De forskjellsbehandler

[Gjest Gjest_nina_*]

Min mann er vokst opp med to yngre søstre. I dag er alle tre voksne. Foreldrene, som er midt i sekstiårene, forskjellsbehandler barna sine. Hans yngste søster er foreldrenes yndling. Hvert år er det med henne og hennes familie de reiser på ferie med til syden, eller har deilige feriedager på hytta sammen med. Hans mamma passer denne søsterens barn veldig ofte - flere ganger i uka - mens de andre barnebarna får være hjemme hos sine foreldre. Yngstesøsteren har også fått jobb med å forvalte familiens eiendommer. Hun har dermed innsyn i alt som skjer, mens de andre to holdes utenfor. Lillesøster er nok å betrakte som "mer vellykket" enn de andre to. Hun har et lyst sinn og de oppfatter henne nok som veldig omgjengelig. De andre to føler seg veldig utafor, og de føler at de ikke er noe verdt for foreldrene. Også barnebarna føler denne forskjellen. Min mann har prøvd å snakke med foreldrene, men det hjelper ikke. De sier aldri noe positivt til de to barna som de ikke favoriserer. Pga alt dette så blir forholdet mellom søsknene også veldig kjølig og anstrengt. De kappes på en måte om foreldrenes gunst alle tre. Er det noen som har erfaringer på dette området?

[kamela]

Høres vanskelig ut.

Holder han og den andre søsteren godt sammen, og hvordan ser den "vellykede" søsteren på dette, klarer hun å se hva som skjer?

[Gjest erfaring]

Jeg vet ikke hva dere kan gjøre for å få hans foreldre til å innse forskjellsbehandlingen, for det er dessverre sånn at foreldre som forskjellsbehandler ser ikke selv av det gjør det og hvordan det påvirker de andre.

Det enkleste er å gjøre noe med mannen din sin holdning til det, det er lettere for han å endre seg selv enn andre.

Jeg har selv levd med en bror som er mine foreldres solskinnsklump mens min søster og jeg er som gråsten i sammenligning. Jeg har gitt opp å gjøre noe med det og har i stedet valgt å heve meg over det. Lett, nei men det er enklere enn å få mine foreldre til å forstå.

[Gjest Gjest]

Min mann er vokst opp med to yngre søstre. I dag er alle tre voksne. Foreldrene, som er midt i sekstiårene, forskjellsbehandler barna sine. Hans yngste søster er foreldrenes yndling. Hvert år er det med henne og hennes familie de reiser på ferie med til syden, eller har deilige feriedager på hytta sammen med. Hans mamma passer denne søsterens barn veldig ofte - flere ganger i uka - mens de andre barnebarna får være hjemme hos sine foreldre. Yngstesøsteren har også fått jobb med å forvalte familiens eiendommer. Hun har dermed innsyn i alt som skjer, mens de andre to holdes utenfor. Lillesøster er nok å betrakte som "mer vellykket" enn de andre to. Hun har et lyst sinn og de oppfatter henne nok som veldig omgjengelig. De andre to føler seg veldig utafor, og de føler at de ikke er noe verdt for foreldrene. Også barnebarna føler denne forskjellen. Min mann har prøvd å snakke med foreldrene, men det hjelper ikke. De sier aldri noe positivt til de to barna som de ikke favoriserer. Pga alt dette så blir forholdet mellom søsknene også veldig kjølig og anstrengt. De kappes på en måte om foreldrenes gunst alle tre. Er det noen som har erfaringer på dette området?

Jeg kjenner igjen beskrivelsen av denne famillien, er min antagelse riktig så er denne søsteren jurist og er derfor velegnet til å bestyre familliens eiendommer. Kan det hende at hun også har spesielle bånd til sine foreldre som hennes brødre ikke har? Og til deg TS så lurer jeg på hvor ofte barna dine er hos din mor? Og barnas farmor kan føle at dine barn har mer kontakt med sin mormor? Og derfor synes dere får god hjelp av dine foreldre?

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Min mann og hans søster som også føler seg utstøtt har et helt greit forhold. Men det er generelt dårlig kommunikasjon i familien. Hans søster som jobber med familieeiendommene er ikke jurist, men hun har blitt opplært i et firma som har ansvaret for eiendommene.

Da hun var liten baby så holdt hun på å dø - tok ikke til seg føde. Etter lang tid fant de ut at hun led av cøliali. Det at de holdt på å miste henne skapte nok noen sterke bånd til henne. Da min mann og hans andre søster var i tjueårene ble også de to rammet av en livstruende sykdom. Faren i familien er veldig patriakalsk - han har på en måte skjemt bort barna og i tillegg holdt dem nede. Tusen takk for alle svar!

[ydmyk]

Jeg synes det er et viktig tema du tar opp.

Selv er jeg eldst av 3 søsken, og har alltid vært flink og pliktoppfyllende. Jeg føler at foreldrene mine elsker oss alle, men at mine søsken får mer tid og materielle goder enn meg. Sistnevnte er iallefall klart. Men det er vanskelig å ta opp da de er generøse, men altså minst mot meg.

Et par ganger har jeg tatt det opp, men de skjønner nok ikke hva jeg mener. Det var da de kjøpte leilighet sammen med min søster og betalte for oppussingen. At de eier en del er rent "pro-forma", hun bor der, leier den ut til tider og får alle inntekter. Det er kun på utgiftsiden hun slipper en del unna.. Og temaet provoserer søsteren min veldig.

Kanskje er det lettere å vie seg/knytte bånd til de som ikke er blant de "flinkeste/letteste"? Men samtidig sys det lett puter under armene på de da. Jeg har følt at jeg taper/straffes - pga. at greier meg selv.

Det som provoserer oss som er foreldre ytterligere er om slik forskjellsbehandling overføres til barnebarn.

Min manns foreldre gjør forskjell der dessverre, slik de "lot" generasjonen før det også gjøre.

Jeg har dessverre ingen gode råd, men regner med at dere har tatt dette opp med de? Og som noen sier, kan dere kanskje få et nærmere forhold til den andres søsteren og hennes familie?

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er et viktig tema du tar opp.

Selv er jeg eldst av 3 søsken, og har alltid vært flink og pliktoppfyllende. Jeg føler at foreldrene mine elsker oss alle, men at mine søsken får mer tid og materielle goder enn meg. Sistnevnte er iallefall klart. Men det er vanskelig å ta opp da de er generøse, men altså minst mot meg.

Et par ganger har jeg tatt det opp, men de skjønner nok ikke hva jeg mener. Det var da de kjøpte leilighet sammen med min søster og betalte for oppussingen. At de eier en del er rent "pro-forma", hun bor der, leier den ut til tider og får alle inntekter. Det er kun på utgiftsiden hun slipper en del unna.. Og temaet provoserer søsteren min veldig.

Kanskje er det lettere å vie seg/knytte bånd til de som ikke er blant de "flinkeste/letteste"? Men samtidig sys det lett puter under armene på de da. Jeg har følt at jeg taper/straffes - pga. at greier meg selv.

Det som provoserer oss som er foreldre ytterligere er om slik forskjellsbehandling overføres til barnebarn.

Min manns foreldre gjør forskjell der dessverre, slik de "lot" generasjonen før det også gjøre.

Jeg har dessverre ingen gode råd, men regner med at dere har tatt dette opp med de? Og som noen sier, kan dere kanskje få et nærmere forhold til den andres søsteren og hennes familie?

Uansett så er det veldig trist - og merkelig at man ikke skjønner det selv. Her er det motsatt da - det er hun som faktisk greier seg selv som blir favorisert. De andre to er på en måte for dårlige - iallefall føler de seg sånn. Det slår meg at det ofte er i familier som eier en god del at det blir sånn. I min familie har vi aldri hatt mye materielt. Vi har holdt veldig sammen vi barna - og det er vi som hjelper våre foreldre og ikke motsatt. Jeg har aldri tenkt tanken at mine to brødre er mere verdsatt enn meg. Ingen av oss voksne får gaver fra mine foreldre. Barnebarna får alle til jul og bursdag, med en fast sum til alle. Slik slipper men sammenligningen.

MVH trådstarter

[Clara1]

Fint at du tar opp dette temaet. Det er nok mange som har det på denne måten, og det ødelegger mye av det samholdet og fellesskapet man kan ha i en familie. Men kommunikasjon er nøkkelen til alt. Din mann må være modig nok til å snakke om dette både med sin søster som er favorisert og med sine foreldre. I slike samtaler er det viktig å gi masse "bilder" som beskriver det såre man føler. Snu også situasjonen - og bruk hans foreldre, hans søsken og deres foreldre som eksempler. Det er ofte lettere å forstå hvis noe rammer en selv - selv om det bare er en fantasi.

Lykke til!

[Clara1]

Kom igjen da folkens.

Er det virkelig ikke flere som har noe fornuftig å si om dette emnet. Det forundrer meg at så mange er inne bare for å lese, men skriver ikke hva de selv mener. Du må bidra selv også hvis vi skal få gode tråder her. Stå på, og la oss lære av hverandres erfaringer.

[Lykken]

Jeg tar oppfordringen om å svare, men svarer muligens litt på siden av hovedtemaet.

Jeg har selv to barn, 4 og 1,5 år gamle. Jeg forskjellsbehandler barna mine veldig allerede jeg, for de er så utrolig forskjellige! Da vi bare hadde et barn så syns jeg følgende vers fra "Lille måltrost" var så trist, nettopp pga forskjellsbehandlingen:

""

Lille måltrost, lille måltrost, har du tre eller to?

Lille måltrost, lille måltrost, har du tre eller to?

- Jeg har tre som er flinke, og en som er god!

Langt inni skogen den grønne!

""

Nå har jeg selv fått et barn som er 'flink' og et som er 'god' (selv om begge selvsagt er litt av begge deler), og jeg klarer bare ikke la være å forskjellsbehandle. De er to totalt forskjellige personligheter, det faller seg ikke naturlig å behandle dem likt.

Sånn er det i det livet vi lever nå, men når vi blir godt voksne hele gjengen, så vil vi etterstrebe at alt av goder blir fordelt likt (de gjør de forsåvidt nå også), for å unngå sjalusi.

[Gjest Mayamor]

Også litt på siden:

Våre 5 barn har 5 forskjellig personligheter. De behandler oss foreldre på 5 ulike måter. Og vi behandler jo dem på 5 forskjellige måter også. Ulike personligheter en eller flere har; hjelpsom, lat, grei, hissig, lite gjennomtenkt, selvutslettende, egoistik, inkluderende, ryddig, rotekopp, renslig, slubbert, matvrak, spurv, naiv, kynisk, godtroende, skeptisk, tåler/tåler ikke kjeft, gråter lett/ omtrent aldri, beskjeden, dominerende, etc...Klart at en del forskjellig kjemi har en med den ulike typen personlighet.

Jeg har en lillesøster som er 3 år yngre enn meg, hun har alltid vært mye "svakere" enn meg. Mye syk da hun var liten, jeg var frisk og rask. Hun var tynn og "gjennomsiktig". Jeg lubben og "hardhudet". Hun var skolesvak, jeg skolesterk. Hun fikk barn da hun var 16, jeg da jeg var 24 år. Hun har 4 barn, jeg 2. Hun har et multihandicappet barn, jeg ikke. Jeg tjener egne penger, hun ikke. Hun er i voksen alder en del syk, mens jeg er friskere.

Min mor hjelper henne og hennes barn mer enn hun hjelper meg og mine barn, men for å si det slik; vi klarer oss uten økonomisk støtte. Det gjør ikke min søster. En annen ting er at min søster bor 15 minutter fra mamma, jeg 2 timer. Det har en del å si.

Jeg var pappajente da jeg var liten, min søster mammajente. Min far behandler oss likt; dvs har det opptatt med sitt voksne liv med sin barnløse samboer og hennes familie. Men spør vi om noe - stiller han opp om han kan. Helt greit.

Så er da spørsmålet; ville jeg vært lykkeligere om jeg fikk like mye økonomisk støtte som min søster. Eller like mye barnevakttjenester som henne? Jeg tror forskjellen like fullt ville vært der. Og da synes jeg ikke stort om at jeg skal motta litt støtte som min søster kunne hatt bedre utbytte av. Samboer og jeg er ikke avhengig av andre til å klare oss; og det synes jeg er positivt.

Men det er jo slik at det er ikke enkelt med millimeter rettferdighet nå som vi har 1 barn som bor her 100%, et barn som drar til mor annenhver helg på samvær, et barn som bor her annenhver uke og 2 barn som er her en langhelg + utvidede helger/ferier. De som bor her mest får mest. Men når det gjelder bursdagsgaver/julegaver/sommerlommepenger etc - da blir det likt for de 4 eldste, og litt mindre til minsten på 4 år (da han ikke skjønner verdien av penger enn så lenge!) Skal forsøke å behandle barna så likt som mulig, men det er jo klart at vi har muligens bedre råd når minsten flytter ut av redet enn med de 4 eldste. Så tiden vil vise.

[Gjest Gjest]

Følger deg helt fint, og er enig i dine betraktninger. Men i dette tilfellet er det motsatt. At det er hun som greier seg best får mest hjelp og avlastning og oppmerksomhet. Hva synes du om det?