Vonde minner

[mysterygirl]

Jeg er ei jente på 20 som har vært single i litt over 4mnd nå.

Det var jeg som jore det slutt,fordi jeg ikke orket å ha det sånn som det var i forholde lenger. Var sammen i 2 år. Bodde me han i 6mnd langt vekk fra min familie og mine venner.

Har ikke en gang vært sammen med noen før han.

Han respekterte meg ikke.

Tok meg forgitt.

Og aviste meg på så og si alle fysiske tilnærmelser(alt fra en klem t sex). Det var selvfølgelig ikke sånn i begynnelsen.

Han ville mye heller trykke data en og gjøre noe sammen med meg.

Han hakka på det meste jeg jore,det var ikke bra nok.

Til og med klesstilen min ville han forandre på.

Jeg ble så deprimert av hans oppførsel mot meg at jeg nesten ikke sa et ord til slutt. Han fikk ting til og virke som min feil,at jeg var grunne til at han var sånn mot meg. Jeg jore alt for at ting skulle bli bedre. Forandra på ting som irriterte han. Og prøvde og generlt sett gjøre alt mye bedre. Uten at det hjalp,heller motsatt.

Men til slutt,etter en sårende epidode. Klarte jeg og innse at jeg måtte komme meg vekk. Noe jeg ikke angrer på.

Jeg har så mange episoder jeg kunne fortalt.

Ting en kjæreste ikke skal si eller gjøre.

Alt dette fikk meg til og bli veldig usikker på meg selv,og liv redd for og miste han. Var vel derfor jeg holdt ut så lenge.

Flørta stadig vekk med jenter på nette,med kamera.

Og ble sur vis jeg nevnte noe på det. Da stolte jeg ikke på han.

Noen ganger savner jeg en sikkelig kjæreste noe veldig.(har savnet det mye lenger en jeg har vært single for og si det sånn....) Andre ganger er det så deilig og være single og kunne gjøre som jeg vill. Gjøre kun det jeg føler er riktig og bra for meg.

Jeg føler meg som en skade skutt fugle som prøver og fly igjen.

Jeg beskytter hjerte mitt bak en mur.

Redd for og bli såret og ødelakt så mye igjen.

Jeg føler at jeg bare finner feil som får meg til og utelokke gutten.

Sammtidig som jeg ønsker så sterkt og finne meg en sikkelig go gutt. Som er omsorgfull,lett og snakke med.

Og først og fremmst som jeg tørr stole 100% på med alt.

En som respekterer meg for den jeg er.

Og liker nærhet,det gir meg en så slik tryghet.

Selv om jeg nå er en mye sterkere person en jeg noen gang har vært før. Nå sier jeg akkurat hva jeg mener om ting,og er ikke redd for hva den andre vil si.

Men når det kommer til gutter,beskytter jeg meg litt.

Jeg trenger vel kanskje mer tid på meg.

Men jeg er redd jeg bare ska bli være med tiden.

Jeg har slite med deprsjoner.

Har endelig kommet ut av det etter det ble slutt.

Men jeg er redd for og gli tilbake når jeg tenker på alt det vonde.

Da kommer på en måte mørke tilbake. Og en nedtsemtføelse dukker opp,den er vannskelig og bli kvitt.

Hvordan skal jeg tenke på noe annet en det som var?

Klare og tenke mer positivt.

Noen som har noen gode råd til meg.

Hade satt stor pris på det.

[Gjest Gjest]

Har nok ikke så mange gode råd som du ikke selv allerede egentlig vet. F.eks at ting faktisk kommer til å gå bedre etterhvert og som du selv sier, man lærer noe av det vonde og man blir stadig sterkere.

Livet er fullt av prøvelser og det er trist men sant at vi av og til må utsettes for vanskelige ting. Vi opplever alle også vanskelige perioder der vi kanskje føler oss ensomme og misforståtte og redde for å stole på andre. Tida etter videregående er alltid litt spesiell fordi man prøver å finne ut hvem man er, kanskje flytter pga studier og prøve mange nye ting uten familie og venner i nærheten.

Lett å bli sentimental å tenke bakover istendenfor fremover, men jeg kan forsikre deg om at du vil bli forelska igjen og du vil kunne stole på noen igjen. Men du har jo lært en lekse så forhåpentligvis finner du deg ikke en ny kjæreste av samme typen.

Tenk på hvor sterk du er som har klart å komme deg ut av dette og hva du har lært. Du har jo også taklet din egen depresjon veldig bra høres det ut som.

Bruk nettet, slik som dette forumet, eller venner og familie til å lufte hva du føler. Skriv dagbok så kanskje det ikke føles så skummelt mer når du blar tilbake og ser at det går stadig bedre med deg. Eller be om å få prate med en psykolog. En enkeltkonsultasjon kan være med på å berolige deg ift det at depresjonen kan komme tilbake.

Lykke til! Du høres ut som en smart person som det kommer til å gå helt ting med

[mysterygirl]

Har nok ikke så mange gode råd som du ikke selv allerede egentlig vet. F.eks at ting faktisk kommer til å gå bedre etterhvert og som du selv sier, man lærer noe av det vonde og man blir stadig sterkere.

Livet er fullt av prøvelser og det er trist men sant at vi av og til må utsettes for vanskelige ting. Vi opplever alle også vanskelige perioder der vi kanskje føler oss ensomme og misforståtte og redde for å stole på andre. Tida etter videregående er alltid litt spesiell fordi man prøver å finne ut hvem man er, kanskje flytter pga studier og prøve mange nye ting uten familie og venner i nærheten.

Lett å bli sentimental å tenke bakover istendenfor fremover, men jeg kan forsikre deg om at du vil bli forelska igjen og du vil kunne stole på noen igjen. Men du har jo lært en lekse så forhåpentligvis finner du deg ikke en ny kjæreste av samme typen.

Tenk på hvor sterk du er som har klart å komme deg ut av dette og hva du har lært. Du har jo også taklet din egen depresjon veldig bra høres det ut som.

Bruk nettet, slik som dette forumet, eller venner og familie til å lufte hva du føler. Skriv dagbok så kanskje det ikke føles så skummelt mer når du blar tilbake og ser at det går stadig bedre med deg. Eller be om å få prate med en psykolog. En enkeltkonsultasjon kan være med på å berolige deg ift det at depresjonen kan komme tilbake.

Lykke til! Du høres ut som en smart person som det kommer til å gå helt ting med

Hei,tusen takk for svaret=)

Jeg har heldigvis noen gode venner jeg kan snakke med.

Det hjelper en masse, i tilegg har jeg for lengst kuttet ut all kontakt med xn. Han har en tendens til og prøve og få skylda over på meg,og prøve og få meg til og få dårlig samvitighet osv.

Jeg kommer meg nok gjennom det,vie jeg bare kalrer og blåse ut føelsene minne innimellom når jeg trenger det.

Merker at de hjelper en go del.

Depresjn har jeg slite med så lenge jeg kan huske.

Men jeg vet mer hvordan jeg ska takle det,og hva jeg skal gjøre for at det skal bli bedre. Eller holde det på avatsnd.

Men perioden jeg bodde med xn,så langt nede har jeg aldrig vært noen gang.....En kjæreste skal ikke fremmkalle sånt.

Jeg har veldig mange ting og se fremmtil nå.

Skal begynne på en skole til høsten. Det blir flytting til et nytt sted ettehvert(som ikke er for langt vekk fra fam og venner).

Det går stort sett bra. Men noen ganger blir jeg overvelda av vonde føelser og minner.

Det er vel en del jeg ikke har klrt og bearbeide enda.

Jeg har lett for og få nye venner nå. Både kamerater og venniner. Men det jeg har vannsker for er det neste stege når det gjelder et mannelig bekjent skapp. Men det kommer vel etterhvert. Men jeg svaner det noe forferdelig innimellom.

Savna har jo vært der så lenge. Lenger en jeg har vært single.

En ting er sikkert.

Ingen skal få behandle meg sånn igjen!

Jeg er en helt annen person nå. Eller rettere sakt.

Jeg er endelig meg på en måte.

Jeg er meg fullt ut hele tia.

Jeg tørr si min mening hele tia,uansett hva.

jeg vet hva jeg vill og ikke vil,og sier det.

Har blitt en generelt sett sterkere person.

Føler jeg endelig er meg selv fullt ut.

At stemmen min er tilbake.

En perosn som får meg til go miste stemmen er ikke vært og ha.

Men en person som får meg til go blii en bedre persone n jeg er derimot,det er en skatt som skall ta vares på.

Det ordner seg vel med tiden.

Men vi mennesker har en tendens til og være litt utolmodige=)