Hjelpere

[Gjest Ulva35]

Tror dere på det? I følge de som har greie på sånt har alle en eller flere hjelpere. Jeg tror nok selv at jeg har minst en....tror jeg

Har opplevd ting der jeg er helt sikker på at jeg fikk usynelig hjelp. Speiellt en gang

Man sier så ofte at folk har englevakt og det ser man jo. Men er det noen som har opplevd ting de har lyst til å forteller om?

Noen som har tanker om dette? Negativ eller positiv? Tror du det er rikitg eller tror du det ikke?

Tror dere at avdøde venner eller slektninger kan være deres hjelpere i kortene eller lengere periode?

[Bokormen]

Jeg har desverre svært liten tro på dette. Har aldri opplevd noe slikt, og kjenner ingen godt som har det heller, iallefall ikke som de har fortalt meg

Men jeg har da virkelig tatt feil før

[Gjest Ulva35]

Ikke noe å si desverre for det Tinesol La det inn her istedet for et forum for overnaturlige ting. Nettopp fordi jeg ville ha utspill fra alle slags folk, ikke bare de som er bombesikker på at sånn er det

[Bokormen]

Skrev desverre, fordi jeg egentlig syns det er litt trist at jeg ikke er mer åpen for overnaturlige ting. Samt jeg tror at det må være litt "trygt" å tro at man har noen som passer på seg

Gleder meg til å se hva andre svarer! Spennende tema uansett.

(og om det ikke blir for personlig, syns jeg dte hadde vært veldig interessant å høre hvaslags opplevelser du har når det gjelder dette!)

[Gjest Ulva35]

Jeg var i en situasjon som jeg egentlig ikke kan forklare godt nok uten å røpe for mye.

Men så mye kan jeg si at det dreide seg om et nestenfall langt langt ned. Hadde jeg falt hadde jeg ikke skrevet dette

Det var glatt, jeg mistet fotfeste og hendene glapp. Mens jeg nesten hang i løse lufta var det akkurat som en hånd løftet meg opp og jeg klarte å komme meg trygt opp igjen

Det er mange år siden, men det får en jo til og undres

[Bokormen]

Oj, dramatisk!

Men i sånne situasjoner tenker jeg at adrenalinet i kroppen, og selve krisesituasjonen gjør at man "samler" det man har av krefter, og utnytter seg selv til sitt fulle, og får ekstra krefter til å karre seg opp og overleve... Men indre styrke kan vel forsåvidt også ses som en "hjelper"

[Gjest Ulva35]

Selvfølgelig kan det være sånn, og man husker jo ikke akkurat så mye i en sånn situasjon. Man handler uten å tenke egentlig.

Men det var akkurat som en hånd som grep tak i håndleddet mitt og dro meg opp.

Som sagt er det lenge siden, men den dag i dag kan jeg liksom kjenne hånda

Har vært litt inntresert i slike ting lenge, med en naturlig skeptis. Har derfor lest en del om både dette og ditt når det gjelder det overnaturlige, snakket med en del folk o.l.

Har også i mine nærmeste familie og vennekrets blitt fortalt og opplevd ting som rett og slett ikke lar seg forklare.

Men det blir litt for privat og fortelle om, fordi det handler om andre mennesker og tillitt.

[Gjest Blondie65]

Men Ulva, hvorfor fikk akkurat du hjelp? Hver dag dør det og skades det folk, unger misbrukes seksuelt, folk blir bestjålet, utnyttet osv. Hvor er hjelperne til disse?

Hvor er hjelperne til alle barna i Afrika som dør av sult, ungene som blir sendt fra Norge til Afrika på kjønnslemlestelsestur? Hvor er hjelperne til alle de som har uhelbredelig kreft?

Hjelpere tror jeg ikke på nei. Ei heller englevakt eller slikt, selv om jeg bruker uttrykket selv.

At det kan finnes mer mellom himmel og jord enn det man kan se er vel vanskelige å avskrive 100%. Men skjebnen og slikt tror jeg ikke på rett og slett også fordi jeg ikke synes det er noen nevneverdig trøst i det heller.

[Gjest Ulva35]

Jeg har også stilt meg de spørsmålene Blondie, og det er vel derfor jeg er skeptisk også. Vet liksom ikke helt hva jeg skal tro om det.

Som sagt var det derfor jeg la inn spørsmålet her. For jeg både tror og ikke tror på hjelpere. På kg er jeg sikker på at det finnes begge deler, og mange kloke meninger

Men jeg tror også på Gud, og der kan man jo også stille de spørsmålene du stiller, og hvem har ikke spurt seg om dem? Svar får vi vel ikke på det, men meninger kan vi ha.

[Gjest prestekrage]

Jeg kan være villig til å tro. I allefall når det gjelder datteren min.

Året før hun ble født var jeg gjennom en dødfødsel, en liten gutt. Skadene hans var så store at han vanligvis ville endt i "vanlig sportanabort" tidlig i svangerskapet. Men han hadde livsvilje- og var i magen min til uke 25.

Året var jeg gravid i uke 30- da morkaka løsnet helt. Med masse drama hvor både datteren min og jeg svevde mellom liv og død. Men vi overlevde. I flere dager svevde datteren min mellom liv og død. Det ble oppdaget en kraftig hjerneblødning (som i 50% av tilfellene ville medførst bla cp), svak lungekapasitet. To ganger de første mnd måtte vi gjennom noen operasjoener- hvor hun den ene gangen nesten ikke ville våkne igjen (måtte "bagges" og stimuleres for å begynne å puste).

I dag- 6 år seinere er det ingen som kan tro at hun er født prematur og hvert gjennom så mange dramatiske hendelser- hun er som alle andre 6 åringer- frisk og rask. Absolutt ingen problemer!

Fra hun var ca 8-9 mnd oppdaget vi flere ganger at hun før og etter søvn satt i senga si å virkelig "skravla". Som om hun virkelig førte samtaler med noen. Og hver gang satt hun å snakket opp mot toppen av klesskapet sitt.

Vi flyttet fra nord til sør (med andre ord byttet soverom)- "samtalene" fortsatte frem til hun utviklet språk.

I dag er hun veldig flink til å leke alene- og har en fantasiverden all mass! Snakker of leker med liksomvenner som om de skulle vært virkelige!

(Hun er også veldig sosial og glad i å leke sammen med andre).

Så ja- jeg har ved flere anledinger spurt meg selv; Kanskje har hun en storebror som "er der" å hjelper henne?

[Gjest Ulva35]

Så bra at det gikk bra med deg og datteren din prestekrage. Og takk for at du delte historien med oss

Jeg har aldri opplevd dødfødsler, men jeg har opplevd spontanaborter, så jeg vet hvor tøft det er.

Har hørt mange historier der barn har kontakt med noen fra den andre siden, men at vi som voksne ikke er mottagelig for det samme som et lite barn.

[gompen]

Barn har naturlig et mer åpen sinn. Grunnen til a det forsvinner er vel at voksne sier at disse tingene ikke eksisterer.

Jeg er sikker på at min døde bestefar har passet på meg hele livet. Nå har han gått videre, noe jeg synes er flott

[aimee]

Det var en sterk historie prestekrage! Godt å høre at alt går bra i dag.

Jeg vil gjerne tro på hjelpere, men har aldri hverken sett eller hørt dem. For 6-7 år siden oppsøkte jeg en synsk dame som blant annet fant hjelperne mine. Jeg har visstnok tre stykker, en foran og en bak og en på min venstre side. Mannen foran meg skal, i følge den synske, være en jeg har hatt nære bånd til, og da liker jeg å tenke på at det er min avdøde bestefar.

Jeg vet ikke om jeg tror på dette eller ikke, jeg er veldig i tvil. Jeg liker godt tanken på at jeg har noen engler med meg hele tiden, men jeg er neimen ikke sikker. Jeg har et mer åpent sinn enn gjennomsnittet og blir i alle fall ikke redd hvis noen skulle dukke opp

Blondie: Jeg skjønner arumentasjonen din godt. Og det er en standarlinje som alle skeptikere tar opp. For ja, det er fælt for mange her i verden og alle har det ikke bra. Jeg tror uansett på sjebnen og på en større plan, og har dessverre ikke noe godt motargument.

[Gjest]

Jeg tror på hjelpere og har flere ganger lagt merke til de, husker i tilleg ansikert og bilder fra jeg var små som ingen andre husker.

Jo eldre folk blir jo sjeldnere får de kontakt med hjelpere, de stenger de ute. Tror man på noe så hjelper det. Hvor mange sier ikke de har fått hjelp av gud når de er kristne, eller andre folk har fått hjelp fra sine relgioner.

Jeg tror nå både på ånder og hjelpere. Har selv opplevd ånder hjemme hos meg og sett en av de.

[Gjest Eugene Onegin]

Nei slikt er bare en illusjon skapt av hjernen.

[Gjest Ulva35]

Nei slikt er bare en illusjon skapt av hjernen.

Sier du det

Endret 24. juli 2007 av Ulva35

[Gjest Eugene Onegin]

Sier du det

nei du tror bare at jeg sier det. Hjærnen din lager en ilusjon slik at du tror det er det jeg sier.

[Gjest Ulva35]

Ja ikke sant Har vel sett deg en annen plass også, og der fikk jeg kanskje et annet inntrykk. Men deg om det

[Gjest Gjest_Tinka_*]

Gi deg advarsler gjennom lysglimt, tanker, følelser, bilder i hodet når du holder på å gjøre noe meget dumt.

Dette er faktisk det vi kaller magefølelsen.Det er hjelperne våre som er magefølelsen.

Hvor mange mennesker har ikke den reddet....Og hvor mange kunne den ikke ha reddet om alle hadde hørt på den.

Det vanligste skal vistnok være en som her vært der siden du ble født. Etterhvert som livet går så kan det hend at man får en kjær slektning eller en venn som har gått bort i tilegg. Noen mennesker som er meget sterke eller svake kan ha flere hjelpere. Mennesker med paranormale evner har gjerne 4-5 hjelpere pluss evt slektninger. Jeg aner ikke om dette er sant, men jeg har lest det. Jeg vet iallefall hvor mange jeg har, men jeg forstår ikke hvorfor det er flere enn en.

[Gjest Aron]

Det er skrevet mye om våre hjelpere her inne. Men jeg har tenkt mye på om man ikke også burde fokusere på ens skytsengler også. Jeg har liksom en følelse av at våre hjelpere kan hjelpe oss til å få et mer problemfritt liv..... og takk være dem for det.... men jeg har fått det for meg at det antakeligvis også finnes en annen kategori hjelpere; skytsengler...... altså de hjelperne som har som oppgave å holde oss i live og helst skadefrie ..... inntil det er tid for oss å avslutte vår turnus i dette livet og returnere til den andre siden.

Man har lett for å si at enkelte har flaks når noe gunstig hender, som f.eks. når en unngikk døden (men var nære på), men for min del er jeg nå helt overbevist om at det må være "noen" som sørger for at jeg ikke totalt fu***er up. Og jeg skylder disse vesener stor takk for at de har vært lojale og har stått meg bi hver gang. Når jeg tenker tilbake på alle de gangene det har vært nære på så har jeg etter hvert blitt overbevist om at det både finnes skytsengeler, hjelpere, og et liv etter døden, en femte dimensjon, og en oppgave som det er meningen at jeg skal oppfylle. Ellers så ville det jo vært nokså poengløst å berge livhanken min, gang etter gang.

Jeg har neimen ikke gjort oppgaven enkel for min(e) skytsengel(er), og vil nå starte en tråd for å gi mine skytsengler den honnør de fortjener. Du er også hjertelig velkommen til å dele dine erfaringer og ND-opplevelser.

Om noen skulle føle trang til å vrenge øynene bakover i hodet og rope halleluja og tale i tunger så gjør gjerne det. Bare ikke her, ok? Jeg tror det jeg tror, og tenderer mere mot å slå blikket ned og sende en stille takk til etter min mening riktig adresse. Men enhver har full rett til å tro det de tror. Bare gjør det på en respektfull og stillferdig måte, ok?