Unger som slår foreldre

[Gjest Gjest]

Jeg lurer på hvor vanlig det er at jenter/gutter slår sine foreldre. Jeg er ei bekymret tante som ser at tantunger bare blir mer og mer voldelig. Får hun ikke viljen sin så slår hun både mor og far gul og blå. Hun er bare 9 år, så jeg er redd hvor dette vil ende. Ennå slår hun ikke andre enn dem, og det er mor det går hardest utover.

Kan dette være en reaksjon på at far er og alltid har vært mye fraværende pga jobbsituasjonen.

Mor er helt fortvilet og vet ikke hva hun kan gjøre lengre. De har søkt råd hos en psykolog, men det virker som det er lite hjelp her. Da grunne for å oppsøke han i første omgang var å få opp hennes selvtillit etter at hun er blitt utpekt som mobbeoffer i skolen.

Er veldig spent på å høre fra dere om noen har lignende erfaring og hva som ble gjort. For dette blir værre og verre å være vitne til. Begynner å frykte for at hun vil ta det utover andre om ikke så lang tid. Kan nenvne at lillesøster også må unngjelde mye for hennes trass/raseri anfall.

[Gjest Gjest]

Glemt å si at hun har slått i mange år alt.

[Gjest Gjest_Lisa_*]

Prøv den svenske modellen, konsekvens. Slå tilbake..

Nei, man skal jo ikke slå barna sine. Men jeg tror nok ikke jeg hadde akseptert å blitt punchingball for en 9-åring. Jeg hadde blitt rasende, og brettet ihop ungen og holdt fast til ferdig med å slå. Evt. plassert ungen på rommet til var klar for å be om unnskyldning.

Hvis ungen blir mobbet, så har hun kanskje behov for å utagere innestengt sinne. Det må hun finne utløp for på andre måter enn å slå andre. Hugge ved? Jogge? Det som virker best i lengden er vel å få slutt på mobbingen, og få seg noen gode venner. Om de som mobber henne er voldelige, så send henne på kurs i kampsport. Evt. bank på døren hjemme hos dem, og fortell dem at hvis de rører datteren din igjen, så vil du grisebanke dem.

[Gjest =tentacle=]

Jeg ville ikke sendt noen som slår meg på kampsport. Men helt konsekvent grensesetting i forhold til vold bør foregå parallelt med å fremme andre måter å gi uttrykk for vonde følelser på, samt at en må ta tak i hennes vanskelige situasjon i forhold til jevnaldrende. Vold som har pågått i flere år trenger en kanskje veiledning fra profesjonelle for å få satt en stopper for. Helsestasjonen kan være et lavterskeltilbud som kan vise en vei videre i forhold til å få hjelp.

[Gjest Elastica]

Jeg ville ikke sendt noen som slår meg på kampsport. Men helt konsekvent grensesetting i forhold til vold bør foregå parallelt med å fremme andre måter å gi uttrykk for vonde følelser på, samt at en må ta tak i hennes vanskelige situasjon i forhold til jevnaldrende. Vold som har pågått i flere år trenger en kanskje veiledning fra profesjonelle for å få satt en stopper for. Helsestasjonen kan være et lavterskeltilbud som kan vise en vei videre i forhold til å få hjelp.

Ja, tentakkel, det var dette jeg skulle til å skrive.

[Gjest Gjest]

Enig med tentacle. I tillegg ville jeg holdt henne fast fysisk til hun roet seg. Men viktig å være rolig selv. Hun må forstå at dette ikke er akseptabel oppførsel. Og snakket med henne om episoden umiddelbart etter hun hadde roet seg ned. Barn i den alderen kan man fortsatt holde fast. Det går ikke med en 15-åring.

[Avensis]

Hva med PMT (Parent Managemet Training)... Gis som tilbud via Barnevern og i enkelte kommuner/bydeler som lavterskeltilbud. Til foreldrene, of course).

Man må melde bekymring først, tar litt tid, men er visstnok et tilbud som fungerer bra i alderen 10-13 år. Dette fordi barn i denne alderen trenger veilederen(e) i hjemmet, ikke utenforstående.

Har tro på dette. :icon_smile:

Endret 31. juli 2007 av Avensis

[Gjest s.n]

Jeg har tro på å snakke med barnet også FØR det slår seg vrangt. Ta opp emna til diskusjon en gang hun er rolig - snakk om hennes trang til å slå, og søk å forstå hvorfor hun blir så fortvilet. Prøv å lag avtaler om hva en skal gjøre når en blir så sint - f.eks at en trekker seg tilbake. Gjør det gjerne selv som et eksempel - neste gang du blir sint kan du si 'nå trenger jeg tid til å roe meg litt ned, så nå går jeg på soverommet en liten stund'.

Sett av jevne tider der en skal ta opp regler og snakke om hva som er forventet oppførsel, og inkluder barna i utformingen av reglene. Det er selvfølgelig den voksne som har det endelige ordet.

Glem nå ikke å rose barnet de gangene de klarer å roe seg ned å unngå å slå...

[77rose]

Jeg har tro på å snakke med barnet også FØR det slår seg vrangt. Ta opp emna til diskusjon en gang hun er rolig - snakk om hennes trang til å slå, og søk å forstå hvorfor hun blir så fortvilet. Prøv å lag avtaler om hva en skal gjøre når en blir så sint - f.eks at en trekker seg tilbake. Gjør det gjerne selv som et eksempel - neste gang du blir sint kan du si 'nå trenger jeg tid til å roe meg litt ned, så nå går jeg på soverommet en liten stund'.

Sett av jevne tider der en skal ta opp regler og snakke om hva som er forventet oppførsel, og inkluder barna i utformingen av reglene. Det er selvfølgelig den voksne som har det endelige ordet.

Glem nå ikke å rose barnet de gangene de klarer å roe seg ned å unngå å slå...

Det du skriver her virket meget fornufig. Jeg skal ta dette videre til min søster og se om dette kan være en måte hun kan gå frem på for å få henne til å slutte å slå. For jeg begynner å bli redd at jentungen skal begynne å slå mine også, siden hun denger løs på sine nærmeste.

En ting er at hun slår mor. Men hvor mange unger tørr å slå far? Ikke missforstå, det er ikke greit at mor blir slått heller, men jeg tror det er en mye høyere terskel for unger å slå får enn mor.

Men takk for mange gode svar og råd så langt.

Er det noen her som har opplevd noe lignende selv?

[Gjest tomat Mina]

De er nødt til å sette seg ned å snakke om hva som er rett og galt!

Vel, dette har dem gjort 1000 ganger før helt sikkert, men hun er likedan!

Da mener jeg etter at foreldrene har prøvd dette og ALT, så må dem sette hardt mot hardt!

Nulltollerane for vold fra begges sider selvsagt, MEN de må snakke sint og bestemt til denne lille frøkna at det å slå er overhode ikke akseptabelt! De bør gjerne se litt sintere ut enn det dem er også.

Send henne inn på rommet med ÅPEN dør, og si at hun ikke får komme ut før hun er villig til å snakke rolig å høre på det foreldrene sier ang. dette! Så er det også viktig at "krapylet" blir hørt også dersom hun snakker stille og rolig

Er jeg streng nå?

Jeg mener det faktisk!

[Gjest Gjest]

Jeg har tro på å snakke med barnet også FØR det slår seg vrangt. Ta opp emna til diskusjon en gang hun er rolig - snakk om hennes trang til å slå, og søk å forstå hvorfor hun blir så fortvilet. Prøv å lag avtaler om hva en skal gjøre når en blir så sint - f.eks at en trekker seg tilbake. Gjør det gjerne selv som et eksempel - neste gang du blir sint kan du si 'nå trenger jeg tid til å roe meg litt ned, så nå går jeg på soverommet en liten stund'.

Sett av jevne tider der en skal ta opp regler og snakke om hva som er forventet oppførsel, og inkluder barna i utformingen av reglene. Det er selvfølgelig den voksne som har det endelige ordet.

Glem nå ikke å rose barnet de gangene de klarer å roe seg ned å unngå å slå...

Jeg slo mine foreldre en del ganger, men da var det snakk om situasjoner hvor jeg var livredd (ble holdt fast så “jeg skulle roe meg”, når jeg var sint/redd og ble enten mer vettskremt eller enda sintere. Ble holdt til jeg resignerte og mer eller mindre forlot min egen kropp. Sikkert velment, men virker ikke på alle). Vokste det av meg når jeg ble såpass fysisk stor at jeg ikke behøvde være redd for å bli hold fast, og kunne unngå situasjoner som førte til stress.

Finn først ut årsaken, og så hva som kan løse det.

[gompen]

Høres ut som utløp for stor frustrasjon. Hva har foreldrene gjort for å stoppe dette?

[Gjest Gjest_77rose_*]

Det de har gjort er å koble inn en psykolog -mest for å finne ut hva raseriet skyldes.

de har snakket med Helsestasjonen, slekt og venner, kastet henne inn på rommet, ikke latt henne få viljen sin.

Personlig tror jeg mye skyldes at far jobber 14 dager borte og er 14 dager hjemme. tror hun trenger en trygg og forutsigbar hverdag, med begge foreldrene til stede. Men hun slår selv om far er hjemme.

[Gjest Snart barnevernspedagog]

Det er mange som ikke har en far i det heletatt. Det at han er borte for så å være hjemme burde ikke være årsaken for dette. Litt rart om det ville utløst raserianfall med slåing.

Tror heller det er mobbingen som er årsaken. Jeg ville heller sett på hvordan hun reagerer når hun blir mobbet; tar hun igjen, trekker hun seg unna, blir hun innesluttet? Det er mange barn som får raserianfall som ikke har noe med situasjonen rundt å gjøre, men ting som ligger bak. Ville også snakket med henne, spørre om det er noe hun ønsker å fortelle om. Hun er såpass gammel at hun skjønner mye.

[Kosemose]

[

Endret 2. april 2008 av Kosemose

[Gjest Vuori]

Jeg har selv slitt med sinne fra jeg var ganske ung.

Jeg har selv blitt slått av de voksne, både fysisk men mest psykisk.

Det som hjelper meg, er at den jeg er med der og da aksepterer at jeg blir sint!

At den personen sier: "Jeg skønner at du ble sint for xyz".

Og gjerne snakker i nesten samme intensitet og stemme leie som meg selv, dvs at min oppførsel "speiles" hos den andre.

Det som gjør det verre, er at:

- de rundt bagatilliserer det at jeg er sint

- de ler, spøker eller gjør narr av at jeg ble sint.

-de som kan hjelpe meg velge å overse meg, gå ifra meg eller trekke seg unna følslesemessigt.

Ikke undervurder hva som får et BARN til å bli frustrert, sint og redd.

Husk at et BARN ikke har din forståelse (selvsagt kommer far alltid tilbake, selvsagt er de andre slemme som mobber deg etc), og at mye av det som skjer i verden virker uforståelig og skremmende.

Husk at vold avler vold; dvs et barn som opplever vold hjemme eller på skolen, vil utrykke dette på et annet område. kanskje utagerende men vanligere innagerende hos jenter (selvskading, spiseforstyrrelser, depresjon, tidlig modning og utagerende livsstil etc).