Desperat.... argh..

[Gjest desperat]

Uff, det føles helt utrolig patetisk, men jeg har altså tatt meg selv i å ha sklidd over fra singel og søkende, til singel og desperat, og trives IKKE med det.

Jeg har mange venner som er single, flotte, oppegående og aktive mennesker, og jeg tenker ikke på singellivet slik at man er uattraktiv...men

Har altså måttet innse at jeg har sklidd over i kategorien desperat, om det har med sommer og ferietid å gjøre, den tiden så mange treffer hverandre og dater, jeg har også alltid vært veldig aktiv på sommern og alltid datet eller funnet kjærster i det varme halvåret, så kan være vane selvsagt.

jeg har det egentlig bra, både meg med selv og livet mitt, har masse å drive med, gode venner jeg gjerne skulle brukt mer tid sammen med, familie jeg er glad i og som holder dørene sine åpne for meg, så jeg er velsignet med mange mennesker rundt meg som gjerne vil bruke tiden sin sammen med meg, likevel har jeg altså blitt desperat etter en kjærste.

Har truffet og datet en kar, vet helt ærlig ikke om han er min type engang.. kjenner ham rett og slett ikke godt nok til å vite om han er det, det er ikke kjærlighet ved første blikk, men interessen er der ja.

Storkoser meg i hans selskap, prater veldig bra sammen, gjør ting veldig lett sammen og føles lett og behagelig å være sammen. Men altså ikke noe lynnedslag, ei heller noe jeg visste fra første stund at var rett, men visste jeg ville finne ut.

så funker det ikke helt, men begge vil være venner og bruke tid sammen, fordi det er så ok å være sammen, uten at det nødvendigvis er det helt store fra noens side.

Men jeg får vondt inni meg, blir litt panisk, nesten som kjærlighetssorg! Og har tenkt mye på det, det er tøvete å føle det slik, for noe kjærlighetssorg er det ikke grunn til, verken sånn eller slik. Så eneste grunnen jeg har kommet frem til, er at jeg er desperat. Jeg savner så desperat en å dele livet med at når jeg har en forran meg som jeg trives sammen med, så skjærer det i desperasjonen at det ikke går slik.

Jeg kjenner det er desperasjon, og jeg savner veldig en spesiell, samtidig som det å møte en som jeg har det så komfertabelt sammen med nok trigget ønsket og ga ett håp om at NÅ kanskje?

også var det ikke det. DEt skaper en følelse av kjærlighetssorg, som egentlig altså er en desperat følelse av å aldri finne en.

Problemet er jo heller ikke ham, vi har blitt enige om å se om det funker å være venner, og det er egentlig helt greit, men problemet er at jeg innså at jeg er blitt desperat og det er ikke noe jeg ønsker å være.

hvordan kommer jeg meg ut av den igjen?

Har aldri vært desperat før, blir lett kjent med folk, har aldri hatt store problemer med å få meg kjærste, og forstår ikke desperasjonen, vil ha den vekk.

må lære meg å like å være singel igjen, har vært der før, men vet ikke hvordan komme meg dit igjen.

[Gjest Gjest]

du sier at du gjerne skulle har brukt mer tid sammen med vennene dine. hvorfor ikke ta deg selv på ordet

[Cognizance]

Hmm vet ikke helt, synes det høres mer ut som om du har for store forventninger til livet generelt. At du er for opphengt i å tenke på hvordan ting burde være ideelt sett til å klare å nyte livet som finner sted her og nå.

[Gjest desperat]

tusen takk for begge svarene, dere har rett begge to, jeg bør bare ta mer vare på dagen slik den er, være sammen med venner og gjøre ting jeg liker, så går det som det går.

Det har gått litt bedre siden jeg skrev hovedinnlegget, har fått roet den værste panikk-følelsen. Har vært å sett film med tidligere date som nå er kun venn, og det var kjempekoselig.

Har funnet mange andre ting å gjøre, og har det egentlig ganske så bra.

takk for korte, men gode svar.