Skilsmisse? Hjerte og hjerne sier motsatte ting

[Gjest Hjerte og Hjerne]

Hei

(Håper noen gidder å svare)

Er ganske forvirret om dagen, og står overfor et stort valg. Vet ikke hva jeg skal gjøre.

I fjor møtte jeg en type som jeg falt pladask for. Jeg var i et fremmed land for et år for å jobbe, og hadde vel til da egentlig aldri hatt et ordentlig kjæresteforhold før (var da 26 år). Forventet absolutt ikke å treffe noen, men møtte en litt yngre kollega som var utrolig kjekk og søt. Absolutt ikke min type, tenkte jeg, men skikkelig flott. Det endte med en one-night-stand som endte med at vi forelsket oss i hverandre. Jeg tvilte lenge på om jeg burde fortsette forholdet siden jeg ikke så noen fremtid for oss, men klarte ikke å la ham gå. Jeg slet forferdelig med hjemlengsel og var mye syk, og han var da fantastisk støttende, og kjærligheten utviklet seg ytterligere. Før jeg dro hjem til Norge giftet vi oss for at forholdet i det hele tatt skulle kunne ha noen fremtid (da han ikke er fra et vestlig land), og vi ble enige om at vi skulle prøve å få ham til Norge så vi kunne være sammen.

Det tok to måneder før han kom hit. Det gikk fortere enn vi trodde, men det var virkelig to lange og forferdelig måneder. Jeg angret aldri på at vi giftet oss. Men nå har vi i flere måneder bodd sammen, og det har ikke vært så lett. Vi er begge utrolig stae, og det har flere ganger holdt på å ende i brudd. Vi er veldig, veldig ulike når det gjelder interesser, døgnrytme, livsfase (jeg har tatt master og har noen år i arbeidslivet, vil snart stifte familie og bli etablert, mens han har en avbrutt bachelor og er noen år yngre) og fremtidsplaner. Jeg trivdes ikke så veldig godt i hjemlandet hans, mens han vil tilbake, og trives ikke i Norge i det hele tatt.

Nå drar han om noen dager til USA for å studere, da han har fått fullfinansiert en bachelor der for fire år. FIRE ÅR. Vi er enige om at det er en så god sjanse at han må ta den, selv om jeg hadde håpet han skulle studere her og bo her. Jeg har jobb i Norge og vil stå kontrakten ut (6 måneder til), og har dessuten ikke veldig lyst til å dra til USA når jeg har begynt å bygge opp en karriere her. Jeg aner ikke om jeg har mulighet til å få en jobb jeg ønsker der, og heller ikke hvordan den økonomiske situasjonen vil bli der (Kan også tilføye at jeg har vært eneforsørger for oss nå i flere måneder. Det har nok også slitt på forholdet).

Derfor føler jeg meg presset til å ta en avgjørelse nå om jeg skal legge frem separasjons-og skilsmissepapirene for ham før han drar eller ikke. Jeg vet at hvis jeg ønsker å gjøre det, er det enklere å få papirarbeidet gjort nå, enn etter at han har dratt.

Problemet er at jeg er veldig, veldig glad i ham, og det er gjensidig. Men jeg vet ikke om det er nok, i og med at vi er så forskjellige. Hjernen sier at det lureste er å la hverandre gå, mens hjertet sier at jeg ikke orker å miste ham. Samtidig vet jeg ikke om det mest er frykten for å bli alene, fremfor at jeg faktisk er sammen med "drømmemannen" som gjør at jeg holder igjen. Jeg merker at han er yngre enn meg, og jeg føler også at vi har forskjellige intellektuelle ståsteder. Men bare han ser på meg og smiler smelter jeg fullstendig.

Det kan høres ut som om jeg fokuserer for mye på geografi, økonomi og det materielle, men jeg vet at hvis forholdet hadde vært helt topp, og jeg ikke hadde tvilt på at vi er en god match, ville dette betydd mye mindre enn det gjør nå. Likevel er jeg en romantiker som alltid har trodd at "kjærligheten kan overvinne alt". Nå er jeg ikke så sikker lenger.

Jeg vet ikke hva slags svar jeg håper å få, men noen innspill fra andre hadde vært veldig nyttig.

Hilsen en som dras i to retninger...

[Gjest Blondie65]

Jeg synes du har formulert momentene dine veldig bra.

Et par andre momenter å dra inn:

Hadde det ikke vært spennende å prøve USA for en stund? Det er greit at du trives best her hjemme, men du er fortsatt ung og det å etablere seg med barn og rekkehus er faktisk noe som kan vente litt til. Hva med å oppleve et spennende (jeg har vært der) land med mange muligheter?

Når han ikke trives i Norge og du ikke trives i hjemlandet hans så må det jo bli gnisninger. Løsningen er ikke at dere skal bli ulykkelige begge to og å flytte til et "nøytralt" tredje land. Men jeg tror den største konflikten deres ligger akkurat her.

Alder har mest å si når man er ung. Dvs. når man blir "utgammel" og den ene er ung og sprek mens den andre er gammel og grå kan jo ha noe å si hvis det er stor aldersforskjell. Er aldersforskjellen mindre enn 10 år er den uvesentlig og vil forsvinne mer og mer med alderen.

Hvis du velger skilsmisse nå betyr ikke det det samme som at dere er uvenner for resten av livet. Det betyr at dere erkjenner at det var for store forskjeller og for lite felles interesser til at ekteskapet var liv laget. Det er ingen umulighet at dere kan finne tilbake til hverandre senere. Det blir et rent brudd, uten at det blir utroskap pga savn eller lignende. Jeg tror dette er løsningen hvis 4 år i USA er utenkelig for deg. Men jeg vet slett ikke om det er den eneste riktige.

[Gjest Hjerte og Hjerne]

Hei Blondie65

Takk for svaret.

Nå har det seg slik at han skal flytte til en stat hvor jeg desverre ikke tror jeg finner så mange jobber av det slaget jeg ønsker meg. Dessuten er det nok ikke USA som er det største problemet, men fremtiden vår generelt. Jeg vet ikke om jeg klarer å se for meg en fremtid i hjemlandet hans for alltid. Dessuten merker jeg hver eneste dag ting ved ham som gjør meg betenkt. Vi har ikke den "samstemtheten" som jeg ofte føler med mange andre. Likevel er jeg veldig glad i ham. Av og til føler jeg at det eneste vi har felles er fantastisk sex...

Jeg tror nok at fire år der vil gjøre ham mer "moden" (og flinkere til å hjelpe til i husarbeide), men vil jeg vente i fire år på at han skal bli den jeg ønsker nå?

[Gjest Hjerte og Hjerne]

Som du også sier kan jo det å ta en pause være et alternativ, men jeg vet ikke i så fall om jeg orker tanken på at han da i mellomtiden er sammen med andre damer. Og akkurat nå frister ikke tanken på noen andre menn for min del heller...

[Gjest Blondie65]

Om du tar pause, eller om dere blir separert så blir effekten den samme - han er fri til å være med andre damer. Det er ikke noe du kan gjøre noe med. Hvis det er en tanke du ikke orker bør du faktisk flytte med til USA.

[Gjest Hjerte og Hjerne]

Det jeg mente var at hvis vi velger å separeres/skilles, blir det tanke på fullstendig brudd. Og da blir det enklere å vite at han kan finne seg andre. Men hvis vi tar en pause med tanke på å ta opp tråden igjen senere blir det verre.

Når det gjelder trofastheten hans hvis vi velger å fortsette føler jeg meg sikker på at han ikke kommer til å være utro. Heldigvis.

[Gjest Gjest]

Jeg er selv sammen med en som ikke er fra Norge og jeg må si at det har vært mye større ufordring enn jeg hadde trodd. Det er uansett minst en av oss som ikke vil få bo i sitt hjemland og dette blir enda vanskeligere etter at man får barn. Mange kompromisser må inngås og når den første fasen av forholdet går over i det mer dagligdagse blir situasjonen mer og mer vanskelig.

Dersom du greier å la ham gå vil jeg nesten tro at det vil være for det beste i det lange løp, spesielt ettersom at du tross alt føler at dere er på ulike plan uansett. Greier du ikke la ham gå må du nesten bare ta en sjans og flytte med, men som sagt, det er en ting når man er enige og hvor man vil bo, dere vil jo begge hjem til deres opprinnelige, så en av dere vil alltid måtte ofre dette. Dessuten, som sagt, dersom dere har planer om barn blir det ikke enklere. Da trenger man helst litt famili i nærheten og vil kanskje ikke kunne velge "nøytral grunn".

Lykke til, uansett hva du bestemmer deg for.

[Gjest Gjest_regine_*]

Jeg har ikke noe svar på ditt dilemma - men generelt vil jeg nok si at når man er sammen med noen fra et annet land så ER det en løsning å bo i et 3.land. Særlig når det høres ut som om du ikke trives i hans land og han ikke trives i Norge.

Jobber i en bransje hvor jeg kommer borti folk både herfra og derfra, og mange finner seg ektefeller fra et annet land. For de fleste er erfaringen at de klarer seg best når de ikke bor i enten hans eller hennes hjemland. Det er noe med at når begge er på bortebane, så er det enklere å ha et godt forhold, enn når den ene er borte mens den andre er hjemme. Vet også om noen som alltid har hatt som avtale at de skal bo i 3.land.

Sånn sett er det kanskje en idee om du og reiser til USA? Da får du også muligheten til å se om forholdet fungerer bedre når ingen av dere er hjemme? Eller er det slik at det - på sikt - egentlig er uaktuelt for dere begge å bo i noe annet enn deres eget hjemland? (i såfall er det vel bare å gjøre det slutt først som sist.....)

[Gjest Gjest_Pippi_*]

Kanskje dere kunne bo sammen noen år i ditt og hans hjemland? Først 4 år i USA, så f.eks. i hans land i kanskje 5 år, så i Norge 5 år. Så når dere er eldre har dere kanskje forandret dere, og (forhåpentlivis) vil det samme? Men jeg skjønner det blir litt vanskelig med jobb og sånn da. Jeg har lyst til å flytte for å få bedre jobb, men samboer vil ikke. Det er veldig vanskelig. Orker ikke pendle.

[siebaeo]

- han er fri til å være med andre damer. Det er ikke noe du kan gjøre noe med. Hvis det er en tanke du ikke orker bør du faktisk flytte med til USA.

Dette stemmer ikke spør du meg... Jeg "orket ikke tanken på" at xn var med andre damer etter at det ble slutt. Men jeg var jeg som ønsket bruddet og angret ikke på det. Syntes fortsatt det var forferdelig å se for meg han med andre.