Kunnskapsløshet gir lav selvtillit

[Gjest Alive]

Mindreverdighetskomplekser.

Jeg vet at jeg har mangler når det gjelder realkunnskap. Det er lenge siden jeg satt på skolebenken, og det er lenge siden jeg har følt behov for nettopp den type viten. Fokuset mitt har vært opptatt andre steder.

Men, i disse regnværsdager er det naturlig å finne frem spill eller quiz, og da oppdager man fort hvordan årstall, hovedsteder og viktige navn har latt seg føre inn i glemmeboken med blekk.

Så da kommer det noen tanker da, også kalt mindreverdighetskomplekser. Jeg vet at folk dømmer, jeg kjenner nemlig meg selv på andre. Er dette innlegget preget av for mange skrivefeil, feilformuleringer og feil setningsoppbygging, kan det tære på mang en opplyst persons tålmodighet. Klarer man å nevne at D-dagen var i begynnelsen av 2. verdenskrig er man på dypt vann, det er vanskelig å redde seg inn med æren i behold da.

Men, jeg vet jeg innehar andre kvaliteter. Og jeg ønsker ikke å syte over egne mangler, for jeg er ikke så sikker på om jeg virkelig trenger all den kunnskapen. For hva slags innvirkning har min viten om hovedstaden på Madagaskar på livet mitt? Antakelig svært liten. Min livskvalitet næres av helt andre ting! Jeg har tatt meg i å lese meg opp på enkelte ting kun for å ha muligheten til å briljere med min kunnskap, i tilfelle noen skulle finne på å slumpe innom med et spørsmål. Til hvilken nytte? Økt egenverd? Neppe. Økt selvtillit? Ja visst! Flinke meg!

Nei, jeg vil mye heller briljere med min godhet og forståelse. Min evne til å se andre mennesker, se meg selv i forhold til andre mennesker, min humor og tilstedeværelse.

Jeg leser bøker, og føler meg flink hvis det er en anerkjent forfatter som står på bokryggen, eller om jeg klarer å komme meg gjennom en såkalt klassiker, slik at jeg kan si stolt etterpå, at jo da, den har jeg lest! Men jeg koser meg kanskje enda mer med såkalt smusslitteratur, jeg kobler så fint ut fra en ellers travel hverdag med bøker som ikke engang gis ut i hardback. Iiik, jeg sier det ikke til så mange, men bøkene fra kiosken i ”bag of fun”–serien, er helt ypperlig lektyre.

Politikk. Be meg remse opp diverse ministerposter, navn knyttet til partier, statsministere knyttet til årstall og jeg blir liten. Men, jeg stemmer, jeg engasjerer meg i lokalmiljøet og jeg interesserer meg for hvordan landets ledere forvalter 36% av lønnen min.

Spør meg om hvem som arrangerte OL til hvilket årstall, hvor mange etapper Tour de France har, eller hvor mange individuelle NM Oddvar Braa har deltatt i og sjå kor æ bryr mæ. Sport er en lek, og jeg nyter underholdningen og lar meg imponere av prestasjonene.

Samme gjelder kunst og kunstnere. Klart, jeg ser verdien av at kunstnerne ønsker kredit ved at jeg kan komme på navnet til skaperen av mesterverket. Men de fleste er døde, så jeg tror ikke jeg fornærmer så mange. Men jeg lover at jeg kommer på navnet til de jeg faktisk har en personlig interesse eller forkjærlighet for.

Geografi. Jeg er håpløs, virkelig. Men jeg har besøkt land, fjorder, fjell og byer som har gitt meg stor livskvalitet. Jeg nyter vakker natur, forskjellige kulturer og historiske bygninger. Jeg husker det som setter seg fast, resten blir borte. Spør meg hvilket årstall den vakre kirken på Malta var fra, og jeg blir flau igjen. Men, vakker var den!

Historie. Jeg vil huske det som kanskje har en verdi for det vi opplever i dag. Som opptakten til konfliktene i Midtøsten. Det ønsker jeg faktisk å vite, fordi jeg ser verdien av å ha en generell forståelse av grunnen til menneskelig grusomhet. Jeg klarer dessverre ikke å ramse opp rekkefølgen på de amerikanske presidentene, eller datoen på slutten av Vietnamkrigen. (Når jeg tenker meg om, husker jeg engang ikke årstallet og synker enda dypere ned i skammen)

Men jeg orker ikke å måle krefter med innhold i bokhylla, kaker i TP eller kjappe gjennomtenkte referanser til lærde menn, forfattere og store hendelser. Hjernen min jobber ikke raskt nok til å være slagferdig til en hver tid, ikke når det kommer til sånne ting.

Trøster meg med at livet mitt er godt, jeg har gode venner som beriker dagene, barn som er trygge under mitt ansvar og kjærlighet som varmer sjelen min. Jeg har en verden rundt meg med noen blomster jeg kan navnet på, en sol jeg vet å nyte med beskyttelse, hav jeg ikke kan navnet på, men Oslofjorden funker til mitt formål.

Jeg har en kropp jeg vet å ta vare på, jeg vet å lage næringsrike retter, og syndige deilige retter som jeg kan putte i meg med vikende fornuft. Dog har jeg en forståelse av at den trenger vedlikehold ved aldring, som så mye annet.

Dette er meg som reflekterer litt over min egen usikkerhet som oppstår når jeg omgåes kunnskapsrike mennesker og min egen periodevise higen etter å vite mer.

Så ser jeg at vitebegjærligheten ikke alltid kommer av egen interesse eller fordi jeg ser verdien, men fordi jeg ønsker å imponere. Hva er vitsen?

[Annie]

Jeg har mye unødvendig informasjon lagret i hjernen. Som f.eks, hvem som leder tippeligaen og hvem som er i bunnen. JEG GIR DA BENG I FOTBALL!!

Hovedstaden i Nicaragua kan jeg, men hvorfor??? Skal aldri dit jeg..

Men hvem som er statsminister i Sverige sliter jeg med.. Danmark er enda verre.

Men det plager meg ikke. Jeg vet forskjell på rett og galt, og behandler mennesker med respekt, og forventer faktisk det samme tilbake, selvom mine evner og kunnskaper ikke strekker til i alle situasjoner.

Endret 30. juli 2007 av Annie

[Gjest Alive]

På den annen side, er det så mange som går inn for å være så flinke i alt, da? Jeg har inntrykk av at de fleste har sine interesseområder, og lar det bli med "grunnkunnskap" om det meste annet.

Og jeg må innrømme at det var overskriften som lokket meg inn i tråden her- påstanden "Kunnskapsløshet gir lav selvtillit". For det har alltid fremstått for meg som stikk motsatt! De som kan minst er de som snakker absolutt høyest, og ingen er så utrolig flinke på å finne løsninger på problemer som de som ikke forstår bakgrunnen for problemene. Politikk, verdensproblemer, innvandring og integrering, barneoppdragelse og litteraturdiskusjoner- man kan banne på at de sterkeste (og enkleste) meningene kommer fra folk som strengt tatt ikke vet hva de snakker om...

Så det er ikke alle som lar sin kunnskapsløshet gi dem lav selvtillit- snarere tvert imot

Du har rett, det er nok mange fler av de som tror de kan noe.

Men jeg lar meg bukke under allikevel. Selvtilliten min synker og jeg innbiller meg at jeg blir sett på som et dårligere menneske fordi jeg ikke har like mange år på skolebenken eller har lest alle Ibsens verker.

Kontrovers, fordi jeg føler ikke for å sette meg på skolebenken igjen for å bli et bedre menneske.

Skjønner?

[Gjest Elfrida]

eller har lest alle Ibsens verker.

Jeg tror kanskje 3 % av norges befolkning har lest alle Ibsens verker. Hvis jeg skal gjette vilt, og kanskje ta i litt.

Jeg er enig i det Nigo-San sier, jo mer jeg leser, jo mer tvilende blir jeg.

Dessuten er jeg elendig på navn og årstall, så jeg konsentrerer meg mer om å huske trender og utviklingslinjer. Jeg syns uansett det er mer spennende å vite noe om utviklingen i verden fra 2. verdenskrig til nå enn navnet på alle FNs generalsekretærer og hvilke årstall de satt, for å ta et eksempel.

[Gjest Eugene Onegin]

vel nå er det vel slik at fleste parten av oss har mye kunnskap innenfor noe og ingen kunskap innenfor noe annet. Så det er vel egentlig ganske relativt.

f.eks jeg har ingen kunskap innenfor legevitenskap og slik. Men jeg har ikke dårlig selvteligt for det. Men innefor historie er kunnskapen min ganske bra. og geolgi og geografi er også bra. Men når det kommer til biler er jeg dum som et brød. og hva slags kunnskap er det som liksom skal gi høy selvtilit. Tross alt er det ikke hva du vet som gir deg selvtilit det er hvordan du ser pådeg selv om verden rundt

og ingen er jo helt tomme for kunnskap,

[Rosalie]

Litt begrenset hvor mye praktisk bruk man har for trivia, da, annet enn når man spiller spill eller diskuterer med folk som tror de vet mest og kan best bare fordi de kan ramsle opp hele kongerekka fra Snorre.

Grunnen til at man lærte så mange detaljer og årstall i bl.a. historietimene da vi var barn, er fordi det letter læringa for de aller fleste (men ikke for meg...). Og om årstall, fjellhøyder, elvelengder og hovedsteder har runnet ut av hjernen igjen betyr slett ikke at man er dum eller mindre for seg. Det er mye viktigere å skjønne sammenhenger enn å kunne detaljer.

[Gjest Gjest]

Jeg er enig i at jo mer kunnskap man har om noe, jo mer ydmyk hender det man blir, fordi man innser at man bare kjenner til en liten prikk av alt som kan kunnes. Samtidig er det vel ikke særlig tvil om at kunnskap også brukes for å distansere seg (kulturell kapital osv, sosiologipensum), eller for å kunne føre samtaler i visse sammenhenger. Jeg er ikke akademiker, men har høyere utdanning og mye kunnskap om et fagfelt - og jeg merker jo at når samtalen dreier seg om mitt felt, skjer lett (hos meg) ett av følgende:

1. En "likeverdig" samtale om faget, interessant menings- og kunnskapsutveksling.

2. En ikke uvesentlig grad av "belæring" eller "forklaring" dersom noen med lavere kunnskapsnivå (eller egentlig: mindre forståelse av området) ønsker å snakke om faget mitt.

Når det gjelder allmennkunnskap og det å være orientert om hva som skjer i verden, stiller man i utgangspunktet jevnere uansett utdanningsnivå. Samtidig kan man ikke komme bort fra at nivået varierer veldig - jeg kjenner alt fra folk som, uten at det virker naturlig at de skal kunne det, kan sitere Goethe, snakke om kvantefysikk, fortelle hvem som dukker opp i bakgrunnen 24 minutter ut i The Player osv, til de som knapt vet hvem Astrid Lindgren var.

Jeg er sikker på at Alive setter fingeren på noe viktig når hun sier at kunnskapsløshet kan gi dårlig selvtillit - mange vil nok føle seg underlegne i møte med en som "briljerer" på tilsynelatende alle områder. En slik briljerende person vil kanskje også "briefe" med kunnskapen og styre samtalen - ikke at det tar seg så godt ut å framstå som en bedreviter, men jeg tror at noen bruker sitt lager av allmennskunnskap nettopp for å bedre egen selvtillit og "ha noe å snakke om i sosiale settinger.

Hva slags allmennkunnskap som er lurt å kunne er forøvrig et lite mysterium. Det vil vel variere etter hva slags folk man omgåes - i noen settinger holder det å kunne sportsresultater, i andre bør man kjenne all verdens reisemål, i atter andre besetningen på Nationalteateret.

[mariposa]

De fleste mennesker kan vel litt om det meste, men er virkelig kunnskapsrike der interessene deres ligger.

Uansett om det er matlaging,geografi,fotball eller Norrøn Kongesaga.

Alle er flink i noe.

Og vi oppsøker som oftest miljøer som er intressert i det samme som oss selv. Gjør vi ikke?

[Sander]

Ja hva er vitsen? Kunnskapsspill er en underholdende øvelse i meningsløse prestasjoner, på linje med idrett. Begge deler produserer vinnere og tapere. Det spesielle med spill som TP, er at det forventes at alle skal delta, uansett interesse for den slags. I sosiale settinger med en etablert spillegjeng og en ukjent nykommer, er det faktisk litt ufint å kjøre TP, med tanke på dannelse av førsteinntrykk.