Depresjoner og terapi

[Gjest BR]

Er det noen her inne som har gått i terapi, og som har lyst til å fortelle meg litt om det??

Har ikke hatt det så bra de siste par årene, vet ikke om det er depresjoner eller hva, bare at ting ikke er som de skal. Har i lang tid prøvd å mote meg opp til å gå til legen, men har ikke kommet meg dit ennå...vet liksom ikke helt hva jeg skal si... :oops:

Noen som har vært i samme situasjon som kan hjelpe meg litt på vei???

[Sofia]

Hmm....det var som om jeg selv skulle ha lagt inn det innlegget. Skummelt! Jeg kan nok ikke hjelpe deg med erfaringer fra terapi, for vi er nok "like langt" vi to. Har tenkt lenge på det jeg også, men liksom bare ikke tatt skrittet helt ut. Hele tiden melder jo tvilen seg, trenger jeg hjelp?, klarer jeg ikke å komme meg "opp og ut" på egenhånd?

Jeg har også følt at jeg har jo ikke noe å si, vet ikke hva jeg skal begynne med. For jeg klarer ikke å sette fingeren på hva som feiler meg, jeg er bare deprimert og lei meg, vel ikke trist direkte, men lei. Lei av alt og alle, klarer ikke å gjøre så mye, har ikke makt til å være sosial eller hyggelig. Når folk rundt meg prater, ser jeg bare bla bla...og klarer ikke å ta til meg hjelp eller trøst fra venninner som sier at alt blir bedre bare du kommer på besøk, eller bli med ut på byen dah...eller bla bla..rett og slett.

Du skriver et-par år....da begynner det å bli ille.... Da er det på tide å få hjelp "utenfra". Og hjelpen er der, forståelse er der, og styrken til å klare å komme seg videre, er der.... Du trenger ikke å si noe som helst....dette er jobben deres. De klarer å få deg "på gli", helt sikkert.

Ta kontakt med fastlegen din, og så får du time videre derifra. Når du har gått så lenge som du har gjort...trenger du å få hjelp!

Lykke til!

Håper du også får svar fra noen som kan hjelpe deg bedre enn hva jeg kunne.

[Gjest gjest1]

Hei!

Kan hjelpe dere med noe. Kan fortelle litt om min egen erfaring. Men terapi er noe som er helt individuelt og som legges opp i forhold til hva man selv vil, hva slags metode terapeuten bruker og hva slags problematikk man har.

Jeg har gått i terpai i over to år, men har ikke hatt like stort utbytte av det hele tiden. I begynnelsen var det veldig deilig å få noen å snakke med, selv om det i utgangspunktet ikke var heeelt frivillig. Da ble det mest snakk om hvordan jeg hadde det, når det startet, hva jeg følte osv. Mye kartlegging, spørsmål og "bli-kjent" type ting. Men det var på en måte en metode å klare å åpne opp mer, finne noen man kunne stole på og ikke føle seg så ensom og alene med problemene.

Etter hvert begynte jeg vel med en slags mild form for psykoterapi, hvor terapeuten hjalp meg på vei, og spurte enkle spørsmål for at jeg så kunne prate mer fritt. Om hva jeg ønsket å snakke om - selv om det var ganske vanskelig noen ganger. På en eller annen måte fungerte ikke dette så godt, fordi jeg var så fastlåst i mitt eget tankemønster, og så opptatt av å ha kontroll av mine egne følelser at jeg lot være å fortelle ting. Jeg løy aldri, men fordi ansvaret lå så mye hos meg, var det vanskelig å klare å åpne opp uten litt utpressing fra terapeutens side. Det er i bunn og grunn pasientens initiativ å komme seg i terapi og snakke om det som er vanskelig. Men når man er fastlåst, deprimert og ikke vet hva man skal gjøre er det lett for at alt blir kaos. Da er det smertefullt å åpne opp og snakke om ting , når man egentlig ikke vet hva man skal snakke om, hva man føler eller tenker. Da trenger man drahjelp. Det dumme meg meg personlig er at jeg kan virke veldig "oppegående" og "klar", mens jeg innvendig virkelig sliter. Og fasaden er så lett å holde fast ved, selv i en terapitime, fordi man er redd...

Men etter en stund byttet jeg terapeut som er det flinkeste menneske jeg har vært borti. Hun benyttet mange forskjellige metoder, men først og fremst kognitiv terpai - som er en måte å kartlegge egne tankemønster på. Dette blir ikke bare terapi i terapitimen, men også når man er alene. Kognitiv terapi i korthet er at man skriver ned i hvilke situasjon man er i, hva man tenker, hva man føler - for så å analysere det selv. Hvorfor ble jeg trist nå? Jo, fordi jeg følte meg ensom fordi ingen har ringt meg i dag. Dette resulterte i at jeg gråt - noe som fikk meg til å føle meg svak og ukontrollert osv... Deretter skal man skrive ned hva man kan gjøre for å få det bedre neste gang noe liknende skjer, eller hva man eventulet kan tenke. F.eks. Nesten gang skal jeg prøve å nyte tiden alene, for jeg trenger jo litt pause fra andre jeg også. Dessuten kan det hende andre er veldig opptatte i kveld, akkurat som jeg kan være noen ganger. Derfor kan det hende ingen kontaktet meg i dag. Eller det kan hende de ikke hadde lyst til å være sammen med meg i kveld, noe som er helt greit. For det er ikke alltid jeg har så lyst til å være sammen med alle heller.. osv.

Kognitiv terapi er litt komplisert å forklare, men det blir mer en fysisk egenvurdering ved hjelp av egne notater og analyse, som så gjennomgåes av pasint og terapeut sammen. Man blir veldig klar over hva man tenker, og innser hvor fastlåst et tankemønster kan bli når man ikke klarer å nøste det opp alene- og kanskje ikke orker å gjøre noe med det heller.

Det er vanskelig å forklare nærmere, fordi jeg ikke har holdt på med dette over et langt tidsrom, og fordi jeg ikke kan nok om det - bortsettfra mine egne erfaringer.

For meg, og min problematikk, som også omfatter depresjon, har dette fungert veldig bra. Mitt håp nå er at jeg kan fortsette med denne formen for terapi også nå, når jeg har fått en ny behandler etter at jeg ble overflyttet fra barne- og ungdomspsykiatrien til voksenpsykiatrien. Hvis dette viser seg å bli vanskelig, er det mulig å holde på med dette på egen hånd, og involvere terapeuten i tankene, selv om han/hun i utgangspunktet ikke har så store kunnskaper om det. Alt kan læres.

Dette var min erfaring - litt blandet. Men konklusjonen må være at hadde det ikke vært for at jeg ble fanget opp av skolen for noen år tilbake, og kom meg i terapi - hadde jeg nok ikke kunnet dele mine erfaringer med andre.

Jeg råder dere begge to til å ta kontakt med lege om dere føler at livssituasjonen deres påvirkes av det psykiske presset.

Lykke til begge to. Kom gjerne med konkrete spørsmål. Visste ikke helt hva jeg skulle skrive her...

Klem fra

[Gjest BR]

Takk for svar

Fikk litt mer innsikt i hva det vil si å gå i terapi...

Det som er det vanskeligste for meg i første omgang er å komme meg til legen....vet liksom ikke hva jeg skal si, i og med at jeg ikke kan sette fingeren på hva som er galt...og så tenker jeg alltid at det sikkert ikke er noen vits likevel, det er jo så lang ventetid for å komme til psykolog, så kanskje jeg aldri kommer så langs uansett...

[Gjest Hope - ikke pålogget]

Det er vanskelig å sette fingeren på hva det er som er vondt og vanskelig. Det er derfor du må få deg hjelp til å sortere tankene dine og finne ut hva det er som gjør deg så trist til tider. Depresjon er en ulumsk sykdom som ikke kan forklares på noen god måte, nettopp fordi den er så komplisert og individuell. Det finnes "symptomer" som kan hjelpe på å finne ut om man har en depresjon, men det betyr ikke at man ikke har det, selv om man ikke nødvendigvis har alle. Eksempler er urolig søvn/mindre eller mer, dårlig matlyst og vekttap, tristhet, håpløshet, setter mindre pris på ting man tidligere satte pris på, initiativløs, murer seg inne, blir mindre sosial, gråter mye eller føler at man må - men får det ikke til, klandrer seg selv, selvmordstanker og dårligere sexlyst. Dette er bare noen av symptomene som kan tilsi at man har en depresjon.

Hvorfor du føler deg som du gjør, eller hva du egentlig føler er etter det jeg erfarer veldig vanlig. Man er forvirret fordi man føler at alt går i feil retning, og livet blir så annerledes. Det blir vanskelig å sette fingeren på hva det er som er problemet, og føler at man ikke er "syk" nok eller fortjener å be om hjelp. Men når tanker og følelser omkring seg selv og sitt eget liv blir så negativbe og plager en i hverdagen, og det i tillegg hemmer deg i å leve et så godt liv som du i utgangspunktet skulle hatt, har man et problem. Og det finnes hjelp mot det.

Om du kommer deg til en psykolog får du muligheten til utredning for å finne ut hva det er med deg. Hvilke symptomer du har, og hva slags diagnose hun eventuelt har - om du har det. Om du ikke er alvorlig psykisk syk, kan det hende det er noe helt annet. Noe du ikke har fått bearbeidet, du er stresset eller utbrent. Jeg kan ikke svare på det, for jeg er ingen fagperson.

Gå til legen din og fortell det du har fortalt her. Si at du føler deg nedstemt og at livet ditt ikke har fungert optimalt de siste årene. Si det er på den psykiske siden og be om en henvisning. Man skal ta sine egne signaler alvorlig! Når du først har bestilt en time vil nok ting gå av seg selv. Selv om ventelistene er lange, er det verdt å vente på - for har du hatt det vanskelig i flere år, er det ikke sikkert det vil gå over i løpet av de ukene/månedene det tar før du får plass noe sted.

Ønsker deg lykke til! Om det skulle være noe, kan du sende meg en Privat melding hvis du ønsker, selv om jeg ikke kan bidra med mer enn det jeg selv har erfart og kan.

Klem fra

Hope

[Gjest Duchess]

Jeg har gått i terapi i 6 år.

Det er vanlig at man ikke veit hva man skal si, syns det er ekkelt å skulle brette ut livet sitt til fremmede og har mange rare tanker om hva slags person terapeuten er. (sier terapeut, for de har mange ulike titler, det er ikke kun psykologer som har folk i samtaleterapi)

Jeg har truffet på terapeuter jeg har likt med èn gang, og terapauter jeg aldri mer kunne tenke meg å sette en fot innenfor kontoret hos.

Likevel...om du ikke liker terapeuten din, ikke gi han opp før det har gått litt tid, siden du ikke har prøvd dette før tar det litt tid før man kommer inn i det.

Ventelistene er lange, så sant du ikke går til en privat, men det koster skjorta og litt til.

Gå til fastlegen din og fortell hvordan du har det, så vil han hjelpe deg på veien og prøve å finne en terapeut som passer for deg og ditt tilfelle.

Jeg er fullstendig klar over hvor vanskelig det er i begynnelsen, men ikke gjør den feilen jeg gjorde: Jeg var sint og irritert og blånekta å si noe. Det gagner ingen, men gjør bare ting vondt værre, terapeuten er der for å hjelpe deg og han har taushetsplikt så det er ingen fare for at ting du forteller blir spredd videre.

Lykke til, håper det ordner seg for deg.

[Gjest BR]

Tusen tusen takk for gode råd

Det hjelper å vite at det en noen som forstår meg og har vært i samme båt..

Tror snart at jeg er tøff nok til å bestille time hos legen min...men hva skal jeg si når jeg bestiller timen, for jeg må vel si hva det gjelder...? (her må jeg ha det inn med teskje eller hva? :oops: )

[Gjest 20år]

Hei!

Jeg skal begynne med terapi. Har vært hos terapauten 4 ganger, på vurderingssamtale. Jeg har nå fått vite at jeg får tilbud, er på prioritert venteliste, ca. 3 mnd. Kommer nok litt an på hvor du bor...

Da jeg gikk til legen, hadde jeg med meg samboern min, han måtte hjelpe meg å snakke. Men en gang jeg snakker om ting, griner jeg bare! Men legen var forståelsesfull, husk at leger er vant til slike ting, det er bare ekkelt for deg selv! Hvis du må fortelle hva det gjelder når du bestiller time, kan du si at du vil ha en samtale med legen din.

Jeg er glad for at jeg turde å gå til legen, da var det liksom gjort! Gudde meg veldig til samtale med terapauten også, følte at jeg aldri kom i gang, og hun fikk liksom ikke ting ut av meg. Det visste jeg, for hvis jeg sa en ting, måtte jeg si alt! Men plutselig datt alt ut av meg, hun måtte vite hvordan jeg hadde det, fordi man ikke får tilbud om man ikke får en diagnose. Tårene kom, men det er de nok vant til!

Iallfall, lykke til! Hvis jeg klarer det, klarer du også!

[Arnie]

Har lyst til å si en ting til dere som sliter med dette og ikke har kommet dere til lege ennå.

Det finnes en fysisk lidelse som kan gi langvarig og svært tung (etter hvert livsfarlig (selvmordsfare)) depresjon: Hypothyreose.

Dette er en lidelse i skjoldbrusk-kjertelen som gjør at kroppen produserer for lite av hormonet thyroksin, som "styrer" stoffskiftet.

Det er en snikende sykdom som kan være vanskelig å diagnostisere, og da det faktisk er påvist at lege-utdannelsen i Oslo lenge var svært mangelfull på akkurat dette, er det mange leger som ikke kjenner til symptomer og risiki forbundet med dette.

Sykdommen rammer først og fremst kvinner, svært få menn.

Anbefaler dere å lete opp informasjon og i det minste diskutere denne muligheten med lege - om ikke annet så for å avskrive det, før man evt. starter i terapi.

Lykke til.

[Atmi]

Er det noen her inne som har gått i terapi, og som har lyst til å fortelle meg litt om det??

Har ikke hatt det så bra de siste par årene, vet ikke om det er depresjoner eller hva, bare at ting ikke er som de skal. Har i lang tid prøvd å mote meg opp til å gå til legen, men har ikke kommet meg dit ennå...vet liksom ikke helt hva jeg skal si... :oops:  

Noen som har vært i samme situasjon som kan hjelpe meg litt på vei???

Jeg kan ikke prate ut fra erfaring. Men håper det er greit jeg sier et par ord likevel...

Jeg er litt avhenger av å heller prøve samtaler før lege. Ikke for å si noe galt om leger for all del - men det hender at noen av dem har en tendens til å skrive ut anti depresseive midler. Og noen ganger trengs det og. Men ofte er det bedre å få satt ord på ting og bearbeidet ting, og da er en samtaleterapeut eller psykolog ofte nok.

Håper du vurderer det i hvert fall. Og jeg ønsker det lykke til og sender det litt lys hvis det er greit. :kgblunk:

[Cassandra]

Jeg er litt avhenger av å heller prøve samtaler før lege

Man må gå til lege for å få henvisning til psykolog o.l. Det er helt sikkert mulig å gå til privat praktiserende uten å gå til lege, men det koster VELDIG mye. Det enkleste og billigste blir derfor å gå til legen for å få en henvisning. Selv om legen skulle mot all formodning uten videre foreslå medikamenter, så er det fullt mulig å si nei dersom en ikke ønsker å ha noen....

Til deg som lurer på hva du skal si til legen..... Si at du har det litt vanskelig og at du trenger noen å prate med. Fortell ham at du ønsker en henvisning. Du trenger ikke fortelle legen mer enn du har lyst, bare nok til at han forstår hva du vil .

Lykke til da

[Atmi]

Man må gå til lege for å få henvisning til psykolog o.l. Det er helt sikkert mulig å gå til privat praktiserende uten å gå til lege, men det koster VELDIG mye. Det enkleste og billigste blir derfor å gå til legen for å få en henvisning. Selv om legen skulle mot all formodning uten videre foreslå medikamenter, så er det fullt mulig å si nei dersom en ikke ønsker å ha noen....

Til deg som lurer på hva du skal si til legen..... Si at du har det litt vanskelig og at du trenger noen å prate med. Fortell ham at du ønsker en henvisning. Du trenger ikke fortelle legen mer enn du har lyst, bare nok til at han forstår hva du vil .

Lykke til da

Må man det? Ja kanskje det er slik at man må ha henvisning. Med mindre man prøver å kontakte en annen innstans, men det er nok kanskje ikke så lett. Men da vil jeg anbefale og be legen om samtale hvis han ønsker å foreskrive medisin...

Kjenner jeg brenner litt for dette visst. Men med samtale får man ut ting og blir frisk. Med medisiner bare gjemmer vi det - og det forsvinner liksom ikke. -> dette gjelder i de tilfellene der medisiner viser seg å være unødvendig da. Noen ganger er det nok nødvendig med det og - men jeg syns det skal være siste utvei, ikke første.

Altså klippet jeg inn innlegget ditt uten å lese hele og ser at du sier mye det samme jeg sa - det var ikke meningen da. :oops:

[Gjest BR]

Takk for alle gode råd

Nå har jeg bestilt time hos legen, så får vi se hvordan det går... :-?

[Gjest 20 år]

Jeg skal begynne på antidepressive selv. Jeg var hos legen, for så å bli henvist til terapaut, eller, det vil si; Jeg spurte etter terapaut. Det var i samtale med terapaut OG lege samtidig jeg fikk utskrevet piller. Men det stemmer ikke at man slipper å fortelle ting til legen, det må du, for at legen skal kunne skrive noe om deg i brevet/ henvisningen til terapauten. Deretter får du brev/ telefon om avtalt time, og du må igjennom VURDERINGSSAMTALER. Deretter finner man ut om du har en diagnose (må ha det for å få et tilbud), og har du det, blir du satt på venteliste. Husk å føre opp timene på et egenandelskort, da får du gratis etter ei grense på 1500 kr eller noe sånt.

Jeg skal ikke ta tabletter fordi jeg skal bli kvitt problemene mine, men fordi jeg skal få balanse på alle de utrolig sterke følelsene mine! Det er IKKE artig å grine for ingenting, om dere skjønner...

[Atmi]

Jeg skal begynne på antidepressive selv. Jeg var hos legen, for så å bli henvist til terapaut, eller, det vil si; Jeg spurte etter terapaut. Det var i samtale med terapaut OG lege samtidig jeg fikk utskrevet piller. Men det stemmer ikke at man slipper å fortelle ting til legen, det må du, for at legen skal kunne skrive noe om deg i brevet/ henvisningen til terapauten. Deretter får du brev/ telefon om avtalt time, og du må igjennom VURDERINGSSAMTALER. Deretter finner man ut om du har en diagnose (må ha det for å få et tilbud), og har du det, blir du satt på venteliste. Husk å føre opp timene på et egenandelskort, da får du gratis etter ei grense på 1500 kr eller noe sånt.

Jeg skal ikke ta tabletter fordi jeg skal bli kvitt problemene mine, men fordi jeg skal få balanse på alle de utrolig sterke følelsene mine! Det er IKKE artig å grine for ingenting, om dere skjønner...

Skjønner kjempegodt at det ikke er artig. Og det er kjekt at du har fått hjelp Lykke til..

[Gjest BR]

Nå har jeg vært og snakket med legen min (det var kjempe-ekkelt!!), og han har henvist meg til psykolog. Men jeg må finne psykolog selv, altså lete i gulesider! Jeg har ikke peiling på hva jeg skal se etter og hva jeg skal si når jeg ringer! Og det står ingenting om hvem som er offentlig og hvem som er privat!

Hjelp!! :o

[Gjest Duchess]

Legen din skal kunne gi deg ei liste over psykologer med kommunalavtale, det fikk iallefall jeg.

Når du har skrevet brev til psykologen, forteller du om plagene dine, jeg sendte 20 brev, fikk kun 2 positive svar.

Men det stemmer ikke at man må ha en diagnose for å få komme til en psykolog. Å stille en diagnose er en lang og omstendelig prosess og det er ikke gjort unna på en time å stille en diagnose på deg.

Men en vurderingssamtale må du nok til, der du forteller om det som plager deg og hvordan det påvirker livet ditt.

Egenandelskort er viktig, slik "20 år" sier.

Når du har betalt egenandeler opp til en viss sum som er fastsatt av trygdekontoret i året, ca 1400 kroner, får resten av timene ut året gratis.

Dette forutsetter at du går til en terapeut med kommunal avtale.

Jeg vet ikke om du bor i en by, men kan du ikke be legen din om å henvise deg til DPS'en du tilhører ? (distriktspsykiatrisk senter, også kalt poliklinikken)

[Gjest Embla s]

Har lyst til å si en ting til dere som sliter med dette og ikke har kommet dere til lege ennå.

Det finnes en fysisk lidelse som kan gi langvarig og svært tung (etter hvert livsfarlig (selvmordsfare)) depresjon: Hypothyreose.  

Dette er en lidelse i skjoldbrusk-kjertelen som gjør at kroppen produserer for lite av hormonet thyroksin, som "styrer" stoffskiftet.

.

Noen i familien min lider av hypo- og hyperterose (ikke samme sykdom på samme person, self.), det er vanligere enn man tror. Det finnes egen forening for dette. Symptomer ved lavt stoffskifte kan være: depresjon, legger på seg, slapp, dårlig hår, m.m. Symptomer ved høyt stoffskifte er: raser ned i vekt, hyperaktiv. så er det slik at den ene varianten fryser mens den andre svetter - husker ikke hvilke som gjør hva. Kan grave fram info hvis noen er intr., blaa er det en veldig god bok om dette (som jeg ikke husker hva heter her og nå).