6-åringen min vil ikke høre etter

[Gjest Gjest nå]

Jeg har en 6-åring som er verdens herligste unge, smart, omtenksom, blid og flink. Alle som møter ham forteller meg hvilken ålreit unge han er.

Men vi har problemer. Han har et hissig temperament og er ordentlig sta, og han vil bare ikke at mamma skal bestemme, han vil bestemme alt selv. Jeg blir gal! Og sliten.

For det meste dukker problemet opp om morgenen og kvelden på badet. Vi har faste rutiner både morgen og kveld, allikevel spør han meg alltid hva han skal gjøre, og han vil at jeg skal være der hele tiden. Jeg prøver å lære ham å være selvstendig, men det er helt uinteressant for ham. Ber jeg ham gjøre noe sier han enten nei (eller NÆHEI!) og setter opp et sint ansikt, eller sier ja/ok, men gjør det ikke. Han liker selvsagt ikke at jeg maser, men jeg har fortalt at den beste måten å få mamma til å slutte å mase på, er å gjøre som jeg sier. Jeg maser ikke hvis han sier nei til noe, da sier jeg f.eks. 'det var ikke et spørsmål, kan du gjøre som jeg ber om, er du snill?' med bestemt stemme. Noen ganger funker det, men som regel ikke. På kvelden har han faste 'goder' som han får ved god oppførsel, en bok og en nattasang. Begynner han å bli vrien, minner jeg ham på godene, og ofte er det nok. Det er sjelden han mister begge, men gjør han det, er helvete løs, med raserianfall osv.

Dette er kortversjonen spør gjerne, så kan jeg utdype. Mest av alt, er det håp? Fins det andre unger som er sånn? Hva skal jeg gjøre for at han skal lære å høre etter? Jeg håper noen kan hjelpe meg.

[Gjest Bodillen]

Jadda, det finnes andre unger som er sånn. Har en selv, jeg

Jeg har oppdaget et lurt triks med poden vår; hvisking... Hvis jeg setter meg på huk, fanger blikket hans, lener meg inntil ham og holder kjærlig rundt ham og hvisker ham i øret hva det er han skal gjøre, så gjør han det faktisk uten protester!

Jeg tror hviskingen tar brodden av det hele. Og selvsagt hvordan jeg ordlegger meg. Jeg kommanderer ham ikke, men sier f.eks "Går du inn på badet og kler av deg og tisser nå, så skal jeg komme og pusse tennene dine når du er ferdig. Også legger vi oss i senga di og koser oss med en godnatthistorie sammen." Han blir som smør!

Jeg bruker ofte samme metode når jeg tar ham i å gjøre ting han ikke får lov til. Han mister totalt lysten til å trosse meg.

Å ha goder som belønning for ønsket oppførsel er kjempelurt. Poden vår trenger også noen påminnelser, og ofte er det nok.

Om morgenen er det alfa og omega å ha god tid. Ofte oppstår konfliktene når vi voksne har dårlig tid og begynner å mase og kommandere for å rekke jobb, skole og barnehage.

Endret 30. juli 2007 av Bodillen

[Gjest Tweek]

Jeg maser ikke hvis han sier nei til noe, da sier jeg f.eks. 'det var ikke et spørsmål, kan du gjøre som jeg ber om, er du snill?' med bestemt stemme. Noen ganger funker det, men som regel ikke.

Det ble et spm allikavel. Det er en filleting, jeg måtte kommentere. Vil tro det er mer effektivt om du dropper "er du snill" på slutten. Som bodillens forslag, det er bare å si hva han skal gjøre og ingen spm.

[Rubina D]

Jeg har også en på snart 6 år som er sånn. Han er en tyrann og ser helst at han er sjefen og skal bestemme alt.

Sier jeg at han skal ta på sandaler tar han gjerne på gummistøvler i steden. Dette gikk faktisk så langt at vi har begynt på pmto kurs ( parent management training oregon).

Kurset varer fra 9 til 12 mnd og går 1 dag i uka. Vi har dette individuelt ikke i gruppe.

Skal bare ta noen eksempler på hva vi har lært etter 6 små uker på dette kurset.

Før:

Mor og far: Kan du være grei å rydde av bordet etter deg for nå skal vi spise?

Sønn: Nei/ja etterpå/kan du gjøre selv etc

Mor og far: jeg sa at du skulle rydde av bordet NÅ.

Nå:

Mor og far: Gå og rydd av bordet, er du grei ( dette er ikke ett spm det er en mild kommando )

Sønn: sier ja og gjør det han blir bedt om

Mor og far: Takk skal du ha. Nå kan du vaske hender for vi skal spise.

Forskjellen på før og nå er at nå bruker vi tydelige beskjeder uten for mange ord. Setter du er du grei i slutten på setningen i stedenfor førsten blir det ikke noe spm.

Og faren ved å ha barn som ikke hører etter er at vi til slutt ikke forventer at de skal høre etter heller. Da blir beskjeder ofte gitt i en oppgitt tone.

Sett deg ned å tenk over hvordan du gir beskjeder til barnet ditt og hvilket tonefall du bruker.

Jeg fikk faktisk sjokk etter å ha sett videoopptak av hvordan jeg snakket til min sønn. Og mange runder er gått med meg selv for å finne ut hvorfor jeg har gjort det på den måten. Svaret har jeg ikke kunnet finne enda, men vi har fått oppskriften og hjelp til å rette på det i fremtiden.

[Gjest TS]

Jadda, det finnes andre unger som er sånn. Har en selv, jeg

Jeg har oppdaget et lurt triks med poden vår; hvisking... Hvis jeg setter meg på huk, fanger blikket hans, lener meg inntil ham og holder kjærlig rundt ham og hvisker ham i øret hva det er han skal gjøre, så gjør han det faktisk uten protester!

Jeg tror hviskingen tar brodden av det hele. Og selvsagt hvordan jeg ordlegger meg. Jeg kommanderer ham ikke, men sier f.eks "Går du inn på badet og kler av deg og tisser nå, så skal jeg komme og pusse tennene dine når du er ferdig. Også legger vi oss i senga di og koser oss med en godnatthistorie sammen." Han blir som smør!

Jeg bruker ofte samme metode når jeg tar ham i å gjøre ting han ikke får lov til. Han mister totalt lysten til å trosse meg.

Å ha goder som belønning for ønsket oppførsel er kjempelurt. Poden vår trenger også noen påminnelser, og ofte er det nok.

Om morgenen er det alfa og omega å ha god tid. Ofte oppstår konfliktene når vi voksne har dårlig tid og begynner å mase og kommandere for å rekke jobb, skole og barnehage.

Du får det til å høres lett ut, Bodillen, men jeg er villig til å prøve alt! Dette er ikke 6-årstrass, han har vært sånn i 2-3 år nå, og jeg må si jeg ikke er veldig optimistisk, føler liksom at jeg har prøvd alt... Men ikke hvisking!

Min erfaring med morgenen er omvendt av din. Jeg syns det er lettest å vekke ham, inn på badet, kle på seg, stelle seg og dra ut av huset. Dette er selvfølgelig lettest for meg, og ikke noe spesielt hyggelig. Det er bare det at sønnen min kan være ganske morgengretten, og da går alt galt *sukk* Skulle gjerne hatt rolige, koselige morgener med frokost sammen osv., men da er jeg redd vi må stå opp klokken halv seks...

[Gjest Bodillen]

Veldig enig i det Rubina Diamantina skriver her.

Og for all del, gå aldri inn i noen argumentasjon med barnet om hvorfor eller hvordan ting skal gjøres.

[Gjest TS]

Jeg har også en på snart 6 år som er sånn. Han er en tyrann og ser helst at han er sjefen og skal bestemme alt.

Sier jeg at han skal ta på sandaler tar han gjerne på gummistøvler i steden. Dette gikk faktisk så langt at vi har begynt på pmto kurs ( parent management training oregon).

Kurset varer fra 9 til 12 mnd og går 1 dag i uka. Vi har dette individuelt ikke i gruppe.

Skal bare ta noen eksempler på hva vi har lært etter 6 små uker på dette kurset.

Før:

Mor og far: Kan du være grei å rydde av bordet etter deg for nå skal vi spise?

Sønn: Nei/ja etterpå/kan du gjøre selv etc

Mor og far: jeg sa at du skulle rydde av bordet NÅ.

Nå:

Mor og far: Gå og rydd av bordet, er du grei ( dette er ikke ett spm det er en mild kommando )

Sønn: sier ja og gjør det han blir bedt om

Mor og far: Takk skal du ha. Nå kan du vaske hender for vi skal spise.

Forskjellen på før og nå er at nå bruker vi tydelige beskjeder uten for mange ord. Setter du er du grei i slutten på setningen i stedenfor førsten blir det ikke noe spm.

Og faren ved å ha barn som ikke hører etter er at vi til slutt ikke forventer at de skal høre etter heller. Da blir beskjeder ofte gitt i en oppgitt tone.

Sett deg ned å tenk over hvordan du gir beskjeder til barnet ditt og hvilket tonefall du bruker.

Jeg fikk faktisk sjokk etter å ha sett videoopptak av hvordan jeg snakket til min sønn. Og mange runder er gått med meg selv for å finne ut hvorfor jeg har gjort det på den måten. Svaret har jeg ikke kunnet finne enda, men vi har fått oppskriften og hjelp til å rette på det i fremtiden.

Jeg er nok ganske oppgitt noen ganger når jeg prater med sønnen min, jeg blir så sliten av denne oppførselen. Det eneste jeg syns har blitt bedre de siste ca. 6 månedene er at jeg har lært meg å roe ham ned når han blir rasende. Det er jo noe, men jeg vil så gjerne få endret oppførselen hans så han slipper å bli så rasende.

Hvor arrangeres pmto, og hva koster det? Hørtes unektelig ut som vi kan trenge noe sånt...

[Gjest Bodillen]

Min erfaring med morgenen er omvendt av din. Jeg syns det er lettest å vekke ham, inn på badet, kle på seg, stelle seg og dra ut av huset. Dette er selvfølgelig lettest for meg, og ikke noe spesielt hyggelig. Det er bare det at sønnen min kan være ganske morgengretten, og da går alt galt *sukk* Skulle gjerne hatt rolige, koselige morgener med frokost sammen osv., men da er jeg redd vi må stå opp klokken halv seks...

Det kan være omvendt her også. Noen dager (kommer an på podens dagsform) er det beste at han bare står opp, kler på seg, pusser tenner og drar i barnehagen og spiser frokost der. Men da må vi være i riktig modus, dvs ikke stresse ham unødvendig, og greie å få ting til å gå på skinner. Da trigger vi ikke hans stadige behov for å sabotere og diskutere alt som skal gjøres.

Men han skal begynne på skolen snart, og da er barnehagefrokosten en saga blott... Da må jeg bare sørge for at vi har skikkelig god tid. Hvis ikke vet jeg det fort går åt skogen. Må nok belage meg på tidligere morgener fra høsten av, ja...

[Gjest TS]

Veldig enig i det Rubina Diamantina skriver her.

Og for all del, gå aldri inn i noen argumentasjon med barnet om hvorfor eller hvordan ting skal gjøres.

Her er jeg ikke sikker på om jeg er enig med deg. Har hatt en del diskusjoner om dette med faren (vi bor ikke sammen), og jeg har vært litt frem og tilbake med det selv.

På den ene siden ser jeg at han ønsker å skjønne hvorfor han ikke får lov til noe (f.eks), og jeg prøver å forklare kort og greit. På den annen side ønsker jeg at han skal høre etter meg rett og slett fordi jeg sier. Huff, det hørtes stygt ut, men sånn er det jo, jeg kan ikke og har ikke alltid tid til å forklare hvorfor...skrik, jeg høres ut som moren min

[Gjest TS]

Det kan være omvendt her også. Noen dager (kommer an på podens dagsform) er det beste at han bare står opp, kler på seg, pusser tenner og drar i barnehagen og spiser frokost der. Men da må vi være i riktig modus, dvs ikke stresse ham unødvendig, og greie å få ting til å gå på skinner. Da trigger vi ikke hans stadige behov for å sabotere og diskutere alt som skal gjøres.

Enig, men alt går jo så mye bedre når det går på skinner...

Men han skal begynne på skolen snart, og da er barnehagefrokosten en saga blott... Da må jeg bare sørge for at vi har skikkelig god tid. Hvis ikke vet jeg det fort går åt skogen. Må nok belage meg på tidligere morgener fra høsten av, ja...

I know, gleder meg ikke...

En annen ting er at sønnen min og jeg skal flytte sammen med kjæresten min og sønnen hans (snart 11) om et par måneder, og sønnen min reagerer ikke bra på forandringer. Det tar liksom ikke slutt...

[Gjest Bodillen]

Her er jeg ikke sikker på om jeg er enig med deg. Har hatt en del diskusjoner om dette med faren (vi bor ikke sammen), og jeg har vært litt frem og tilbake med det selv.

På den ene siden ser jeg at han ønsker å skjønne hvorfor han ikke får lov til noe (f.eks), og jeg prøver å forklare kort og greit. På den annen side ønsker jeg at han skal høre etter meg rett og slett fordi jeg sier. Huff, det hørtes stygt ut, men sånn er det jo, jeg kan ikke og har ikke alltid tid til å forklare hvorfor...skrik, jeg høres ut som moren min

Vet ikke om jeg forstår deg rett her, men hvis du mener at man av og til faktisk må forklare barn hvorfor man skal/ikke skal gjøre ting - og evt. hvordan, så er jeg helt enig med deg. Jeg mener mer at man ikke skal gå inn i argumentasjoner på hvorfor barnet skal gjøre ting som det helt klart vet er nødvendig, eller som man har forklart tidligere, som rutiner som tannpuss, rydding, sitte pent ved middagsbordet osv. Enkelte ganger skal unger diskutere og kverulere om det meste, og sånt er det ikke lurt å gi seg i kast med.

Endret 30. juli 2007 av Bodillen

[Gjest TS]

Vet ikke om jeg forstår deg rett her, men hvis du mener at man av og til faktisk må forklare barn hvorfor man skal/ikke skal gjøre ting - og evt. hvordan, så er jeg helt enig med deg. Jeg mener mer at man ikke skal gå inn i argumentasjoner på hvorfor barnet skal gjøre ting som det helt klart vet er nødvendig, eller som man har forklart tidligere, som rutiner som tannpuss, rydding, sitte pent ved middagsbordet osv. Enkelte ganger skal unger diskutere og kverulere om det meste, og sånt er det ikke lurt å gi seg i kast med.

Da er jeg enig med deg. Her har vi problemer, senest i dag ved middagsbordet satt han som en kålorm, tygde med åpen munn (maten hang faktisk ut av munnen...) osv. i det uendelige. Han har egentlig gode bordmanerer, så dette vet han. Jeg blir litt usikker, for jeg kan si ifra flere ganger at han skal sitte pent, så sitter han pent i to minutter, og så er det glemt. Jeg blir nok litt hemmet av et sterkt ønske om at han skal spise, fordi han er småspist, liten og tynn, ellers hadde jeg muligens sendt ham fra bordet, uten at jeg tror det hadde funket...

[Gjest TS]

Må bare si tusen takk til dere som gidder å svare meg!

Jeg blir så fortvilet noen ganger, vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er ganske rolig og tålmodig av meg, men det hender at jeg skriker til ham. Da blir jeg så fortvilet, og han blir selvsagt enda verre. Vi snakker alltid sammen når ting har roet seg, og jeg ber alltid om unnskyldning hvis jeg har skreket til ham.

Kjæresten min har sett flere ganger hvordan ting utvikler seg, og har ikke noe særlig bedre peiling enn meg (sønnen hans er den rolige typen), noen ganger funker det, andre ganger ikke. Han sier det ikke er rart jeg blir sint noen ganger, for sønnen min kan virkelig erte på seg gråstein. Jeg blir mer fortvilet enn sint, jeg prøver og prøver, og han vil bare ikke høre etter. Jeg tenker at det er vi som er voksne her, det er vi som skal holde oss rolige, men jeg syns det er skremmende å tenke på at jeg ikke klarer å lære ham dette. Hvordan skal han bli når han blir eldre? Jeg takler ham ikke nå, hvordan skal jeg takle ham når han er 14? Trassalderen kom da han var ca. 18 mndr, og siden har det bare gått én vei, og jeg føler meg virkelig som en elendig mor.

Jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal løse dette. Jeg har fått noen gode råd, men tar veldig gjerne imot flere.

[Gjest Bodillen]

Da er jeg enig med deg. Her har vi problemer, senest i dag ved middagsbordet satt han som en kålorm, tygde med åpen munn (maten hang faktisk ut av munnen...) osv. i det uendelige. Han har egentlig gode bordmanerer, så dette vet han. Jeg blir litt usikker, for jeg kan si ifra flere ganger at han skal sitte pent, så sitter han pent i to minutter, og så er det glemt. Jeg blir nok litt hemmet av et sterkt ønske om at han skal spise, fordi han er småspist, liten og tynn, ellers hadde jeg muligens sendt ham fra bordet, uten at jeg tror det hadde funket...

Ja, det er bl.a i sånne tilfeller jeg mener det er viktig å ikke begynne å diskutere.

Dette konkrete problemet har vi også innimellom. Vi gir ham en advarsel, i rolig tone, uten mange ord. Fortsetter han da må han gå fra bordet. Og da er det ikke mat før neste måltid.

Her var problemet såpass omfattende at vi valgte å ty til skjema for oppførel ved matbordet og klistremerkeopplegg for å få bukt med det. Det ble myyye bedre etter kort tid. Selvsagt har han feilskjær innimellom, men det er ikke lenger et alvorlig problem her i huset.

Vi får trøste oss med at de mest sannsynlig ikke kommer til å oppføre seg sånn som 16-åringer!

[Gjest Gjest]

Bruk komandoer i en vennlig rolig tone.

Ikke be på en oppgitt måte.

Da går alt mye bedre.

Husk også at dersom du sier gå på rommet ditt å bli der til du har gjort det jeg har bedt deg om, etter et negativt svar fra poden, så hold han der til han har gjort det han skal/kommer ut å sier at han skal gjøre det!

[Gjest Bodillen]

Må bare si tusen takk til dere som gidder å svare meg!

Jeg blir så fortvilet noen ganger, vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er ganske rolig og tålmodig av meg, men det hender at jeg skriker til ham. Da blir jeg så fortvilet, og han blir selvsagt enda verre. Vi snakker alltid sammen når ting har roet seg, og jeg ber alltid om unnskyldning hvis jeg har skreket til ham.

Kjæresten min har sett flere ganger hvordan ting utvikler seg, og har ikke noe særlig bedre peiling enn meg (sønnen hans er den rolige typen), noen ganger funker det, andre ganger ikke. Han sier det ikke er rart jeg blir sint noen ganger, for sønnen min kan virkelig erte på seg gråstein. Jeg blir mer fortvilet enn sint, jeg prøver og prøver, og han vil bare ikke høre etter. Jeg tenker at det er vi som er voksne her, det er vi som skal holde oss rolige, men jeg syns det er skremmende å tenke på at jeg ikke klarer å lære ham dette. Hvordan skal han bli når han blir eldre? Jeg takler ham ikke nå, hvordan skal jeg takle ham når han er 14? Trassalderen kom da han var ca. 18 mndr, og siden har det bare gått én vei, og jeg føler meg virkelig som en elendig mor.

Jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal løse dette. Jeg har fått noen gode råd, men tar veldig gjerne imot flere.

Det er menneskelig å miste fatningen innimellom, og unger har ikke vondt av å se at vi voksne faktisk kan bli skikkelig sinte. At dere snakker sammen om det som har skjedd når ting har roet seg, er kjempefint!

Da vi fikk fosterbarn nr 2, som er et nokså krevende barn, fikk vi tilbud om veiledning via Martemeo-metoden. Det går kort fortalt ut på at man blir filmet i forskjellige situasjoner. Etterpå går man igjennom filmen og snakker om hva barnet gjorde/sa, hvordan man responderte og hva slags virkning det hadde på barnet. Hva kunne man evt. gjort annerledes.

Det er en utrolig lærerik metode, og den får en virkelig til å bli mye mer bevisst på hvordan man takler barnet.

Nå var vi heldige og fikk dette tilbudet fordi barnet var under barnevernets omsorg. Men kanskje dere kan forsøke dette litt på egenhånd? Det er helt utrolig hvor annerledes man ser en situasjon når man ikke står midt oppi den.

Endret 30. juli 2007 av Bodillen

[Gjest TS]

Dette konkrete problemet har vi også innimellom. Vi gir ham en advarsel, i rolig tone, uten mange ord. Fortsetter han da må han gå fra bordet. Og da er det ikke mat før neste måltid.

Jeg skjønner at det fungerte hos dere, men jeg "tør" ikke gjøre det sånn med sønnen min. Han er av typen som ikke er så glad i mat, spiser bare til han ikke er sulten lenger (ikke til han er mett), og passer jeg ikke på, går han ned i vekt.

Vi får trøste oss med at de mest sannsynlig ikke kommer til å oppføre seg sånn som 16-åringer!

Jeg håper du har rett

Men for å være helt ærlig, er jeg ikke helt sikker

[Gjest TS]

Det er mennekslig å miste fatningen innimellom, og unger har ikke vondt av å se at vi voksne faktisk kan bli skikkelig sinte. At dere snakker sammen om det som har skjedd når ting har roet seg, er kjempefint!

Det syns i utgangspunktet jeg også, men selv om sønnen min er ganske smart, er han også en smarting. Han sier det han tror vi voksne vil høre (dette har de tatt opp i barnehagen også) til jeg føler vi har hatt en god samtale, og ber om unnskyldning hvis jeg spør (men aldri av seg selv). Jeg går ikke på "jattingen" hans lenger, men hvis jeg graver, blir han stille.

Da vi fikk fosterbarn nr 2, som er et nokså krevende barn, fikk vi tilbud om veiledning via Martemeo-metoden. Det går kort fortalt ut på at man blir filmet i forskjellige situasjoner. Etterpå går man igjennom filmen og snakker om hva barnet gjorde/sa, hvordan man responderte og hva slags virkning det hadde på barnet. Hva kunne man evt. gjort annerledes.

Det er en utrolig lærerik metode, og den får en virkelig til å bli mye mer bevisst på hvordan man takler barnet.

Nå var vi heldige og fikk dette tilbudet fordi barnet var under barnevernets omsorg. Men kanskje dere kan forsøke dette litt på egenhånd? Det er helt utrolig hvor annerledes man ser en situasjon når man ikke står midt oppi den.

Det siste der tror jeg du har rett i

Mener du at vi skal sette opp et kamera som bare ruller og går, og så se på det sammen senere? Med barnet tilstede?

Hvem er det ellers som gir veiledning i Martemeo-metoden?

[Rubina D]

Jeg er nok ganske oppgitt noen ganger når jeg prater med sønnen min, jeg blir så sliten av denne oppførselen. Det eneste jeg syns har blitt bedre de siste ca. 6 månedene er at jeg har lært meg å roe ham ned når han blir rasende. Det er jo noe, men jeg vil så gjerne få endret oppførselen hans så han slipper å bli så rasende.

Hvor arrangeres pmto, og hva koster det? Hørtes unektelig ut som vi kan trenge noe sånt...

pmto kurs arrangeres hos bup og statens barnevern, men vi tok kontakt med statens familievern og kom inn på den måten.

Foreløpig har vi som sagt bare vært i gjennom 1,5 mnd av opptil ett år, men vi har hatt stor fremgang bare på den korte tiden.

Som bodillen skriver IKKE gå inn i argumentasjon. Bare legg hendene dine bak på ryggen og tell dem inni deg og gjenta beskjed.

Det høres enkelt ut, men det krever trening, trening og atter trening.

[Gjest TS]

pmto kurs arrangeres hos bup og statens barnevern, men vi tok kontakt med statens familievern og kom inn på den måten.

Foreløpig har vi som sagt bare vært i gjennom 1,5 mnd av opptil ett år, men vi har hatt stor fremgang bare på den korte tiden.

Som bodillen skriver IKKE gå inn i argumentasjon. Bare legg hendene dine bak på ryggen og tell dem inni deg og gjenta beskjed.

Det høres enkelt ut, men det krever trening, trening og atter trening.

Tusen takk for info

Jeg søkte litt på pmto, og ser at det blir beskrevet som en behandlingsmetode for barn med alvorlige atferdsproblemer. Jeg blir litt i tvil. Ja, det er vanskelig og slitsomt, og jeg har grått mange tårer og følt meg som en elendig mor mange ganger, men det er altså 'bare' hjemme dette er et problem (og bittelitt hos besteforeldre), er det da 'alvorlige atferdsproblemer'? Føler at de kanskje kommer til å le av meg hvis jeg ringer og forteller hvordan det er, selv om jeg faktisk har lurt på å ringe familievernkontoret og be om hjelp...