Myten om "skader" på skilsmissebarn

[Gjest Anonymous]

Det er min erfaring, at de av dagens ungdommer og unge voksne, som er oppvokst der foreldrene er skilt, faktisk er mer ressurssterke og "oppegående", enn en hel del av de som har vokst opp der foreldrene har levd sammen. Jeg kan selvfølgelig ikke "dokumentere" påstanden, men som iakttager, så påstår jeg at jeg har rett.

Hvorfor da denne myten? Er det de som burde skilt seg, men som er for feige til det, som dytter dette argumentet foran seg, fordi de liksom skal ha så edle motiver for å klamre seg til et elendig ekteskap, som vedlikeholder myten?

Noen uenig?

[Gjest Lea]

Tror at dette er veldig individuelt jeg.

Er ikke skilsmissebarn selv og tror nok jeg er ressurssterk.

Av de jeg kjenner er det både og i begge leire..

Tror ikke det går an å svare sikkert på dette!

[Gjest Anonymous]

Ja, Lea, men da har du med ditt svar jo samtidig vært med å hjelpe til å bryte denne myten, hvis du er av den oppfatning at skilsmissebarn ikke har noe "verre skader" enn andre? Det var egentlig mitt poeng!

[galadriel]

Hvorvidt barn er godt rustet under oppveksten og senere er vel så avhengig av barnets egne ressurser, som ytre påvirkninger. Dersom foreldrene klarer å samarbeide og ta hensyn til barna, enten de er gift eller skilt, så tror jeg de fleste barn klarer seg bra. At voksne holder sammen for "barnas skyld" er er argument jeg har lest barna sliter med i ettertid, fordi de tar på seg ansvaret for foreldrenes samliv, eller mangel på sådan.

De voksnes ufred vil alltid ramme barna, uansett samlivsform

tror

galadriel

[Gjest Anonymous]

Er selv skilsmissebarn og har etter dette fått et realistisk syn på ekteskap. Man tenker mer igjennom ting. Samtidig har jeg alltid vært sårbar p.g.a. dette skilsmissen og det har preget meg som person uhyre sterkt. På en måte har jeg vært mer sårbar, men fått et annet syn på ting.

[Gjest Anonymous]

Sitter og leser om skilsmisse i pensum nå, og noe av det som står i korte trekk er dette: Det finnes en rekke undersøkelser som tar for seg konsekvensene en skilsmisse kan ha for barn. Det er bl.a. enighet blant ulike forskere om at karakteren og omfanget av virkningene etter en skilsmisse varierer, særlig i tid. Noen barn sliter med angst, tilpasningsvansker og atferdsproblemer av ulik art - særlig det første året. Det finner gjerne sted en gradvis tilpasning hos barnet etter hvert, og evt. atferdsproblemer som barnet har, vil som oftest gå over.

Den oppfatninga at foreldrenes skilsmisse er en rystende opplevelse som vil prege barnet gjennom hele oppveksten, må betraktes med skepsis. Barn tilpasser seg lett! MEN når det imidlertid gjelder langtidsvirkningene hersker det likevel en del usikkerhet. Endel nye forskningsresultater viser at under visse omstendigheter har man registrert negative konsekvenser så mye som 20 år etter at foreldrene skilte seg.

Det viktigste som har kommet ut av forskningen om skilsmissebarn, er kanskje funnet av at kvaliteten på familierelasjonene har svært stor betydning både før og etterpå. Konflikter i hjemmet er vel noe av det som påvirker barns tilpasning mest, og kan ha mer gjennomgripende og destruktiv innflytelse på barna enn skilsmissen i seg selv. Barn i konfliktfrie aleneforeldrefamilier har f.eks. færre atferdsproblemer enn barn i intakte, men uharmoniske familier.

Det er i bunn og grunn viktig å ikke trekke for bastante konklusjoner i den ene eller den andre retningen. Myter kan kanskje være sanne i enkelte tilfeller, mens i andre ikke. På kort sikt regnes skilsmisse som en høyrisikosituasjon for barn som kan skape atskillig angst og forvirring...

[Gjest Anonymous]

Jeg kommer fra en skilsmissefamilie, og er enig med siste taler i at man skal være forsiktig med å generalisere. Og jeg er helt enig i at det er en høyrisikosituasjon, hvor mye avhenger av hvordan foreldrene håndterer krisen med tanke på barna.

Jeg var 13 da de skilte seg, og kom vel brukbart fra det med en del innvendige "skrammer", etter en ganske opprivende historie med flere vanskelige år (uten å gå i detaljer her).

Min søster derimot, som var helt liten da de skiltes, fikk alvorlige problemer, med en psykiatrisk sykdomshistorie bak seg som nok til stor grad kan knyttes til omstendighetene etter skilsmissen.

Hva som evt. hadde skjedd dersom de hadde fortsatt å leve sammen i en slags "terrorbalanse" kan vi bare spekulere på, men jeg tror det kun kunne ha vært til det bedre for hennes del - uansett.

Vanskelig tema dette... med mine erfaringer passer jeg godt på min egen familie så ikke mine barn skal få oppleve noe lignende.

[Gjest Anonymous]

Ble skilsmissebarn for ganske nøyaktig en uke siden, og har ikke helt fått med meg følgene ennå. *snufs* Er 16 år.

Men jeg tror barn med skilte foreldre generelt vil ha et litt annet perspektiv på livet. Litt negativt, kanskje, men mer realistisk. Pluss at man blir mer selvstendig.

[Arnie]

Hei, anonym!

Leit å høre, men det virker som om du allerede har et relativt nøkternt syn på det som har skjedd. Du er såpass gammel at jeg kanskje tror du har mer å vinne på dette (i form av en erfaring å ta med seg videre i livet), enn du har å tape.

Lyke til videre!12

[Gjest Lea]

Jeg tror at det er mye som kan spille en rolle her. Det er også forskjell på by og land tror jeg. I byene er det ofte veldig vanlig med skilsmisser (er det for lett å gifte/skille seg?) og jeg tror at barna med skilte foreldre i byen tar dette lettere enn de bå bygda.

Kommer selv fra et mindre sted der det er mindre vanlig å skille seg. Det blir ofte sladder etter skilsmisser på bygda og dette kan gjøre at barna får problemer.

Alderen på barna spiller en stor rolle tror jeg, men foreldrene kan nok få dette til å bli en lettere opplevelse ved å snakke med barna og være "venner" etter skilsmissen!

[Mitsi]

Hei

Først vil jeg si at jeg er selv skilsmissebarn, har faktisk vært gjennom to skilsmisser, og klart meg bra.

Så mener jeg at dette ikke bare er en myte, det er faktisk dokumentert at av de som kommer ut på skråplanet, er en svært høy prosentandel skilsmissebarn. Tør ikke si det tallet jeg innbiller meg, for jeg kan ikke dokumentere dette, og husker bare at jeg så et program på TV om dette.

Jeg tror det er umulig og finne èn årsak til dette, det finnes nok nesten like mange årsaker som det finnes skilsmissebarn.

Min mor var alene med tre barn, hun gikk i full jobb og hadde hus og hage å ta seg av. Jeg føler rett og slett at hun ikke hadde energi til å sette nok grenser for oss. Det krever faktisk ENORMT mye tålmodighet, vilje og energi og sette grenser og holde dem ovenfor barna. Og jeg mener at det er noe av det viktigst for barn, ha grenser og faste rammer. Når en er alene om noe andre er to om sier det seg selv at dette må gå utover noe. Dette er selvsagt ikke den eneste årsaken, men kanskje en faktor som spiller litt inn?

Dette var bare noen tanker rundt dette temaet. Og for all del dere der ute som er alene; dette var ikke ment som kritikk, heller som medfølelse, jeg beundrer alt dere orker.12

[Grethe]

Hei.

Jeg har nettopp skrevet en oppgave om dette temaet, og jeg anbefaler deg å lese en bok av Schaffner "På barns vegne".

Der vil du få svar på det du lurer på...

Hilsen Grethe

[totech]

Er skilsmissebarn, og tror nok det er mulig for kvalifisert personell å spore mange av mine problemer tilbake til turbulens og uvisshet fra da jeg var 10.

Det jeg har, er likevel mitt eget, og jeg er bevisst på det. Kanskje er det nettopp fordi jeg er et skilsmissebarn?