Hvordan "slå opp" med venninne?

[Gjest Gjest]

I barndommen var det enkelt, men brutalt. Kari kom på døra til Mette og sa at nå var de ikke bestevenninner mer, for nå var Kari venninne med Berit. Leit der og da, men livet gikk videre (stort sett var alle venner igjen dagen etter, da). Hvorfor kan det ikke være like enkelt i voksen alder? Saken er at jeg har en venninne som vil ha mye mer kontakt enn jeg vil. Hun ringer, sender melding og mail, meldinger på msn osv. Hele tiden vil hun finne på noe, kino, kafe, fest, sydentur. Jeg skjønner rett og slett ikke hvorfor, for vi har egentlig veldig lite felles. Etter en litt slitsom periode har jeg begynt å takke nei hver gang, eller la være å svare, men hun gir seg ikke. Og det er ikke fordi hun ikke har andre venner. Men det virker nesten som hun er livredd for å måtte tilbringe en dag i sitt eget selskap. Jeg antar at hvis maset fortsetter blir jeg nødt til å si rett ut at jeg ikke vil ha kontakt, men synes bare det virker så SLEMT! Hvorfor kan ikke folk bare ta et hint? Nå blir det som regel til at jeg unnskylder meg med at jeg ikke har tid osv, men er jo nesten blitt redd for å gå ut med andre i frykt for å bli tatt "på fersken" med andre venner. Det er ikke det at det ville vært noe problem for meg å gå ut på kafe med henne en gang feks, men da vet jeg at det vil komme et bombardement av forslag til andre ting vi bare MÅ gjøre sammen. Er det noen av dere som har hatt en vellykket "slå opp"-samtale med en venninne i voksen alder? Isåfall vil jeg gjerne ha oppskriften...

[Gjest Blondie65]

Jeg er redd at de som ikke tar hint, heller ikke tar direkte tale.

Jeg har selv "slått opp" med en venninne ved å fortelle henne at en bestemt oppførsel ved en bestemt anledning var uakseptabel og at jeg ikke ville høre noe mer før ordet "unnskyld" med påfølgende anger kom på bordet. Men dessverre, dette dukket aldri opp. Etter noen uker med null kontakt fra min side dukket nye meldinger opp og jeg måtte da først henvise til mangelen på melding av ønsket karakter fra henne. Så ble det stille og så dukket nye meldinger opp. DA sluttet jeg å svare.

Når vi en gang i mellom treffes (vi har felles kjente) hilser jeg høflig, og går. Jeg vet at gir jeg en lille finger her så er vi straks i gang med resten av hånden og jeg ønsker virkelig ikke henne i mitt liv.

Mitt forslag er at du takker ja til en tur på kafe, og i enkle ordelag forteller at du har et travelt liv og ikke har tid til så mye og ikke ork til det heller. Du skal ikke unnskylde at du har andre venner - de aller fleste av oss har vel forskjellige "vennesett" som vi er med til forskjellige tidspunkt. Det skulle tatt seg ut hvis jeg sa nei til å gå på kino med en venninne uten videre forklaring for så å bli anklaget fordi jeg var på kafe med en kollega og ble observert. Det har ingen andre noe med. Jeg sier rett ut til vennene mine at i kveld har jeg tenkt å sitte rett opp og ned i stolen og glane på tv - vennligst ikke ring. De forstår det. De som ikke forstår det forsvinner fra vennelisten.

[Gjest Gjest_trådstarter]

Jeg sier rett ut til vennene mine at i kveld har jeg tenkt å sitte rett opp og ned i stolen og glane på tv - vennligst ikke ring. De forstår det. De som ikke forstår det forsvinner fra vennelisten.

Det siste der skulle jeg gjerne fått til Men det er liksom ikke allment akseptert å tilbringe tid alene på helt frivillig basis, har jeg inntrykk av. I motsetning til deg så har ikke jeg noen bestemt hendelse som gjør at jeg ikke vil treffe den venninnen, det er mer det at jeg ikke vil treffes hele tiden, ikke dra på lange ferier sammen osv. Men når et kafebesøk eller en melding på telefon fører til en strøm av forslag tilbake så blir det for slitsomt. Men hvordan fortelle noen at de er for mye av det gode? Hater konfrontasjoner... spesielt overfor folk som egentlig ikke har gjort noe galt

[Gjest Gjest]

Det siste der skulle jeg gjerne fått til Men det er liksom ikke allment akseptert å tilbringe tid alene på helt frivillig basis, har jeg inntrykk av.

Jo, det er det da?

Jeg har inntrykk av at det er aksept for det meste så lenge folk er åpne og klare på at de ønsker det slik og slik.

[Gjest Gjest_trådstarter]

Jo, det er det da?

Jeg har inntrykk av at det er aksept for det meste så lenge folk er åpne og klare på at de ønsker det slik og slik.

Det er i hvert fall veldig få som tror på at noen virkelig ønsker å være alene. Går man på kino alene eller reiser på ferie alene så virker det som de fleste tror det er pga man ikke fant noen å dra med. Det er i hvert fall mitt inntrykk, selv om det er en liten avsporing fra temaet

[Gjest Blondie65]

Det siste der skulle jeg gjerne fått til Men det er liksom ikke allment akseptert å tilbringe tid alene på helt frivillig basis, har jeg inntrykk av. I motsetning til deg så har ikke jeg noen bestemt hendelse som gjør at jeg ikke vil treffe den venninnen, det er mer det at jeg ikke vil treffes hele tiden, ikke dra på lange ferier sammen osv. Men når et kafebesøk eller en melding på telefon fører til en strøm av forslag tilbake så blir det for slitsomt. Men hvordan fortelle noen at de er for mye av det gode? Hater konfrontasjoner... spesielt overfor folk som egentlig ikke har gjort noe galt

Men du har jo verdens beste argument: Jeg ønsker å tilbringe mer tid alene. Eller: Jeg ønsker å tilbringe mine ferier sammen med andre enn deg, om nødvendig alene. Jeg sier det rett ut jeg?

Neida jeg vet at enkelte (inkludert min mor) ser på folk som reiser alene på ferie eller som spiser alene ute på restaurant som særlinger og ensomme folk uten venner. La de tro det da. Og hun her venninnen må jo gjerne få tro hva som helst vel? Hva hun mener om saken bryr vel ikke du deg om så lenge hun ikke ringer deg for å fortelle det?

Konfrontasjoner er aldri noe kjekt, men noen ganger er det eneste utvei. Og selv om jeg hadde en eller flere konkrete hendelser å vise til skyldtes det at jeg hadde vært for snill alt for lenge og funnet meg i masse tull UTEN å konfrontere henne så når det endelig ble nok så ble det nok på en pinlig måte også. Ikke vent til det hender, avvis henne før det blir nødvendig fordi det blir flaut å være med henne.

Endret 19. juli 2007 av Blondie65

[Gjest Gjest]

Konfrontasjoner er aldri noe kjekt, men noen ganger er det eneste utvei. Og selv om jeg hadde en eller flere konkrete hendelser å vise til skyldtes det at jeg hadde vært for snill alt for lenge og funnet meg i masse tull UTEN å konfrontere henne så når det endelig ble nok så ble det nok på en pinlig måte også. Ikke vent til det hender, avvis henne før det blir nødvendig fordi det blir flaut å være med henne.

Enig. Jeg har også kuttet ut en tidligere venninne - dvs, det var nok ganske gjensidig, hehe -, og ventet nok egentlig for lenge med å konfrontere henne med ting som var problematiske for vennskapet. Eller, faktisk hadde vi hatt noen mindre konfrontasjoner tidligere, men de ble gjerne feiltolket og glemt igjen. Det som er synd er i hvert fall at da begeret til slutt ble fullt, ble det en skikkelig ekkel krangel ut av det. Jeg føler ikke at det bare var min skyld at det gikk for langt, samtidig hadde vi nok kunnet unngå endel dritt om jeg hadde sagt fra - tydelig (hint funker ikke alltid, for jeg prøvde å hinte også) - tidligere. Men det er jo ikke alltid man vet hva man vil heller....

Første forsøk: Sett grenser for deg selv; si fra at i dag skal du være aleine, eller i dag skal du gjøre noe med andre. Hvis hun ikke er ensom reagerer hun trolig ikke negativt på dette - ensomme eller usikre personer kan derimot bli sjalu, men det er uansett ikke ditt problem. Og det er bedre å være ærlig enn å føle at du må lyve.

Andre forsøk, om ikke forsøk 1 gir deg nok distanse og "fred": Si fra at du ikke synes dere har så mye felles lengre, og at det kanskje er like greit å kutte kontakten (eller kutte NED på den) ettersom du har begrenset med tid og overskudd til sånt. Si at det ikke er fordi du ikke liker henne osv, men at det bare føles unødvendig å bruke mye tid sammen fordi dere er forskjellige. Hvis hun ikke skjønner tegninga får du heller kutte hardt og brutalt derfra.

[Gjest Cirka]

Jeg er også av den typen som ikke har problemer med å si ifra om noe blir litt for mye. Det er imidlertid lett å sitte å gi råd til noen som har vanskelig for å sette slike grenser. I og med at du ikke er vant til å sette disse, vil kanskje reaksjonene fra venninnen din bli vanskelig å takle for deg. Kanskje det bare er meg som tenker dette, men jeg vil råde deg til å tenke igjennom hvordan du skal takle eventuelle reaksjoner f.eks hvis du møter henne på byen i etterkant.

[Gjest væren75]

Jeg hadde også en sånn veninne en gang for lenge siden som ringte ned telefonen daglig og som gjerne skulle finne på noe sammen 4-5 dager i uka .

Enden på visa ble at jeg forklarte henne at jeg rett og slett ikke hadde tid til å finne på noe så ekstremt ofte , men at jeg syntes det var artig å være sammen en gang i mellom .

Dama ble dødelig fornærmet og det endte med at hun ikke ville prate med meg mer i det hele tatt :/ .

å avvise noen på en elegant måte som ikke fornærmer den som blir avvist er en kunst som åpenbart er vanskelig å meste .

Lykke til .-

[Gjest Blondie65]

å avvise noen på en elegant måte som ikke fornærmer den som blir avvist er en kunst som åpenbart er vanskelig å meste .

Det er ikke noen kunst hvis det er to voksne og oppegående mennesker det er snakk om. Problemet er når den ene part ikke forstår privatlivets grenser i det hele tatt.

Jeg ble også spredt rykte om på byen av min venninne, men heldigvis har jeg såpass oppegående venner at de kom til meg og fortalte hva som ble sagt. Det var av en slik karakter at noe dementi verken var påkrevd eller nødvendig - hennes skrøner var så fantastiske at våre felles bekjente skjønte hvem som løy.

[Gjest Gjest]

Jeg har også "dumpet" både en venn og en venninne fordi de krevde mer enn jeg kunne og ville gi. Kan dessverre ikke si at det ble veldig godt mottatt av venninnen min. Hun var overhodet ikke i stand til å erkjenne problemt så jeg hadde ikke annet valg enn å kutte henne ut. Treffer henne av og til pga felles venner men hun hilser knapt på meg nå. Vennen min forstod imidlertid tegningen og visste selv at han kunne bli litt pågående. Vi sees fortsatt og har en god tone om det. Er man virkelig vennemateriale bør man jo tåle de ubehagelige samtalene også. Men noen mennesker er jo mer følsomme, alt ettersom hva grunnen til at de alltid må gjøre noe er. Men i min vennekrets er det i hvert fall helt legitimt å av og til trenge å ha en rolig dag for deg selv.

Du kan jo kanskje prøve deg frem ved å innlede en samtale om hvor slitsomt du synes det er at man aldri får noe tid til privatliv og at du trenger mer av det osv. uten å nevne henne spesielt. Da får du kanskje noen tilbakemeldinger som gjør det lettere å finne ut av hvordan du skal snakke med henne om dette om hun ikke tar hintet.

[Gjest vimselot]

Kjenner en som ikke setter grenser, men hun er blitt bedre. Hun trives alene selv om hun ikke MURER seg inne (det gjør da jeg også, gidder ikke være sosial bare for å være det). Jeg har fortalt til henne at hun må lære seg å sette grenser, og hun har tatt poenget. Hun liker å være alene, noen ganger, løse kryssord, lese, eller whatever...

Møter jeg den samme personen (en venninne av meg "takler ikke" å være alene, det må helst skje noe hele tia) flere dager på rad, sier jeg bare at det ikke passer, om hun ringer. Men hun har heldigvis antenner, og spør ikke hvorfor. Tror jeg hadde flydd i taket om hun begynte å spørre meg ut om hvorfor ikke osv.

Ville vel ikke blitt sint, (vet ikke), men hadde sagt at jeg ikke er så pratesjuk akkurat nå og avsluttet samtalen.

Alle som kjenner meg, vet at jeg ikke alltid er tilgjengelig, om det ikke er noen akutt krise, og det er det sjelden heldigvis.

[razmatazz]

Jeg "slo opp" med en venninne for ikke altfor lenge siden. Vi ble venner for mange år siden, men har gått totalt forskjellige retninger og har rett og slett svært lite til felles nå. De få gangene vi har truffet hverandre de siste årene har vært etter mye masing fra hennes side; jeg har rett og slett ikke hatt guts til å si nei. Til slutt tok jeg en prat med henne hvor jeg sa nettopp det at jeg følte vi ikke hadde noe til felles lenger blabla, men at jeg ønsket henne alt godt videre osv. Hun ble nok skuffet men tok det forholdsvis greit. Så det er mulig å si ting på en grei måte og skilles som "venner"...

[Rosalie]

Og jeg har tatt den feige utveien med en tidligere venninne - blokket henne på MSN, fjernet henne som venn på FB og svarer ikke på SMSer fra henne. Superfeigt og dårlig gjort av meg, men jeg orker rett og slett ikke...

[Solskinnsbolla]

I barndommen var det enkelt, men brutalt. Kari kom på døra til Mette og sa at nå var de ikke bestevenninner mer, for nå var Kari venninne med Berit. Leit der og da, men livet gikk videre (stort sett var alle venner igjen dagen etter, da). Hvorfor kan det ikke være like enkelt i voksen alder? Saken er at jeg har en venninne som vil ha mye mer kontakt enn jeg vil. Hun ringer, sender melding og mail, meldinger på msn osv. Hele tiden vil hun finne på noe, kino, kafe, fest, sydentur. Jeg skjønner rett og slett ikke hvorfor, for vi har egentlig veldig lite felles. Etter en litt slitsom periode har jeg begynt å takke nei hver gang, eller la være å svare, men hun gir seg ikke. Og det er ikke fordi hun ikke har andre venner. Men det virker nesten som hun er livredd for å måtte tilbringe en dag i sitt eget selskap. Jeg antar at hvis maset fortsetter blir jeg nødt til å si rett ut at jeg ikke vil ha kontakt, men synes bare det virker så SLEMT! Hvorfor kan ikke folk bare ta et hint? Nå blir det som regel til at jeg unnskylder meg med at jeg ikke har tid osv, men er jo nesten blitt redd for å gå ut med andre i frykt for å bli tatt "på fersken" med andre venner. Det er ikke det at det ville vært noe problem for meg å gå ut på kafe med henne en gang feks, men da vet jeg at det vil komme et bombardement av forslag til andre ting vi bare MÅ gjøre sammen. Er det noen av dere som har hatt en vellykket "slå opp"-samtale med en venninne i voksen alder? Isåfall vil jeg gjerne ha oppskriften...

du sier at du har hinta- det synes ikke jeg. at man sier nei et par ganger, kan av den andre oppfattes som at det ikke er tid der og da. selv er jeg imot hinting- og du kommer mye lenger ved å gi entydige og klare signaler. når jeg opplever slik anmassende initiativtaking, så pleier jeg å si noe slikt som: "jeg er opptatt akkurat nå- jeg har masse å gjøre for tiden og mange jeg har avtaler med. kan jeg ringe deg når ting har roet seg?" men det er slike ting jeg sier med åpen oppriktighet, ikke for å "slå opp med noen". jeg har aldri "slått opp med en venninne", men jeg har opplevd å bli dumpa! jeg tror jeg var sjokka i et år- over hvor dårlig jeg tydeligvis kjente min barndomsvenninne. hun hadde gifta seg og fått barn, og hun syntes at vi hadde blitt for ulike og at hun hadde nok venner der hun bodde nå. jeg sa da at det går vel an å være venner selv om man er ulike? men hun ville tydeligvis ikke ha noe mer med meg å gjøre, selv om hun foreslo at vi "kunne ha litt kontakt innimellom" når jeg tenker tilbake på denne episoden, er jeg føler jeg fremdeles overraskelse- jeg har aldri blitt så dårlig behandlet av noen venn før.

du kan jo bare være høflig og vennlig og la være å ta initiativ- eller du kan gjøre det så konkret som min "eks-barndomsvenninne" - enten så skjønner vedkommende det ikke, hun bryr seg ikke eller hun blir såra. på den annen side, det kan hende hun har noen kvaliteter ved seg som du heller ikke klarer å sette pris på?...

som feks initiativ- som er et viktig stikkord i vennskap.