hvordan er det å ha barn når de blir større?

[Gjest Gjest]

Mange ganger leser jeg om folk som ønsker seg baby, og når jeg selv tenker på å få barn er det liksom baby og småbarn jeg "ser for meg". Selvsagt skjønner jeg jo at barn blir større og tenåringer og alt, men det er vanskeligere å se for seg. Kanskje fordi barn blir mer individuelle da, og mer selvstendige? Og fordi det ligger lengre fram i tid, så man uansett må bli kjent med "det lille barnet" først?

Hvordan er det å være forelder til barn som ikke bare er små, søte og omsorgskrevende lengre? Fine sider, slitsomme sider og overraskende sider?

[Gjest Emera]

Som mamma til en tiåring kan jeg si at det er helt herlig! Ømheten min for henne er like sterk nå som da hun var en lubben baby.

Hun er snusfornuftig, og sier masse klokt og masse morsomt. En tiårings logikk er bare skjønn noen ganger. Selvstendigheten hennes blir større hele tiden. Hun er i en blandingsfase, der hun veksler mellom å ville være liten og ville være stor. Så der må jeg bare føle meg fram!

Da det var på sitt mest krevende med småbarn, husker jeg at jeg så fram til at hun skulle bli stor, og være ute på egen hånd. Og det er jo godt, men det krever av meg at jeg slipper taket i henne. Det er ikke alltid så enkelt for mamma... Mang en gang, når jeg har lurt på hvor hun blir av hen, har jeg ønsket meg tilbake til den trygge barnehagetiden. Dette er vel for meg det som er mest slitsomt, tror jeg.

Det at man ser for seg en baby når man begynner å planlegge barn er helt naturlig. Det er jo en baby man får. Den store "slampen" virker bare fremmed da. Men utviklingen går gradvis, og var ikke noe jeg tenkte over. Man modnes med oppgaven.

Nå er det vanskelig for meg å se for meg datteren min som tenåring. Det er en fremmed jente jeg får bilde av da. Men jeg regner med at siden det har gått av seg selv så langt, så gjør det nok det videre og! Hva slags tenåring akkurat hun blir, vil vise seg...

[Far til 2]

Jeg har barn i samme aldersgruppe som emera, og må si det både er et he..... og en stor glede. For mitt vedkommende synes jeg kranglingen om bagateller er værst. Men når de viser omtanke og kjærlighet ovenfor hverandre smelter hjertet .

Jeg antar at alle alderstrinn har sin egen sjarm. Men barnas utvikling går fort, og det gjelder å henge med i svingene.

[Gjest Gjest]

Alle aldre har sin sjarm, men noen er mer utfordrende enn andre. Jeg må si at spebarnstiden var "blåbær" sammenlignet med alderen 12-16. Da er grensesettingen vanskelig og "barnets" kropp er full av hormoner. Det er ofte vanskelig å finne en god balanse mellom frihet og beskyttelse. Nå er eldste snart 17 og moden nok til å ta ansvar for mye selv. Men jeg sovner aldri før hun er hjemme, og vi har fortsatt noen regler. Mellomste på 15 er en utfordring av og til. Hun vil oppleve så mye og tror hun er mer voksen enn hun er. Minsten på 9 er bare kos. Han henger fortsatt rundt i nærmiljøet og sparker ball og leker.

Men det er også utrolig koselig når barna blir eldre. Når man kan diskutere interessante ting med dem, som miljø og globalisering. Også introduderer de meg for musikk og nye filmer. Jeg lærer mye av dem også. Jeg er kjempeglad i barna mine.

[asterix]

Det å ha barn blir bare mer og mer moro med åra.

[gompen]

Alle aldre fører med seg både positive og negative ting, tror jeg.

Jeg synes det var en slitsomt periode i 2års alderen. Min nektet å høre på fornuft, begynte å skrike bare en liten ting ikke gikk slik han hadde planlagt det. Kunne skrike i over en halvtime når han ikke fikk det som han ville, og ingenting nyttet for å roe ham ned (han er veldig sta av seg). Det var en kamp i den perioden.

Samtidig var han så nydelig og skjønn når han var blid og fornøyd, at det var verdt alt slitet. :rødme:

Nå er han en intelligent og sympatisk 4-åring, som sier de merkeligste ting. Såklart det er slitsomt de dagene han finner på mye rart, og gjør alt han ikke får lov til, men det ordner seg alltids.

Jeg gleder meg til å se ham vokse opp og utvikle seg som person. Jeg ser fram til alle aldre.

[kamela]

Fra de er 12 år og oppover tror jeg er den mest slitsomme tida. De skal være seg selv og stå på sitt, samtidig som de helst også skal tilpasse seg omgivelser, kamerater osv osv.

Utfordrende og morsomt, men slitsomt!

[Gjest Mayamor]

Fordelen med å ha en tenåring i hus er jo at du har fulgt henne på veien... Jeg synes andres barn virker mer lunefulle enn egne, som andre sikkert mener at deres (i mine øyner!) lunefulle barn er blåbær i forhold til mine OG omvendt...

Men alle barn er forskjellig, det er bare å innrømme at enkelte har lettere/vanskeligere barn enn andre. På lik linje som enkelte voksne er lettere/vanskeligere å ha med å gjøre enn andre...

[Gjest Fliss]

Jeg synes 15-16 årsalderen har vært mest strevsom. Det er en alder hvor barna skal løsrive seg og plutselig blir en annen enn den gutten eller jenta de var før ..

.. min yngste er nå 16 - og har forandret seg helt utrolig bare på det siste året. Han er jo verdens snilleste gutt - men jeg merker veldig godt at han nå begynner å distansere seg mer og mer fra meg og faren .. som helt naturlig er i den alderen ...

De er litt snodige - for de vokser over alle støvelskafter - mens de innerst inne er mine smågutter ennå Minstemann er 192 cm og bruker 46 i sko - så det er vel kanskje på tide å bli voksen mentalt og

Endret 24. juli 2007 av Fliss