Det er ikke alle forunt å ha et godt forhold til foreldrene

[Gjest Gjest]

Jeg har et svært dårlig forhold til mine foreldre. Det er et resultat av en vanskelig oppvekst med forhold som hele tiden lå på grensen til omsorgssvikt. Der de alltid satte egene behov forann barnas.

Jeg er i voksen alder blitt skjelt ut og kalt navn av min far hver gang jeg møter ham, samtidig som han forventer at jeg skal respektere han fordi han er min far.

Min mor forventer at vi skal "kose oss" og late som om vi er supre venner. Å snakke om noe som ikke er "koselig" får henne til å fly i flint.

Jeg har naturlig nok ikke spesielt mye kontakt med mine foreldre. Jeg er på ett plan glad i dem på en merkelig måte og tar derfor et middagsbesøk i jula og stikker av og til innom dersom jeg av andre årsaker er i hjemtraktene (når jeg f.eks besøker barndomsvenner som fremdeles bor der).

Nå i "ferietiden" får jeg stadig spørsmål fra kollegaer ol om jeg har "vært hjemme" i ferien. Jeg smiler og forteller om i hvor stor grad jeg har vært her i min og min manns hjem. De fleste presser da på og forteller at de mente "hjemme-hjemme -hos foreldrene dine vet du". Jeg svarer som sant er at det har jeg ikke vært. Noe som selvfølgelig resuterer i en rekke "uffing og oiing" og snakk at det må jeg jo prioritere osv. Folk spør gjerne ganske inngående om hvorfor også.

I lunchen i forrige uke ble jeg utsatt for en riktig insisterende fyr og svarte til slutt at "nei, de unngår jeg å ha for mye med". Hvorpå han i ettertid har sendt meg rare blikk og kommet med diverse kommentarer om at jeg må være følelseskald osv

Hvorfor er det SÅ vanskelig for folk å akseptere at ikke alle har en god barndom og et godt forhold til sine foreldre? Og at det slett ikke alltid er "banets feil" om foreldre-barn-forholdet er dårlig.

Neste gang: vær så snill å ta hintet når jeg forsøker å dreie samtalen vekk fra temaet om mine foreldre. Eller i det minste vis litt forståelse i stedet for bare forakt når jeg til slutt kaster inn hånkledet og viser en snip av sannheten.

[Gjest Gjest]

Signerer

Og til dere andre: det er f.eks. ikke alltid det er barnas skyld at det sitter ensomme mennesker rundt på landets sykehjem uten besøk av barna sine.

Bygg livet ditt rundt deg og mannen din trådstarter, jeg vet så veldig godt hvordan du har det.

Jeg er selv veldig nedkjørt nå om dagen, men skal vel klare å klatre meg oppover igjen om en stund (nok en gang).

Er det ikke "festlig" med mødre som skal kose seg så og feie all driten under teppet?

Min far: Jo, måtte noen putte ham i saltsyrebad når han dør, sånn at det ikke blir den minste rest igjen av ham her på jord.

[momo]

signerer jeg og.

Har hatt en ganske ille barndom, grunnet dette så har jeg ikke noe kontakt med mine foreldre overhodet.

Og jeg får ganske mange reaksjoner på det.

Men fra jeg var 16 år så var jeg under barnevernet, så når folk maser for mye så sier jeg bare at det er fordi jeg er barnevernsbarn.

Men aner ikke hvor mange ganger folk har sett på meg som om jeg må være direkte ond som ikke har kontakt med foreldrene mine. Selv om jeg forklarer og så virker det ut som de ikke helt skjønner.

[Gjest StockDama]

Foreldre, som alle andre, må fortjene seg respekt, man får det ikke automatisk bare fordi man har barn, noen mennesker skjønner ikke det. Noen foreldre skulle aldri ha vært foreldre overhode, jeg går ikke rundt å antar alle har hatt en fantastisk oppvekst, og om du ikke vil snakke om det til andre, så har de faktisk ikke en rett til å hverken få vite det eller dømme deg.

Ignorer dustene som mener du er en dårlig datter som ikke besøker foreldrene dine, du vet godt hvorfor du ikke gjør det.

[Gjest s.n]

Huff... Jeg unner ikke engang de som har et rimelig greit forhold til sine foreldre å føle press for å tilbringe ferien med de...

Selv har jeg en far som jeg tåler rimelig greit i et normalt middagsselskap, men jeg hadde foretrukket å jobbe over å måtte tilbringe ferien med ham og kona... Så valgte jeg også å flytte tilbake til hjemtraktene etter endte studier for å slippe å måtte tilbringe ferier i barndomshjemmet, men jeg skjønner selvsagt at dette ikke er mulig for alle.

Tvi tvi til dere som sliter!

[MrsC]

Nei, det er ganske utrolig hvor mange mennesker som ikke forstår at ikke "alle andre" har et rosenrødt forhold til sine foreldre. Man velger dessverre ikke sin familie slik man gjør med venner.

Selv kommer jeg fra en alt annet enn A4- familie og ser meget godt at familie ikke er så lett alltid. Jeg må innrømme at jeg synes det er vanskelig med mennesker som ikke viser forståelse for andres familiesituasjon

[Gjest vimselot]

Mine foreldre har gjort feil, som alle mennesker gjør. Men under 2. verdenskrig gjorde det noe med folk...

Iflg en psykiater (ikke norsk) vil også neste generasjon og den neste, vil bli preget av dette...

Krig setter spor...

Vet ikke ts, og kan ikke gi råd, men .... å være bitter, nå vet jeg ikke hva du har opplevd, men bitter er det siste man skal ende opp som, da kan man dø og bli gjenfødd som en sitron f.kes.

Beklager om jeg var frekk nå, men ville bare fram til at vi alle er preget i Norge (svenskene er ikke det, de hadde jo ikke SS der...), det var en krig (les selv histiorie, jeg er ikke en historiebok)

Ikke vær bitter, enten er de syke, sannsynligvis er de preget av krigen, selv om de er "unge", hvis deres foreldre var det. Spør dem om krigen.

[Gjest Gjest]

Signerer i denne tråden jeg også.

Har selv et ekstremt dårlig forhold til min mor og vil helst ikke ha så mye med henne å gjøre.Problemet er at hun presser seg på og skjeller meg ut fordi hun får liten kontakt med barnebarn osv.

Jeg har nå bestemt meg for å kutte ned kontakten til et par dager i ferien,samt bursdager og jul.Jeg blir tappet mentalt av henne,føler meg psykisk dårlig etter kontakt rett og slett.

Jeg ble forøvrig mishandlet fysisk av min far i barndommen og mishandlet psykisk, det vil si mobbet og sjikanert både i barndom,ungdom og i det voksne liv av min mor.

Et annet underlig påskudd hun bruker når jeg prøver å kutte henne ut er at jeg er psykisk syk og trenger hjelp...

Typisk psykopatteknikk.

[emi]

*rydde*

Endret 17. september 2007 av emi

[Gjest Gjest]

Ja, de er så "festlige" så.

Det jeg synes er rart, er at folk ikke reagerer på foreldre som går og sier sånne ting om sine barn.

Når f.eks. en forelder sier "h*n gjør så mye rart, men det skyldes bare nerver på mor/farsiden". Hvorfor i all verden tror andre folk på sånne røverhistorier?

Jeg er gjest nr 2 (registrerte meg etterpå) i denne tråden og ønsker ingen kontakt med mine foreldre. De har ødelagt nok i mitt liv, men det er selvfølgelig de som står igjen som de lidende og oppofrende. Helt utrolig hva folk tror på. "Den gamle mannen og den gamle dame - de er jo så snille og hjelpsomme, stakkar dem" - piss meg i øret!

Min mor forstår jo utad ingenting av hvorfor jeg ikke vil ha kontakt med henne. Hun sier selvfølgelig ikke at jeg gjentatte ganger gjennom alle år har forsøkt å snakke med henne om det, for det tar seg jo ikke godt ut.

Jeg nevnte det for noen slektninger under en middag i sommer "Hva i all verden var det som fikk dere til å tro på alle de løgnene?". Vel, de flakket med blikket og hadde ikke noe svar å gi meg.

Jeg har sluttet å si noe om familieforholdet mitt til andre - jeg er møkklei skjeve blikk når jeg har vært ærlig.

Uforståelig at voksne mennesker kan oppføre seg sånn,

men noen er enkle i hodet sitt og skjønner ikke hvorfor voksne mennesker kutter kontakten med foreldre som har behandlet dem råttent.

[Gjest Unnskyld meg men.....]

Mine foreldre har gjort feil, som alle mennesker gjør. Men under 2. verdenskrig gjorde det noe med folk...

Iflg en psykiater (ikke norsk) vil også neste generasjon og den neste, vil bli preget av dette...

Krig setter spor...

Vet ikke ts, og kan ikke gi råd, men .... å være bitter, nå vet jeg ikke hva du har opplevd, men bitter er det siste man skal ende opp som, da kan man dø og bli gjenfødd som en sitron f.kes.

Beklager om jeg var frekk nå, men ville bare fram til at vi alle er preget i Norge (svenskene er ikke det, de hadde jo ikke SS der...), det var en krig (les selv histiorie, jeg er ikke en historiebok)

Ikke vær bitter, enten er de syke, sannsynligvis er de preget av krigen, selv om de er "unge", hvis deres foreldre var det. Spør dem om krigen.

Unnskyld, preget av krigen? Å, var det derfor min far misbrukte meg - godt du forklarte meg det. Her har jeg gått og vært bitter og plaget og så var det egentlig en naturlig årsak til misbruket. Jeg skal straks gjenoppta kontakten med min far som misbrukte meg på det groveste og med min mor som overså det.

Takk for at du forklarte det for meg, jeg utakknemlige barn.

[Gjest Unnskyld meg men... igjen]

Beklager Vimselot men du provoserte meg noe jæ...

Mine foreldre deltok ikke i krigen, min mor ble født under krigen og min far var litt eldre men også barn da. Så det er ingen reell unnskyldning for hva enkelte foreldre er i stand til.

For mange er det ikke bagateller som gjør at man ikke har kontakt med sine foreldre. Det er som regel mer bak et brudd enn sjalusi fordi at storebror fikk flere is enn man selv fikk. Noen har opplevd vanskjøtsel, mishandling og misbruk. Mine foreldre kommer aldri til å forstå hva de egentlig gjorde mot meg og hva det har medført i etterkant. De ser seg selv som den uskyldige part i bruddet og overfor slekt og gamle venner opptrer de uforstående og som den sviktede part når de forteller at vi ikke har kontakt lenger. Og det er jeg som blir stående som det sorte fåret, et utakknemlig barn som ikke setter pris på det foreldrene har gjort for henne.

Jeg orker ikke forklare til slekt jeg har lite kontakt med hva som egentlig har skjedd og hvorfor det ikke er kontakt mellom oss. Jeg bor såpass langt unna at det ikke plager meg at de snakker om meg, noen vet sannheten riktignok men det skaper en viss avstand når folk får vite ubehagelige sannheter om andre.

Så livet er mye mer enn ettervirkninger av en krig som sluttet for mer enn 60 år siden.

[Gjest Gjest_Elle Melle_*]

Går det an å si: "Min oppvekst har vært slik at jeg dessverre ikke har noe særlig godt forhold til foreldrene mine"?

Da skulle man jo tro at de som lurer sluttet å spørre noe mer?

De færreste ønsker jo å være slemme og ubehagelige, og er gjerne bare ureflekterte?

Ofte er det lettere å skjønne ting når folk sier det som det er. (Ikke hele livshistorien din akkurat, men en slik liten setning f.eks.)

[Gjest Gjest]

Går det an å si: "Min oppvekst har vært slik at jeg dessverre ikke har noe særlig godt forhold til foreldrene mine"?

Da skulle man jo tro at de som lurer sluttet å spørre noe mer?

Min erfaring er at det resulterer i en enorm mengde spørsmål, kommentarer om å "gi slipp på bitterhet og ta i mot den kjærligheten en hver foreldre har for sitt barn" og en masse skeptiske blikk.

Jeg har aldri opplevd å bli sett på som annet en en særing eller et utskudd av de som har fått vite noe om dette. Det MÅ jo være noe alvorlig galt med meg kan du jo skjønne..

[Gjest lyckliga gatan]

Min erfaring er at det resulterer i en enorm mengde spørsmål, kommentarer om å "gi slipp på bitterhet og ta i mot den kjærligheten en hver foreldre har for sitt barn" og en masse skeptiske blikk.

Jeg har aldri opplevd å bli sett på som annet en en særing eller et utskudd av de som har fått vite noe om dette. Det MÅ jo være noe alvorlig galt med meg kan du jo skjønne..

Det er vanskelig for andre som har hatt en god oppvekst å forstå hva det gjør med en person å ha opplevd det motsatte. De klarer ikke å sette seg inn i den situasjonen og noen er sånn at det de selv har opplevd, det gode familieliv, det er liksom standard for alle og da må det jo selvfølgelig være noe galt med deg eller meg.

Hva man kan si til de som spør er ikke greit å vite for så lenge de ikke forstår og ikke har evnen til å forstå når de skal slutte å spørre. Du kan jo spørre dem tilbake om hvorfor det er nødvendig for dem å vite noe om familielivet ditt, eller bare si "sånn er det bare". Og gi beng i hva de mener om deg. Jeg gir blaffen i hva de mener om meg, ingen har krav på at jeg skal forklare meg i detalj om hvorfor mitt forhold til mine foreldre er som det er. Og når andre forteller meg hvor fint de hadde det i oppveksten så sier jeg at det er fint for dem, uten undertoner av noe slag fordi jeg syns det er hyggelig å høre om andres solskinnsopplevelser, selv om jeg kan få stikk inni meg.

[emi]

*rydde*

Endret 17. september 2007 av emi

[emi]

*rydde*

Endret 17. september 2007 av emi

[Gjest Blondie65]

Det er viktig å jobbe hardt for å legge opplevelsene bak seg, jobbe med å bli kvitt hatet. For meg var det godt da hatet og forbannelsen endelig gikk over til likgyldighet. Det betyr ikke at jeg ikke er plaget av det jeg har opplevd (ikke misbruk), men at det er likgyldig hva som skjer dem videre. Det tok mange år å komme dit.

...

Jeg fant ut at det beste for meg var å kutte ut folk som var skeptiske til de valgene jeg har vært nødt til å ta. Folk som tillot seg å kritisere meg uten å forstå bakgrunnen ville jeg ikke ha mer med å gjøre.

...

Ingen barn er ansvarlig for sin egen oppvekst, og ingen barn er ansvarlig for det foreldrene påfører dem - uansett hvor gammel man blir.

Dette skriver jeg under på.

En del mennesker er så opphengt i å virke lykkelig og vellykket utad at de tror de skal fikse alle andres problemer også. De kjennetegnes av råd som begynner med: "Det er jo bare å ...".

Folk reagerer på ting som er utenfor det de oppfatter som normalen. Til jul og ferie er "normalen" å tilbringe tid med sin nærmeste familie og de som ikke orker det er dermed unormale. Og da må man inn med en hel haug med spørsmål slik at man kan få korrigert det unormale slik at verden igjen blir en harmonisk plass.

Fortell hva du faktisk har gjort i ferien. Når spørsmål om hvorfor du ikke var med familien så si at det ble ikke sånn i år. Hvis de ikke er nærme nok deg til å vite grunnen så bør de faktisk også forstå at de ikke får bedre svar. Dersom de fortsetter å grave og "det er jo bare å ..." 'e så ville jeg penset samtalen inn på dem selv eller om mulig gått et annet sted.

Jeg har selv liten kontakt med den nærmeste slekt. Det er ingen hemmelighet og jeg har måttet tåle en del forståsegpå'er meninger om det. Jeg har konkludert med at mitt ståsted er ikke noe alle kan forstå og innlater meg ikke på diskusjoner omkring hvorvidt situasjonen skulle vært anderledes med noen. Dette krever selvtillit -og det har man ikke når man er langt nede. Men den kommer ...

[Clara1]

KJære deg

Forstår deg godt, og det er sikkert riktig å holde seg unna. De har påført deg nok vondt som det er. Det er vanskelig å forstå hvordan dette er - for folk som har varme omsorgsfulle foreldre. Fint at du har greid deg bra i livet. Bra hvis du greier å la være å være bitter på dine foreldre. Gå videre i livet ditt - LEV OG NYT HVER DAG MED DEM DU ER GLAD I.

[Gjest Gjest]

enig med det, stådstarter nå har jeg alltid hatt et godt forhold til mine forledre, men jeg har venner som ikke har hatt det. og jeg tenker at det er sånn at enten er man venner, eller så er man ikke venner. det er ikke, etter min mening, slik at man skal gjøre alt for sine foreldre bare fordi det er foreldrene. og det er ikke alltid nødvendig at man må dra på besøk og sånn heller. har man det fint uten, ja så har man det fint uten. kanskje barna en gang vil like å ha besteforeldre å reise til osv., men dersom det bare vil ødelegge mer for dere enn å gi noe positivt tilbake, så er det jo ikke en nødvendighet at de skal være en stor rolle der.