Hvordan får jeg til å slutte med dette?

[Gjest Bitbit]

La meg bare begynne med å si at dette er noe som plager meg, ødelegger for meg, og ikke er noe jeg bare greier å kutte ut selv om det kanskje kan virke fjortis. (Er nærmere 30)

Saken er den at jeg uten å ville det selv begynner å oppføre meg helt snålt når en fyr liker meg. Jeg har ikke vært i et forhold på lenge, fordi: Hver gang jeg treffer noen jeg liker godt, og jeg har flørtet og sjarmert og de også er interesserte, er det noe som skjer.

For eksempel sist gang: Jeg var i Bergen en helg for ikke så lenge siden, og der møtte jeg en jeg likte utrolig godt og hadde kjempebra kjemi med (treffer kanskje 1-2 slike i året). Det var tydelig at han likte meg også, og at han var innstilt på å treffe meg igjen selv om vi gikk hele veien 3. kvelden, og jeg bor mange mil unna han. Jeg reiste til utlandet like etterpå og ble borte en uke, og da sendte vi bare et par meldinger, men når jeg kom hjem ringte han meg med en gang. Jeg hadde tenkt mye på han hele uka, hadde sommerfugler i magen og gledet meg til å snakke meg han. Men, så ble det bare dumt. Jeg sa rare ting, lo på upassende steder, var brå, virket kanskje litt kald også? Følte meg ihvertfall kald, som om jeg måtte beskytte meg selv. Han prøvde så godt han kunne, men jeg merket underveis at "nå mister han interessen", slik jeg alltid merker. Jeg kunne også høre at han var skuffet.

Det samme har skjedd med ihvertfall 10 andre jeg har vært interessert i. Om jeg bestemmer meg for å slappe av, skru opp/ned forventningene o.l., så har det ingen effekt - det skjer likevel.

Er så fortvilet. Det virker nesten som om jeg ubevisst prøver å sabotere for meg selv. Jeg greier ikke være meg selv lenger, blir alt fra kald og ovenpå til småvulgær og breial. Hodet kan bli helt blankt og jeg kan bli sittende og snakke som en full person. Føler null selvrespekt der og da. Av og til lurer jeg på om jeg ubevisst gjør det for å forsikre meg (på en skrudd måte) om at de virkelig vil ha meg. Føler meg utrolig sårbar, synes på en måte det er skremmende å skulle bygge opp et forhold gjennom strukturert finprat. (Da jeg var yngre var jeg av en eller annen grunn den "gale kule" og hadde kjærester som også var slik - men jeg er jo egentlig ikke sånn, så kanskje det koker ned til at jeg aldri har lært meg denne mer siviliserte formen for dating..)

Er redd for at de skal finne feil, og føler også et enormt negativt press til å finne felles grunn, tone, humor-- (og det kjennes ut som om jeg gjør opprør mot dette, dytter de fra meg, selv om jeg ikke vil). Føler ikke det blir riktig å løse dette ved å være åpen om det, hvem vil vel ha en sosial retard. Dette høres sikkert helt fjernt ut, håper bare noen av dere har tanker rundt hvordan jeg kan lære meg å regulere dette...

[Gjest Sortebill]

Men, så ble det bare dumt. Jeg sa rare ting, lo på upassende steder, var brå, virket kanskje litt kald også? Følte meg ihvertfall kald, som om jeg måtte beskytte meg selv. Han prøvde så godt han kunne, men jeg merket underveis at "nå mister han interessen", slik jeg alltid merker. Jeg kunne også høre at han var skuffet.

Tror svaret ligger mellom linjene der, du regner med at det kommer til å gå galt, derfor speider du etter tegn på at det gjør det. Du har med andre ord programmert deg selv til å se etter feil signaler. Konsenterer deg heller om de positive signalene han sender ut !

..og slutt med den analyseringen ! Den er uansett bare en halvveis analyse, siden den stort sett konsentrerer seg om de negative tingene.

[Gjest bitbit]

Tror svaret ligger mellom linjene der, du regner med at det kommer til å gå galt, derfor speider du etter tegn på at det gjør det. Du har med andre ord programmert deg selv til å se etter feil signaler. Konsenterer deg heller om de positive signalene han sender ut !

..og slutt med den analyseringen ! Den er uansett bare en halvveis analyse, siden den stort sett konsentrerer seg om de negative tingene.

Akkurat det der "nå mister han interessen" er ikke noe jeg speider etter, det er umulig å la være å legge merke til. Stemmen hans blir rar, han vil legge på, og jeg hører aldri fra han igjen. Fordi jeg er fullstendig umulig å forholde seg til, sikkert, høres nok fullstendig gal ut. Har jobbet masse med å fokusere på det positive, og legger også merke til det positive mens det pågår, det negative kommer ikke frem før jeg har kommet til det punktet at jeg begynner å oppføre meg som en idiot. ...var det forståelig? ...Så, nå har jeg mistet nok en bra kar, uten anelse om hvordan jeg eventuelt kan få han på kroken igjen..

[Gjest Gjest_Tuppelure_*]

Hei du.

Det virker på meg som om vedkommende som allerede har svart deg kan være inne på noe. Et begrep som slår meg er "nederlagsreduserende strategi" - som det ble sagt her: Du regner mer eller mindre bevisst med at ting går til helvete uansett, så du leter etter tegn som for deg betyr at det er dette som skjer.

Et spørsmål: Hvordan er selvtilliten din? Jeg får en følelse av at den kanskje ikke er heeeelt der den burde ha vært....?

Jeg forstår at det er lett å få seg en knekk når det ene typeopplegget etter det andre går ad undas. Har vært der selv, og det er seriøst kjipt! Men prøv å tenk på at hvis en type du har møtt sier at han vil treffe deg igjen, han ringer/sender sms, osv, så er det faktisk fordi han liker deg!

Hvis ikke hadde han vel ikke gidda??? Han kontakter deg fordi han synes at du er ålreit sånn som du er, ikke sant? Og kjære deg, ALLE mennesker har feil og mangler. Du inkludert. Så hvis du går inn i et langvarig forhold, så kommer de for en dag før eller siden uansett. Du må våge å være DEG! Lykke til!

[Gjest Gjest]

"Det var tydelig at han likte meg også, og at han var innstilt på å treffe meg igjen selv om vi gikk hele veien 3. kvelden"

så dersom man har sex tredje kvelden så skal ikke mannen være intr i å treffes igjen?

[Gjest Gjest]

vent i 2 uker

[pellegrino]

Det er nå engang sånn at alt blir lettere når man har trent på det. Det gjelder også småprat og samtaler ellers. Dersom du møter flotte og interessante menn 1-2 ganger i året (jf. ditt første innlegg) som du har lyst til (men er redd for...) å bli bedre kjent med, kan det vel være at du ikke får god nok trening i å ha slike samtaler... Kunne du ikke pratet med en god venninne om dette? Eller prøvd ut sånn small-talk med menn som du i utgangspunktet ikke er veldig interessert i - bare for å øve litt og etterhvert oppdage at det går greit? Bare tanker, altså...

Lykke til