Jeg elsker henne

[Gjest Frederico]

Sitter i en for meg, veldig vanskelig situasjon nå. Jeg er en gutt på 32 år som til i går hadde en fantastisk kjæreste. Hun er nydelig med et hjerte av gull rett og slett. Vi hadde begge sett for oss livet sammen, helt til spørsmålet om barn dukket opp. Hun har en sønn, og har gjort det klart fra starten av at hun ikke ønsker fler barn, noe jeg ikke har problemer med å forstå. Det er en grunn for det. Hun har trodd jeg hadde slått meg til ro med tanken om at jeg selv ikke skulle ha egne barn. Må innrømme at jeg bare har latt være å tenke så mye på akkurat det, og tenkt at hun likevel kunne tenke seg å få barn med meg en gang.

Så igår kom spørsmålet på banen igjen. Jeg føler ingen trang til å få barn nå, men jeg er veldig redd jeg kommer til å angre. Kanskje jeg angrer om noen år, kanskje jeg aldri vil angre. Tanken på at jeg aldri vil få et eget barn med den jeg elsker skremmer meg. Så lenge vi begge har disse tankene er det jo rett og slett umulig å fortsette. Skulle jeg liksom late som det var greit, for så å ombestemme meg om noen år? Da har jeg kastet bort fler år både for kjæresten min og meg selv.

Jeg har hatt flere forhold som har vart mye lengre enn dette, men dette har vært den desidert vanskeligste avgjørelsen jeg har tatt. Jeg elsker henne, og hun elsker meg. Det er vondt å tenke på at det skal ta slutt på grunnlag av ting som ikke har med kjærligheten til hverandre å gjøre. Jeg er derfor veldig i tvil om jeg kanskje skal innfinne meg med at jeg aldri vil få egne barn, slik at vi kan fortsette å være sammen. Det føles så utrolig borkastet og urettferdig at det skal være sånn.

Er det noen som har liknende erfaringer? Finnes det noen mulighet tror dere for at jeg kan bli lykkelig med meg selv uten å få barn, eller tror dere jeg vil angre? Jeg har jo da tross alt fått den jeg elsker. Barn har jeg da ikke fått, men man savner jo ikke det man aldri har fått på en måte. Er sykt usikker på dette. Fint om noen har noen synspunkter på det.

Takk.

[Mirabella76]

Dette er det berre du sjølv som kan finna ut av! Eg veit at eg aldri kunne blitt lykkelig uten barn, men det er fordi det å få barn er sjølve meininga med livet for meg. (Eg er 30 år og barnlaus, men endelig prøvar). Andre føler det annleis, og kan fint bli lykkelige, uten at dei får eigne barn. Ja, enkelte velger jo bevisst å forbli barnlause eit heilt liv.

Det er derfor umulig for andre å svara på kva som er det rette for deg. Det er heilt avhengig av kven av dei mennesketypane eg har beskrive, du er. Du bør uansett tenka deg nøye om, slik at du ikkje tek eit valg du kjem til å angra veldig på seinare. Lykke til!

Endret 31. juli 2007 av Mirabella76

[Minni-Mus]

Vanskelig situasjon.... du må bare prøve å finne svaret deg selv, kan du bli lykelig uten barn??

Jeg har vært i en litt lik situasjon. Mannen var ferdig med å få barn (eller han var ikke sikker, men trodde ikek at han skulel få flere liksom) Og jeg har hele tiden vært klar på at barn vil jeg ha. Jeg elsker han så høyt, men visste at lykken ble ikke fullkommen før jeg også fikk barn og oppleve det å være mor.

nå som jeg har fått barn selv vet jeg med sikkerhet at jeg hadde angret om jeg hadde valgt et liv uten barn. Uanset hvor mye mannen elsket meg og jeg han ville det ikke vært nok. Og nå vil jeg bare ha flere og mange flere barn

Håper du finner ut av hva du vil, har du fortalt kjæresten din ordentlig om hva du føler om dette temaet? Hun som er mor må da skjønne at du også vil oppleve det å være forelder?? Håper dere finner ut av det!

[Gjest Gjest]

Takk for svar.

Vet at jeg er den eneste som kan finne ut av dette. Trengte vel bare å få det ut på en måte. Nå har jeg vanskelig for å se for meg at jeg kan bli like glad i noen annen som jeg er i henne. Derfor tenker jeg det kanskje er bedre å få være sammen med den du elsker enn å få barn.

Kanskje jeg får barn senere, men at forholdet ikke holder. Det er jo selvsagt en sjanse man må ta, men jeg vet ikke hva som er værst. Eller kanskje forholdet til den jeg elsker nå ryker om noen år. Da sitter jeg igjen klin alene uten muligheten overhodet til å få barn, men mindre jeg ønsker å bli gammel far.

Til Minni Mus:

Det er nettopp det hun gjør. Hun skjønner meg så inderlig godt. Hun vil ikke være den som tar fra meg muligheten til å få oppleve det å bli far. Jeg skjønner også henne godt. Det er også en grunn til at hun ikke ønsker fler barn, og jeg både skjønner henne og respekterer hennes valg. Det er nettopp derfor dette er så vanskelig.

Takk for svar begge to.

[Gjest jente37]

NEI. NEI. NEI.

Du må aldri gå på akkord med deg selv og dine følelser, for å tilfredsstille din kjærestes ønske ang ikke få flere unger.

Gjør du det, vil du garantert angre resten av ditt liv.

Dessuten.. elsket hun deg virkelig så høyt - ville hun avslutte forholdet- fordi hun kan ikke kreve at du lever på hennes premisser.

[Gjest Gjest_lissi_*]

Føler med deg. I går holdt det på å bli slutt mellom min samboer og jeg pga samme dilemma. Jeg ønsker meg barn og er 33, og han hadde problemer å ta stilling til det. Jeg har ikke så mye tid på meg, og fikk han til å forstå hvor viktig dette var for meg, og at jeg ikke ville gi avkall på å få barn pga han. Jeg elsker han veldig høyt, og han meg, så da ble vi enige om å vente til litt over jul. Den dealen kan jeg fint leve med:O)

[gompen]

Når hun i allerede fra starten var klar på at hun ikke ville ha barn, så synes jeg det var et dumt valg å fortsette å være sammen med henne, når du ikke er enig i det. Dere burde ikke få barn hvis en av partene ikke vil!

Så du må nok enten slå deg til ro med å ikke få barn, eller å ikke være sammen med henne, for hun kommer nok ikke til å skifte mening, når hun ikke har gjort det før.

Du har jo et barn allerede, hennes barn

[Gjest Gjest]

Hva sier hun da? Vil hun heller leve uten deg enn å få et barn til?

[Gjest Gjest]

Hva sier hun da? Vil hun heller leve uten deg enn å få et barn til?

Godt spørsmål!

Hva svarer hun til det?