Hvor lenge er det greit at barna bor hjemme?

[la Flaca]

Bare lurer på hva som er gjengs oppfatning jeg.

Selv flyttet jeg ut da jeg var 20, og husker at jeg syntes det var ganske seint selv. Venner og søsken forlot redet mye tidligere ihvertfall, rundt 18 år gamle. Så da jeg ble bedt om å betale 1,500 i husleie for å fortsette å bo hjemme var saken klar.

Men nå har jeg inntrykk av at folk bor hjemme til de er ferdig utdannet og går rett over til å kjøpe seg hus?

Ikke helt det samme, men kompisen til mannen min er 31 år og bor fortsatt i sokkelen til moren, gratis. Han maler gjerdet og klipper gress etc. men mer kreves ikke. Tjener flesk og kjører ny bmw. Det får meg til å lure på om vi aldri skal få lov til å være barnlaus igjen. Blir man sett på som en dårlig forelder hvis man har lyst til å kaste ut 20-åringen?

Har ei (ste) datter som bor i en annen by, og som har planer om å flytte hjem til oss når hun blir 20 (mange år til), for å studere. Er det vanlig å flytte hjem i en alder av 20 år? Eller tenker jeg helt feil?

[Gjest Violetta]

Jeg synes at når man er 20 bør man absolutt flytte hjemmefra. Man er gammel nok til å klare seg, og med de studielåns- og stipendordningene her i landet kan alle klare seg.

[Gjest Opa]

jeg tror nok ikke det er yvanlig å bo hjemme til man er over 20. Kjenner mange som gjør det. De som flytter ut før gjør det for å begynne på skole et annet sted eller flytte sammen med kjæresten.

Broren min flytta hjem fra hybel og skolegang da han var 22, meningen var at han skulle begynne på skole igjen nå fra høsten av. Men nå har han det nok så godt at jeg ikke tror det blir skole på ham med det første... Han er 23.

Mye er opp til foreldrene. Synes du ikke det er greit å ha dem hjemme så lenge er det jo bare å si ifra!

[Gjest Emera]

Dette må være opp til den enkelte familie. Så lenge det er helt i orden for både studerende barn og foreldrene deres ser jeg ikke noe galt i at man kan bo hjemme, og betale for seg, mens man studerer.

Når det blir slik som Opa forteller her, da ville jeg ha gjort noe med situasjonen. Et hjemmeboende voksent barn som ikke har tenkt å gjøre noe som helst fornuftig hadde jeg nok gitt et "vennlig, lite spark bak."

Jeg husker fra da jeg selv var i tjueåra, at flere venner flyttet ut og inn av barndomshjemmet fordi det ene samboerskapet etter det andre røk. Det hadde jeg IKKE tillatt! Klart at man ønsker å hjelpe barna, men et sted går det over fra hjelp til å sy puter under armene deres.

[Gjest Gjest]

Jeg flytta hjemmefra (i Oslo) da jeg var 19, men har bodd hos foreldrene mine i korte perioder etter det. Jeg tror det er, om ikke vanlig, så i hvert fall ikke helt uvanlig, at man i de større byene hvor det er dyrt å leie og kjøpe, blir boende hjemme i studietida, i hvert fall en stund. Selv er jeg sjeleglad jeg flytta hjemmefra såpass tidlig, selv om jeg har vært student med ganske dårlig råd i mange år etter det. Den frihetsfølelsen og gleden over å mestre å bo alene og klarer seg selv, får man ikke når man bor hjemme, uansett hvor bra forhold man måtte ha til foreldre, men jeg skjønner jo at noen velger å bo hjemme og spare penger under studier.

Kjenner noen få som har blitt boende hjemme etter at de har kommet ut i fast, godt betalt jobb - det ville jeg aldri godtatt av egne barn annet enn på midlertidig basis. Ofte tror jeg de foreldrene som lar "barnet" bli boende også nyter godt av det; selskap, hjelp til praktiske ting og "lov til å være mamma/pappa" endel år til, men i de tilfellene jeg har sett, og det er faktisk noen, blir det alltid litt sære forhold... Og de som blir boende hjemme til de er 30-40 er også.. tja, ofte litt spesielle.

[Gjest Pjusk]

Jeg var 22 - 23 år da jeg flyttet hjemmefra.

Jeg hadde da riktignok studert i utlandet i 1 1/2 år og bodde vel hjemme igjen etter jeg kom tilbake til Norge 1/2 til 1 år før jeg flyttet.

Og jeg skammer meg på ingen måte at jeg bodde hjemme så lenge. Og jeg tror foreldrene min ville synes det var galskap om jeg skulle flytte på hybel før jeg gjorde også.

Jeg gikk på gymnas 5 km unna mitt barndomshjem og da jeg begynte på høyskole hadde jeg 30 min bilkjøring før jeg var på skolen. Så ingen grunn til å ta opp mer studielån enn jeg trengte for utenlandsstudiet mitt + skolepenger i Norge. Jeg bodde i underetasjen hos mine foreldre, og spiste alle måltider sammen med dem (så fremt jeg var hjemme, selvfølgelig).

Barna mine kan gjerne bo hos meg til de er over 20 hvis de studerer og jeg da kan hjelpe dem slik at de får lavere studielån.

Arbeider de, ser jeg ikke grunn til at de skal bo hjemme etter fylte 20 med mindre de gjør det for å aktivt spare til bolig osv.

Men uansett; Oppfører deg seg bra og er hyggelige "samboere", ser jeg ingen grunn til å hive dem ut når de er tidlig i 20-årene.

[Gjest KATTAstrofe]

Enig med Nigo-san. Flyttet selv da jeg var 18, og mange av mine venner bodde fremdeles hjemme. Spesielt en venninne ble oppfordret av sin mor til å bo hjemme og spare penger, og det ble en skikkelig kneik for henne å komme seg hjemmefra. Først når hun ble gravid som 25-åring fikk hun seg egen leilighet sammen med kjæresten sin.

En annen tidligere kompis av meg er 27 og bor hjemme hos mor og far. Han prøvde å flytte ut i 25-årsalderen, men ble snart huket inn igjen av en mor som lokket med kjøttkaker og gratis husly.

Når en er 18 bør en være klar for å stå på egne ben, både med hensyn til skole/jobb, klesvask og matlaging.

[lulle]

Synes det er helt greit om din 20 år gamle stedatter flytter til dere for å bo når hun studerer. De fleste foreldre vil gladelig hjelpe sine barn slik at de får utdannelsen "billigst " mulig. Søsteren min bor hjemme , er 24 år og midt i utdannelsen.

[Gjest Pjusk]

Når en er 18 bør en være klar for å stå på egne ben, både med hensyn til skole/jobb, klesvask og matlaging.

Det forundrer meg hvor mange mennesker som synes at andre bør ditt og datt. De fleste vil selvfølgelig klare seg alene som 18-åring. Men hvis mine barn vil studere i nærheten av hjemmet og ønsker å bo hjemme til de f.eks. er rundt 22 år og dermed kanskje har 100 - 200.000 mindre i studielån enn de ville hatt ellers som ferdig utdannet, så synes jeg det er et godt utgangspunkt for etableringsfasen.

(Og her forutsetter jeg et normalt godt foreldre/barn-forhold).

Jeg flyttet rett fra mors lune rede til utlandet da jeg var 19 - 20 år, og klarte meg helt fint. Det er ikke slik at folk blir helt håpløse selv om de bor lenger hjemme enn det andre mennesker synes man bør.

Og når eksempler blir trukket frem mht folk i midten av 20 årene som bor hjemme og hva som skjer med dem... Ja, hva så? Jeg kjenner folk som flyttet på hybel både når de var 16 og 18 år, og en del har ikke klart seg spesielt bra. Det ville aldri falt meg inn å utifra det si at barn burde bo hjemme til de er 25, og begrunne dette med eksempler om x og y.

Jeg synes folk bør få gjøre som de vil, det følger ingen fasit med på dette området i livet heller.

Men jeg synes det tross alt er bedre med en sønn på 25 som får lov til å bo hjemme hos mor/far under studier/sparer til egen etablering, enn 18-åringer som blir regelrett kastet ut på gata.

Jeg bodde altså hjemme til jeg var fedig med studiene og av følgende grunner:

* Hadde et godt forhold til foreldrene mine

* Langsiktig plan mht studielånbeløp!!

* Planlagte studier i utlandet i tre forskjellige byer ville bety nok flytting som det var

* Grei skolevei

* Jeg jobbet masse ved siden av skolen + kjæreste, så var lite hjemme uansett

[Rosalie]

Når man er ferdig med VGS. Dvs i 18-19-årsalderen. Blir man boende hjemme lenger enn det (vanlig i byer for å slippe studielån), så syns jeg faktisk at man som voksen har ansvar for å avkreve de voksne barna sine for husleie og matpenger. Når man har gjort ferdig VGS er det på tide å klare seg selv.

[Cata]

Veldig enig med Nigo og Wadjet. Det er sunt for unge å få ansvar for eget liv. Husker en venninne som med ettertrykk uttalte at "gutta skal ut før de blir 20". Begge de omtalte "gutta" dro i 19 års alderen og en av dem flyttet sågar på hybel i hjembyen. Begge klarte seg helt fint og har et utmerket forhold til sine foreldre (de er nå voksne og etablert begge to) .

Klart alle må få gjøre som det passer dem (og familen) best, men personlig synes jeg det blir feil hvis ungdom skal bo sammen med foreldrene på permanent basis særlig lenge etter videregående. Ser klart de økonomiske fordelene, men er det riktig at man skal leve på foreldrene for å få mer til personlig forbruk senere?

Selv måtte jeg flytte pga. videre utdanning da jeg var 19 og det er jeg svært glad for. Jeg var nemlig så hjemmekjær at hadde jeg ikke flyttet da, så hadde de vel måttet kaste meg ut som 50 åring.... Jeg vokste utrolig mye på det første året jeg hadde fulltidsansvar for meg selv og egen hybel og økonomi og er glad for at jeg lærte det såpass tidlig.

[Amadea]

Tja, at er relativt, og denne problemstillingen også. Synes det er litt vanskelig å gi en eksakt alder på når barna bör flytte hjemmefra, men jeg synes det höres greit ut at de fortsetter å bo hjemme hvis de studerer, fölger vanlig studieplan (dvs ikke slike evige studenter) og dere har et godt forhold og plass. Er det ikke greit at de slipper å ta opp så mye studielån da? Men jeg synes absolutt man skal kreve noe i gjenytelse, i form av hjelp i hus og hage, noe matinnkjöp osv.

[Gjest Fliss]

Det forundrer meg hvor mange mennesker som synes at andre bør ditt og datt. De fleste vil selvfølgelig klare seg alene som 18-åring. Men hvis mine barn vil studere i nærheten av hjemmet og ønsker å bo hjemme til de f.eks. er rundt 22 år og dermed kanskje har 100 - 200.000 mindre i studielån enn de ville hatt ellers som ferdig utdannet, så synes jeg det er et godt utgangspunkt for etableringsfasen.

(Og her forutsetter jeg et normalt godt foreldre/barn-forhold).

Jeg flyttet rett fra mors lune rede til utlandet da jeg var 19 - 20 år, og klarte meg helt fint. Det er ikke slik at folk blir helt håpløse selv om de bor lenger hjemme enn det andre mennesker synes man bør.

Og når eksempler blir trukket frem mht folk i midten av 20 årene som bor hjemme og hva som skjer med dem... Ja, hva så? Jeg kjenner folk som flyttet på hybel både når de var 16 og 18 år, og en del har ikke klart seg spesielt bra. Det ville aldri falt meg inn å utifra det si at barn burde bo hjemme til de er 25, og begrunne dette med eksempler om x og y.

Jeg synes folk bør få gjøre som de vil, det følger ingen fasit med på dette området i livet heller.

Men jeg synes det tross alt er bedre med en sønn på 25 som får lov til å bo hjemme hos mor/far under studier/sparer til egen etablering, enn 18-åringer som blir regelrett kastet ut på gata.

Jeg bodde altså hjemme til jeg var fedig med studiene og av følgende grunner:

* Hadde et godt forhold til foreldrene mine

* Langsiktig plan mht studielånbeløp!!

* Planlagte studier i utlandet i tre forskjellige byer ville bety nok flytting som det var

* Grei skolevei

* Jeg jobbet masse ved siden av skolen + kjæreste, så var lite hjemme uansett

Helt enig med deg, Pjusk.

Man blir ikke nødvendigvis håpløs av å bo hjemme selvom man er over 20. Men det er liksom de eksemplene som blir trukket fram.

Da jeg begynte å jobbe fast etter endt skolegang (20 år) ... sa jentene på jobben at jeg var heldig som kunne bo hjemme. De fleste av dem kom fra små bygder og måtte flytte hjemmefra som 15-åringer for å gå på skole .. De så aldri på det som noen fordel - tvert imot så skulle de ønske at de kunne få bodd hjemme lenger.

Jeg kjøpte meg leilighet og flyttet da jeg var 22 - akkurat passe alder for meg .. Da fikk jeg bodd hjemme og spart om endel egenskapital som jeg aldri kunne gjort om jeg måtte leid meg en leilighet fra jeg var 18 år.

Min eldste sønn starter på et langt studie til høsten. De første årene skal han ta her i byen og jeg synes det er rimelig og fornuftig at han bor hjemme så lenge han kan .. Det er vel bedre å bo hjemme og ha mulighet til å spare seg opp noen penger enn å betale huslånet for andre mennesker?

Jeg vil at guttene mine skal ha en mulighet til å komme seg inn på boligmarkedet så snart som mulig .. og den muligheten øker ikke vet at man går ut på leiemarkedet som 18-åring og opparbeider seg masse studielån ...

Så mine unger skal få bo hjemme så lenge de studere her i byen ... Hvis de ønsker det selv, da ...

Endret 22. juli 2007 av Fliss

[Gjest Cirka]

Jeg ville garantert stilt meg tvilende til å ha en studerende 20-åring i huset. Iallefall om dette ikke var et barn jeg hadde "oppfostret".

Etter min mening bør mennesker i tidlig voksenalder komme seg ut fra barndomshjemmet. Som nevnt tidligere i tråden finnes det nok av støtteordninger så det lar seg realisere. Det er vanskeligere enn tidligere å etablere seg, men jeg syns ikke dette er god nok grunn til å bli boende.

Man lærer ikke å ta seg frem i samfunnet ved at foreldrene/omsorgspersoner gjør bjørnetjenester. De er unge og kreative, og har handlingskraft i massevis. En skulle tro foreldre som tillater sånt ikke klarer å klippe "navlestrengen".

Det beste foreldrene kan gjøre er å veilede og støtte den unge når h*n har behov for det.

[Gjest Gjest]

Jeg er 20 og bor hjemme. Jeg vil ha egen leilighet og flytte. Men det kan jeg ikke, fordi jeg har ikke jobb. Det er utrolig vanskelig å få seg jobb! Jeg er også ferdig utdannet.

[Rosalie]

Jeg er 20 og bor hjemme. Jeg vil ha egen leilighet og flytte. Men det kan jeg ikke, fordi jeg har ikke jobb. Det er utrolig vanskelig å få seg jobb! Jeg er også ferdig utdannet.

Nei, det er ikke fryktelig vanskelig å få seg jobb. Arbeidsledigheten er meget lav, og det skrikes etter folk til bl.a. industrien. Man får kanskje ikke drømmejobben med en gang, men det er ikke noe problem å få seg en heltidsstilling bare man er villig til å ta det man får og flytte litt på seg.

[momo]

Jeg flyttet for meg selv når jeg var 18 år. Og det var godt og ha bodd noen år alene og klart seg selv før man fikk seg samboer som man senere har giftet seg med og fått barn med.

Men vil barna våres bo hjemme mens de studerer så regner jeg med at de får lov til det. Men de skal da bidra med noe. Hjelpe til i huset og tjener de penger så får de betale en liten sum.

Men jeg ønsker ikke og ha de boende hjemme for alltid.

[Gjest Cirka]

Jeg er 20 og bor hjemme. Jeg vil ha egen leilighet og flytte. Men det kan jeg ikke, fordi jeg har ikke jobb. Det er utrolig vanskelig å få seg jobb! Jeg er også ferdig utdannet.

Tipper kreativiteten hadde hadde tatt en anne vei om du ikke hadde hatt muligheten til å bo hjemme. Du kan jo leke det.

Nei, det er ikke fryktelig vanskelig å få seg jobb. Arbeidsledigheten er meget lav, og det skrikes etter folk til bl.a. industrien. Man får kanskje ikke drømmejobben med en gang, men det er ikke noe problem å få seg en heltidsstilling bare man er villig til å ta det man får og flytte litt på seg.

Sanne ord. "Bambi på glattisen".

Jeg tror for all del ikke at alle som bor hjemme i de tidlige tyveårene blir håpløse og uansvarlige, alle som en. Ikke i det hele tatt.

Men jeg synes det er rart at å spare penger skal være grunn til å bo hjemme under universitetsstudier. Ja, man har dårlig råd som nyutdannet og nyetablert- og hva så? Det har da alltid vært sånn, jeg kan ikke skjønne at dagens 23-åringer har større problemer med det enn det man hadde før? All den tid jeg aldri har møtt en student som ikke har råd til øl, vil jeg være litt knepen på udefinert økonomisk hjelp til mine barn. Definert hjelp- ja, selvsagt, men hverken rammesummer eller det å bo hjemme hos meg kun for å få bedre råd, kommer til å bli aktuelt når mine blir større.

Kanskje jeg bare er gjerrig

Jeg tror all fokuseringen på at "alt er så vanskelig" er med på å skape et feilaktig bilde av realiteten. Dette fører vel til at foreldre tror de må gjøre ting de ikke må.

Tenke på alt de må ha for å klare seg; lappen, fin bil, startkapital til egen bolig i egnet strøk for å nevne noe...klart det blir vanskelig! Stakkars små

[Drua]

Det må være opp til foreldrene, rett og slett, de må sette grenser. Hvis foreldrene synes at det er greit at barna bor hjemme, så ser jeg ikke problemet. Men. Jeg synes at hvis man skal bo hjemme etter videregående, så bør man absolutt betale husleie - både fordi det faktisk koster endel å bo og leve, og fordi man må lære seg å ta ansvar. Den bør dekke mat, strømbruk, internettbruk, telefon etc- den reelle kostnaden for én ekstra person i husholdningen. Prinsippet er det viktigste, så summen behøver ikke være stor- men jeg mener at alle 19-20-åringer bør klare noen tusenlapper i måneden. Det er bare rett og rimelig.

[lulle]

Tipper kreativiteten hadde hadde tatt en anne vei om du ikke hadde hatt muligheten til å bo hjemme. Du kan jo leke det.

Sanne ord. "Bambi på glattisen".

Jeg tror all fokuseringen på at "alt er så vanskelig" er med på å skape et feilaktig bilde av realiteten. Dette fører vel til at foreldre tror de må gjøre ting de ikke må.

Tenke på alt de må ha for å klare seg; lappen, fin bil, startkapital til egen bolig i egnet strøk for å nevne noe...klart det blir vanskelig! Stakkars små

Enkelte ting er faktisk mye verre for ungdom i dag enn de var for foreldregenerasjoene. Husprisene f.eks. er steget 500% de siste 12 årene. Klart det kan være greit at ungdommene våre kan spare der de kan, bl.a. ved å bo hjemme når de studerer....