Boarderline

[i 30årene]

Min beste kompis har boarderline. Jeg har fått vite det av hans tidligere kjæreste. Jeg har ikke spurt han direkte. Han har heller aldri sagt det til meg. Så jeg synes det kan virke påtrengende å spørre. Han vil vel ikke utlevere sine svakheter til meg, enda vi er enige om at vi kan prate om alt.

Jeg er forelsket i han og det vet han. Men han bor for øyeblikket i utlandet, men vi har jevnlig kontakt per brev og telefon.

Han er ikke grei å bli klok på. Han kan synes jeg er intens den ene dagen og kan si at han ikke vet noe om fremtiden og jeg tilpasser meg han. Neste gang vi snakker sammen er han så kjærlig på telefonen og forteller meg hvor masse han er gla i meg.

Jeg vil gjerne utveklse med andre som har gjenskap til boardline.

Er hans svingninger på grunn av personlighetsforstyrrelsen eller er han rett og slett usikker??

Jeg er ikke usikker på hva jeg vil og hvem jeg ønsker som min kjæreste.

[Gjest Gjest]

Nå har vel denne tråden havnet på feil forum, men jeg svarer likevel så får vi vente til den blir flyttet.

Først og fremst må du nesten få klarhet i om han faktisk har fått denne diagnosen på papiret. Det er en diagnose det som regel tar tid og sette, og som har relativt stor betydning for personens relasjoner til andre. Dette er en diagnose det derfor er viktig å vite om slik at man skal kunne vite hvordan man skal forholde seg.

Dersom han har, og jeg vektlegger DERSOM, bør du lese om emnet. Ikke gjør dette før du vet sikkert fordi det da kan bli lett og feiltolke alt han gjør og tillegge ham sykdomstegn som han ikke har.

Jeg kjenner veldig godt til denne diagnosen. Du kan søke deg frem via emosjonelt ustabil personligehtslidelse(borderline type) på nettet. Det varierer hvilket navn du finner det under. Doktor online bruker å være bra. Diagnosen er såpass omfattende at jeg ikke vet om jeg klarer legge nok ut om den her. Det største problemet er svingninger i emosjoner, impulsivitet, svart hvitt tankegang(enten er man elsket eller hatet, kan variere fra dag til dag, mennesker kan ikke i deres øyne være både gode og dårlige samtidig). Dette gjør at de har store problemer med relasjoner, og de kan være veldig vanskelig og forholde seg til.

Er denne personen under terapi? Driver han med selvskading(noe mange i denne gruppen gjør) drikker han mye eller bruker stoff?

Jeg ville bremset mange steg opp, før jeg visste mer om diagnosen OG hvordan den påvirker ham. Ingen peersoner i en diagnose er like.

Men etter min erfaring hadde jeg ALDRI blitt sammen med noen med denne lidelsen. Jeg kjenner en person nær meg som har dette og det tapper meg nok for energi og bare være venn, alt er så intenst og til tider jævlig vanskelig. For tiden har jeg fått lov å være i den ”elskede" delen av den sort hvitt tankegangen, og det har da gått fint, men jeg venter på den dagen jeg går over til å være på den motsatte siden igjen, hvor jeg har befunnet meg lenge før, da er ikke ting så lett lenger.

Men som sakt dette er mine erfaringer. Ingen diagnoser er like, og det er bare du som kan avgjøre. Men som sakt er det viktig at du får klarhet i OM han faktisk har denne diagnosen, fordi den har stor betydning. Om han har så vennligst les deg GODT inn i tema før du tar steget videre, og få klarhet i hvordan dette påvirker ham.

[Gjest Bellatrix]

Så vidt jeg vet brukes ikke Borderline-diagnosen mer, men det jeg lærte om Borderline da jeg studerte stemmer veldig med det gjest over her har svart.

[Gjest Gjest]

Så vidt jeg vet brukes ikke Borderline-diagnosen mer, men det jeg lærte om Borderline da jeg studerte stemmer veldig med det gjest over her har svart.

Den brukes, men skjeldnere enn før da det er en relativt "dårlig"/vid diagnose. Denne personen jeg snakker om fikk diagnosen for et år siden. Men det heter i dag egentlig "emosjonellt ustabil personligehtslidelse", hvor man har en borderline type og en impulsiv type. Borderline i seg selv er ikke en fullstendig diagnose, men underdiagnose av en personligehtslidelse.

[Gjest Bellatrix]

Men det heter i dag egentlig "emosjonellt ustabil personligehtslidelse", hvor man har en borderline type og en impulsiv type. Borderline i seg selv er ikke en fullstendig diagnose, men underdiagnose av en personligehtslidelse.

Dette kan nok stemme. Boarderline var en stor sekkepott, så nå er blitt til flere spesifikke diagnoser.

[Rainbow Brite]

Hei du, en person med borderline, har et veldig bredt spekter av følelser, som svinger veldig hyppig. De føler veldig mye mer intenst enn hva vi andre gjør.

Hvis du ser for deg smerteterskelen for fysisk smerte, hvor mye vi tåler før vi får skikkelig vondt, kan du tenke deg en terskel for følelser også. En borderline har veldig lav følelsesterskel. Ikke fordi de velger det, men fordi de rett og slett ikke klarer å håndtere så masse følelser på en gang. At de er utsolgt for melk feks, kan være for mye å håndtere.

Noe av det som gjør det vanskelig for en borderline, er at folk rundt har ingen innlevelse i følelsespekteret deres. Folk synes at man overdriver og reagerer helt ute av proporsjoner. Men dette er altså ikke noe man styrer selv.

Borderlinere reagerer også svært dårlig på stress, da blir gjerne symptomene verre.

Det finnes flere underkategorier av borderline, aggresjon er en vesentlig bit, samt selvmordsforsøk. Borderlinere kan i visse situasjoner oppleves som særdeles truende, og kan ty til vold. Vedkommende har stort sett et forvirret og veldig lavt selvbilde, samt en grunnleggende følelse av selvforakt. De er ofte manipulative og har problemer med å stole på andre mennesker. De veldig redde for å bli forlatt, og kan gå rimelig langt for å unngå dette. De har også en svekket evne til å tenke fremover.

De emosjonelle svingningene kan gå mellom irritasjon, angst, tomhet og deprimert, samt alt som finnes i mellom. De har ofte en impulsiv, utagerende og uforutsigbar måte å være på.

Borderline er en komplisert diagnose å få. Det krever mye arbeid og et godt og trygt personell rundt vedkommende for å kunne bli frisk. Prognosene for borderline er gode, man kan bli helt symptomfri, men det krever som sagt mye jobbing. Før denne jobbingen kan settes i gang, må vedkommende være helt rusfri (noe som ofte er et problem, jeg sier ikke at kameraten din har et rusproblem).

Den norske oversettelsen av borderline er grensepsykotisk, noe som betyr at vedkommende i svært stressende perioder kan oppleve korte psykotiske episoder hvor vedkommende mister kontakten med virkeligheten og/eller viser bisarre symptomer eller adferd. En borderline personlighetsforstyrrelse ligger og vipper mellom såkalte "nevroser" og "psykoser", og blir revet i begge ender. Det er en fryktelig tung og slitsom diagnose å ha.

Skal man leve sammen med en borderliner må man være tålmodig, forståelsesfull, fleksibel og styre unna bråk. Det er mulig for borderlinere å forme stablie relasjoner dersom de gis nok struktur og støtte. Hvis de treffer noen som er aksepterende og trygge, er diplomatiske, som møter deres forventninger, er omsorgsfull og avleder uro ettersom den oppstår, kan individer med borderlinere oppleve gode og trygge forhold.

Dette ble muligens en smule kaotisk, og jeg har garantert glemt å ta med en hel masse. Men uansett, bildet er ikke ensidig, kameraten din er fortsatt den personen du kjenner. Han bare føler veldig mye mer. Du kan tenke deg selv ganger en million. Alt du føler, føler han en million ganger sterkere. På godt og vondt.

Jeg tror absolutt at man kan ha et fint og godt forhold med en borderliner, men man bør være forberedt på en del drama. Men med riktig behandling, kan man som sagt bli helt symptomfri. Borderline er også en personlighetsforstyrrelse som stort sett rammer unge mennesker, og som gjerne brenner seg ut med alderen.

Viktigst av alt: Ikke handle på "rykter" du hører. Snakk med ham! Tenk selv, hvor lei deg du ville blitt hvis noen hadde droppet deg ene og alene på grunnlag av et rykte om en personlighetsforstyrrelse. (Og hvis han er borderliner, kan du tenke deg hvor vondt det vil være for ham).

Mennesker med personlighetsforstyrrelser er MYE, mye mer enn diagnosen sin. Det er kameraten din også!

Og husk, ingen av oss er perfekte! Kanskje er folk som får en diagnose bedre stilt enn oss andre, for da vet man hvordan man skal gripe an problemet! Det er nok ingen drøm å leve med oss "normale" heller

[Rainbow Brite]

Den brukes, men skjeldnere enn før da det er en relativt "dårlig"/vid diagnose. Denne personen jeg snakker om fikk diagnosen for et år siden. Men det heter i dag egentlig "emosjonellt ustabil personligehtslidelse", hvor man har en borderline type og en impulsiv type. Borderline i seg selv er ikke en fullstendig diagnose, men underdiagnose av en personligehtslidelse.

Det benyttes i dag to diagnostiske systemer, DSM-IV og ICD-10. Den første er amerikansk, og brukes i Norge stort sett innenfor forskningens verden. Her heter diagnosen borderline. Innenfor det europeiske diagnosesystemet, ICD-10, heter diagnosen emosjonelt ustabil, og deles opp i impulsiv type og borderline type. Det er dette systemet man bruker for å sette kliniske diagnoser i Norge.

Det tar tid fra termer endres, til de endres på folkemunne. Psykoser og nevroser er utgått for lengst, men folk i gata vet hva det betyr, og derfor er det lett å uttrykke seg på den måten. Det samme gjelder psykopater, som nå kalles antisosial eller dyssosial, avhengig av hvilken diagnosesystem du bruker. Den korrekte bruken av diagnosen det er snakk om her er , i Norge, emosjonelt ustabil. Men det er enkelt å si borderline på folkemunne.

Diagnosen er fortsatt i bruk.

Endret 20. juli 2007 av Rainbow Brite

[Rainbow Brite]

En ting til. Det er veldig lett å kjenne seg igjen i disse symptomene. Det er fordi mennesker med personlighetsforstyrrelser ikke er kvalitativt forskjellige fra oss, men mer ekstreme langs et kontinium. Det er ikke en personlighetsforstyrrelse før vedkommendes adferd er til hindring for egen eller andres fungering i hverdagen.

[Gjest Gjest]

En ting til. Det er veldig lett å kjenne seg igjen i disse symptomene. Det er fordi mennesker med personlighetsforstyrrelser ikke er kvalitativt forskjellige fra oss, men mer ekstreme langs et kontinium. Det er ikke en personlighetsforstyrrelse før vedkommendes adferd er til hindring for egen eller andres fungering i hverdagen.

Det er sannt, men det gjelder også for flere andre diagnoser. Selv passet jeg inn i symptomene til min tre diagnoser ved ICD-10, men har da faktisk ingen av disse lidelsene.

Men jeg tror mennesker som faktisk får denne lidelsen likevel vil være lett å kjenne igjen. Da det skal ganske mye til for at noen plasseres i denne lidelsen.

Det var akkurat av denne grunn jeg rådet TS til å ikke lese så mye om dignosen FØR hun vet om denne gutten faktisk har denne lidelsen, fordi det er så lett å overfortolke og plassere mennesker inn i symptomer de egentlig ikke har. Alle mennesker har svingninger i følelseslivet, og kan sikkert på et tidspunkt passe inn under en daignose. Det er ikke før man har hatt dette mønsteret over lengre tid at man faktisk kan stille en diagnose. Det er vel derfor det er så lett å "diagnotisere" andre mennesker, fordi alle gjør ting som kan passe inn under en eller annen diagnose. Vi benytter oss ofte da av denne ene hendelsen/perioden og setter en "diagnose" på noen vi kjenner, som er helt feil måte å plassere folk inn i diagnoser på.

Forøvrig gav du en god beskrivelse av diagnosen, men litt forvirrende da du benytter DSM betegnelser. Jeg ble litt overveldet og forvirret av beskrivelsen din, men nå er det jo akkurat overveldende og forvirrende denne diagnosen noen ganger kan være så det er jo ganske naturlig.

[Rainbow Brite]

Det er sannt, men det gjelder også for flere andre diagnoser. Selv passet jeg inn i symptomene til min tre diagnoser ved ICD-10, men har da faktisk ingen av disse lidelsene.

Men jeg tror mennesker som faktisk får denne lidelsen likevel vil være lett å kjenne igjen. Da det skal ganske mye til for at noen plasseres i denne lidelsen.

Det var akkurat av denne grunn jeg rådet TS til å ikke lese så mye om dignosen FØR hun vet om denne gutten faktisk har denne lidelsen, fordi det er så lett å overfortolke og plassere mennesker inn i symptomer de egentlig ikke har. Alle mennesker har svingninger i følelseslivet, og kan sikkert på et tidspunkt passe inn under en daignose. Det er ikke før man har hatt dette mønsteret over lengre tid at man faktisk kan stille en diagnose. Det er vel derfor det er så lett å "diagnotisere" andre mennesker, fordi alle gjør ting som kan passe inn under en eller annen diagnose. Vi benytter oss ofte da av denne ene hendelsen/perioden og setter en "diagnose" på noen vi kjenner, som er helt feil måte å plassere folk inn i diagnoser på.

Forøvrig gav du en god beskrivelse av diagnosen, men litt forvirrende da du benytter DSM betegnelser. Jeg ble litt overveldet og forvirret av beskrivelsen din, men nå er det jo akkurat overveldende og forvirrende denne diagnosen noen ganger kan være så det er jo ganske naturlig.

Absolutt! Tenkte det var implisitt, men ser at det ikke var så tydelig.

Var nettopp med tanke på "hjemme-diagnostisering" jeg la til det siste innlegget. Fort gjort å benytte noen få trekk på å "diagnostisere" andre mennesker som du sier.

Det er kun leger og psykologer som er autorisert til å sette diagnoser. Fastleger setter gjerne diagnoser som depresjon osv i hytt og pine, uten å kunne nok om dette i det hele tatt. Noe som er veldig synd, for det betyr at det finnes et hav av mennesker der ute som blir feilbehandlet fordi fastlegen ikke har henvist til kyndig personell.

TS: Vet du om venninnen din snakket om en klinisk diagnose, eller mente hun "han er bare helt borderline" som en flåsete, hjemmediagnostisering? Uansett er det dårlig stil av venninnen å utlevere informasjon som ikke er hennes å utlevere! Ta deg en god samtale med kameraten din du!

Og som gjesten her også sier, ikke begynn å let etter symptomer, heller ikke tenk at han passer inn i de og de symptomene. Hvis man gjør det passer opptil flere diagnoser på oss alle mann!

[i 30årene]

Heisan alle som har svart meg hittil....Det er flott med all tilbakemelding og at dere i tillegg har svært bra kompentanse på området.

Jeg har kjent min kompis i over ett år. Hans tidligere kjæreste fortalte meg at hun og han i en alder av 14 år lå på samme institusjon og at han har papirer på sin diagose. Det er egentlig ingen grunn til å tvile på hennes utsagn, hvorfor skulle hun lyve om noe slikt?

Så dere mener jeg skal spørre rett ut om han har fått diagnosen emosjonell/ustabil personlighetssforstyrrelse? Når han spør meg hvor jeg har det fra, skal jeg referere til hans tidligere kjæreste?

Det er en grunn for at han ikke nevner det til meg. Enten så har han det ikke eller så er han redd for hvilken mottakelse en slik melding vil få hvis han har denne personlighetsforstyrrelsen....Kanskje han tror jeg ikke vil akseptere han noe mer...

Han har fortalt meg at hans psykolog mener at han ser ting i svart-hvitt. Vi snakket om ett eller annet hvorpå han sa dette.

Jeg har lest mye om denne forstyrrelsen og han har de riktige symptomene.

For øvrig har jeg lovet han at han alltid vil være min beste kompis uavhengig av noe eller noen og hvordan våre liv endrer seg med årenes løp.

Jeg har aldri vært kjæreste med en boarderliner og vet ikke hva jeg begir meg innpå hvis kjærester skulle bli aktuelt....Hva det krever av meg og hva jeg kan forvente å få tilbake, har jeg ingen anelse om.....

[Gjest Gjest]

Jeg har aldri vært kjæreste med en boarderliner og vet ikke hva jeg begir meg innpå hvis kjærester skulle bli aktuelt....Hva det krever av meg og hva jeg kan forvente å få tilbake, har jeg ingen anelse om.....

Akkurat dette er det nok ingen her som kan spå noe om.

Han går tydeligvis i terapi noe som er bra. Dersom dere er så gode venner kunne du kanskje spørre forsiktig hvorfor han går til psykolog og om han har fått noen diagnose. Jeg ville nok ikke spurt dirrekte om denne diagnosen, da det kan virke litt anklagende, men spurt av generell interesse om han hadde lyst å fortelle deg mer om hvorfor han går i terapi.

Det er nok viktig at dere har en samtale om dette. Det å bli sammen med en som er psykisksyk krever en del, og jeg mener det er viktig at begge parter spiller med åpne kort slik at bege vet hva man går inn i. Dersom man snakker om å utvikle et forhold er også dette ting man skal kunne være i stand til å snakke om mener jeg.

Dersom du har kjent ham i et år så kjenner du ham jo ganske godt allerede, og vet nok en del om hvordan han er som person. Det er jo hvordan han er som person som er viktig, og hvordan akkurat han er rammet av lidelsen. Vi kan fortelle deg mye om diagnosen og et liv sammen med en med emosjonellt ustabil personlighet, men det er til syvende og sist dere to sammen og deres to kvaliteter som er avgjørende for hvordan det blir for dere. Alle tilfeller er forskjellige.

Som det sies kan det fungere, særlig om han er i terapi og arbeider aktivt med dette, men det vil nok innebære en del drama og kan være vanskelig til tider. Lykke til, hva nå enn dere kommer frem til. Husk hvor viktig det er at dere spiller med åpne kort, at du kan fortelle at du er litt skeptisk, og at han er åpen om hvordna dette påvirker ham. Uten det vil det ikke fungere, det kan jeg love deg.

Jeg tror jeg nå skal trekke meg ut av denne diskusjonen. Min erfaring med personer med denne lidelsen er veldig negativ, og jeg er redd for å åpvirke deg i negativ rettning, da jeg ikke klarer å se helt forbi min egen erfaring. Jeg vil bare minne deg på at det er lurt at dere tar dette seint, og at du selv gjør en grundig virdering om du har kapasitet til å leve med dette, og om han har det samme. Ikke back ut pga diagnosen, men du bør heller ikke overse den.

[Rainbow Brite]

Som sagt tidligere, borderline er en personlighetsforstyrrelse man kan bli helt symptomfri fra. Har han i tillegg vært inne i systemet fra han var 14, er det rimelig å tro at han har lært en del om hvordan han skal leve med symptomene, og at han til og med er symptomfri. Som jeg også sa tidligere, er dette ofte en lidelse som rammer unge mennesker, og som brenner seg ut med alderen. Dersom han er i 30-årene, som du, kan du være rimelig sikker på at den verste stormen har lagt seg.

Jeg synes ikke du skal konfrontere ham med det, som et faktum han har holdt skjult for deg og som du nå har avslørt. Snakk sammen som dere pleier å gjøre! Gjør som det føles naturlig for deg. Du kan evt si at du traff eksen hans og at hun fortalte at de hadde vært institusjonert sammen. For alt du vet forteller ham det selv, før du får muligheten til å spørre. Men for all del, vær varm og kjærlig, som du pleier! Fortell ham at du ikke liker ham noe mindre av den grunn (hvis det er sant ).

Jeg tror at nøkkelen i et hvert forhold, personlighetsforstyrrelse eller ikke, er en åpen og ærlig kommunikasjon. Folk er ikke like, og andres erfaringer vil ikke nødvendigvis passe dere. Finn ut hvordan dere fungerer ved hjelp av egen erfaring. Møt ham med åpne armer, du vet jo tross alt ingenting om hans side og erfaring i dette her. Det kan være lærerikt for dere begge å snakke åpent om dette, og kanskje det til og med bringer dere nærmere hverandre.

(Jeg mener fortsatt at eksen ikke har noenting med å utlevere andre, spesielt dersom hun har vært i samme situasjon selv. Hun burde vite bedre, men det er jo en annen sak )

Uansett, ikke ta andres erfaringer for god fisk! Han har rett til å få bruke sin stemme i denne saken, i og med at den i aller høyeste grad inkluderer ham! Snakk med ham!

[i 30årene]

Takk for god respons. Jeg er helt enig med Rainbow Brite at jeg ikke skal nevne for kompisen at jeg allerede har blitt fortalt om hans personlighetsforstyrrelse, men jeg er uansett helt overbevist på at han har det.

Du sier det vil oppstå drama....Hva mener du med det Rainbow Brite?

[i 30årene]

Jeg ønsker tilbakemelding fra gjesten om hvordan ett liv med en boarderliner er. Du(gjesten) skriver nemlig at du kan fortelle meg om ett slikt liv. Jeg er nyskjerrig og ønsker å høre hvordan det er å dele livet med en boarderliner.... :slåss:

[Gjest Gjest]

Jeg har diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Men det betyr ikke at jeg er en ufordragelig, vanskelig og aggressiv person. Det finnes grader av denne sykdommen, og det finnes ulike måter å håndtere den på.

Jeg har ikke problemer med relasjoner sånn over det hele, men føler meg ofte avvist eller ikke elsket, uten grunn, av de som står meg nærmest og kjenner meg best. F.eks. min behandler eller min reservemamma. Men utover det klarer jeg fint å ha venner uten at det blir noe stort problem. De tankene jeg har rundt relasjoner, og de tankene jeg eventuelt har om avvisning eller andre ting, forblir i meg. Jeg står ikke utenfor kinoen og skriker til min venn som er tjue minutter forsinket at jeg vet hun ikke er glad i meg lenger. Dette kan jeg selvsagt tenke, men jeg holder det for meg selv, og later som ingenting. For etter en stund går det over, og jeg ser rimeligheten i det jeg tenker og tror.

Jeg tenker ofte svart/hvitt i forhold til enkelte ting, men det er viktig å nevne at dette ikke gjelder alt, og det er ikke en konstant form for tankegang heller. Jeg kan tenke at livet mitt er over fordi jeg ikke klarte ditt eller datt, men det går over etter en stund.

Det som først og fremst gjør meg til en med emosjonelt ustabil pers.forst. er min indre ustabilitet. Jeg har ekstremt skiftende selvbilde, min egenverdi går fra null til fem alt ettersom, jeg føler ofte ting så sterkt at jeg ikke klarer å stå i det, og skader meg selv på ulike vis for å slippe å føle, tenke eller være meg i det hele tatt. Dette har resultert i spiseforstyrrelser, selvskading og til tider misbruk av alkohol, piller og annet.

Jeg har lav terskel for stress, og også et stort problem med tilpasning og nye ting. Jeg er en av de som reiser tilbake til samme sted og samme hotell på sydenferie fordi det blir for utrygt og skummelt på annet vis. Jeg er den som ser normal ut, oppfører meg normalt, den som sminker seg og gjør det hun skal, men inni er det masse kaos, eller av og til tomhet, deretter kaos igjen. Når man i enkelte perioder med stress prøver å håndtere sine egne følelser, som jeg vet at er sterkere enn de trenger, altså at jeg overreagerer, og i tillegg skal gjøre sine ting i form av studier og jobb og samvær med andre, så blir det temmelig slitsomt og mye.

Jeg har fått beskjed om at jeg er en enkel person å forholde seg til. Jeg er snill og lojal og til å stole på. Jeg er ikke ustabil i forhold til andre, jeg usetter ikke andre for dårlige ting, skriker og står i, klandrer andre for mine egne feil osv. Jeg beholder det inni meg. Jeg kjenner andre med samme diagnose, og de er annerledes enn meg igjen.

Det jeg vet som er slitsomt med meg er at jeg trenger så mye bekreftelser på at jeg er verdt noe, at jeg er verdifull og grei og verdt å elske. Og at andre ikke skal forlate meg eller forsvinne fordi jeg er så grusom, noe som er en subjektiv følelse ofte. Jeg får mer tilbakemeldinger på at jeg er nødt til å slutte å nedverdige meg selv og trygle om å bli elsket, fordi jeg allerede er en fin og viktig person, og det er mer slitsomt å høre meg trygle og be om å ikke bli forlatt enn det er å kjenne meg. Det er ikke lett å leve et stabilt liv når selvbildet er så dårlig og varierende at jeg trenger bekreftelser flere ganger daglig på at jeg er verdt å bli elsket, fordi jeg ikke klarer å finne den følelsen selv.

Jeg merker at jeg i stabile og trygge omgivelser blir mer rolig og klarer å stole på både meg selv og andre. Og de jeg elsker mest i hele verden er de som aldri har avvist meg, aldri har forsvunnet eller gitt meg opp selv om jeg er ustabil og krevende. Jeg er ustabil fordi jeg er så redd for å ikke bety noe, og først når jeg blir trygg nok på andre til å vite at de virkelig ikke forsvinner, så klarer jeg å roe meg ned og nettopp bli mer stabil og tilstede.

Om noen hadde møtt meg på byen både to og ti ganger kunne de aldri ha gjettet at jeg sliter som jeg gjør. Jeg tenker ofte at jeg er grusom, ustabil, aggressiv, vanskelig og fæl uten å være det, fordi min oppfatning av hva som er normalt å føle og ikke, ikke er den samme som andre mer stabile mennesker har.

Hadde jeg hatt en kjæreste ville han nok vært nødt til å ha en del tålmodighet, men når noen vinner min tillit og kjenner både mine gode og dårlige sider, er det ingen jeg vil elske og ofre mer for enn dem.

Hilsen jente i begynnelsen av 20-årene

[Gjest Gjest]

Jeg vil takke for innlegget til gjesten over. For oss som er pårørende er det utrolig viktig å bli påminnet dette, og viktig at vi får mulighet til å se ting fra den andre siden.

Tilfellene jeg kjenner til er ikke en person som klarer holde de negative emosjonene inne og det resulterer i negative/agressive utrbudd uten at vi som utenforstående en gang kan forstå opphavet til utbruddet. Det er ikke lett å sette seg inn i en tankegang og et følelsesmønster så er så forskjellig fra ens eget, og det å få beskrevet det på denne måten er en stor hjelp.

Jeg skal forsøke å ta meg meg dine ord inn i hverdagen.

Jeg vil også skryte av at du viser en veldig selvinnsikt, og et veldig mot som tørr å se denne diagnosen så pass i annsiktet. En slik styrke til å jobbe med seg selv, og til å være klar over at en selv ikke har et "normalt" syn på ting krever mye styrke, og en styrke som de aller fleste ikke er innehavere av. Det er ord du kanskje kan forsøke ta med deg inn i hverdagen.

[i 30årene]

Hei gjesten som står fram med din diagnose....

Det er krever en stor posjon med styrke og mot at du forteller om din personlighetsforstyrrelse. Kjempefint gjort av deg å fortelle hvordan dette påvirker deg i det daglige. Det hjelper meg til å skjønne hvordan en borderliner tenker og fungerer. Jeg har tidligere fått tilbakemeldinger om at personlighetsforstyrrelsen og graderingen er avgjørende for atferd. Men jeg vil anta at slik du beskriver forstyrrelsen er felles for alle med borderliner.....

Tusen takk for at jeg får ta del i hvordan det fungerer

[Gjest Gjest]

Hei gjesten som står fram med din diagnose....

Det er krever en stor posjon med styrke og mot at du forteller om din personlighetsforstyrrelse. Kjempefint gjort av deg å fortelle hvordan dette påvirker deg i det daglige. Det hjelper meg til å skjønne hvordan en borderliner tenker og fungerer. Jeg har tidligere fått tilbakemeldinger om at personlighetsforstyrrelsen og graderingen er avgjørende for atferd. Men jeg vil anta at slik du beskriver forstyrrelsen er felles for alle med borderliner.....

Tusen takk for at jeg får ta del i hvordan det fungerer

Det er ikke mer modig å fortelle om en psykisk sykdom enn en fysisk sykdom. Så føler meg lite modig. Vi lever i en verden med sykdommer overalt, og dette er ikke noe verre eller bedre enn leverkreft eller en brukket arm.

Jeg er ikke sikker på alle fellestrekkene ved diagnosen, men det er nok mange like tanker som fører til mange like mestringsstrategier. Jeg har vært heldig og havnet i et godt miljø og en stabil skolehverdag da jeg gikk på skolen, og det hjalp meg til å ikke skli helt ut og f.eks. utagere, eller forsøke å ta livet av meg annenhver mnd, eller begynne å ruse meg alvorlig. Jeg ble også fanget opp i systemet ganske tidlig, men dette har egentlig både fordeler og ulemper.

Mitt problem er jo nettopp dette med å ikke føle meg verdig å bli elsket, og forsøker å få bekrefteler på dette hele tiden, ofte på idiotiske og lite logiske måter. Som å fortelle de jeg er glad i at det er best for dem å ikke ha kontakt med meg fordi jeg er ødealgt, det vil ødelegge deres liv, og jeg er for glad i dem til å være den som ødelegger. Det er feil strategi, og feil personer kan veldig lett gi opp og trekke seg unna, men de som ikke har gjort det, men gjentatt gang på gang på gang at det bare er tull, det er de som gjør det lettere å leve med diagnosen.

Er man i psykiatrien med denne diagnosen kan man lett bli satt i bås fordi fagfolk automatisk tenker at jeg må være enda en av de selvdestruktive, depressive, manipulerende og krevende ungjentene med borderline. Alt det over er jeg nok også, men mest inni. Det er mye stigmatisering ute og går.

Men det vil også bli sånn at man med denne diagnosen får mye omsorg og hjelp fra helsevesenet, og til slutt kan dette bli noe man klamrer seg fast til. Når alt er kaos blir man i det minste fanget opp der. Dette kan igjen føre til at man tar mange overdoser, skader seg selv og gjør andre destruktive ting for å få den omsorgen og bekreftelsen man trenger og ikke finner fram til på egen hånd. Det er ikke det samme som å ville ha oppmerksomhet. Det er følelsene som blir så sterke at man ikke finner noen annen utvei, også håper man at det skal være noen der som stepper inn og sier at "Hei, du er verdifull. Du trenger ikke å gjøre sånt for å bety noe eller bli sett."

Jeg er nok svart/hvitt i mange situasjoner, men ikke hele tiden. Jeg er ikke i en slags konstant selvdestruktivitet. Akkurat som andre sykdommer finnes det gode og dårlige perioder. Det som kan bli vanskelig om man sliter med denne personlighetsfortyrrelsen er metodene man bruker for å slippe unna og rømme fra sine egne følelser. Derfor er raten høy for borderline og rusmisbruk, bulimi særlig, overdreven seksuell akvitivet etc. Det er mestringsstrategier som er ekstremt dårlige.

Jeg vil mest sannsynlig være nødt til å gå i behandling i mange år til. Det sies at mange personlighetsforstyrrelser blekner med årene, og at man som voksen vil ha lært seg å håndtere følelsene sine på andre måter enn å skrike og bråke, ruse seg, skade seg selv og alt det andre man kan finne på. Følelsene kan nok være der, men handlinger kan utebli. I tillegg blir man mer moden og får et mer stabilt selvbilde med alderen. Dette gjelder nok mest sånne som meg, som har begynt i behandling tidlig. Blir man diagnostisert sent kan det nok tenkes at slitet blir større fordi man mest sannsynlig har innarbeidet seg et tanke- og handlingsmønster som sitter hardt fast.

En diagnose er en diagnose. Folk er folk. Jeg ER ikke en borderliner, jeg har ustabil personlighetsforstyrrelse. Det er ganske viktig å huske på.