Råd og erfaringer?

[Gjest deemess]

Jeg er for tiden rådløs når det gjelder kjæresten min. Jeg kaller han det, selv om jeg strengt tatt avslutta med han for et par dager siden.

Jeg mistenker at han har veldig mange psykopatiske trekk, etter å ha lest en del om psykopati/dyssosial personlighetsforstyrrelse på nett. Best merker jeg dette når jeg ønsker å ta opp vanskelige sider ved forholdet vårt, og han. (han er også manisk-depressiv). Han stritter helt i mot, blir sint og iskald, og er ikke mottakelig for kritikk. Han er usedvanlig god til å gi meg skyldfølelse, og er veldig moraliserende. Han er nok ganske makt-syk, lyver en del, forakter meg når jeg gråter og virker som har veldig liten evne til sympati/empati. Han kunne lett passet inn i narssisistisk personlighetsforstyrrelse også.

Nå har ikke dette forholdet vart så lenge, men det blir verre og verre for hver mnd. som går. Jeg ser flere og flere svarte sider ved han. Han forberedte meg på forhånd at det kom til å skje, og nå har jeg vel nådd ei grense for hvor mye jeg tåler. Selvfølgelig ser jeg at det eneste riktige er å avslutte, men, jeg elsker han og har det fantastisk med han når vi har det bra.

Er det noen av dere som har vært i forhold med en psykopat/en med psykopatiske trekk, og som kan beskrive litt hvordan det forholdet var og hvordan det påvirket dere, eventuelt hva som funket og ikke funket?

[Gjest Gjest]

Ett av kjennetegnene på forhold med psykopater er at det er helt grusomt i dårlige tider og helt fantastisk bra i de gode (mer enn hva som regnes som normalt).

Du som kjenner han kan jo vurdere hvordan han er når dere har det bra. Er det bra kun fordi du ikke er uenig med han? Spiller han en rolle? Kommer ordene hans fra hjertet eller er de bare innøvde fraser?

Hvis han er psykopat og du velger å gå ifra han er det kanskje best å gjøre det på et sted du føler deg trygg, for sånne mennesker kan miste kontrollen. Vær bestemt og ikke la han overtale deg til å bli, for jo mindre bestemt du er, jo mer vil han prøve å manipulere deg.

Lykke til

[Gjest deemess]

Du har nok rett i at det er bra fordi jeg ikke er uenig med han. Vi kan ha diskusjoner der jeg er uenig, men ikke om forholdet vårt.

Og dess svakere jeg er, dess flere ord og fraser kommer han med. Han har noen innøvde fraser, men noe kommer fra hjertet også, tror jeg...

Takk for svar!

[Gjest Gjest]

Huff kom deg unna!

Ønsker deg lykke til

[Gjest deemess]

Takk, trenger vel et par lykke til..

Vanskelige greier det her..

[Gjest Gjest]

Jeg er for tiden rådløs når det gjelder kjæresten min. Jeg kaller han det, selv om jeg strengt tatt avslutta med han for et par dager siden.

Jeg mistenker at han har veldig mange psykopatiske trekk, etter å ha lest en del om psykopati/dyssosial personlighetsforstyrrelse på nett. Best merker jeg dette når jeg ønsker å ta opp vanskelige sider ved forholdet vårt, og han. (han er også manisk-depressiv). Han stritter helt i mot, blir sint og iskald, og er ikke mottakelig for kritikk. Han er usedvanlig god til å gi meg skyldfølelse, og er veldig moraliserende. Han er nok ganske makt-syk, lyver en del, forakter meg når jeg gråter og virker som har veldig liten evne til sympati/empati. Han kunne lett passet inn i narssisistisk personlighetsforstyrrelse også.

Nå har ikke dette forholdet vart så lenge, men det blir verre og verre for hver mnd. som går. Jeg ser flere og flere svarte sider ved han. Han forberedte meg på forhånd at det kom til å skje, og nå har jeg vel nådd ei grense for hvor mye jeg tåler. Selvfølgelig ser jeg at det eneste riktige er å avslutte, men, jeg elsker han og har det fantastisk med han når vi har det bra.

Er det noen av dere som har vært i forhold med en psykopat/en med psykopatiske trekk, og som kan beskrive litt hvordan det forholdet var og hvordan det påvirket dere, eventuelt hva som funket og ikke funket?

Grunnen til at et forhold ikke funker er vel likegyldig så lenge det ikke funker?!?

Om et forhold ikke er som det skal bør ikke en diagnose bety noe som helst.

Og et forhold til en psykopat vil aldri fungere på noen som helst måte. En god dag oppveier ikke for de påfølgende 7 dårlige!

[Gjest deemess]

Grunnen til at et forhold ikke funker er vel likegyldig så lenge det ikke funker?!?

Om et forhold ikke er som det skal bør ikke en diagnose bety noe som helst.

Og et forhold til en psykopat vil aldri fungere på noen som helst måte. En god dag oppveier ikke for de påfølgende 7 dårlige!

Det fungerer helt utmerket, så lenge alt er i orden, men de svarte sidene kommer mer og mer fram. Diagnosen har en mening fordi noen egenskaper er grunnet sykdom og kan jobbes med, når det kommer til psykopat-diagnosen så er det de psykopatiske trekkene som er de vanskeligste å forholde seg til. Derfor lurte jeg litt på om andre hadde erfaringer, da jeg ikke vet helt om dette er noe mange sliter med og at det er normalt, eller om det er fordi han er psykopat. Huff, det blir litt uklart.

[mysterygirl]

Det fungerer helt utmerket, så lenge alt er i orden, men de svarte sidene kommer mer og mer fram. Diagnosen har en mening fordi noen egenskaper er grunnet sykdom og kan jobbes med, når det kommer til psykopat-diagnosen så er det de psykopatiske trekkene som er de vanskeligste å forholde seg til. Derfor lurte jeg litt på om andre hadde erfaringer, da jeg ikke vet helt om dette er noe mange sliter med og at det er normalt, eller om det er fordi han er psykopat. Huff, det blir litt uklart.

Noe av det minner meg om min ex.

Jeg hadde kommet meg vekk.

For du ser jo selv at det blir mer og mer av di mørke siden som dukker opp. Da viser han bare mer og mer av den han faktisk er.

Det blir vannskeligere og skjule jo er man blir kjent,og jo lenger en har vært sammen.

Følte også at exn spillte mange "roller" etter som hvem vi var med osv.

Jeg er glad jeg kom meg vekk før jeg ble helt ødelakt.

Jeg var langt nede pga hans oppførsel mot meg.

Han var kanskje ikke phsykopat,men hadde ganske mange av trekkene...

Tålte dårlig kritikk han også.

Spesiellt vis det gikk på han direkte. Eller vis jeg prøvde og ta opp ting som plaga meg i forholde.

Det blir en slaks ondiskel.

Hver gang han har en god dag,ga det meg styrke til og holde ut litt til. Og jeg fortsatte og håpe at han skulle være mer sånn,for han var jo sånn hele tia i begynnelsen.

Også er det mange lange vonde dager til neste gang....

Det er ikek verdt det.

Det kan ødelegge deg som person.

Jeg ble usikker på alt ved meg selv og sa til slutt nesten ikke et ord.

Det er ikke alltid vært og gi en ny sjangse.

Grunne til at jeg bla,var di gode dagen. Fordi var vikkelige gode.

Da var han verdens beste.

Selvfølgelig er du glad i han.

Jeg bryr meg om xn min,men han er ikke bra for meg.

Komm emg vekk etter og fått banka litt fornuft av en vennine.

Og etter han såra meg ekstra mye.

Det var aldrig fysisk kun phsykisk.

Endret 23. juli 2007 av ThatGirl

[Gjest deemess]

Noe av det minner meg om min ex.

Jeg hadde kommet meg vekk.

For du ser jo selv at det blir mer og mer av di mørke siden som dukker opp. Da viser han bare mer og mer av den han faktisk er.

Det blir vannskeligere og skjule jo er man blir kjent,og jo lenger en har vært sammen.

Følte også at exn spillte mange "roller" etter som hvem vi var med osv.

Jeg er glad jeg kom meg vekk før jeg ble helt ødelakt.

Jeg var langt nede pga hans oppførsel mot meg.

Han var kanskje ikke phsykopat,men hadde ganske mange av trekkene...

Tålte dårlig kritikk han også.

Spesiellt vis det gikk på han direkte. Eller vis jeg prøvde og ta opp ting som plaga meg i forholde.

Det blir en slaks ondiskel.

Hver gang han har en god dag,ga det meg styrke til og holde ut litt til. Og jeg fortsatte og håpe at han skulle være mer sånn,for han var jo sånn hele tia i begynnelsen.

Også er det mange lange vonde dager til neste gang....

Det er ikek verdt det.

Det kan ødelegge deg som person.

Jeg ble usikker på alt ved meg selv og sa til slutt nesten ikke et ord.

Det er spesielt det punktet som gjør meg mest bekymra. Jeg har aldri vært redd for å si meningen min, selv om jeg samtidig passer på å gi konstruktiv kritikk og ikke slenge dritt. Men det spiller liksom ingen rolle hvor forsiktig eller konstruktiv jeg er, han får vridd det på hodet uansett.

Takk for svar. Det er de små detaljene jeg trenger fra andre, kanskje noe jeg ikke har tenkt på selv, eller noe jeg kjenner meg igjen i. Høres ut som jeg trenger all slags begrunnelse til å forlate han, og det er forsåvidt rett, fordi jeg fortsatt elsker han.

[mysterygirl]

Det er spesielt det punktet som gjør meg mest bekymra. Jeg har aldri vært redd for å si meningen min, selv om jeg samtidig passer på å gi konstruktiv kritikk og ikke slenge dritt. Men det spiller liksom ingen rolle hvor forsiktig eller konstruktiv jeg er, han får vridd det på hodet uansett.

Takk for svar. Det er de små detaljene jeg trenger fra andre, kanskje noe jeg ikke har tenkt på selv, eller noe jeg kjenner meg igjen i. Høres ut som jeg trenger all slags begrunnelse til å forlate han, og det er forsåvidt rett, fordi jeg fortsatt elsker han.

Det er spesielt det punktet som gjør meg mest bekymra. Jeg har aldri vært redd for å si meningen min, selv om jeg samtidig passer på å gi konstruktiv kritikk og ikke slenge dritt. Men det spiller liksom ingen rolle hvor forsiktig eller konstruktiv jeg er, han får vridd det på hodet uansett.

Takk for svar. Det er de små detaljene jeg trenger fra andre, kanskje noe jeg ikke har tenkt på selv, eller noe jeg kjenner meg igjen i. Høres ut som jeg trenger all slags begrunnelse til å forlate han, og det er forsåvidt rett, fordi jeg fortsatt elsker han.

Tro meg,jeg vet hvor vannskelig det er.

Jeg tenkte lenge på det før jeg endelig gjennomførte det.

Hadde et par vennine rsom snakke t meg om oppførselen hans.

Men jeg bare unnskyldte han. Til slutt klarte han og såre meg såpass med noe at føelsene mine forvsant. Orket ikke mer.

betsemmte meg når jeg besøkte familien. Jeg svaneet han ikke, og var lettet over og slippe og se han. Og det eneste jeg følte var at jeg ikke ville tilbake til han. Men det betyr ikke at jeg sluttet og være glad i han,ford det om mine romantiske føelser for han ble borte(pga hans oppførsle mot meg.).

Men det var til det beste.

Nå har jeg det bedre en noen gang!

Nå som jeg har allt på avstand ser jeg også ting mye klarere.

Og jeg er enda mer klarover hvor heldig jeg er som kom meg vekk.

Han angrer,men jeg er ikke villig til og gi han en ny sjangse.

Han har lovet gull og grønne skoger før,det er ikke et løfte som holdes. Hadde nok vært verdens beste igjen i noen mnd,for så og sakte gli til noe av det samme igjen.

Jeg vil ikke ta sjangsen på og oppleve noe i nærheten av det samme igjen. Jeg har uansett ikke di rette føelsene lenger.

Enkelte ting er for vannskelig og forandra.

xn min var også flink til og vri på ting.

På en måte som noen ganger fikk meg til og tro at jeg egentlig bestemmte/fant ut av det selv.

Og liksom overtalte meg,fikk meg til og skjønne at det han mente faktisk var det rette.

At jeg var den vannskelige.

At det var min feil at forholde var som d var,pga jeg ikke klarte snakke så mye(men grunne t det var han...).

Enda jeg ba han begynne og snakke mer om vannelige ting,for da viste jeg alt det andre kom etterhvert. Men d var ikke godt nok.

Ingen tign kan retferdigjøre oppførselen hans.

Han hadde ikke respekt for meg og tok meg forgitt.

Sa alltid JEG i steden for vi(det er en viktig detalj og legge merke til. Det hviser hvordan han tenker. På seg eller på begge,som et par.)

har masse eksempler. Kan godt snakke privat vis du vil.

[Gjest Gjest]

Leste noen av de andre innleggene dine, hans oppførsel er jo helt uakseptabel, og i tillegg er han voldelig!

Hvor mye større grunn må du ha for å gjøre det slutt?

Les igjennom det du har skrevet om ham og tenk deg at det er ei god venninne, hva hadde du rådet henne til å gjøre?

Hvis du visste helt sikkert at han ikke kom til å forbedre seg og kom til å være akkurat den samme personen om fem år, hadde du følt at du hadde kastet bort fem år på ham?

Synes du skal tenke mer på deg selv og ikke ofre deg selv til en sånn kaldhjertet egoist. Kanskje du har et litt idealistisk syn på kjærlighet, men hvorfor kaste bort lojalitet og kjærlighet på en som ikke vet å sette pris på det og å gjengjelde det?

Et forhold skal jo ikke være mer en påkjenning enn hygge. Da kunne du jo likesågodt ha vært singel. Er du redd for å være singel burde du kanskje heller jobbe med det.

[Gjest deemess]

Leste noen av de andre innleggene dine, hans oppførsel er jo helt uakseptabel, og i tillegg er han voldelig!

Hvor mye større grunn må du ha for å gjøre det slutt?

Les igjennom det du har skrevet om ham og tenk deg at det er ei god venninne, hva hadde du rådet henne til å gjøre?

Hvis du visste helt sikkert at han ikke kom til å forbedre seg og kom til å være akkurat den samme personen om fem år, hadde du følt at du hadde kastet bort fem år på ham?

Synes du skal tenke mer på deg selv og ikke ofre deg selv til en sånn kaldhjertet egoist. Kanskje du har et litt idealistisk syn på kjærlighet, men hvorfor kaste bort lojalitet og kjærlighet på en som ikke vet å sette pris på det og å gjengjelde det?

Et forhold skal jo ikke være mer en påkjenning enn hygge. Da kunne du jo likesågodt ha vært singel. Er du redd for å være singel burde du kanskje heller jobbe med det.

Takk for svar, kommer til å lese på det når jeg begynner å tvile på avgjørelsen min- spesielt det med å kaste bort tid på noe som ganske sikkert ikke kommer til å bli bedre.. Skulle jo tro at jeg ikke trengte flere grunner til å holde meg vekke fra han. Det verste er jo å innse dette, og alikevel kjenne at jeg er usikker. Jeg er sikker på at jeg gjør det som er riktig, men det er vondt fordi jeg er glad i han.

[Xtra_lilje]

Hei! For et par år siden var jeg sammen med en kar som var akkurat som du beskriver.. jeg hadde en laaaang tråd her inne, prøvde å søke den opp men fant den ikke Jeg kjenner meg veldig godt igjen med disse gode periodene. vi hadde også perioder som var helt himmelske. Det er liksom de en lever for til slutt. Min eks var en mester i å prate og å vri og vrenge på ting - slik at alt ble til hans fordel, og jeg ble satt i et svart lys. Til slutt følte jeg meg frynsete - visste aldri hvordan dagen kom til å bli. Det syke i mitt tilfelle, var at jeg ikke tenkte på å forlate ham.. det var han som dumpet meg til slutt - han hadde møtt en ny, som han hadde fridd til... så jeg sier bare_: kom deg bort fra denne mannen. det eneste du gjør nå, er å ødelegge dine sjanser til å skape et godt og sunt forhold i fremtiden. jeg har bltt mistenksom og lukket etter eksen, og klarer ikke helt slappe av i forhold til menn.

[Gjest deemess]

Tusen takk for innlegg fra alle som har skrevet. Det var veldig greit for meg å lese, å til og se at det jeg opplevde var realistisk og ikke spesielt bra..

Men, nå er det altså helt over med denne mannen, og jeg føler at jeg har tatt et fornuftig og bra valg, selv om det er trist og vondt og jeg skulle ønske ting var annerledes. Jeg har alltid gått mine egne veier, men denne gangen stolte jeg på magefølelse, mine foreldre og venners synspunkter, og på toppen de rådene herifra som gjorde det enda tydeligere at slike ting ikke blir bedre med tiden, men faktisk bare verre...

Så nå skal jeg "nyte" resten av sommern som singel, og håpe at jeg igjen kan forelske meg, men i en snillere mann neste gang;-)

[Gjest Gjest_Mmm_*]

Har erfaring med både psykopat og narsissist, og vil i begge tilfeller råde deg til å komme deg vekk. Vet veldig godt og ser selv at folk har vanskelig for å komme seg vekk. Med psykopaten holdt jeg ut fem år før det blei nok. Da kjente jeg alle spillereglene, og klarte å bygge meg opp et trygt nettverk til å "ta vare på meg" i etterkant, før jeg brøt meg løs. Støtte trenger man, virkelig. Jeg fatter ikke, selv i dag, at jeg hadde motet til det. Men da den verste tida var over, følte jeg meg veldig sterk. Og i ettertid har ingen fått lov til å herse med meg på samme måte. Det er en før og etter i livet mitt.

Da jeg senere møtte denne narsissisten, og forelska meg i han, gjenkjente jeg småtrekk fra mitt tidligere møte med psykopaten, og trodde først jeg var i overkant paranoid. Jeg blei ikke like involvert, før jeg trakk meg unna. Her var det også sånn at han ville forbedre seg for å beholde meg, og jeg gav han et nytt forsøk. Selv om det blei litt tvungent, fungerte det en periode. Men da tilbakefallet kom, bestemte jeg meg for å ikke bruke mer tid på det.

Er det noe disse menneskene har lært meg, så er det at løftene deres er av null verdi. Mest av alt psykopatens. Jeg ser at menneskene rundt disse personene, som jeg har brutt fra, fortsatt holdes nede, fortsatt lever det destruktive livet jeg en gang gjorde, og jeg vet at jeg valgte rett den gangen. En del mennesker har kritisert meg for å gi ut diagnose for lettvint (nå har jeg aldri gitt noen diagnose, men fortalt om relasjonene til psykologen min, og han ga ut diagnosene), men jeg tror problemet heller er at vi unnskylder mennesker for mye. Psykopatdiagnosen sitter i løst i dagligtale så vidt jeg har opplevd.

Uansett; kom deg vekk, før du sitter for dypt nede i det. Og vær sterk. Siden jeg ikke hadde noen rundt meg som hadde vært i samme situasjon, måtte jeg være sterk for meg selv. Og alt går, hvis du bare er bestemt nok.

[Gjest Gjest]

Best merker jeg dette når jeg ønsker å ta opp vanskelige sider ved forholdet vårt, og han. (han er også manisk-depressiv). Han stritter helt i mot, blir sint og iskald, og er ikke mottakelig for kritikk. Han er usedvanlig god til å gi meg skyldfølelse, og er veldig moraliserende. Han er nok ganske makt-syk, lyver en del, forakter meg når jeg gråter og virker som har veldig liten evne til sympati/empati. Han kunne lett passet inn i narssisistisk personlighetsforstyrrelse også.

Dette hørtes som om ei jente jeg rotet litt med. forstod meg ikke helt på henne til tider. Kjenner igjen dette med "Han stritter helt i mot, blir sint og iskald, og er ikke mottakelig for kritikk. Han er usedvanlig god til å gi meg skyldfølelse, og er veldig moraliserende. Han er nok ganske makt-syk, lyver en del" hun ville ikke stå til ansvar for noen ting, men hun hva flink til å gi meg skyldfølelse! så nå forstår jeg hva hun lider av!