Hvordan takle 16 åringen min?

[Gjest Rådløs mor]

Han blir så sint hver gang jeg sier nei til noe og han gir blanke i mine husregler.

Har et lite eks fra gårsdagen. Han ville på kino og spurte om han kunne få 100,-. Han fikk det, mot at han skulle ta oppvasken i dag. Det var greit for han. Så langt alt vel og han trasket fornøyd avgårde. Like etter kom han hjem igjen og sa at han hadde "mistet pengene og spurte om han kunne få en 100- lapp til?"

Det sa jeg nei til og begrunnet det med at han allerede hadde fått 100,- av meg.

Etter mye mas stormet han ut mens han ropte at jeg var "en drittkjerring som spolerte kvelden hans"

-Og dette eksemplet er bare en liten dråpe mot alt vi har gått gjennom siden august i fjor.

Bare for å nevne noe:

Bilinnbrudd, hærverk (tagging, ripet opp biler), ringt inn en falsk nødmelding mm..

Kan trygt si at jeg er blitt godt kjent med byens politifolk, ja.

På hjemmebane har det også vært ille..

Som sagt aksepterer han ikke et nei og det har resultert i så mange krangler og mye uro her at yngste barnet ble så utrygg at barnet ikke engang turde gå alene ut i stua, på kjøkkenet osv.

Han har totalt skiftet vennegjeng og jeg aner ikke hvem de er eller hvem foreldrene er. Mange av de går på skole her så de er ikke herfra engang. Men jeg vet såpass at de heller ikke er mors beste barn og derfor nektet jeg han å ha venner på besøk når ikke jeg var hjemme.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg kom hjem og så hvor lite han brydde seg om den regelen.

Lommeboken og mobilen har jeg i en veske som jeg drar meg meg overalt her hjemme for ellers blir jeg rundstjålet. Jeg tok han på fersken en gang med hånden sin i jakkelomma og var på tur ut døra med minibankkortet mitt. Etter den episoden så jeg meg nødt til å ha den nær meg hele tiden.

Nå har han nettopp kommet hjem etter å ha vært hos sin far i noen mnd mens jeg hvilte ut og prøvde å finne ut hvordan jeg skal gå frem med han. I den tiden han var borte var jeg sykemeldt pga utmattelse og depresjon.

Vi snakket mye, både via MSN og tlf.

Den siste tiden han var hos faren sin sa han at han hadde forandret seg og at han nå skjønte hvordan jeg måtte hatt det det siste året. Han var ferdig med å gjøre "gale ting" fordi han "ikke lenger trengte å bevise noe overfor sine venner". Akkurat slik sa han det.

Han syntes også det var så fælt at søskenet hans ble merket av hjemmemiljøet og at "bare det var en god grunn til å skjerpe seg."

Jeg var (naturlig nok) skeptisk og var redd for at han bare snakket meg etter munnen. At han sa hva som helst bare for å komme hjem igjen til sine venner.

Men så tenkte jeg også på at det kunne jo være tilfelle at han virkelig hadde forandret seg og burde jeg ikke da la han få komme hjem så han kunne bevise det?

Det endte med at jeg lot han få komme hjem men først måtte han godta at jeg hadde noen betingelser:

1. Han skulle gi beskjed om hvor han var på kveldene.

2. Han skulle akseptere at jeg som forelder fortjente respekt og at hvis jeg sa nei til uansett hva så betydde det nei.

3. Han skulle hjelpe til hjemme ved å ta oppvask, støvsuge, hente inn post og andre lette oppgaver.

4. Han skulle prøve å finne seg en sommerjobb.

5. Han skulle ikke sitte hele natta med pcen.

Alt dette gikk han med på og påsto at det var null stress. Han hadde bare vært hjemme i 2 dager da jeg måtte innse at han dreit i både meg og betingelsene mine. Jeg hadde latt meg lure enda en gang.

Nå har han funnet seg en kjæreste på 14 år. I går formiddag gikk de på rommet hans og da de kom ut etter flere timer var det tydelig at de hadde sovet.

Jeg må ærlig si at det liker jeg så absolutt ikke. Hun er bare 14 år. Jeg sa til han at det ble ikke aktuelt at de to var på rommet hans i timesvis. Jeg vet at han har hatt sin seksuelle debut og det er forsåvidt greit nok. Men kjæresten er bare 14 år og derfor får de ikke ha sex i mitt hus. Jeg har også bedt han være forsiktig så han ikke får en anmeldelse på nakken for jeg vet at moren hennes ikke liker sønnen min pga hans oppførsel og rulleblad.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre lenger. Jeg er livredd for å oppleve enda en vinter fra helvete og jeg makter ikke enda en gang sitte med følelsen av å ikke ha noe jeg skulle sagt i mitt eget hjem. Jeg vil ikke at yngste skal bli utrygg igjen og nærmest bli redd sin egen skygge.

PS: Glemte å si at jeg koblet inn barnevernet på nyåret men det var ikke mye hjelp å få fra den kanten.

Hjelp meg!

[Gjest xio]

Stakkars deg

Jeg har ikke vært i samme situasjon selv men vet at politiet lokalt mange steder i Norge driver med kriminalitetsforebygging blant unge (og trenger ikke være så veldig rampete for å ha utbytte av det altså).

Kan det være noe? De forsøker iallefall til å få ungdom til å forstå hvor div grenser går.

[Gjest Rådløs mor]

Stakkars deg

Jeg har ikke vært i samme situasjon selv men vet at politiet lokalt mange steder i Norge driver med kriminalitetsforebygging blant unge (og trenger ikke være så veldig rampete for å ha utbytte av det altså).

Kan det være noe? De forsøker iallefall til å få ungdom til å forstå hvor div grenser går.

Takk for innspill.

Han og vennene hans LER av politiet og har tilsynelatende null respekt for dem.

Han har en dom på seg og har vært i konfliktsråd 2 ganger og man skulle tro at det ville fått han på bedre tanker. Det ser ikke ut som at han har lært annet enn at politiet kun er til for å plage han og vennene hans.

[Fresi]

Det høres ut som om du er i en fryktelig vanskelig situasjon! Og du har virkelig prøvd en masse ting, det synes jeg du fortjener ros for.

Jeg har ikke mange gode råd å komme med, dessverre. Du skriver at du har forsøkt å koble inne Barnevernstjenesten. Tror du det ville nytte å gjøre et nytt forsøk der?

Jeg blir nysgjerrig på om sønnen din har planer om skole fra høsten av? Hvis ikke, hva har han for planer?

Og så må jeg tilstå at jeg får noen relativt sterke mistanker om (illegal) rus, jeg føler meg slem som nevner det og sikkert gir det ytterligere bekymringer, men hvis det skulle være tilfellet, mener jeg det er best å forsøke å gripe fatt i det så tidlig som mulig.

Jeg lurer også på hvordan det gikk med ham da han bodde hos faren, og hva faren har å si til dette. Kan dere samarbeide tettere (? - vet jo ikke hvordan dere samarbeider nå, så bare et spørsmål) om eventuelle konsekvenser av regelbrudd?

Jeg tror jeg ville trykket litt på barnevernet igjen i allefall, for hjemmeforholdene nå høres helt håpløse ut både for deg og småsøsken.

Jeg ser at dette ikke var mye til hjelp, men hadde lyst til å gi deg et svar iallefall. Og en

[Gjest Bodillen]

Stakkars dere. Dette tar på! Vi har vært i omtrent samme situasjon med en tenåring vi hadde i fosterhjem.

Jeg må dessverre si jeg er på linje med Fresi, som lurer på om sønnen din ruser seg. Hvis han har skiftet vennekrets totalt og hatt dramatisk endring i adferd, kan det tyde på at det er stoff med i bildet.

Hva vet du om de nye vennene hans? Vet du om de ruser seg? Jeg ville tatt kontakt med vennenes foreldre og luftet dine bekymringer. Mulig de har akkurat de samme bekymringene. Å kjenne venner og deres foreldre er alfa og omega.

Jeg skjønner at du trengte tid på å hente deg inn, og at det var nødvendig for deg å la sønnen din bo hos faren en periode, men kan det ha ført til at han har følt seg avvist? Det er slett ikke sikkert at det er sånn, men i tilfelle kan følelsen av avvisning ha vært bensin på bålet for hans del.

Jeg lurer også på hvordan det fungerte hos faren? Er det bedre om han faktisk flytter dit permanent? Eller at du tar ham med og flytter til et sted hvor han kan starte på nytt og komme inn i et mer positivt miljø? Akkurat det er et sjansespill, for disse ungdommene finner hverandre nesten uansett hvor man velger å slå seg ned, men jeg kjenner til tilfeller hvor det har vært svært vellykket.

Tror også jeg ville forsøkt å ta kontakt med barnevernet igjen, kanskje fått hjelp til samtaler med en familieterapeut.

Ønsker deg all mulig lykke til!

Endret 30. juli 2007 av Bodillen

[Gjest Rådløs mor]

Det høres ut som om du er i en fryktelig vanskelig situasjon! Og du har virkelig prøvd en masse ting, det synes jeg du fortjener ros for.

Jeg har ikke mange gode råd å komme med, dessverre. Du skriver at du har forsøkt å koble inne Barnevernstjenesten. Tror du det ville nytte å gjøre et nytt forsøk der?

Jeg blir nysgjerrig på om sønnen din har planer om skole fra høsten av? Hvis ikke, hva har han for planer?

Og så må jeg tilstå at jeg får noen relativt sterke mistanker om (illegal) rus, jeg føler meg slem som nevner det og sikkert gir det ytterligere bekymringer, men hvis det skulle være tilfellet, mener jeg det er best å forsøke å gripe fatt i det så tidlig som mulig.

Jeg lurer også på hvordan det gikk med ham da han bodde hos faren, og hva faren har å si til dette. Kan dere samarbeide tettere (? - vet jo ikke hvordan dere samarbeider nå, så bare et spørsmål) om eventuelle konsekvenser av regelbrudd?

Jeg tror jeg ville trykket litt på barnevernet igjen i allefall, for hjemmeforholdene nå høres helt håpløse ut både for deg og småsøsken.

Jeg ser at dette ikke var mye til hjelp, men hadde lyst til å gi deg et svar iallefall. Og en

Takk for svar.

Jeg har pr nå ingen mistanker om rus, annet enn alkohol da. Jeg har sett etter tegn slik som forstørrede pupiller og ellers endret adferd.

Han har alltid vært en sta og egenrådig person men det har blitt riktig ille de seneste årene.

Han skal på skole i år. Han begynte i fjor men droppet skolen i februar.

Han var svært så grei da han var hos faren. Så grei faktisk at jeg mistenker faren for å mene at jeg har overdrevet hele situasjonen.

Hos faren hadde han ingen å være sammen med og ikke var han interessert å finne seg venner heller. Han var med faren på jobb av og til men stort sett satt han med pcen og chattet med sine venner. Han festet heller ikke, naturlig nok siden han ikke hadde noen å feste sammen med.

Jeg har gitt han husarrest, som han glatt bryter. Jeg har snakket rolig med han og forklart han hvorfor reglene er som de er. Jeg har kjeftet og jeg har grått. Ingenting har nyttet fordi han eier ingen respekt for meg.

Jeg vet ikke når jeg skal trekke grensen og si at nå er det nok. Til nå har han ikke vært så ille hvis jeg skal sammenligne med tidligere tider. Samtidig ser jeg jo at det går gale veien allerede nå. Skal jeg vente og se det an eller skal jeg ta opp kampen nå?

Da jeg først tok kontakt med barnevernet var jeg så nedkjørt og fortvilet at jeg truet med å kaste han ut av huset og om nødvendig frasi meg foreldreretten. Det sier litt om hvor langt nede jeg var da. Svaret jeg fikk fra b-vernet var dette: " Det kan du ikke gjøre"..

Mulig det, alt jeg vet er at jeg vil ikke ha det slik igjen.

[Gjest Bodillen]

Han var svært så grei da han var hos faren. Så grei faktisk at jeg mistenker faren for å mene at jeg har overdrevet hele situasjonen.

Hos faren hadde han ingen å være sammen med og ikke var han interessert å finne seg venner heller. Han var med faren på jobb av og til men stort sett satt han med pcen og chattet med sine venner. Han festet heller ikke, naturlig nok siden han ikke hadde noen å feste sammen med.

Jeg har gitt han husarrest, som han glatt bryter. Jeg har snakket rolig med han og forklart han hvorfor reglene er som de er. Jeg har kjeftet og jeg har grått. Ingenting har nyttet fordi han eier ingen respekt for meg.

Jeg vet ikke når jeg skal trekke grensen og si at nå er det nok. Til nå har han ikke vært så ille hvis jeg skal sammenligne med tidligere tider. Samtidig ser jeg jo at det går gale veien allerede nå. Skal jeg vente og se det an eller skal jeg ta opp kampen nå?

Kanskje det er lurt om han bor hos faren sin permanent? Hvis han ikke føler det som en avvisning fra deg, så høres det ut som en lur løsning for ham.

Husarrest har jeg aldri vært noen tilhenger av. Min erfaring er at det bare fører til enda mer trass og opponering. Vi har kjørt linjen "vis at vi kan stole på deg, hold innetider og gjør pliktene dine, så får du igjen for det i form av lengre utetid i helgene." Det har fungert utmerket.

Jeg synes ikke du skal vente med å sette grensen. Han må vite hvor grensen går nå, og at du er konsekvent og handlekraftig. Han skal ikke lure på hvor langt han faktisk kan dra det før du har fått nok.

[Gjest Rådløs mor]

Jeg vil bare si at jeg er utrolig takknemlig for svarene som jeg har fått og forhåpentligvis kommer til å få.

Bare det at noen tar seg tid til å skrive noen få ord varmer så mye og det betyr mye å vite at dere bryr dere såpass.

Tusen takk alle sammen.

[Clara1]

Jeg også synes at du skal snakke med faren, og dere må samarbeide. Gutten din er på feil vei, og det er nå dere kan hjelpe han inn på rett vei. Sannsynligvis søker han etter virkelige grenser, og provoserer dere maksimalt for å finne disse. Kanskje er det en protest mot evt samlivsbrudd eller for liten kontakt med far.

Når mine barn ikke følger reglene - så får det sterke konsekvender. De mister rettigheter - og det er rettigheter som virkelig betyr noe for dem. F.eks en ridetime - som er ukas høydepunkt.

Hvis jeg var deg så ville jeg vurdert å få han inn på en gutteskole. Det virker som det sliter så mye på deg - at du egentlig bør ta deg av de andre barna.

Men hvis han hører mer på far - og ting går bra der - så bør han bo hos far noen år.

Ta et møte til med barnevernet - men da må også far bli med.

Synes det er fint at han har fått seg en kjæreste - det kan gjøre han mykere og mer menneskelig. Lykke til!

[Gjest Bodillen]

Hvis jeg var deg så ville jeg vurdert å få han inn på en gutteskole.

Hva tenker du når du sier gutteskole?

[Gjest Rådløs mor]

Kanskje det er lurt om han bor hos faren sin permanent? Hvis han ikke føler det som en avvisning fra deg, så høres det ut som en lur løsning for ham.

Husarrest har jeg aldri vært noen tilhenger av. Min erfaring er at det bare fører til enda mer trass og opponering. Vi har kjørt linjen "vis at vi kan stole på deg, hold innetider og gjør pliktene dine, så får du igjen for det i form av lengre utetid i helgene." Det har fungert utmerket.

Jeg synes ikke du skal vente med å sette grensen. Han må vite hvor grensen går nå, og at du er konsekvent og handlekraftig. Han skal ikke lure på hvor langt han faktisk kan dra det før du har fått nok.

Husarrest fikk han kun pga at jeg ikke ante hva annet jeg skulle gjøre. All straff preller av han som vann på gåsa.

Jeg nektet han tilgang til pcen min uten at det hjalp. Jeg stengte brukerkontoen hans men han kan såpass mye om data at han kom seg inn via Biosen (?).

(At han kunne ødelegge maskinen var ikke så nøye, den er jo min.)

Jeg sluttet å gi han lommepenger og da begynte han heller å stjele.

Hvis jeg prøvde å snakke rolig og saklig med han satte han musikken så høyt på at husverten trampet rasende i gulvet for å få ro.

Jeg vet at jeg har taklet dette på helt feil måte (tydeligvis) men jeg vet jo ikke hva jeg skal gjøre.

[Gjest Gjest]

jeg synes også at det høres ut som en god ide' at han flytter til sin far. han mister uansett ikke kontakten med vennene, i.o.m at han kan bruke msn osv.

han vil jo få nye venner hos faren, forhåpentligvis med litt sunnere interesser.

ikke lett det her. har selv en på 14 og det er heftig til tider, men laangt unna det du beskriver her.

lykke til!

[Gjest Bodillen]

Husarrest fikk han kun pga at jeg ikke ante hva annet jeg skulle gjøre. All straff preller av han som vann på gåsa.

Jeg nektet han tilgang til pcen min uten at det hjalp. Jeg stengte brukerkontoen hans men han kan såpass mye om data at han kom seg inn via Biosen (?).

(At han kunne ødelegge maskinen var ikke så nøye, den er jo min.)

Jeg sluttet å gi han lommepenger og da begynte han heller å stjele.

Hvis jeg prøvde å snakke rolig og saklig med han satte han musikken så høyt på at husverten trampet rasende i gulvet for å få ro.

Jeg vet at jeg har taklet dette på helt feil måte (tydeligvis) men jeg vet jo ikke hva jeg skal gjøre.

Du har nok ikke taklet alt på feil måte, men det er klart at når man er sliten og rådvill er det fort gjort å reagere som du har gjort. Du har all min sympati!

Snakker dere vanlig sammen, liksom? Er han i stand til å sitte ned og ha rolige, normale samtaler med deg om alt og ingenting (som ikke handler om konfliktene dere imellom)?

[Gjest Rådløs mor]

Altså, hvis jeg feks nekter han å bruke pcen så gjør han det likevel. Hvis jeg nekter å gi han lommepenger så stjeler han. Hvis jeg nekter å la han ha venner på besøk når ikke jeg er hjemme så gjør han det likevel.

Saken er den at uansett hvilke straffer jeg klekker ut så bryr han seg ikke, vil han gjøre noe så gjør han det. Jeg kan ikke gi han husarrest fordi han går bare ut uansett.

Til nå har han truffet faren 1 gang i året. Da i forbindelse med ferie og kun i 14 dager i strekk.

Det ble slutt mellom meg og eksen (ikke faren til sønnen min) for litt over 1 år siden. Da vi var i lag var sønnen min vanskelig nettopp fordi vi var i lag. Da det ble slutt var han vanskelig fordi vi ikke lenger var i lag.

Dette er noe han selv har sagt og i mine øyne er det kun en unnskyldning for å kunne oppføre seg slik og en ansvarsfraskrivelse som jeg nekter å akseptere.

[Gjest Tweek]

Jeg er veldig enig med bodillen her. At han flytter til faren kan være god for dere begge. En sånn forandring av alt er tydelige signaler på rus eller løsrivelse som har havnet feil. Ikke bare se på pupillene, men prøv å finn rushjelpemidler. Syntes du igjen også skal ringe barnevernet eller familiekontoret og få et møte med dem. Syntes du har prøvd mye, og jeg skjønner dette tar på. Men du må kjempe for at det skal bli bedre, for det aller færreste vokser det av seg.

[Fresi]

Jeg har pr nå ingen mistanker om rus, annet enn alkohol da. Jeg har sett etter tegn slik som forstørrede pupiller og ellers endret adferd.

Han har alltid vært en sta og egenrådig person men det har blitt riktig ille de seneste årene.

Dessverre kan det likevel være at han ruser seg, eller i alle fall eksperimenterer. Jeg tro det er relativt sannsynlig, det er jo heller ikke så uvanlig for ungdom i drift, som han må sies å være, jeg nevner det bare så du er på vakt i forhold til dette også. Dessverre kan sta og egenrådige barn bli ti ganger mer sta og egenrådige ungdommer, jeg skjønner at du på et vis gjenkjenner ham slik han tidligere har vært, og at han på den måten ikke totalt har endret seg, men likevel ....

Jeg har gitt han husarrest, som han glatt bryter. Jeg har snakket rolig med han og forklart han hvorfor reglene er som de er. Jeg har kjeftet og jeg har grått. Ingenting har nyttet fordi han eier ingen respekt for meg.

Det nytter vel ikke, som du skriver, det nytter jo ikke engang med reaksjoner fra politi og rettsvesen. Huff, ikke lett

Jeg vet ikke når jeg skal trekke grensen og si at nå er det nok. Til nå har han ikke vært så ille hvis jeg skal sammenligne med tidligere tider. Samtidig ser jeg jo at det går gale veien allerede nå. Skal jeg vente og se det an eller skal jeg ta opp kampen nå?

Jeg synes det høres ut som om nok er nok - nå. Det virker ikke som om du selv tror at det vil bli bedre fremover i alle fall.

Da jeg først tok kontakt med barnevernet var jeg så nedkjørt og fortvilet at jeg truet med å kaste han ut av huset og om nødvendig frasi meg foreldreretten. Det sier litt om hvor langt nede jeg var da. Svaret jeg fikk fra b-vernet var dette: " Det kan du ikke gjøre"..

Mulig det, alt jeg vet er at jeg vil ikke ha det slik igjen.

Det skjønner jeg veldig godt. Om du ikke akkurat kan si fra deg foreldreretten, kan jeg godt forstå at du ikke vil ha det slik. Og jeg tror du/dere trenger hjelp for å få til en endring hos gutten. Og at den må komme "utenfra" i tillegg til alt du gjør selv (igjen; må si du har gjort veldig veldig mye, må beundre deg). Barnevernet har en rekke tiltak de kan bruke mens han bor hjemme, de kan leie privat hjelp, i det hele tatt. Neste skritt er fosterhjem eller institusjon. Jeg nevner det bare fordi jeg antar at du har vært inne på tanken selv. Jeg forstår godt at du har vært langt nede pga situasjonen, synes ikke det er rart at du truet med å kaste ham ut.

Må ønske deg lykke til og gi deg en til.

[milla-mor]

det er ikke noen riktig, eller feil måte å takle vanskelige hormon-monstre på. synes det virker som om du har prøvd på helt rasjonelle ting, og dèt skal du være stolt av. han er ikke vanskelig fordi du er en dårlig mor

det er jo et kjent faktum at det er hardt å være tenåring, men det er så klart hardt for alle rundt òg.

min lillebror begynte å røyke veldig mye hasj i en periode, og beskjeden da var at om han ikke sluttet øyeblikkelig måtte han flytte til sin far, som på den tiden bodde i en annen by. ukentlige urinprøver kom dessuten til å bli krevd, og det var ikke snakk om å henge med den nye venne-gjengen.

dette funket faktisk bra, og nå har han det bedre enn noensinne. han skjønte alvoret, og skjerpet seg noe innmari.

det er så klart ikke alt som funker for alle, men hadde det vært best for både deg, tenåringen, og det yngste barnet at han ikke bodde hjemme? jeg tror det må noe drastisk til for å åpne øynene hans...

lykke til, ihvertfall, og stå på!

[Gjest Rådløs mor]

Du har nok ikke taklet alt på feil måte, men det er klart at når man er sliten og rådvill er det fort gjort å reagere som du har gjort. Du har all min sympati!

Snakker dere vanlig sammen, liksom? Er han i stand til å sitte ned og ha rolige, normale samtaler med deg om alt og ingenting (som ikke handler om konfliktene dere imellom)?

Vi snakker vanlig sammen noen ganger, ja. Vi har innimellom rolige dager med smil og latter. Ironisk nok er det nesten slike dager jeg er mest urolig inni meg. Grunnen er at erfaringsmessig er det etter slike gode dager at jeg plutselig får en tlf fra politiet, en av vaktene på storesenteret eller en rasende forelder som har ett eller annet forferdelig å si meg.

[Gjest Gjest_GJEST_*]

Han blir så sint hver gang jeg sier nei til noe og han gir blanke i mine husregler.

Har et lite eks fra gårsdagen. Han ville på kino og spurte om han kunne få 100,-. Han fikk det, mot at han skulle ta oppvasken i dag. Det var greit for han. Så langt alt vel og han trasket fornøyd avgårde. Like etter kom han hjem igjen og sa at han hadde "mistet pengene og spurte om han kunne få en 100- lapp til?"

Det sa jeg nei til og begrunnet det med at han allerede hadde fått 100,- av meg.

Etter mye mas stormet han ut mens han ropte at jeg var "en drittkjerring som spolerte kvelden hans"

-Og dette eksemplet er bare en liten dråpe mot alt vi har gått gjennom siden august i fjor.

Bare for å nevne noe:

Bilinnbrudd, hærverk (tagging, ripet opp biler), ringt inn en falsk nødmelding mm..

Kan trygt si at jeg er blitt godt kjent med byens politifolk, ja.

På hjemmebane har det også vært ille..

Som sagt aksepterer han ikke et nei og det har resultert i så mange krangler og mye uro her at yngste barnet ble så utrygg at barnet ikke engang turde gå alene ut i stua, på kjøkkenet osv.

Han har totalt skiftet vennegjeng og jeg aner ikke hvem de er eller hvem foreldrene er. Mange av de går på skole her så de er ikke herfra engang. Men jeg vet såpass at de heller ikke er mors beste barn og derfor nektet jeg han å ha venner på besøk når ikke jeg var hjemme.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg kom hjem og så hvor lite han brydde seg om den regelen.

Lommeboken og mobilen har jeg i en veske som jeg drar meg meg overalt her hjemme for ellers blir jeg rundstjålet. Jeg tok han på fersken en gang med hånden sin i jakkelomma og var på tur ut døra med minibankkortet mitt. Etter den episoden så jeg meg nødt til å ha den nær meg hele tiden.

Nå har han nettopp kommet hjem etter å ha vært hos sin far i noen mnd mens jeg hvilte ut og prøvde å finne ut hvordan jeg skal gå frem med han. I den tiden han var borte var jeg sykemeldt pga utmattelse og depresjon.

Vi snakket mye, både via MSN og tlf.

Den siste tiden han var hos faren sin sa han at han hadde forandret seg og at han nå skjønte hvordan jeg måtte hatt det det siste året. Han var ferdig med å gjøre "gale ting" fordi han "ikke lenger trengte å bevise noe overfor sine venner". Akkurat slik sa han det.

Han syntes også det var så fælt at søskenet hans ble merket av hjemmemiljøet og at "bare det var en god grunn til å skjerpe seg."

Jeg var (naturlig nok) skeptisk og var redd for at han bare snakket meg etter munnen. At han sa hva som helst bare for å komme hjem igjen til sine venner.

Men så tenkte jeg også på at det kunne jo være tilfelle at han virkelig hadde forandret seg og burde jeg ikke da la han få komme hjem så han kunne bevise det?

Det endte med at jeg lot han få komme hjem men først måtte han godta at jeg hadde noen betingelser:

1. Han skulle gi beskjed om hvor han var på kveldene.

2. Han skulle akseptere at jeg som forelder fortjente respekt og at hvis jeg sa nei til uansett hva så betydde det nei.

3. Han skulle hjelpe til hjemme ved å ta oppvask, støvsuge, hente inn post og andre lette oppgaver.

4. Han skulle prøve å finne seg en sommerjobb.

5. Han skulle ikke sitte hele natta med pcen.

Alt dette gikk han med på og påsto at det var null stress. Han hadde bare vært hjemme i 2 dager da jeg måtte innse at han dreit i både meg og betingelsene mine. Jeg hadde latt meg lure enda en gang.

Nå har han funnet seg en kjæreste på 14 år. I går formiddag gikk de på rommet hans og da de kom ut etter flere timer var det tydelig at de hadde sovet.

Jeg må ærlig si at det liker jeg så absolutt ikke. Hun er bare 14 år. Jeg sa til han at det ble ikke aktuelt at de to var på rommet hans i timesvis. Jeg vet at han har hatt sin seksuelle debut og det er forsåvidt greit nok. Men kjæresten er bare 14 år og derfor får de ikke ha sex i mitt hus. Jeg har også bedt han være forsiktig så han ikke får en anmeldelse på nakken for jeg vet at moren hennes ikke liker sønnen min pga hans oppførsel og rulleblad.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre lenger. Jeg er livredd for å oppleve enda en vinter fra helvete og jeg makter ikke enda en gang sitte med følelsen av å ikke ha noe jeg skulle sagt i mitt eget hjem. Jeg vil ikke at yngste skal bli utrygg igjen og nærmest bli redd sin egen skygge.

PS: Glemte å si at jeg koblet inn barnevernet på nyåret men det var ikke mye hjelp å få fra den kanten.

Hjelp meg!

Som en beskrivelse av min sønn da han var begynt med stoff!!. Amfetamin få frem det meste av denne oppførselen. Ransak romet hans, jaker og bager. Alt han har. Let gjennom huset, de gjemer stoff på de utroligste plasser. Kan ligge i en lufteventil også. Protesterer han på ransaking kan du være rimelig sikker på at han går på noe. Det at han mister penger for så å komme hjem en liten stund senere er et typisk tegn på at han skal "handle".

Og en ting til, søk hjelp hos barnevernet før det er sent. Ingen skam i det og husk du er ikke alene. Sender med en blomst til deg for å muntre deg opp litt. Snakk med hans far også om hvordan han oppfører seg der.

[Gjest Bodillen]

Vi snakker vanlig sammen noen ganger, ja. Vi har innimellom rolige dager med smil og latter. Ironisk nok er det nesten slike dager jeg er mest urolig inni meg. Grunnen er at erfaringsmessig er det etter slike gode dager at jeg plutselig får en tlf fra politiet, en av vaktene på storesenteret eller en rasende forelder som har ett eller annet forferdelig å si meg.

Å, dette kjenner jeg så innmari godt igjen! Tenåringen vi hadde i fosterhjem var akkurat sånn du beskriver. Etter hvert skjønte jeg at det var planlagt spill. Skaff deg litt goodwill på forhånd, så kommer du lettere unna med dritten, tror jeg han tenkte.

Jeg tror absolutt ikke institusjon eller fosterhjem, som noen nevner her, er tingen for sønnen din. Han har tydeligvis foreldre som vil hans beste, og jeg råder dere til å jobbe med det dere har. I institusjon vil han treffe nok av likesinnede som vil trekke ham enda lenger over i feil spor, og det er ikke det dere trenger nå.

Noen kommuner opererer med MST-opplegg i barnevernetjenesten. Det vil si hjelp til familier i hjemmet, og oppfølging av barnet/ungdommen både i forhold til skole og fritid. Hvis du gjerne vil få det til å fungere hjemme hos deg, så undersøk med barneverntjenesten om dette er noe som er aktuelt?