Bør ekteskapet brytes?

[Gjest Susanne]

Jeg er så forvirret. Hva er egentlig gode grunner for å bryte et ekteskap? Vi har vært gift noen år, men samlivet går veldig opp og ned. Vi er uenige om en del viktige ting og dette tærer på oss. Vi har et godt ekteskap på gode dager, mens de tunge dagene er veldig tunge.

Det som kanskje gjør meg ekstra forvirret om dagen er at jeg har vært litt i kontakt med noen gamle flammer og fått høre masse komplimenter som mannen min aldri har gitt meg. Ingen av disse skal inn i livet mitt igjen, men de har vekket noen følelser i meg jeg ikke trodde jeg hadde. Og slike følelser har jeg aldri hatt for mannen min.

Jeg er redd fremtiden, jeg er redd jeg kanskje ender opp som skilt kvinne, jeg er redd for å leve et liv jeg ikke føler meg lykkelig i.

[Bokormen]

Dette er det vel bare du og din mann som kan bestemme, hva som skal til for å skilles, men for min del ville jeg mye heller vært skilt og lykkelig, en gift og ulykkelig.

Sier ikke at det å skille seg gir lykke, men det er iallefall ett skritt i riktig retning, om du er ulykkelig i ekteskapet.

[Gjest Susanne]

Det er så vanskelig. Jeg er så lei av å ha det vanskelig. Det vil sannsynligvis bli bedre hvis jeg retter meg etter hans ønsker og meninger, men er det egentlig noe jeg vil resten av livet.

[Bokormen]

Det er helt klart at man skal rette seg NOE etter den andres ønsker, men den må også da rette seg noe etter deg. Man skal ikke leve ett helt liv på andres premisser....

Skjønner du har det tøft, men har du snakket med han om dette? Hva sier han? Er han villig til å inngå fler kompromisser?

til deg, håper det hjelper å få "snakket" litt om det her!

[Gjest Susanne]

Vi kommer nok til å snakke i helga, vi bare må. Men jeg er redd for resultatet også.

Problemet er hvor vi skal bo, vi ønsker å bo på vidt forskjellige steder. Og frykten er at jeg vil mistrives like mye som han gjør nå, om vi flytter.

[Gjest Guest what]

Jeg er i samme situasjon som deg. Vi har vært gift noen år nå, og

det skranter fryktelig. Jeg har gruet meg til å ta opp det unevnelige med henne, skilsmisse, og tenkt "etter ferieturen", "etter jul engang", osv.

Igår tok jeg det opp, og det ble en helt forferdelig samtale.

Det styrket oss der og da, men jeg er ikke sikker på hva som vil skje videre. I slike prosesser er det nødvendig å ha samtaler som gjør vondt, de vekker også andre følelser som kan ha vært stengt vekk pga irritasjon eller frustrasjon/oppgitthet.

Det er ikke et valg mellom diverse goder, det handler vel mer om nødvendige onder, og hvordan man løser det praktisk, har mindre betydning i det langsiktige utfallet. Spørsmålet er om vi eller dere har godt av hverandre livet ut. Bygger vi hverandre opp? Ligger det masse kjærlighet gjemt der som er undertrykket pga grums?

Hvis forholdet er redusert til likegyldighet der begge er drittlei, tror jeg det beste er å gå hver sin vei.

[Dråpe]

Ingen skal ha det vondt i samlivet sitt. Så om noe ikke er som det skal må dere finne ut av det. Hva er det som tynger og hvorfor?

Du spør om hva som er grunn god nok for å bryte et ekteskap. Det er det jo ingen fasit på, vi er jo alle forskjellige og har ulike ekteskap.

Men jeg syns at et ekteskap er alt for lite verdt i dag, og jeg tror at det er noen ting man bør tenke gjennom før man går.

Samlivet går opp og ned sier du...det tror jeg gjelder de aller fleste, langvarige forhold, og for meg er det ikke en skilsmissegrunn i seg selv. Klisjeen sier " i gode og onde dager", og man vet jo fra første dag at man vil møte motgang og tunge tider i løpet av livet. Ekteskapet i så måte trenger ikke være årsaken til det, selvom det kanskje føles sånn.

En stressa hverdag og pressa økonomi er kjente årsaker til samlivsbrudd - og til at samlivet går "opp og ned". Heller ikke grunn til skilsmisse i mine øyne. For hverdagen vil man alltid komme tilbake til, uansett...det kommer ikke til å forandre seg selve med en ny partner...det er innad i ekteskapet man kan påvirke situasjonen - enten ved å gi hverandre og samlivet mer tid, og heller gi slipp på noen av de materielle godene. Ingen forhold lever av seg selv - de trenger næring i form av tid, overskudd og interesse for partneren sin.

Du gir egentlig ikke noen grunner til at ekteskapet skranter i dine øyne. At dere er uenige om noen store viktige ting skjønner jeg tærer på forholdet, men kanskje de ikke er så store og viktige hvis dere begge kan prøve å møtes på halvveien og ikke tillegge det så stor viktighet? Det er lov å være uenige og det at man ikke kommer til enighet om ting trenger ikke være et tegn på at man ikke bør leve sammen.

Men det er jo tydelig at du har det vanskelig, så jeg mener ikke å si at problemene deres ikke er "store nok" eller uviktige, jeg mener bare å påpeke at selvom ting er tunge så går det an å jobbe seg gjennom dem og ikke ta "minste motstands vei" ved å bryte.

Jeg ønsker dere lykke til!

[Gjest Rådgiver]

Jeg synes det virker som om du trådstarter tar den enkleste veien ut. At du for fort tenker skilsmisse. Grunnen til at jeg sier det er at argumentene dine går på ekser som du har fått kontakt med og som gir komplimenter som din mann ikke har gitt deg..?

Hvorfor tok du kontakt med eksene dine igjen? Skal de være der som et safetynett hvis det ryker med mannen din?

Hvis du har tenkt å gå fra mannen din, er det nettopp alene du burde være en stund. Det er aldri lurt å gå rett fra et ekteskap og rett inn i noe annet.

Og gresser er sjeldent og aldri grønnere på andre siden. Hverdagen kommer der også.

Jeg har signert med rådgiver fordi det er mitt yrke. Jeg har sett mange i din situasjon. Mange begynner med å se etter andre før de bryter ut av det de har fordi de er redd for å bli alene. Det er den største tabben en kan gjøre.

Mange ser ikke hva de egentlig holder på med. De ser seg blind av irritasjon på feil og mangler med partneren uten å se at de ikke akkurat selv er et glansbilde. Så flytter de fra partneren, blir tvunget til å jobbe med seg selv (se seg selv) fordi de ikke møter en ny mann de blir værende alene. Plutselig går det opp for dem at de selv var et troll og at de var heldig som hadde den snille mannen. Feilene var kanskje ikke hans.

Da har mannen giftet seg på nytt og de blir sittende alene.

Jeg bare sier: Tenk deg om! Jobb med deg selv og se deg selv. SÅ kan du se på mannen din.

[Gjest Susanne]

Takk for svar alle sammen.

Jeg er enig i at uenigheter ikke er grunn nok for å bryte opp et ekteskap. Men om den ene vil bo i England og den andre i Kina, nytter det ikke å flytte til India lissom. Bare for å lage et bilde på det.

Jeg setter ekteskapet uendelig høyt og har kjempet i de årene vi har vært gift, og jeg er innstilt på å kjempe videre også. Men vi har vanskeligheter, jeg har måttet tåle mye drittkasting fra min mann og jeg har ofte møtt lite forståelse. Men vi har det godt sammen på gode dager og det er jeg innstilt på å fokusere på.

Ang gamle flammer er dette noe som tilfeldig har dukket opp egentlig, og kanskje føles det som et slags sikkerhetsnett for meg. Men jeg er ikke interessert i dem på den måten, det er uaktuelt.

Frykten min er kanskje at jeg kaster bort livet mitt på noe som ikke er verdt å satse på. For er det virkelig verdt det med en mann som forventer at jeg skal forstå ham 100%, mens han selv ikke prøver å forstå meg i det hele tatt-

[Dråpe]

For å bruke ditt eksempel - jeg syns ikke man skal flytte til India, men hvis man i utgangspunktet har visst at partneren vil bo i Kina og man selv i England, så mener jeg det blir feil å gjør spørsmålet om hvor man skal bo til en årsak til samlivsbrudd. Da har man jo i såfall giftet seg med bind for øynene...

Det er IKKE riktig at mannen din krever at du skal tilpasse deg hans vilje/ønsker mens han ikke er villig til å imøtekomme noen av dine. DET er ikke noe man kan leve med, og det skjønner jeg godt at du ikke orker tanken på i all framtid. Men kanskje, tenker jeg, kan mannen din være villig til å fire på noen av sine krav hvis han vet hvordan du plages av det og at du tenker på å bryte...

[Gjest Susanne]

Da har man jo i såfall giftet seg med bind for øynene...

Det er nok akkurat det vi har gjort også, iallfall jeg. Hvis jeg skulle valgt om igjen tror jeg ikke vi hadde valgt hverandre faktisk, pga store grunnleggende uenigheter. Men jeg har elsket ham høyt og var aldri i tvil når vi giftet oss og det er denne følelsen jeg må holde på fremover også.

[Dråpe]

Og hvis det er sånn, så grunnleggende og "feil" i utgangspunktet, så spørs det om det er noe å finne ut av da...det vet jo bare du...og kanskje vet du det ikke før dere har prøvd å gjøre noe med problemene.

Det virker på meg som om det er en prosess som er igang allerede fra din side. Hvordan stiller mannen din seg? Ser han problemene?

[Gjest Susanne]

Han ser absolutt problemene han også, så vi er sammen om det.

For meg så er jeg midt oppe i en prosess nå. For 3-4 år siden orket jeg ikke engang å tenke eller vurdere. Nå tør jeg tenke tanker og utfordre meg selv veldig. Så jeg føler at jeg selv har utviklet meg og får vurderint ting grundig. Personlig ser jeg for meg at ekteskapet uansett ikke kan brytes før vi eventuelt har prøvd litt og eventuelt så funnet ut at det ikke er noe mer å satse på eller bygge på.

[Dråpe]

Syns du har mange fornuftige tanker og en veldig god innstilling tross alt.

Håper det kan ordne seg for dere - og om det ikke er mer å bygge på, så håper jeg at dere kommer fram til det i fellesskap i såfall.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Jeg er redd fremtiden, jeg er redd jeg kanskje ender opp som skilt kvinne, jeg er redd for å leve et liv jeg ikke føler meg lykkelig i.

Ut fra det du forteller her tror jeg det beste for deg ville være å skille seg. Så ulykkelig og firvirret skal man ikke være med en annen.

[la Flaca]

Men om den ene vil bo i England og den andre i Kina, nytter det ikke å flytte til India lissom. Bare for å lage et bilde på det.

Vi har et vennepar med samme problamatikk, fra hver sin "storby" by i Norge. Begge til bo i hjembyen sin. De ble ikke enige, så nå har de flyttet til Oslo. Dersom man er villig til å gi opp ekteskapet sitt for å kunne bo der man helst ønsker, så bør man kanskje gjøre akkurat det. For da er ikke forholdet mellom dere som det bør være.

Jeg hadde aldri i verden gitt opp mannen min av en sånn årsak. Og ja; jeg hadde gladelig flyttet til India hvis det var det eneste vi kunne blitt enige om!

Endret 20. juli 2007 av la Flaca

[Gjest Gjest_Morell_*]

Heisann!

Jeg har lest alle innleggene og må si at det er noen veldig bra poeng med der, men det å inngå komprimiss om hvor man skal bo er jeg ikke helt enig i.

Jeg har nå bodd i "India" i 6 år og trives ikke i det hele tatt.

Dette har jeg fortalt minmann, som bare blåser det vekk hver gang jeg nevner det.

Har prøvd å si at jeg vil flytte med eler uten han, men da kommer tårene hans og med de så kommer den dårlige samvittigheten min.

Så nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.

Det er ikke alltid så lurt å inngå komprimiss om noe du er ekstremt imot fra utgangspunktet.

Håper du skriver inn og forteller oss hva du kom frem til og om hvordan det går.

Lykke til!!

[Gjest Susanne]

Takk for gode svar alle sammen, jeg er fortsatt like forvirret. En dag tenker jeg at jeg ikke har mer å gi mannen min og at jeg ikke vil bli lykkelig om jeg retter meg etter han. En annen dag tenker jeg at jeg vil ofte meg 100% og gjøre et forsøk.

Jeg tror problemet er sammensatt. Men ganger føler jeg at det er mange ting jeg ikke har testet i livet og at jeg kan savne å være singel og gjøre som jeg vil. Men som singel vet jeg at jeg vil savne et trygt forhold.

Jeg håper min usikkerhet i forhold til dette er naturlig etter å ha vært sammen i flere år, og at flytteproblemet kan komme til en løsning etterhvert. Spørsmålet jeg stiller meg er om jeg skal være så egoistisk at jeg står på mitt, eller om jeg skal føye meg og kanskje selv ikke leve et 100% lykkelig liv.