Bestevenn med kreft

[Atilla 2001]

Min sønns bestekompis har kreft. De har prøvd alt, cellegift og stråling, men vi vet ikke hvordan dette går. Hvordan skal jeg motivere min sønn til å besøke kameraten når han er så syk, hvordan kan jeg hjelpe?

Jeg frykter at vi står foran en tung og vanskelig tid, har noen erfaringer å dele med meg når det gjelder barn og kreft? H

Endret 27. juli 2007 av Atilla 2001

[Poetens_Tårer]

Da jeg var ni år gammel fikk en av mine lekekamerater en sjelden sykdom. Vi fikk aldri vite at den var livstruende, helt til vi plutselig fikk beskjed om at han døde under en operasjon. Han var 1 år yngre enn meg.

Da jeg fikk beskjeden, gikk jeg rett inn i sorgprosessens første satdie: fornektelse. Det varte helt til det plutselig slo meg. Husker jeg våknet gråtende midt på natten og gikk inn og la meg på verdens tryggeste plass: mellom mamma og pappa.

I tiden etterpå var det en psykolog på skolen og snakket litt med oss. Vi som var vennene hans holdt sammen og snakket sammen om han i ettertid. Husker også vennegjengen hadde en tid sammen med moren til han som døde, der hun fikk snakket ordentlig sammen med oss om ting vi lurte på etc.

Som du sikkert forstår, så husker jeg denne perioden veldig godt, og har i ettertid oppfattet at sorgprosessen ved et dødsfall ikke er så forskjellig fra man er barn til man blir eldre. Man trenger egentlig de samme tingene - og det å sitte og snakke sammen med de andre barna om det, vi som var "i samme båt", husker jeg som en veldig positiv erfaring.

Endret 24. juli 2007 av Poetens_Tårer

[Gjest Blondie65]

Mitt råd er å være ærlig om det at vedkommende kan komme til å dø. Forklar hva døden innebærer og at det som skal sies må gjøres nå.

Når det gjelder det å besøke en som er syk: Det er vanskelig for voksne også det. Men noen ganger må vi strekke oss for vennen vår og besøke dem og være med dem for at de skal få det fint selv om de har det vondt. Viktig å forberede ditt barn på at det andre barnet har det vondt og trenger oppmuntring, samtidig så er det lov å leke og ha det gøy så mye det andre barnet orker.

Dette kan bli en tung tid, men det kan også bli en fin tid å se tilbake på når det er over. Det viktigste er åpenhet, lov til å sørge, svar på spørsmål og at man er der for barnet, selv om man selv må kjempe med tårer. Voksne som gråter i en slik situasjon viser barnet at det er en tid for alt, også for den tiden der man viser at man er lei seg.

Lykke til.

[Gjest Gjest]

Min sønns bestekompis har kreft. De har prøvd alt, cellegift og stråling, men nå er alt håp ute. Hvordan skal jeg motivere min sønn til å besøke kameraten, hvordan kan jeg hjelpe?

Jeg frykter at vi står foran en tung og vanskelig tid, har noen erfaringer å dele med meg når det gjelder barn og død?

Hei, så heldig sønnen din er som ahr en mamma som deg

Det aller første jeg vil anbefale deg å gjøre, er å kjøpe boken "Tårer uten stemme" av Steinar Ekvik. Ekvik er/var (litt usikker siden det er fire år siden jeg snakket med ham) prest på Radiumhospitalet, i tillegg til at han har viet mye av sin tid til forståelse av barn i sorg.

Han var en fin samtalepartner for meg da min nevø hadde en døende kreftsyk far.

Bor du i nærheten av Oslo, kan du sikkert ringe ham og spørre om å få et møte med ham. Han kan sikkert også snakke med din sønn alene, og kanskje din sønn og bestekameraten sammen.

Dere går en tøff tid i møte, og det er så vondt at barn skal oppleve noe sånt.

Jeg vil også anbefale deg å ringe Kreftlinjen - de er veldig flinke de også.

http://www.kreftforeningen.no/raad_og_veiledning/kreftlinjen

Vær ærlig ovenfor sønnen din hele veien. Han kan også begynne å frykte for at han og andre rundt ham skal dø, prøv å være i forkant av det. Der kan Kreftlinjen og Ekvik briefe deg litt på forhånd.

[Gjest Gjest]

En annen bok som omhandler ungdom og kreft er "Idas dans". En sterk bok om en jente på 18 som rammes av leukemi. Om hennes sykdomsperiode, forhold til venner og ikke minst om kjærligheten til livet.

Det beste sønnen din kan gjøre er å fortsatt være den kompisen han alltid har vært. Sende en melding og spørre om de skal se en film eller noe annet som kompisen orker. Du kan kanskje ha en dialog med guttens foreldre for å avklare hvor mye besøk han orker og evt om han også kan besøke dere. Og vær der fo sønnen din hvis han synes det er vanskelig. Hvis han ikke klarer å besøke kompisen er det bedre å sende en hyggelig melding av og til enn å være helt taus. Han må heller ikke besøke kompisen hvis det føles feil for han. Kanskje han kan få med seg en annen kompis eller venninne på besøk også. Mulig det er lettere hvis de er flere sammen...bare noen tanker

[Atilla 2001]

Tusen takk for mange gode svar.

[Gjest Gjest]

Hei, det er Atilla 2001 igjen.

Jeg skyver denne opp litt, da det er nye vanskelige stunder.

Nå er bestekompisen blitt enda sykere, og klarer ikke å snakke lengre. Han er på sykehuset til behandling om dagene, og aldri hjemme når sønnen min er der og ringer på. Moren hans har uttrykt at hun ikke orker kontakt med noen, så vi holder oss litt på avstand også. Ikke ringer jeg, jeg sender av og til meldinger som jeg innimellom får svar på.

Jeg klarer ikke å gå bort til de å ringe på, mens jeg vet at det burde jeg. Jeg er redd for at sønnen min ikke får tatt avskjed med bestekameraten sin, men er også redd for å uttrykke noe slikt da jeg vet at foreldrene ikke vil miste håpet. Sykdommen er hjernesvulst som ikke kan fjernes.

Hva kan vi gjøre? Vi sørger allerede vi, og det er svært tungt å ikke vite hvordan han har det eller kunne hjelpe noe.

[Gjest Gjest]

En vond og vanskelig situasjon dette. Så trist. Synes dere skal fortsette å sende meldinger og kanskje sønnen din kan skrive et brev - fortelle litt om livet sitt, at han savner å være sammen med kompisen sin, mimre om morsomme ting de har opplevd sammen, kanskje legge ved noen bilder. Det viktigste er at han og familien hans ikke føler seg glemt. Det kan være godt for gutten å bli minnet på gode perioder eller episoder, og vite at han har betydd noe for noen.

Jeg forstår også denne familien. Vi er forskjellige. Noen åpner hjemmet sitt og inkluderer alle også i tunge stunder. Andre har det best når de er alene eller sammen med sine nærmeste. Vis bare at dere er der for dem hvis de ønsker kontakt. Kanskje det er lettere for dem å besøke dere enn å ta imot besøk selv. Husarbeid får ikke akkurat førsteprioritet i slike tøffe perioder. Vis at dere bryr dere om dem, samtidig som dere respekterer deres grenser.

[Gjest Gjest]

Moren hans har uttrykt at hun ikke orker kontakt med noen, så vi holder oss litt på avstand også. Ikke ringer jeg, jeg sender av og til meldinger som jeg innimellom får svar på. vite hvordan han har det eller kunne hjelpe noe.

Fortsett å bry deg ved å sende meldinger, men ikke spør hvordan det går (for svaret er gitt, og det er vanskelig å si det samme gang på gang). Bak en kake og gå bort til dem med, eller hva med å lage en god gryterett og avlevere i døra? Hva tror du at du selv ville satt pris på i den gitte situasjonen?

Det er viktig at vi bryr oss selv om folk vil være i fred. Kanskje hun vil være med å gå en liten tur?

Jeg er redd for at sønnen min ikke får tatt avskjed med bestekameraten sin, men er også redd for å uttrykke noe slikt da jeg vet at foreldrene ikke vil miste håpet.

Snakk med sykehudet, de har vært borti dette flere ganger. Ovenfor dem kan du si det du skriver her, men nevn det for all del ikke for snønnen din elelr den andre guttens familie. kanskje sykehuset kan snakke emd moren og fokusere på at det er viktig for den syke å få besøk av andre barn. Det er viktig at barn får delta i noe så alvorlig som dette.