebarn?

Hvorfor, og hvorfor ikke?

[Noorgie]

Tror dere 2. verdensrkig har satt spor, i form av angst og traumer, som er videreførte til barna og barnebarn?

Hvorfor, og hvorfor ikke?

Generelt tror jeg ikke det. Folk som ikke opplevde krigens grusomheter, enten ved at de ikke opplevde det der de bodde, eller ikke var fødd, har liten grunn til angst/traumer.

Derimot kan jeg forstå at barn av som lever sammen med foreldre/besteforeldre som selv lider av angst pga krigsopplevelser, da kan jeg se at barna kan "arve" denne redselen.

Studier viser at mange barn har en stor evne til å fortrenge grusomheter de har vært vitne til, men med den forutsetningen at de var/er sammen med sine trygge foreldre som kan roe og trøste dem.

[Gjest vimselot]

Generelt tror jeg ikke det. Folk som ikke opplevde krigens grusomheter, enten ved at de ikke opplevde det der de bodde, eller ikke var fødd, har liten grunn til angst/traumer.

Derimot kan jeg forstå at barn av som lever sammen med foreldre/besteforeldre som selv lider av angst pga krigsopplevelser, da kan jeg se at barna kan "arve" denne redselen.

Studier viser at mange barn har en stor evne til å fortrenge grusomheter de har vært vitne til, men med den forutsetningen at de var/er sammen med sine trygge foreldre som kan roe og trøste dem.

Foreldre og besteforeldre trenger ikke selv lide av angst, men det er jo blitt snakket og fortalt om 2. verdenskrig, også mens man trudde barna ikke lyttet...

Barn har jo ører, de også, og oppfatter mer enn voksne tror. Ofte lytter barn, selv om de ikke er i det samme rommet, og da har de lett for å danne seg fryktelige bilder...

Kjenner barn som i dag er voksne som har hatt forelder i konsentrasjonleir, og det har selvsagt preget dem fordi en som har vært på et slikt sted, ofte vil være "annerledes", oppfarende, taus og vanskelig å forstå... Barna (idag voksne) er ikke akkurat nevrotiske, men mer "på vakt" enn "vanlig"...og har fortalt at det har preget dem.

Men jeg mente ikke barn av de som var i leir, jeg mener generelt. Men i mange hjem snakkes det vel ikke så mye om krigen, og jeg er kanskje litt eldre enn de fleste her inne, og jeg har lyttet da jeg var barn fordi jeg var veldig nysgjerrig, spesielt når jeg hørte på stemmene at det ikke var snakk om f.eks. husarbeid...

Endret 2. august 2007 av vimselot

[Ek_Erilar]

Hadde vi hatt noen særlig traumer etter krigen, så hadde vi neppe latt Stortinget legge ned invasjonsforsvaret.

[Gjest vimselot]

Hadde vi hatt noen særlig traumer etter krigen, så hadde vi neppe latt Stortinget legge ned invasjonsforsvaret.

Men vi er jo med i Nato, og poliltikere er jo bare broilere...

[Gjest krigsminner]

Foreldre og besteforeldre trenger ikke selv lide av angst, men det er jo blitt snakket og fortalt om 2. verdenskrig, også mens man trudde barna ikke lyttet...

Barn har jo ører, de også, og oppfatter mer enn voksne tror. Ofte lytter barn, selv om de ikke er i det samme rommet, og da har de lett for å danne seg fryktelige bilder...

Kjenner barn som i dag er voksne som har hatt forelder i konsentrasjonleir, og det har selvsagt preget dem fordi en som har vært på et slikt sted, ofte vil være "annerledes", oppfarende, taus og vanskelig å forstå... Barna (idag voksne) er ikke akkurat nevrotiske, men mer "på vakt" enn "vanlig"...og har fortalt at det har preget dem.

Men jeg mente ikke barn av de som var i leir, jeg mener generelt. Men i mange hjem snakkes det vel ikke så mye om krigen, og jeg er kanskje litt eldre enn de fleste her inne, og jeg har lyttet da jeg var barn fordi jeg var veldig nysgjerrig, spesielt når jeg hørte på stemmene at det ikke var snakk om f.eks. husarbeid...

Det jeg har hørt om krigen fra mine besteforeldre og andre på deres alder i oppveksten var historier om alle erstatningsproduktene de brukte i stedet for de riktige varene på grunn av mangel av dem. De fortale om fantasien blandt folk, som f.eks. at de som ikke hadde nylonstrømper tegnet en stripe bak på foten og oppover låret for å late som de hadde det. Og hva de lagde barneklær av, sydde om og hva de blandet i melet for å drøye det. Hverdagslige ting, ikke om vold og grusomheter for mange ble ikke utsatt for det.

Og der er det ingen angst å spore.

Mine foreldre er 60 og 70 år og var nesten nyfødt og barn på den tiden og ingen av dem har snakket særlig om krigen, de husker ikke så mye av den.

Traumene ligger nok hos de som opplevde å miste sine kjære, eller havnet i en leir av en eller annen type, eller var i krigssonen som krigsseilerne og da er det naturlig at de ikke blir helt de samme. Men derfra til å unnskylde og godta alt av foreldre fordi de har opplevd krigen i en eller forstand er vel å gå litt for langt, jf. et innlegg fra deg på barneforumet.

[emi]

*rydde*

Endret 17. september 2007 av emi

[Pastor Knut]

Tror dere 2. verdensrkig har satt spor, i form av angst og traumer, som er videreførte til barna og barnebarn?

Hvorfor, og hvorfor ikke?

Opplever man at store deler av sin familie utslettes, da skal vi ikke se bort fra at det setter sine spor både hos barn og barnebarn og oldebarn og kommende generasjoner.

Og hva med barn av nazister? Det setter nok sine spor å være barn og barnebarn av NS-folk.

Og hva med de såkalte "tyskerungene"? Et forferdelig navn som har satt sine spor på mange mennesker og gjør det den dag i dag. Det eneste disse barna gjorde var å ha en tysk soldat som far og en norsk kvinne som mor. Så kom freden og deres helvete begynte. Ofte var de ikke mer enn noen år gamle.

Selvsagt har 2. verdenskrig satt sine spor i barn og barnebarn og andre.

I Tyskland har vi f.eks. et fenomen som kalles kollektiv skyldsfølelse som preger mange unge mennesker i dag. Jeg var en gang på besøk med en skoleklasse i restene av en tysk konsentrasjonleir, der møtte vi en gruppe tyske tenåringer som arbeidet med å holde konsentrasjonsleieren ved like som museum. De ryddet og pusset og passet på at ting var som det skulle. De sa de gjorde dette fordi besteforeldrenes generasjoner var skyld i elendigheten. Så tyske barnebarn har sine traumer overført fra krigens dager, de som så mange andre.

Endret 2. august 2007 av Pastor Knut

[Gjest Blondie65]

Mine besteforeldre opplevde krigen på nært hold. Det de fortalte var ikke hvordan de fikk melet til å vare akkurat. F.eks. eksploderte en ammunisjonsbåt inne på havnen i Bergen og det var ikke en rute hel i Bergen sentrum og det som ikke allerede var bombet av trehus var pinneved.

De fortalte om manglende håp, frykt, flyalarmer. Disse folkene var ikke av den lettskremte sorten, men gikk videre med sitt. Fordi de fortalte om dette og snakket sammen om det klarte de å bearbeide inntrykkene. Merkelig nok skulle du tro at de mente at krig var av det vonde og at ingen krig var god. Men det mente de ikke. Nei de var så full av hat mot okkupasjonsmakten selv lenge etter krigen at det var vondt å høre på. Når man påpekte at yngre tyskere (f.eks. født under krigen eller like etter) umulig kan lastes for det foreldregenerasjonen stelte i stand ble det fnyst "en tysker er en tysker".

De kom seg ... når de fikk litt tid på seg.

Skulle mine foreldre - som begge var født på 30-tallet ha traumatiske opplevelser fra krigen ...? Og skulle det smitte på meg/oss født på 60-tallet? Ja begge mine foreldre opplevde krigen fra hver sitt utrolig forskjellige ståsted med flukt og gjemsel for den ene og død og bombing for den andre. De begge kom hel ut av det for det var det man gjorde den gangen. En annen slektning kom ikke hel ut av det og fikk "nerver". Omtrent som oss i dag - vi takler ting forskjellig fordi vi reagerer forskjellig.

Skulle vi deres barn være traumatisert pga krig? Vi har aldri opplevd knapphet på noe. Riktignok hadde vi ikke telefon da jeg vokste opp. Ikke hadde vi farge-tv hele tiden heller. Vi fikk også høre om det foreldre og besteforeldre opplevde under krigen. Men traumer? Og at vi skulle bli spesielt redd for krig? DET er omtrent som å bli værdeprimert det: Jeg er deppa, jeg trenger en unnskyldning - ah det regner ... jeg er altså værdeppa. OG ikke nok med det - besteforeldrene mine opplevde KRIGEN ... haha ...

Men så skal det jo sies: I dag får vi live-bilder "direkte inne" fra bombingen i Bagdad, skrekkbilder i farger over flystyrter, etc. Da jeg vokste opp var det ekstrautgave av avisen hvis det skjedde et mord. Den trykte avisen altså. Vi hadde ikke CNN til å fortelle oss live på direkten og vi fikk ytterst sjelden se blodige levende mennesker i live bilder.

Derfor husker jeg enda veldig godt 9/11 og det inntrykket det ga. Det er siden blitt et symbol på hvor sårbare vi er. Jeg kan ikke se de tårnene rase sammen uten å bli nedstemt, så slike bilder ser jeg rett og slett ikke lenger. Det blir for sterkt. Tsunamien i Thailand gjorde også et voldsomt og uutslettelig inntrykk. Det var faktisk mennesker som kjempet for livet som ble vist på tv og ikke alle som var på tv overlevde. Det satte sine spor, og jeg har siden måtte vende meg til at slike bilder prøver jeg å unngå.

Min konklusjon er at ting som har skjedd før min levetid er ikke i stand til å traumatisere meg og det på tross av ganske levende skildringer. Ting jeg har opplevd selv (hvis man kan kalle det det når man ser på CNN og BBC-world) påvirker meg i en helt annen grad. Hadde jeg latt disse bildene få ta rot kunne jeg nok blitt traumatisert og redd.

[Gjest vimselot]

Til gjest krigsminner.

Jeg har aldri unnskyldt eller skyldt på krigen fordi jeg kanskje f.eks er nevrotisk, dvs. har ikke lagt skylda på mine foreldre. Har søsken som ikke plages med nerver, konklusjonen er at barn er forskjellige slik voksne er det.

Vet det skjer ting i dag, har hatt nær familie med barn i et ferieparadis som ble rammet av en katastofe der flere døde mens de var der.

Jeg vet at krigen ikke opplevdes på samme måte i hele landet, at det var tyskerbarn, at barn i tyskland led og kanskje ennå lider osv.

Stilte bare spørsmålet på generelt grunnlag, fordi jeg har hørt av en venninne som har gått i terapi i utlandet, at behandleren hennes fortalte at 2. verdenskrig kan påvirke i generasjoner.

[Pastor Knut]

Stilte bare spørsmålet på generelt grunnlag, fordi jeg har hørt av en venninne som har gått i terapi i utlandet, at behandleren hennes fortalte at 2. verdenskrig kan påvirke i generasjoner.

Ja, behandleren har helt rett, men dette er ikke noe som bare er begrenset til siste verdenskrig. Alle former for stigmatiseringer og forferdelige opplevelser som preger en familie kan overføres som traumer til neste generasjon. Siden siste verdenskrig er så nær i tid er det en kjent sak at også familier med mennesker som er født etter krigen kan slite med familiens kollektive krigstraumer. Noen av årsakene er at familien som gruppe ubevisst holder traumene ved like - andre er at omgivelsene oppfører seg på måter som gjør at traumene gjenoppleves. Den tiltagende antisemittisme som vi nå er vitne til i Europa kan f.eks. gjøre det slik at krigstramuene som ble påført overlevende fra familier som slapp unna tilintetgjørelse, blusser opp igjen. Dette har noe å gjøre med at angst faktisk kan "smitte" over på omgivelsene.

Det er også et trekk i slike overførbare traumer at de svekkes jo lenger tid det går mellom hendelsen og ettertiden. De traumene som Svartedauen skapte er vel i dag ikke tilstede, selv om vi fortsatt tenker på denne pesten med bekymring - fordi den kan blusse opp igjen. Allikevel er dette vanligvis for svakt til å kunne beskrives som en overførbar traume i dag.

Det er en selvsagt ting at 2. verdenskrig kan overføre traumer til generasjoner i dag. Det kommer helt an på det miljøtet personen befinner seg i og i den kollektive traume-situasjon som miljøet lever i.

[Pastor Knut]

Skulle vi deres barn være traumatisert pga krig? Vi har aldri opplevd knapphet på noe. Riktignok hadde vi ikke telefon da jeg vokste opp. Ikke hadde vi farge-tv hele tiden heller. Vi fikk også høre om det foreldre og besteforeldre opplevde under krigen. Men traumer? Og at vi skulle bli spesielt redd for krig? DET er omtrent som å bli værdeprimert det: Jeg er deppa, jeg trenger en unnskyldning - ah det regner ... jeg er altså værdeppa. OG ikke nok med det - besteforeldrene mine opplevde KRIGEN ... haha ...

Vil du beskrive din forståelse av hva et traume er som god eller som dårlig?

[Cata]

Jo, jeg tror det går an.

Min familie var som de fleste andre norske familier mest rammet av rasjoneringen. Bestefar ble riktignok upopulær hos tyskerne og måtte stikke over til Sverige, men ellers er det ingen "familietraumer".

Likevel har jeg alltid lidd av en nesten irrasjonell angst for krig. Alle blir vel urolige ved tanken på krig og ufred, men hos meg gikk det over i direkte angst. Jeg husker fra jeg var barn at jeg var livredd ved et hvert tegn til uro i verden og da var det ikke atombomben som skremte (vokste opp under den kalde krigen ja ), men redsel for invasjon. Allerede som syvåring hadde jeg denne frykten i meg.

Hvor jeg fikk det fra aner jeg egentlig ikke, siden det aldri var noe stort samtaleemne i familien. Antakelig leste jeg for mye og hørte for mye i for ung alder. Som voksen så er denne angsten nå nede på et håndterbart nivå, men likevel reagerer jeg fremdeles kraftig når det bryter ut krig ett eller annet sted i verden og jeg ville aldri ta sjansen på å sette mine ben i en av de gjenværende konsentrasjonsleirene. Jeg tror rett og slett ikke jeg ville takle det.

Så, ja, jeg tror 2. verdenskrig har påført en del av oss traumer. Kanskje kan det være tale om et slags kollektivt traume?

[Gjest vimselot]

Kollektivt traume, der ble ordet satt på riktig sted.

Jeg kan heller ikke bevege meg inn på områder f.eks. i Polen eller Tyskland, jeg er for sensitiv. Mulig jeg ville svimet...

Jeg var på en hyttetur engang, og spurte de voksne neste dag, hva som hadde skjedd der tidligere, før hytta ble bygget...

Det var midt i krigsonen. Fortalte de, men først var de ikke villige til å fortelle om dette. Men jeg var et barn, og litt "per 4 år" så jeg ga meg ikke, så de måtte fortelle til slutt.

Jeg visste jo hva som hadde foregått i langt større grad enn de, fordi jeg "oppfanget det" eller hva skal man si, når jeg egentlig burde sove... og heldigvis tok de voksne meg seriøst, og ga meg et svar.

Men de kunne jo ikke annet, jeg visste plutselig mer om det som hadde skjedd enn de... men visste ikke når og hvorfor...

Endret 2. august 2007 av vimselot

[Cata]

Ja, det er merkelig. Husker da Holocaust ble sendt på fjernsyn. Da måtte jeg gå ut av rommet og lukke døra etter meg for jeg klarte verken se eller høre, enda jeg var gammel nok til å vite at det var "bare film".

[Gjest krigsbarnebarn]

Noen har sikkert fått traumer mens andre har kommet seg gjennom det uten problemer. Noen reagerer alvorlig på ting som andre igjen kaller for bagateller, sånn er det i livet og ens eget liv er ingen mal for hvordan andre bør reagere.

Tyskerbarn skal jo som kjent ha det forferdelig alle sammen, men dette bildet er også nyansert. Min mor er tyskerunge men har ikke blitt plaget av den grunn, og det har sikkert noe med at mormors familie støttet henne hele tiden. Mormor fikk nerver og det var sikkert fordi hun fikk sine stikkpiller, men hun var ikke en av de som ble barbert offentlig. Og hun hadde sorg fordi hun ikke torde bli med tyskeren til Tyskland etter krigen og fordi hun følte skammen. Men min mor har hatt en god oppvekst, en stefar som behandlet henne ordentlig. Så hun har vært heldig og det vet hun å sette pris på. Mormor snakket ikke om krigen og det er kanskje naturlig siden situasjonen var som den var.

[Gjest Blondie65]

Vil du beskrive din forståelse av hva et traume er som god eller som dårlig?

Hva mener du? Skal du ha definisjonen på traume eller skal du vite om det finnes positive traumer?

[Pastor Knut]

Hva mener du? Skal du ha definisjonen på traume eller skal du vite om det finnes positive traumer?

Ut fra innlegget ditt ble jeg veldig nysgjerrig på hvordan du vurderer din egen forståelse av hva et traume er. Jeg spør altså ikke om hva et tramue er, men om du mener du selv har en god eller dårlig forståelse av hva et traume er. Og grunnen til at jeg spør er at svaret ditt vil avgjøre hvordan jeg skal vurdere innholdet i ditt innlegg.

Endret 3. august 2007 av Pastor Knut

[Gjest Blondie65]

Ut fra innlegget ditt ble jeg veldig nysgjerrig på hvordan du vurderer din egen forståelse av hva et traume er. Jeg spør altså ikke om hva et tramue er, men om du mener du selv har en god eller dårlig forståelse av hva et traume er. Og grunnen til at jeg spør er at svaret ditt vil avgjøre hvordan jeg skal vurdere innholdet i ditt innlegg.

Jeg har vel ikke noen annen definisjon enn andre. Et traume oppstår når en person blir utsatt for en påkjenning som strekker ut i tid.

http://no.wikipedia.org/wiki/Traume

Min helt personlige mening er at vi har alt for lett å ta vår egen angst og relatere den til hel merkelige ting - f.eks. været.

Når det gjelder krigen er det noe jeg ikke personlig har opplevd, jeg er barnebarnet til de som var voksne under krigen, og barn av to som var barn under krigen. Det er ikke noe jeg har opplevd personlig, ei heller noen traumatiserende konsekvenser.

[Pastor Knut]

Jeg har vel ikke noen annen definisjon enn andre.

Vel, jeg tror ikke det er så mange andre som trekker paralleller mellom traumer og værdepresjon

Uansett, jeg lurte på hvordan du mener din forståelse av hva et traume er (god eller dårlig forståelse). Ikke hva slags definisjon du måtte ha eller andre måtte ha.

Nok om det.

God helg alle sammen.