Frihet og vennskap

[Aftenvandrer]

Jeg har i løpet av våren og sommeren blitt kjent med en ung kvinne. Jeg er selv 30, hun 5 år yngre. Hun er en venninne av to venner av meg, og jeg traff henne gjennom dem. Jeg liker henne veldig godt, jeg tror hun liker meg og, men hun har samboer, så jeg har lagt bort muligheter for å la meg bli betatt, og ønsker egentlig "bare" å være en venn. Det er jo 2007, vi kommer utrolig godt overens, hun er tøff, liker det samme som meg, vi snakker om alt hver gang vi møtes, skriver på facebook, smser hver dag.

Men hun er så ambivalent. Hun er veldig pen, og er nok vant til at menn faller for henne etter ti sekunder. Jeg lar meg ikke imponere så veldig fort, og hun stusser kanskje litt. Hun har spurt meg to ganger om jeg er betatt av henne, og jeg har sagt nei. Hun har også sagt hun er fascinert av meg, men at hun ikke vet hvor hun har meg. Vi møttes på byen en formiddag, hun inviterte meg til å ta en kaffe med henne. Jeg takket nei akkurat da, og sa vi kunne gjøre det senere. Så var hun bortreist, kom tilbake og jeg foreslo kaffe. Hun ville det. Men så kunne hun ikke likevel, og da jeg møtte henne, sa hun at samboer sier at hun ikke kan ha guttevenner, men at hvis hun var singel ville hun møtt meg hver dag. Hun sier og at hun gjorde det slutt med ham tidligere, og at han ikke godtok det, han overtalte henne til å bli. Hun ble. Og hun unnskylder seg ofte. Og virker styrt, og fanget mellom lyst og vilje og plikt og lojalitet. Idag sa hun at hun ikke kunne ha kontakt på sms mer. At det ble for tett. Hun sier de har regler, hun og samboer. Jeg sier at det ikke er et problem å ikke ha kontakt hver dag, eller på sms.

Og det er greit nok. Men hvorfor spør hun om jeg er betatt, eller sier hun er fascinert, og så trekker seg igjen og igjen?

Er det urettferdig av meg å tenke at hun blir styrt og bør gjøre noe med maktbalansen? Hvorfor er ikke mennesker frie til å velge selv, kan vi eies av andre?

Jeg er litt oppgitt idag, og trenger gode ord fra dere her inne.

[Gjest Gjest]

Og hvorfor sier du at du ikke er facinert når du tydeligvis er det?

Og du lurer på hvorfor hun er ambivalent og usikker på hvor hun har deg?

Dere hadde hatt godt av å si rett ut hva dere tenker begge to tenker jeg.

Ha en skikkelig prat og finn ut en gang for alle hva dere føler og tenker.

SÅ kan dere evnt ta det videre og greie ut om ting er som de burde være nå.

[Gjest Catwoman]

Hun er kanskje redd for at hun skal falle for deg hvis kontakten blir for tett, eller at du skal falle for henne - og at det bare vil lage problemer?

Det kan jo selvfølgelig være hun blir styrt, men det er ikke sikkert det er sånn i det hele tatt.

Jeg kan egentlig godt forstå henne. Jeg vet ikke om jeg ville følt det helt komfortabelt å innlede et nært vennskap til en mann mens jeg er i et forhold. Selv om det ikke er noe galt i vennskap, tror jeg lett jeg hadde følt på at det ble feil,

[Aftenvandrer]

Og hvorfor sier du at du ikke er facinert når du tydeligvis er det?

Og du lurer på hvorfor hun er ambivalent og usikker på hvor hun har deg?

Dere hadde hatt godt av å si rett ut hva dere tenker begge to tenker jeg.

Ha en skikkelig prat og finn ut en gang for alle hva dere føler og tenker.

SÅ kan dere evnt ta det videre og greie ut om ting er som de burde være nå.

Vi kan ikke møtes og prate, det får hun ikke lov til.

Vi får heller ikke finne ut av hva vi føler, fordi hun ikke kan utvikle dette vennskapet. Å bare tenke ut hva det er, går ikke, sånn er jeg bare ikke. Og jeg er fascinert, det har jeg sagt til henne, men jeg er ikke betatt. Det trekker jeg et klart skille mellom. Kanskje hun ikke gjør det.

[razmatazz]

Mulig hun blir styrt til en viss grad, men hun er et selvstendig menneske som hadde kunnet bryte forholdet til samboeren hvis hun virkelig ønsket det. Synes det høres ut som om hun er litt oppmerksomhetssyk som stadig spør om du er fascinert, betatt, whatever... Jeg ville holdt meg unna. Høres ut som oppskrift på hjertesorg...

[gompen]

Vi kan ikke møtes og prate, det får hun ikke lov til.

Vi får heller ikke finne ut av hva vi føler, fordi hun ikke kan utvikle dette vennskapet. Å bare tenke ut hva det er, går ikke, sånn er jeg bare ikke. Og jeg er fascinert, det har jeg sagt til henne, men jeg er ikke betatt. Det trekker jeg et klart skille mellom. Kanskje hun ikke gjør det.

Det er vel derfor hun ikke vil utvikle vennskapet, eller ikke får lov? Fordi dere da kan finne ut hva dere føler, og gå videre med det... Samboeren hennes vil ikke dette, og sannsynligvis ikke hun heller, siden hun følger hans ønsker.

Høres også ut som hun er oppmerksomhetsyk og ute etter bekreftelse fra menn, selv om hun er fornøyd med forholdet sitt.

[Gjest Fliss]

Vi kan ikke møtes og prate, det får hun ikke lov til.

Vi får heller ikke finne ut av hva vi føler, fordi hun ikke kan utvikle dette vennskapet. Å bare tenke ut hva det er, går ikke, sånn er jeg bare ikke. Og jeg er fascinert, det har jeg sagt til henne, men jeg er ikke betatt. Det trekker jeg et klart skille mellom. Kanskje hun ikke gjør det.

Selvsagt kunne hun gjort det om hun ville ..

[2008brud]

Man blir ikke styrt dersom man ikke lar seg styre. Hun kan alltids gå. Kanskje hun prøver å sjekke om hun har noe å gå til hvis hun gjør det slutt?

Jeg hadde holdt meg unna, hun tar sikkert kontakt dersom hun blir singel...

[Aftenvandrer]

Ja, jeg tror dere har rett. Takk for gode råd. Jeg skal holde meg unna henne.

Det skal sies da at jeg har ikke gått fram som en rival, jeg har vært ganske klar på det, og søkte et vennskap, jeg har massevis av venner av begge kjønn. Hun har ikke det, sier hun, fordi han ikke tillater det. Jeg forstod det som at han utviste en ganske drøy adferd da hun gjorde det slutt og han nektet for at det var slutt og overtalte henne til å bli. Og hun sier i en så ung alder, en eventyrlysten, reflektert, strålende blid og aktiv jente, at "jaja, man kan ikke få alt her i livet, gresset er kanskje ikke grønnere på den andre siden, man får være fornøyd med den man har, jeg har slått meg til ro med at jeg skal være her i denne lille byen resten av livet sammen med ham, selv om jeg egentlig ville til en større by og ha frihet, men han fikk det som han ville".

Hun virket mutt og resignert da hun sa det, og sammen med meg har hun strålt som en vårblomst i morgensolen. Det gjorde inntrykk på meg, og fikk meg til å tenke.

[2008brud]

"stakkars meg, stakkars meg!"

Merkelig så hjelpesløs vi kvinnfolk blir til tider

[Aftenvandrer]

Ja, "Å, jeg vet ikke hvilken av guttene jeg skal velge",

"Uff, jeg er så mett", "Fryseren min er så full!"

er vel strengt tatt i-landsproblematikk...

[Frk Johansen]

Siden du møtte henne via andre venner, kan du ikke høre med de om hun har det bra i forholdet sitt med han hun bor med? Høres kanskje ut som at det er her det er noe galt.

Jeg ville også stusset om min samboer begynte å sende sms til en annen jente hver dag, en gang i blandt er helt greit, vi har begge venner at motsatt kjønn, men ingen av oss pleier de vennskapene så "heftig" som dere tilsynelatene har gjort.

Finn ut om hun har det vanskelig i forholdet og vær hennes støttespiller om hun velger å gå. Det høres ut som at hun ikke har det helt greit, hun er for ung til å bli styrt, men jeg kjenner meg igjen, ble også litt styrt av min ex selv om han ikke mente det lot jeg meg fange i ett mønster ingen av oss hadde det godt med. Jeg trodde jeg visste hva han ønsket og oppførte meg deretter. I etterkant ser jeg at det var feil, både feil gjort av meg og feiltolket de signalene han sendte ut. Jeg håper hun finner ut av hva HUN ønsker før hun setter barn til verden med en som legger føringer i livet hennes.

[Gjest =tentacle=]

Jeg har flere ganger blitt dumpet som venninne fordi en kamerat har blitt nektet all kontakt med meg av sin kjæreste/samboer/kone. Èn gang av en som nok ikke er veldig sterk på sine egne interesser i relasjoner og som lett blir ledet og styrt, andre har hatt mer komplekse bakgrunner for å akseptere at partneren legger begrensninger på kontakten med andre. Etter litt bearbeidelse kom jeg frem til at det for meg var et skikkelig blindspor å fokusere på disse guttenes jenter og hvordan de utøvet sin makt som partnere. Vennene våre er voksne mennesker, og de fleste sjalu/kontrollerende partnere er ikke psykopater som er troende til full hjernevask eller drapstrusler. Vennene våre gjør sine valg, ut fra sin totalsituasjon. Det koster nok å la en partner kontrollere deler av den sosiale kontakten, og fra min side er det det som er lett å se og bli frustrert over på den andres vegne. Hva den kontrollerende personen gir og betyr og har behov for, faller i bakgrunnen for meg, men er i forgrunnen for mine venner. På lang sikt ville jeg selv ha prioritert personlig frihet veldig høyt i et forhold, men det er jeg som er på viddene hvis jeg tror at mine venner skal ta sjanser med sitt forhold for å kunne snakke med meg, eller andre jenter, i ny og ne. Den som er i forholdet må vurdere de forskjellige postene i regnskapet, og så må vi andre leve med at vi er unnværlige. Å bli valgt bort har vært mye lettere for meg å takle når jeg har innsett hvem det er som velger. De aller, aller fleste har alltid sjansen til å velge mellom ulike alternativer, og hvilke hensyn, personer eller prinsipper de vil prioritere. I den prosessen vil de ofte måtte tape noe for å vinne noe, med mindre de klarer å finne en måte å oppheve partners behov for ultimatum på. Ydmykhet er ikke min sterkeste side, og derfor tok det tid for meg å akseptere at noen kan velge å akseptere begrensninger som i mine øyne ikke er rettferdige og rimelige. Mitt råd er å prøve å ikke fokusere så mye på presset hun blir utsatt for. Jeg opplevde situasjonen som overgrep mot mine venner, og det var tøft. Men nøkkelen til den andres makt over en ligger i en selv, og en person vil reise seg mot kontrollen når hun eller han er klar for det, hvis frihetsønsket sterkt. Jeg fikk tilbake min ene venn, en annen er helt ute fortsatt etter 3 år.

[Possibly]

Det kan være at kjæresten hennes har grunn til å være sjalu. Kanskje hun er av den flørtende oppmerksomhetssyke typen.

Jeg ville rådet deg til å ta et valg. Enten vise hva du føler for henne, og så får hun eventuelt ta det derfra (vurdere om hun vil slå opp med typen), eller drite i henne og heller satse på at hun tar kontakt med deg den dagen hun blir singe. Jeg ville ha satset på sistnevnte forslag.

Jeg synes det er litt barnslig av henne å spørre om du er betatt av henne når hun har samboer, men hun har vel behov for bekreftelse. Jeg synes ikke du skal lure deg selv til å tro at det er greit om dere har følelser for hverandre bare fordi hun er i et "dårlig" forhold. Hun har selv valgt å være i forholdet, og hun er et voksent menneske.

[Solskinn]

Jeg får litt intrykk av at samboer her har grunn til å være litt skeptisk til deres vennskap. Jeg har selv guttevenner, men jeg har aldri spurt dem om de er betatt av meg, eller fortalt at jeg har vært fasinert av dem. Jeg sier jeg er glad i dem men hodler alltid kontakten på et vennskapelig plan. Noe jeg har intrykk av at hun her ikke gjør til stor nok grad.

Hvorfor er du sikker på at det er han som styrer henne? Kan det ikke være at hun selv har oppdaget at dette ikke var så lurt og derfor trekker seg unna, og skylder på ham?

I mitt forhold hadde det ikke vært akseptabelt å ha denne typen kontakt med nye guttevenner, eller nye jentevenner for ham. Vennene jeg har av motsatt kjønn har vært kammerater i snart ti år, eller er felles venner av oss begge som vi møter hver for oss av og til. Jeg har selv aktivt valgt å ikke søke meg nye guttevenner på egenhåd, og dette er "regler" vi begge har i forholdet vårt sammen. Vi ønsker ikke å utsette oss for mulige problemer og mulige tiltrekkninger og velger derfor å unngå denne typen situasjoner. Men jeg vil på ingen måte si at noen av oss er styrt likevel. Vi har begge valgt å ha det på denne måten.

Nye venner får vi oss, men det er da ofte felles venner. Jeg kan gjerne treffe nye gutter jeg kan bli venn med, men da i settinger hvor det er naturlig og også innlemme mannen min. Dagelig kontakt har vi heller ikke med noen av vennene våre, så hadde en av oss plutselig hatt det med en av det motsatte kjønn hadde vi nok begge reagert på dette.

[Gjest =tentacle=]

Jeg får litt intrykk av at samboer her har grunn til å være litt skeptisk til deres vennskap. Jeg har selv guttevenner, men jeg har aldri spurt dem om de er betatt av meg, eller fortalt at jeg har vært fasinert av dem. Jeg sier jeg er glad i dem men hodler alltid kontakten på et vennskapelig plan. Noe jeg har intrykk av at hun her ikke gjør til stor nok grad.

Hvorfor legger så mange vekt på at hun har spurt om han er betatt? Det trenger da ikke være at hun håper at han skal si ja, for å være aktuell for forhold eller smøre egoet hennes, det kan da like gjerne være for å forsikre seg om at et nytt vennskap virkelig er et vennskap og at ikke den andre part har andre følelser. Mange gutter vil jo ikke bli tette med jenter utenom kjæresteforhold.

[Gjest Gjest]

Jeg ville ikke likt at min samboer hadde et slikt "vennskap" med en annen kvinne. Så tett, så hyppig, med følelser som de måtte finne ut av...

Vet at samboeren min heller ikke ville likt at jeg hadde et slikt "vennskap" med en annen mann.

Ingen av oss ville nektet den andre denne kontakten. Men det ville påvirket forholdet vårt negativt. I form usikkerhet og uærlighet mm. Samboeren min måtte nok valgt mellom forholdet vårt eller sin nye "venn"...

[Solskinn]

Hvorfor legger så mange vekt på at hun har spurt om han er betatt? Det trenger da ikke være at hun håper at han skal si ja, for å være aktuell for forhold eller smøre egoet hennes, det kan da like gjerne være for å forsikre seg om at et nytt vennskap virkelig er et vennskap og at ikke den andre part har andre følelser. Mange gutter vil jo ikke bli tette med jenter utenom kjæresteforhold.

Nei du har vel kanskje poeng der, men jeg snakker bare ut i fra mine egne erfaringer. Dersom jeg i mine vennskapsforold hadde spurt om dette ville det jo være for at jeg var i tvil, og mine forhold har alltid vært holdt såpass på "avstand"/avgrenset/avklart at en slik samtale ikke har vært nødvendig i det hele tatt.

Om mine venner skulle være betatt av meg så ville det vært ganske irrelevant for meg fordi vi begge hadde vært grundig klar over rammene for vårt vennskapsforhold fra starten av og jeg hadde ikke ønsket å vite akkurat dette, da det ville skape en presset stemning.

Det var derfor jeg reagrete, bare ut i fra mine egne erfaringer, fordi om jeg selv hadde måtte spørre om dette hadde det betydd at jeg ikke hadde klart å ha klare nok grenser for vennskapet allerede.

Som gjest over sier også, så mener jeg at dersom samtalen har måttet ha en avklaring av følelser så har det vært brutt en grense som man burde hatt klarere oppe fra starten av. Hva han føler er av liten betydning så lenge grensene fra starten av har vært et klart avgrenset vennskap. Dersom hun er i tvil betyr jo det at disse grensene ikke er helt klare i dette tilfellet, og da mener jeg hun gjør rett i å trekke seg tilbake (evnt samborenen har rett til å være skeptisk)

Endret 23. juli 2007 av Gyngestol

[Gjest Gjest]

Forstår godt at kjærestene til en del folk er skeptiske til gutte"venner" og jente"venner". Du sier selv at du er fascinert og da har jo samboeren hennes god grunn til å være skeptisk.

Du kunne jo fortalte henne om dine følelser for henne så kunne hun velge mellom den kontrollerende samboeren eller deg?

[Aftenvandrer]

Jeg tror det er noe jeg må klare opp i her.

Jeg er fascinert av henne som menneske, ikke som partner-potensiale. Hun er reflektert, naturlig, hyggelig, og lett å henge med. Jeg har fra dag en gått ut som venn, og ment det.

Hun la selv opp til å ta kaffe sammen, trene sammen, leie film osv. Så snudde hun brått og beklaget og sa at hun ikke fikk lov. Jeg kjenner venner av henne, og de beskriver typen som ganske så sjalu og bestemmende.

Jeg trenger ikke å avklare følelser for henne, hun har spurt to ganger om jeg er betatt av henne, det er jeg ikke, jeg har sagt nei begge gangene, hun har sagt hun liker meg utrolig godt og at hun er veldig glad i meg. Jeg har sagt direkte til henne helt i startfasen at jeg ikke har følelser jeg er usikker på.

Jeg tror ikke jeg ville vært interessert i henne hvis hun var singel, vi ville sikkert hengt en del sammen, men jeg tviler på at jeg ville tatt det noe lengre enn det.

Da hun spurte andre gangen om jeg var betatt, sa jeg at jeg likte henne og at hun fascinerte meg slik hun hadde sagt om meg først, men at evnen til å bli betatt var en jeg la vekk når hun har samboer.

Så det er ikke å møtes og greie ut om følelser som er tingen jeg tar tak i her, det er det at hun ikke får ha guttevenner, og jeg lurte egentlig på hva dere som i flertall er kvinner anno 2007 som lever i en "alt er lov for meg"- tid, Norge idag handler jo om hva man har rett til, og alt man skal unne seg, og jeg lurte på dere syntes hun var vel 50-talls, eller ikke.

Erfaringene som deles her, er meget nyttige.