Han reiser

[Gjest Gjest]

Eg er heilt i villreie, og eg ber om råd.

Mannen min reiser med jobben, og har gjort det i 12 år.

Det siste året har eg vorte meir og meir ukomfortabel med reisinga hans. Eg har sjølvsagt snakka med han om det, men han er ikkje klar til å slutte å reise enno.

Løysinga må bli eitt kompromiss, men korleis skal vi komme fram til det?

Han vil reise, eg vil at han ikkje skal reise, ikkje noko rom for kompromiss der!

Eg har sagt at eg kan strekkje meg til 2 år til med reising, men da må det vere nok. Han vil ikkje gå med på det.

Anten må han eller eg gi oss, det finnest ikkje noko i mellom.

Den siste tida har det vorte slik at eg nesten ikkje bryr meg om at han drar, og eg saknar han nesten ikkje når han er vekke, og det er meir skremmande enn noko anna. Eg føler vi er på veg bort frå kvarandre.

Eg veit ikkje heilt kva problemet mitt er, kvifor eg brått synest det er vanskelig at han reiser.

Kanskje eg er lei av å vere aleine med alt ansvar for hus, heim, og born halve året?

Kanskje eg er lei av å ikkje kunne planlegge noko fordi eg aldri veit når han vil vere heime?

Kanskje eg berre vil at han skal vere saman med familien for ei tid?

Da han reiste denne gongen hadde han vært heime i 4 veker, og eg veit at han vil vere borte i 2-5 veker. Neste gong kan han vere heime i 10 dagar eller 5 veker før han blir kalla bort igjen.

Han har eit helt liv som eg ikkje er inkludert i! Eg kan ikkje ringe han eller kontakte han på andre måtar, eg veit ikkje kva han gjer, kven han er saman med på fritida, om han har det bra, eg veit ingenting om halve livet hans.

Eg føler meg som ei hushjelp med utvida arbeidsoppgåver, ikkje som ei hustru som han deler ”gode og vonde dagar” med !

Nokon som har nokre gode ord eller råd å komme med?

[Gjest StockDama]

Min mor og far hadde det slikt, det endte i skilsmisse...det er utrulig slitsomt å være alenemor når man er gift.

[Gjest Gjest]

Nå er det jo slik innrettet at folk må ha en jobb, og noen jobber innebærer mye reising. Har han vurdert å søke en annen jobb, hvorfor er det alternativet overhodet ikke berørt i innlegget ditt? Han kanskje tjener forbannet bra i den jobben han har?

[Gjest Trådstartar]

Nå er det jo slik innrettet at folk må ha en jobb, og noen jobber innebærer mye reising. Har han vurdert å søke en annen jobb, hvorfor er det alternativet overhodet ikke berørt i innlegget ditt? Han kanskje tjener forbannet bra i den jobben han har?

Jobb har han, reising eller ikkje, so han treng ikkje bytte jobb om han ikkje vil det sjølv.

Han tener bra, men ikkje forbannet bra som du uttrykte deg. 350- 400 000 i året er ikkje verd å misse familien sin for!

[Gjest Trådstartar]

Min mor og far hadde det slikt, det endte i skilsmisse...det er utrulig slitsomt å være alenemor når man er gift.

Eg er redd det blir resultatet om vi ikkje finn ei løysing snart.

[Gjest Gjest_Bønna_*]

Slik hadde vi det også, det endte i skilsmisse.

Som du sier, han hadde ett helt liv som jeg ikke var inkludert i. Jeg hadde ett helt liv som han ikke var inkludert i, for det var ikke så mye (på det sosiale plan) han "orket" eller fikk tid til å delta i når han endelig var hjemme. Som du også sier var det umulig å planlegge noe, jeg visste aldri når han var hjemme. Og mye av det som våre omgangsvenner deltok i, skjedde når han ikke var hjemme. Etterhvert så kuttet jeg også ut sosiale ting som var typisk "par-ting", for jeg følte meg vel mer eller mindre singel og orket ikke delta i alle slike ting.

Og alt han gikk glipp av i ungene sitt liv tynget meg... Han var jo der fra tid til annen, og syns det var helt greit selv. Men han mistet hele hverdagslivet i oppveksten deres synes jeg. Og jeg mistet en som skulle vært ved min side i denne tiden, ikke bare for å få litt avløsning iblant, men også for å oppleve det sammen. Gjerne dele det som var slitsomt, men aller mest dele gledene i denne tiden.

Jeg har bare ett råd å gi, og det er å stå på krava dine. Jeg er sikker på at om jeg hadde gjort det nok, så hadde han valgt den løsningen fremfor den som det endet med. For vi drev fra hverandre slik vi levde, og etter en stund var det for sent.

Ikke sikkert dere er samme personene, eller at det ender slik med dere. Men jeg kjente meg så veldig igjen i det du skriver.

[kamela]

Jobb har han, reising eller ikkje, so han treng ikkje bytte jobb om han ikkje vil det sjølv.

Han tener bra, men ikkje forbannet bra som du uttrykte deg. 350- 400 000 i året er ikkje verd å misse familien sin for!

Er det mulig at han kan redusere reisinga og jobbe litt hjemme istedenfor, siden du skriver at han har jobb uansett.

Har han en meget spesiell stilling siden du ikke kan få noen kontakt med han og heller ikke vet hvor han er eller hvor lenge han blir borte, eller er det bare han som vil ha det sånn? I så fall burde han jo tjene svimlende godt?

[Gjest Trådstartar]

jeg mistet en som skulle vært ved min side i denne tiden, ikke bare for å få litt avløsning iblant, men også for å oppleve det sammen. Gjerne dele det som var slitsomt, men aller mest dele gledene i denne tiden.

Du har lest tankane mine. Dei orda er dei eg brukar når eg skal fortelje korleis eg føler det.

[Gjest Trådstartar]

Er det mulig at han kan redusere reisinga og jobbe litt hjemme istedenfor, siden du skriver at han har jobb uansett.

Har han en meget spesiell stilling siden du ikke kan få noen kontakt med han og heller ikke vet hvor han er eller hvor lenge han blir borte, eller er det bare han som vil ha det sånn? I så fall burde han jo tjene svimlende godt?

Det er det kompromisset eg har foreslått, men han likar reisinga. Han vil ikkje kutte ut turane, og heller ikkje redusere tida han er borte. Han har det bra som han har det.

Han er det vi brukar kalle ein leigesoldat. Firmaet han arbeider for blir kontakta av andre firma som vil leige dei tenesta han tilbyr. Kor lenge han blir heime og kor lenge han blir borte avheng av kor store prosjekta er, og kor heit marknaden er. Den lengste tida han har gått utan reiseoppdrag er 6 veker i løpet av dei 12 åra han har jobba slik, og det lengste han har vore borte er 5 veker.

Til vanleg er han heime 2-3 veker, og borte like lang tid.

At eg ikkje kan kontakte han skuldas plassane han arbeider på. Dei godtek ikkje bruk av mobil på plassen, og når han er borte har han ein arbeidsdag på 12-14 timar.

Han prøvar å ringe heim ein gong om dagen, men det er ikkje alltid det går.

Skal eg få tak i han i løpet av dagen, må eg fyst ringe arbeidsplassen, legge igjen melding om at han må ringe til meg. Det gjer vi berre når det er krise.

Som eg sa i det innlegget du siterte, han tener godt, men har ikkje unormalt høg lønn.

[Gjest Gjest]

Mannen min reiser med jobben, og har gjort det i 12 år.

Eg føler meg som ei hushjelp med utvida arbeidsoppgåver, ikkje som ei hustru som han deler ”gode og vonde dagar” med !

Ja, 12 år er veldig lenge. Og det er først nå du liksom tenker over det?

Jeg vil råde deg til å først bli enig med deg selv i hva du trenger og mener om dette. Dernest å si det samme til mannen din. Si også litt om dine forventninger. Hvis han ikke er villig til å ta noen grep, bør du vurdere å resie fra ham. Livet er for kort til å være med menn som tror at alt er greit når det ikke er det.

Dette er naturligvis kun en spekulasjon og behøver ikke være sant men jeg må si jeg er en av de kvinnene som har møtt "menn på reise" i arbeidslivet. Ved middager, vin og hyggelig selskap blir det gjeren noe mer også. Kanskej han derfor er fornøyd som har deg der hjemme og litt spenning på reisene?

[Gjest Trådstartar]

Ja, 12 år er veldig lenge. Og det er først nå du liksom tenker over det?

Jeg vil råde deg til å først bli enig med deg selv i hva du trenger og mener om dette. Dernest å si det samme til mannen din. Si også litt om dine forventninger. Hvis han ikke er villig til å ta noen grep, bør du vurdere å resie fra ham. Livet er for kort til å være med menn som tror at alt er greit når det ikke er det.

Dette er naturligvis kun en spekulasjon og behøver ikke være sant men jeg må si jeg er en av de kvinnene som har møtt "menn på reise" i arbeidslivet. Ved middager, vin og hyggelig selskap blir det gjeren noe mer også. Kanskej han derfor er fornøyd som har deg der hjemme og litt spenning på reisene?

Det er ikkje fyste gongen på 12 år eg tenkjer over det, men det har ikkje plaga meg tidligare.

Eg har ikkje grunn til å tru at han har seg med nokon andre, eg har valt å tru at han er trufast, og trur ikkje det er årsaken til at han likar jobben sin.

[kamela]

Kanskje eg er lei av å vere aleine med alt ansvar for hus, heim, og born halve året?

Kanskje eg er lei av å ikkje kunne planlegge noko fordi eg aldri veit når han vil vere heime?

Kanskje eg berre vil at han skal vere saman med familien for ei tid?

Har du muligheter til å reise bort neste gang han kommer hjem, la han være alene med unger og følge opp alt som skal gjøres, handle, ordne hus, gå på foreldremøter osv osv. sånn at han skjønner litt av hva livet ditt dreier seg om når han ikke er der.

[Gjest Trådstartar]

Har du muligheter til å reise bort neste gang han kommer hjem, la han være alene med unger og følge opp alt som skal gjøres, handle, ordne hus, gå på foreldremøter osv osv. sånn at han skjønner litt av hva livet ditt dreier seg om når han ikke er der.

Det var ein god tanke, det har eg ikkje gjort på lenge!

Eg slutta med å reise utan han for nokre år sida, for han vart sjuk kvar gong eg var borte lengre enn ein, max 2 dagar, og eg måtte haste heim igjen. Han vart like sjuk om eg tok med meg borna på tur medan han var på jobb, da måtte han reise heim frå jobben, og vi måtte heim frå turen. Difor har eg ikkje vore borte utan han meir enn 2-3 dagar dei siste åra.

Men no skal eg prøve igjen, ta ein tur til mor mi nokre dagar når han kjem heim igjen.

Han vil ha godt av å sjå kvardagen min med egne auge.

[(-:Domino:-)]

Jeg kjenner veldig igjen problematikken rundt dette med at man har hver sine liv den tiden han er bortreist, et liv den andre ikke deltar i på noe vis, og det er også litt slitsomt å aldri være den som kan ta kontakt, men bare må finne seg i å vente på at motparten ringer.

Dette med å ikke ha en utreisedato å forholde seg til er ikke holdbart i lengden, når man ikke kan planlegge noe som helst fordi man aldri vet når mannen drar, så har man ganske enkelt ikke et fullverdig liv sammen.

Jeg har vært i din situasjon, men uten barn og jeg vet at hadde det vært barn inne i bildet hadde jeg aldri akseptert det, da kan man jo likegodt være alenemor når man uansett har hovedomsorgen og det stort sett hele tiden.

Har du levd med dette i 12 lange år, er det slett ikke for mye forlangt at mannen din nå ser din side av saken og prøver å innrette seg litt etter kone og barn, hvis han er interessert i å dele livet med dere videre.

[Kaffeavtalen]

Min mann reiser og har gjort det fra før vi ble sammen. Men han har faste perioder borte og hjemme. Enten man-torsdag ute og helgen hjemme eller 12 dager på og 9 dager hjemme. Og han tjener langt bedre enn din mann, og det er fortjent, da jeg mener man skal ha betalt for å miste fritid sammen med familien sin.

Hvis jeg var deg ville jeg jeg forlangt å bli hørt i denne situasjonen. Jeg er fornøyd med vår situasjon da jeg liker å ha tid alene, men for andre kan de ikke leve slik. Men jeg blir alltid tatt med på råd før en ny arbeidsplass og vi har stadig diskusjonen oppe om han skal fortsette med reisingen. Men for vår del er dette selvfølgelig økonomisk. Hvis han begynner å jobbe hjemme går han ned 150-300' i lønn, og dette utgjør endel!

[Kaffeavtalen]

Jeg kjenner veldig igjen problematikken rundt dette med at man har hver sine liv den tiden han er bortreist, et liv den andre ikke deltar i på noe vis, og det er også litt slitsomt å aldri være den som kan ta kontakt, men bare må finne seg i å vente på at motparten ringer.

Dette med å ikke ha en utreisedato å forholde seg til er ikke holdbart i lengden, når man ikke kan planlegge noe som helst fordi man aldri vet når mannen drar, så har man ganske enkelt ikke et fullverdig liv sammen.

Jeg har vært i din situasjon, men uten barn og jeg vet at hadde det vært barn inne i bildet hadde jeg aldri akseptert det, da kan man jo likegodt være alenemor når man uansett har hovedomsorgen og det stort sett hele tiden.

Har du levd med dette i 12 lange år, er det slett ikke for mye forlangt at mannen din nå ser din side av saken og prøver å innrette seg litt etter kone og barn, hvis han er interessert i å dele livet med dere videre.

Så enig så enig

Endret 1. august 2007 av Kaffeavtalen

[Gjest Trådstartar]

Takk for svar frå alle. Spesielt dykk som har vore igjennom det same som eg går igjennom no.

Eg veit ikkje kva eg vil gjere, men eg er heilt sikker på at eg ikkje vil ha det som no så mykje lengre.

[Gjest =tentacle=]

Det var ein god tanke, det har eg ikkje gjort på lenge!

Eg slutta med å reise utan han for nokre år sida, for han vart sjuk kvar gong eg var borte lengre enn ein, max 2 dagar, og eg måtte haste heim igjen. Han vart like sjuk om eg tok med meg borna på tur medan han var på jobb, da måtte han reise heim frå jobben, og vi måtte heim frå turen. Difor har eg ikkje vore borte utan han meir enn 2-3 dagar dei siste åra.

Men no skal eg prøve igjen, ta ein tur til mor mi nokre dagar når han kjem heim igjen.

Han vil ha godt av å sjå kvardagen min med egne auge.

Hva er dette for noe? :klø: Hvordan er hans helsetilstand direkte avhengig av om du befinner deg i hjemmet eller ikke, til og med når han ikke er i hjemmet selv? Det må ha en eller annen forklaring om det har skjedd så mange ganger at det ikke kan være tilfeldig...

Når dette har gått så langt at tanken på brudd ligger stadig lenger oppe i bevisstheten, er det på tide å sette ham til veggs så det holder. Ikke gnag på det i stillhet og kom med små hint og gjentatte samtaler, da skjønner han ikke alvoret. Han fortjener å vite at han risikerer å miste deg nå. Er det umulig å snakke med ham, kan du sette hardt mot hardt. For hvert reisedøgn han overlater alt til deg, kan du kreve at han kompenserer ved å ta alt hjemme, inkl alt praktisk med barna, når han kommer hjem. Det er helt urimelig å bruke deg som bakkemannskap i år etter år, når du ikke selv ønsker denne ordningen lenger. Han er også forpliktet til å ta seg av sin familie, ikke kun du. Får du ikke respekt, må du kreve den.

[Gjest Trådstartar]

Hva er dette for noe? :klø: Hvordan er hans helsetilstand direkte avhengig av om du befinner deg i hjemmet eller ikke, til og med når han ikke er i hjemmet selv? Det må ha en eller annen forklaring om det har skjedd så mange ganger at det ikke kan være tilfeldig...

Når dette har gått så langt at tanken på brudd ligger stadig lenger oppe i bevisstheten, er det på tide å sette ham til veggs så det holder. Ikke gnag på det i stillhet og kom med små hint og gjentatte samtaler, da skjønner han ikke alvoret. Han fortjener å vite at han risikerer å miste deg nå. Er det umulig å snakke med ham, kan du sette hardt mot hardt. For hvert reisedøgn han overlater alt til deg, kan du kreve at han kompenserer ved å ta alt hjemme, inkl alt praktisk med barna, når han kommer hjem. Det er helt urimelig å bruke deg som bakkemannskap i år etter år, når du ikke selv ønsker denne ordningen lenger. Han er også forpliktet til å ta seg av sin familie, ikke kun du. Får du ikke respekt, må du kreve den.

At han blir sjuk når eg er borte har ei naturleg forklaring. Han engstar seg sjuk. Litt søtt, men mest irriterande.

Elles takkar eg for svaret. Du har rett i at eg må kreva den respekta eg vil ha.

[Gjest =tentacle=]

At han blir sjuk når eg er borte har ei naturleg forklaring. Han engstar seg sjuk. Litt søtt, men mest irriterande.

Elles takkar eg for svaret. Du har rett i at eg må kreva den respekta eg vil ha.

Dette er rett og slett ikke troverdig. Han overlater dere til dere selv mange ganger i året, da bør han også ha tro på at dere greier dere noen dager utenfor hjemmet, hvor han likevel ikke er... Høres mer ut som en slags sjalusi/kontrollbehov.